manuskriptene

Eric Cantona: slagkraftig fotballstjerne

Denne historien handler om en franskmann av italiensk og spansk herkomst. Dagens hovedperson var en fantastisk fotballspiller, en fotballspiller med et vanvittig vinnerinstinkt, men han strevde med å kontrollere et voldsomt temperament, og karrieren så en stund ut til å havarere uten at det enorme potensialet skulle bli fullbrakt. Men det var før han fant sin læremester og rette plass i Manchester i England. 

Han la opp plutselig, og forholdsvis ung, og satset deretter på den noe uortodokse kombinasjon av skuespill og strandfotball. 

Dagens hovedperson er Eric Cantona. 

Historien kan også høres som podcast:

Den kan også høres på Apple Podcast.

Bakgrunn og familie

Eric Daniel Pierre Cantona ble født i Marseille 24. mai 1966. Morens familie kom fra Spania, nærmere bestemt Catalonia. Cantonas morfar hadde kjempet i borgerkrigen mot Franco, og hadde måttet reise til Frankrike fordi han ble alvorlig skadet. Farens familie var italiensk og hadde emigrert fra Sardinia til Marseille. Eric Cantona selv vokste opp med en yngre og en eldre bror i Les Caillols. 

Les Caillols er i dag en bydel i Marseille, havnebyen ved Middelhavet som er Frankrikes nest største by, men da familien Cantona flyttet dit var Les Caillols mer en provencalsk landsby enn en del av en storby. Marseilles vekst førte til at urbaniseringen nærmet seg Les Caillols i løpet av 1950-tallet. Cantonas Marseille var uansett ikke samme Marseille som for eksempel Zinedine Zidane vokste opp i. Zidane vokste opp i en storby av betong, mens Les Caillols ikke er noen rik bydel, kanskje, var den i hvert fall mer landlig, enn de tette blokkbefestede bydelene hvor Zidane vokste opp og spilte på gata, noen få år bak Cantona. Cantona selv snakker om en lykkelig oppvekst preget av en tett og kjærlig familie, og en oppvekst dominert av fotball. 

Les Caillols, Marseille av Fr. Latreille

Tidlig fotballkarriere

Cantona spilte først i mål, som sin far Albert, men det ble raskt klart at han passet bedre helt fremst på banen. Han spiller spiss for bydelslaget SO Les Caillols, men allerede som 15-åring blir han hentet til lærlingplass i Auxerre. Cantona flytter altså hjemmefra til Auxerre, i Burgund, ikke så veldig langt fra Paris, og langt unna Marseille og familien. Han debuterer på øverste nivå i det franske seriesystemet i november 1983, drøyt 17 år gammel. Deretter blir det et opphold i karrieren, og som vi vil høre, det blir ikke det siste oppholdet, dette er ikke den siste pausen. Dette første oppholdet er, i motsetning til de andre avbrekkene, helt uforskyldt, da han blir innkalt for å avtjene verneplikten i det franske forsvaret. Frankrike hadde nemlig verneplikt frem til 1996. Etter avtjent verneplikt blir han utlånt til andredivisjonsklubben Martigues, før han returnerer til Auxerre. Han får sin landslagsdebut sommeren 1987, 21 år gammel, og scorer mot Vest-Tyskland på Olympiastadion i Berlin. 

Cantona er altså en lysende og stigende stjerne i fransk fotball på denne tiden; han er åpenbart et stort talent. Cantona er også ganske stor til fotballspiller å være, han er 1.87 høy og forholdsvis kraftig bygd. Han er hardtarbeidende, og aggressiv i stilen, god på hodet, han er en teknisk begavet og kreativ spiller, men han har kanskje først og fremst en egen egenskap til å se løsninger andre ikke ser. Han ser alltid ut til å ha litt bedre tid enn alle andre på banen. Han er rak i ryggen, brystet er skutt frem og hodet lett tilbakelent, og han utstråler en selvtillit på grensen til arroganse, i beste fall.

Aggressiviteten kommer stadig til syne og får, tja, vi må vel kalle det uheldige utslag. Samme år som han debuterer på landslaget får han sin første bot, etter hva jeg har funnet ut, og den får han for å ha slått lagkamerat og keeper Bruno Martini i ansiktet. 

De neste årene i Cantonas karriere er en salig suppe av suksess og fremgang på banen, klubbskifter og soning for gule og røde kort. Han blir utestengt for en flyvende, fullstendig hodeløs takling, og han blir Europamester med Frankrikes U21-landslag. Han blir kjøpt av storklubben Marseille, for det som den gang var fransk overgangsrekord, men han blir også utestengt fra landslaget i ett år fordi han kalte landslagssjefen Henry Michel for en drittsekk i et TV-intervju. Han blir så lånt ut fra Marseille, og må igjen forlate Middelhavets bredder. Først til Bordeaux, og deretter til Montpellier. Her slåss han igjen med en lagkamerat, og han blir nesten kastet ut av laget, men blir reddet av lagkaptein Laurent Blanc, og Carlos Valderama, han som noen av dere vil huske på grunn av håret. Cantona er med og vinner den franske cupen med Montpellier, før Marseille igjen henter ham tilbake. Han blir så seriemester med Marseille, men blir likevel solgt til middelmådigheten Nimes etter at seriegullet er sikret. 

Cantona er på dette tidspunktet blitt 25 år og spiller allerede i sin sjette klubb som senior. Han blir så i desember 1991 utvist i en kamp for Nimes etter at han kaster ballen på dommeren i frustrasjon og sinne fordi han får et frispark mot seg. Han må i et møte med disiplinærkomiteen til det franske fotballforbundet, og får forkynt en måneds utestengelse fra all fotball. Cantona svarer med å gå sakte og rolig opp til medlemmene i komiteen, og han kaller hver og en av dem “idiot” etter tur. Cantona får dermed en måned ekstra utestengelse som bonus for dårlig oppførsel. Cantona annonserer så at han legger opp, bare 25 år gammel.

England

Karrieren, og historien kunne sluttet her, men heldigvis gjorde den ikke det. Frankrikes landslagssjef på dette tidspunktet er en annen fransk fotballlegende, nemlig Michel Platini. Han er stor fan av Cantona. Platini overtaler Cantona til å fortsette, og foreslår at han skal reise fra Frankrike, og begynne med blanke ark og fargestifter et annet sted. Platini peker mot England. Tanken er at Cantona skal kunne komme seg litt unna sitt eget navn og rykte. Platini prøver til og med å overtale Liverpool-manager Graeme Souness til å kjøpe Cantona. Souness takker nei, og Cantona prøvespiller deretter for Sheffield Wednesday, som rett og slett ikke hadde råd til å kjøpe eller lønne Cantona. 

Leeds

Sheffield Wednesday hadde altså ikke råd, og Liverpool tok ikke sjansen, men det gjorde Leeds United, og i januar 1992 er Cantona klar for engelsk fotball. Han debuterer for Leeds borte mot Oldham 8. februar. Leeds taper denne kampen, men Cantona blir uansett snart et viktig tilskudd til laget. 

For å sette dette litt i kontekst, Dette var ikke Cool Britannia Cantona kom til, dette var også før Premier League, dette var siste sesongen med det som ganske enkelt het førstedivisjon. Den tvers igjennom grå John Major er statsminister i England, og han var i praksis statsminister under hele Cantonas karriere i England. Dette er før britpop, før krigen mellom Oasis og Blur, og før Tony Blair og Trainspotting. Sesongen før Cantona kom til England hadde sluttet med følgende fire på toppscorerlisten i England: Nummer 1. Alan Smith, 2: Lee Chapman, 3: John Fashanu og 4: Niall Quinn, og hvis vi legger til at Steve Bruce var toppscorer for Manchester United, så tror jeg det er tydelig hvor lite glamorøs Engelsk toppfotball fortsatt var. 

Når Cantona kommer til England er Leeds i en durabelig tvekamp om seriegullet med Manchester United, og litt utpå våren, husker jeg at Dagbladet eller VG, jeg vil tror det var Dagbladet, hadde et to-siders oppslag med overskriften “Derfor vinner Leeds”. Oppslaget var prydet med et stort svart-hvitt bilde av Cantona i den helhvite Leeds-drakten. Som United-supporter irriterte dette meg noe helt enormt, men jeg husker godt at jeg tenkte at Dagbladet kunne få rett, selv om jeg aldri ville innrømme det utad. Og de fikk rett. Leeds ble seriemestere, foran Manchester United på andreplass. Cantona var viktig, men ikke dominerende, og kanskje ikke avgjørende, men han scorer en del mål og har flere målgivende, og han hadde funnet seg godt til rette i engelsk fotball. 

Sesongen etter begynner strålende for Cantona. Han scorer hat-trick i Charity-shield-kampen mot Liverpool, og spiller bra utover høsten, og scorer omtrent i annenhver kamp. Det brygger likevel, og som vanlig, opp til trøbbel. Manager Howard Wilkinson og Cantona kommer dårlig overens, og når Cantona ikke engang blir med i troppen mot Arsenal, så blir Cantona rasende. Han ber om å bli solgt, og nekter å komme på trening. 

Manchester United

Et annet sted i Nord-England har Manchester United forsøkt å styrke sitt lag slik at de endelig kan ta det siste steget og igjen bli seriemestere i England. United hadde derfor sommeren 1992 kjøpt Dion Dublin fra Cambridge United, som skulle styrke angrepet i jakten på gullet. 

United strevde likevel høsten 1992, da en telefon til Uniteds styreformann med ett skulle forandre alt. United var nummer 8 på tabellen da Leeds tar kontakt for å kjøpe Uniteds venstreback Denis Irwin. Det kjøpet ble ikke noe av, men historien forteller at United-manager Alex Ferguson var i rommet da telefonen kom, og han ba styreleder Martin Edwards spørre om ikke Cantona var til salgs. Leeds-manager Wilkinson ba om betenkningstid, men noen dager senere kom svaret, og United kjøpte Cantona for 1.2 millioner pund. Det høres latterlig lavt ut i dag sammenliknet med dagens priser, men det var lavt også den gangen. United hadde betalt mer for Bryan Robson mer enn ti år tidligere, og Lazio hadde betalt nesten fire-gangeren for Paul Gascoigne den sommeren. 

United-spillerne var skeptiske. United-spiller Lee Sharpe omtalte Cantona som en galning. Ferguson visste godt at Cantona var en vanskelig type. Han hadde ikke kommet overens med spillerne og manageren i Leeds, men Ferguson gamblet, kanskje var han desperat? Husk at dette er ikke den Alex Ferguson vi i dag kjenner som den mestvinnende fotballtreneren i England noensinne, men en manager som hadde vunnet ett skarve FA-cupgull og en cupvinnercup på seks år i United. United hadde følgende plasseringer i serien i årene Ferguson hadde vært i United: 11, 2, 11, 13, 6 og altså 2 etter Leeds forrige sesong. Den klubben Cantona kom til var stor, det var bare Liverpool som kunne måle seg med United i størrelse og popularitet, men United var ikke noe vinnerlag da Cantona kom. United hadde ikke vunnet serien siden 1967, altså 25 år tidligere. 

Til sammenlikning, og hvis vi tar mitt eget fødselsår som utgangspunkt: fra 1976 til 1992 hadde United vunnet: 0 seriegull, fire FA-cupfinaler og en cupvinnercup-finale. Det var alt. I samme periode hadde Liverpool vunnet: 10 seriegull, tre FA-cup-finaler, fire liga-cup-finaler, fire europacuper (tilsvarende dagens Mesterliga) og en UEFA-cup. Klubbene var kanskje sammenlignbare i størrelse, men det var alt. Når det gjaldt trofeer, så var Liverpool fullstendig overlegne.

Det skulle snart vise seg at Ferguson hadde gamblet og vunnet. På de første ti kampene etter at Cantona kom til United vant de 8 og spilte to uavgjort. Det United-laget Cantona kom til ser i bakspeilet ut som et lag spekket med vinnerskaller, men spørsmålet er om de var det eller ble det. Født sånn, eller blitt sånn? Danske Peter Schmeichel stod i mål. Han var fryktelig god på sitt beste, men gjorde også mye rart, særlig i feltet. I midtforsvaret spilte Steve Bruce og Gary Pallister, Bruce har vel ingen landskamper for England, Pallister ca 20. Ellers hadde United solide backer som Denis Irwin og Paul Parker, og en etter hvert litt gammel Bryan Robson på midtbanen. Sammen med ham på midten spilte Paul Ince, en terrier av en spiller, men samtidig kanskje litt enkel? På flankene spilte Lee Sharpe og Andrei Kanchelskis, begge veldig gode på sitt beste, men ikke alltid til å stole på når det gjaldt som mest. På topp spilte Mark Hughes som hadde mislyktes i Barcelona, og den gamle Celtic-spilleren Brian McClair, som hadde startet bra i United noen år tidligere, men kanskje ikke fortsatt helt i samme stil. I tillegg hadde United spillere som Giggs på vei inn i laget. Nyinnkjøpte Dion Dublin hadde brukket beinet, og ble aldri noen hit i Manchester. 

Uansett, United før og etter Cantona var to forskjellige ting. Statistikken taler for seg: De doblet antall mål per kamp, og de ble seriemestere. United vant dermed den engelske toppserien for første gang på 26 år. Både spillere og trenere har vært utvetydige når det gjaldt Cantonas betydning. Det var Cantona som løftet dem det siste trinnet. Han kom og tok ansvar, han kom og krevde seier, og han leverte, og Ferguson hadde vunnet sitt dristige veddemål. 

The Double

United og Cantona fortsetter ufortrødent marsjen i sesongen 1993/1994. Cantona har sin mest produktive sesong med 18 mål i serien og 25 totalt. Dette er et United-lag i brytningen mellom harde og tradisjonelle spillere som Steve Bruce og Mark Hughes, men også yngre mer tekniske spillere. Ryan Giggs får sin første fulle sesong og spiller de fleste seriekampene, og spiller totalt 50 kamper denne sesongen. Nicky Butt og Gary Neville får hver sin seriekamp denne sesongen, men Paul Scholes og David Beckham må vente litt til. 

United vinner serien igjen, og i FA-cup-finalen blir det 4-0 mot Chelsea, og Cantona scorer to helt overlegne straffer. Som et lite norsk innslag spilte Erland Johnsen i Chelseas midtforsvar og fikk gult kort etter to minutter.  

Uniteds sesong er likevel ikke helt uten tilbakeslag. I mesterligaen ryker United ut tidlig, etter 3-3 hjemme mot tyrkiske Galatasaray, og 0-0 borte på Ali Sami Yen stadion i Istanbul. Cantona blir utvist, og skal ha blitt slått av en politimann på vei ned i garderoben. Cantona skal ha vært så sint at han ville ut av garderoben igjen for å slåss med politiet, og må holdes igjen av storvokste lagkamerater som Schmeichel og Pallister. Senere, på våren får han rødt kort i to kamper på rad. Først mot Swindon da han regelrett stempler John Moncur i magen, og deretter mot Arsenal. Alt dette er likevel småtteri mot det som venter halvveis ut i neste sesong. 

Crystal Palace

Vi hopper dermed frem til januar 1995, og vi er inne i Cantonas tredje sesong i United. Det er bortekamp mot Crystal Palace på Selhurst Park i London. Det var onsdag kveld og det var en vanskelig kamp, Richard Shaw henger på Cantona som en klegg hele førsteomgang og Cantona blir synlig frustrert. United spiller i det som skulle vise seg å være symboltunge svarte drakter denne kvelden. Svarte trøyer, svarte shortser, svarte strømper, og alle hadde fortsatt svarte fotballsko. Cantona begynner også å bli svart i øynene. Han henvender seg oppgitt til dommeren på vei inn i garderoben. Ferguson er mer enn oppgitt og roper at dommeren må “gjøre den helvetes jobben sin”. 

Andreomgang begynner, og det tar ikke mer enn tre minutter før Cantona rett og slett sparker ned Shaw i frustrasjon. Cantona får rødt kort og må av. Han går av banen og blir møtt av Uniteds oppmann Norman Davies, som geleider ham nedover langsiden mot garderoben, langs hovedtribunen hvor hjemmesupporterne godter seg. Det er særlig en som synes dette er stor stas. 20-år gamle Matthew Simmons, en middels sympatisk karikatur av en engelsk fotballsupporter løper ned fra sin plass lenger oppe på tribunen og helt ned til reklameskiltene for å erte Cantona på nærmest mulig hold. Simmon vil vel provosere, og lykkes. Med ett, plutselig, river Cantona seg løs fra den vennlig geleidende armen til oppmann Davies, og han kaster seg med beina først over reklameplakatene og sparker Simmons, i et slags kung-fu-spark. Cantona ramler ned tilbake over reklameskiltet, reiser seg igjen og drar til alt han har mot Simmons, denne gangen med knyttneven. Alt dette før oppmann Davies igjen får tak i Cantona, og sammen med keeperkjempe Schmeichel får ham mot garderoben. 

Engelsk presse reagerte med sedvanlig dempet takt og tone, og var totalt fordømmende. De ville i all hovedsak ha Cantona ut av engelsk fotball, akkurat som Ferguson først ville. Ferguson ville nemlig først sparke Cantona, så uhørt synes han dette var, og så skuffet var han over sin fremste læregutt. Uniteds advokat Maurice Watkins derimot viste til at kontrakten gjorde dette vanskelig, og kostbart. Uniteds aksjekurs falt med 3% den neste dagen,

Ferguson ombestemmer seg etter hvert og gjør så alt for å holde Cantona i United. Det er mange historier om hvordan Cantona fikk særbehandling av Ferguson. Ferguson har ry på seg for å være en streng og nådeløs sjef, men han var også en omsorgsfull farsfigur for spillerne sine. Men når det gjaldt Cantona, så nøyde han seg tilsynelatende med å være omsorgsfull. Cantona fikk større frihet, større spillerom enn de andre spillerne. Hvis de andre kom uten de offisielle United-klærne på, eller slipset satt litt skeivt, så kunne de bli skjelt ut av Ferguson. Cantona derimot, han kom med sandaler eller feil jakke, uten at det ble sagt et ord. 

Ferguson og United suspenderer i alle tilfeller Cantona ut sesongen, og håper at fotballforbundet vil nøye seg med tilsvarende. Da Fotballforbundet utviser ham i ni måneder, det vil si til utpå høsten, og godt ut i neste sesong, blir United, Cantona og Ferguson svært skuffet. I Cantonas fravær gikk det litt i dass etter hvert, også på banen. Ligaen ble tapt til Blackburn med Alan Shearer i sitt livs form, og i FA-cup-finalen blir det tap mot Everton. 

Cantona må også i retten og blir først dømt til ubetinget fengsel, men i ankesaken blir dette omgjort til samfunnstjeneste, som blir gjennomført samme sommeren. Under pressekonferansen i anledningen dommen gir Cantona kun en veldig kort uttalelse. Uttalelsen blir gitt sakte og rolig med en innlagt drikkepause:

Når måkene følger etter tråleren, pause, er det fordi de forventer at sardinene blir kastet på havet. 

Eric Cantona

Det store presseoppbudet ler og rister litt på hodet. Cantona har senere fortalt at dette var spontant, og det passet jo bra til myten og mannen, men sannheten er at uttalelsen, og det lett skjulte sparket til pressen, var nøye gjennomtenkt og gjennomgått med Uniteds advokat, som hadde bidratt med grammatiske rettelser og noen gloser. 

Samtidig som United og Ferguson vil beholde Cantona, snakker Inter Milanos president Moratti høyt om at han vil ha Cantona til Italia. Han var villig til å femdoble Cantonas lønn. Men, United var også villig til å strekke seg for at Cantona skulle bli i England. De satte likevel noen klare krav og begrensninger i den nye kontrakten. Cantonas lønn ble direkte koplet til antall spilte kamper, antall seire og til seriegull. Cantona sa han kunne garantere at United ville vinne både serie og cup de neste tre årene, og var likeglad til tross for kravene. Han skrev under. Ingenting tyder på at penger noengang var noen viktig drivkraft for ham. Agenten hans, derimot, reiv seg i håret over Cantonas forhandlingstaktikk. 

Denne sommeren blir det litt oppstandelse i forbindelse med en treningskamp United hadde organisert for å gi Cantona verdifull trening. Fotballforbundet klaget på at dette var brudd på utestengelsen, og Cantona truer igjen med å slutte i United og han reiser hjem til Frankrike. Ferguson reiser etter ham til Paris og innlosjerer seg på det luksuriøse hotellet George V. Her blir han geleidet ut gjennom bakdøra til en ventende Harley Davidson. Han får en hjelm, setter seg bakpå motorsykkelen, og blir kjørt gjennom Paris bakgater, og til en liten og tilsynelatende stengt restaurant. Paparazziene som hadde fulgt etter ham til Paris var lurt og borte. Innerst i restauranten sitter Cantona og venter. Ferguson bruker de neste timene på å godsnakke med en litt furten superstjerne. Det lykkes. Cantona bestemmer seg igjen for å bli i United og i England, og Ferguson har senere sagt at dette var de mest innbringende timene han noensinne la ned i sin lange karriere som fotballmanager.  

United er samtidig en klubb i omveltning også på andre måter. Sommeren 1995 selges lynvingen Andrei Kanchelskis etter mye rot og støy, den aldrende stjernespissen Mark Hughes dumpes fordi Ferguson tenker han er blitt for gammel og treg, og Paul Ince blir solgt til Inter, antakelig fordi han begynte å bli litt høy på seg selv, og ikke lenger var disiplinert nok, i hvert fall ifølge Ferguson. Dette er før man virkelig begynte å rotere med store tropper, så vi snakker i praksis om en fjerdedel av startelleveren her. Og de blir ikke erstattet, i hvert fall ikke gjennom store kjøp. En viktig grunn var at spillere som Beckham, Scholes, Butt og Neville-brødrene nå var klare for å ta steget opp, i tillegg til at Schmeichel, Keane og Pallister fortsatt var der. Og Cantona ble gitt, eller tok, alt etter som, rollen som ledestjerne. Ferguson hadde klokkertro på at Cantona skulle dra de unge talentene med seg til topps.  

Landslaget

I dette mellomspillet, mens Cantona soner ni måneders karantene, passer det fint å hoppe litt til siden, og se raskt på Cantonas landslagskarriere. Cantona har 20 mål for Frankrike på 45 kamper, det er et respektabelt antall mål per kamp, men ingen av disse målene kom i sluttspill, og nesten halvparten er fra vennskapskamper. 

Han spilte bare i et sluttspill (EM i Sverige i 1992), det gikk ikke bra og de kommer ikke videre fra gruppespillet. Året etter ryker de ut av kvalifiseringen til VM i USA, etter å ha tapt hjemme mot Bulgaria i siste kamp, selv etter at Cantona hadde gitt Frankrike ledelsen. Innen kung-fu-sparket på Selhurst Park hadde Cantona rukket å bli kaptein på Frankrike, men mister kapteinsbindet deretter, og spiller aldri mer på landslaget. 

Comeback

Så etter ni måneders utestengelse, er det endelig klart for comeback eller kongens tilbakekomst, som dette ble kalt i Manchester. Søndag 1. oktober 1995 er det duket for hjemmeoppgjør mot Liverpool. Kampen mot Liverpool skulle egentlig vært spilt dagen før, lørdag 30. september, og dermed før Cantona var klar for kamp. Men Sky Sports kunne selv velge hvilke kamper som skulle spilles søndager og mandager, og dermed kunne vises på TV. De trengte vel neppe lang betenkningstid på denne. Dette var United mot erkefiende Liverpool. En storkamp under vanlige omstendigheter. Dette var et par dimensjoner videre opp. Starten på sesongen hadde vært litt seig. United var nummer tre på tabellen, og hadde akkurat røket ut av UEFA-cupen mot selveste Rotor Volgograd. 

Nike, som gjennom alle disse årene brukte Cantona flittig, hadde troen. De satte opp store reklamebannere med bilder av Cantona og følgende tekst: Han ble straffet for sine feilsteg, nå er det på tide at noen andre betaler prisen. 

På grunn av ombygging på Uniteds hjemmebane Old Trafford er det kun 35.000 tilskuere tilstede på kampen. Cantona kommer sist ut på banen og et Old Trafford med tusenvis av franske flagg bryter ut i et vilt urbrøl. United-fansen hadde ventet på sin Messias i ni måneder, og nå var han endelig tilbake. 

Og han skuffer ikke. Etter to minutter gir han en målgivende pasning til Nicky Butt, og United tar ledelsen 1-0. Deretter scorer Robbie Fowler to for Liverpool, som vel var det klart beste laget, hvis vi skal være helt ærlige, og det skal man vel. Men, så etter 71 minutter spiller Cantona Ryan Giggs gjennom Liverpools forsvar, Giggs blir felt og dommeren blåser straffe. At dette kanskje var en billig straffe for så være. Cantona trer frem. Som om ingenting hadde hendt. David James i Liverpool-målet kaster seg til høyre og Cantona legger ballen rolig og behersket i keeperens venstre hjørne. Cantona synes helt uberørt i forkant av straffen, men utbruddet etter scoringen avslørte hvor viktig dette var. 

På grunn av landslagspause etter Liverpool-kampen, ble neste kamp for Cantona en reservelagskamp mot Leeds. Med 21.000 tilskuere, sånn bare for å understreke hvor mye han hadde vært savnet. Eller som Labour-leder, og vil noen kanskje si, opportunisten, Tony Blair sa:

var det ikke deilig å se Cantona tilbake? La oss håpe han overlater jobben med å sparke folk i tenna til de konservative, det er tross alt de som kan det best.

Tony Blair

Fa-cupfinale 

Det blir seriegull igjen. Dette er sesongen hvor Newcastle ledet klart, og hvor Newcastle-manager Kevin Keegan mistet hodet, mens Cantona holdt sitt hode kaldt, og sørget for den ene viktige scoringen etter den andre, inkludert det eneste målet i en avgjørende bortekamp mot nettopp Newcastle. Cantona blir Uniteds toppscorer til tross for en avkortet sesong. og i FA-cupfinalen i mai 1996 møter de Liverpool igjen. 

Dette var ikke noen stor kamp, midtbanekriger Roy Keane gjorde på mange måter en så god jobb at kampen ble ødelagt. Det var altså ingen underholdende kamp, men nå handler dette spillet jo en gang om å vinne. Og det gjør United med Cantona. Det eneste målet kommer noen få minutter før slutt. Corner inn fra Beckham, en dårlig klarering av David James, og Cantona venter i utkanten av sekstenmeterfeltet hvor ballen faller ned, og han scorer. På veien opp trappene for å hente trofeet, blir Cantona spyttet på, men denne gangen kommer det ingen voldsom eller voldelig reaksjon. Som et tegn på at triumfen var komplett, ble Cantona kåret til årets spiller av journalistlauget i England.

Sesongen etter blir det nytt seriegull, men Cantona virker kanskje litt flat? Han scorer ikke så mange mål, men har flest målgivende i Premier League. Elverumsingen Stig Inge Bjørnebye var for øvrig på en svært hederlig delt 7. plass. Solskjær er Uniteds toppscorer og Alan Shearer troner helt på toppen av listen. Dette er også sesongen hvor David Beckham innleder med å score fra egen banehalvdel, og siden har han vært en superstjerne. 

Legger opp

Vi har nå kommet til 17. mai 1997 og det er en uke siden Cantona har blitt seriemester for fjerde gang med Manchester United, det er altså fjerde gang på fem sesonger. Det er sjette ligagull på sju sesonger, hvis vi teller med Marseille og Leeds i årene rett forut for at han ble United-spiller. 17. mai er samme dag Liverpool og Chelsea møter hverandre i FA-cup-finale, det er en uke før han selv fyller 31 år, og to uker etter at Tony Blair ble valgt til statsminister i England, og så kommer beskjeden. Eric Cantona legger opp. Han har mistet gløden. Den lidenskapelige angrepsspilleren har mistet lidenskapen. Den lettantennelige franskmannen har mistet gnisten. Cantona syntes rett og slett ikke at det var verdt det lenger. Han ville gjøre andre ting, det kommer vi tilbake til, men det var også noe annet. Han hadde levert på et oppdrag. Han hadde bidratt til å få frem den nye generasjonen med Scholes, Butt, brødrene Neville, og David Beckham.

Det lagkameratene snakker om nå i etterkant er først og fremst treningsdisiplinen, profesjonaliteten, lederen og hærføreren Cantona. Joda, de andre spillerne og Ferguson snakker om at han gjorde ting de andre ikke klarte med ballen, men det som virkelig ser ut til å ha satt spor er hvordan han trente og hvordan han ledet de andre, og hvordan han forventet, nærmest tok det for gitt at de skulle vinne. Oppdraget var utført, lysten var borte, Det var tid for å avslutte. 

Og dermed er en svært suksessrik, tidvis bråkete, men alltid interessant fotballkarriere over. 

Var Cantona den som virkelig gjorde engelsk fotball spiselig igjen for et stort publikum? Var han den som spilleren som gjorde det populært å spille i England, eller var det rett og slett så enkelt som at Premier League nå var søkklastet med penger, og endelig kunne konkurrere med Italia og Spania. Jeg tror det er riktig å hevde at Cantona var den første utenlandske superstjernen i engelsk fotball, i hvert fall i Premier League-æraen.  

Jeg tror det ville være helt greit å si at Cantona ikke er den beste spilleren i Uniteds historie, kanskje ikke heller den beste i moderne tid, men han er, tror jeg, den aller viktigste. Hvilke andre spillere har på samme måte trukket et lag opp etter seg og etterlatt seg noe liknende? Steven Gerrard: null seriegull. Alan Shearer: ett seriegull, men hans tidligere klubber Blackburn og Newcastle kan knapt kalles vinnerklubber. Thierry Henry: kanskje mens han var på topp, men det varte ikke. 

Skuespill og strandfotball, New York Cosmos

Etter at han la opp ble han skuespiller og han har vært med i en rekke filmer. Han har spilt fransk ambassadør til England på 1500-tallet i en film om Dronning Elizabeth, og han har spilt seg selv i en film av Ken Loach. Filmen heter “Looking for Eric”, og handler om en postmann som ser syner i form av sitt idol Eric Cantona. På et tidspunkt sier postmannen til Cantona at “det er lett å glemme at du også bare er et menneske”. Cantona svarer tørt, alvorlig, og herlig overlegent: “jeg er ikke et menneske, jeg er Cantona”. 

Ellers har Cantona også vært landslagstrener og spiller for strandfotball-laget til Frankrike, og han har et kort opphold som direktør i New York Cosmos. Han har også engasjert seg i enkelte politiske saker, blant annet oppfordret han til at folk skulle ta pengene sine ut av banken under finanskrisen, som på et eller annet vis skulle lære dem, altså bankene, uten at jeg helt forstår hvordan det egentlig skulle virke. Han er gift for annen gang, og har fire barn, likelig fordelt med to fra hvert ekteskap. 

Cantona har ikke noen gang tatt steget inn i manager-rollen, og har sagt at han ikke er interessert, med mindre det er snakk om United. Og selv om jeg er fryktelig glad i Cantona, både som spiller, og hva skal vi si, som en fyr som snakker og opptrer i offentligheten, så tror jeg ikke jeg vil ha ham tilbake i Manchester som sjef for United. Jeg er usikker på om det er noe han ville egnet seg som. Det er antakelig uansett ikke en aktuell problemstilling. Han er riktignok kanskje Uniteds mest populære spiller noensinne, og den klart viktigste i moderne tid, men jeg tror både han og vi som husker hans tid i United bør la den stå ubesudlet og gullforgylt slik den er, og var. 

Kilder

Leading av Alex Ferguson
250 Days av Daniel Storey
The Rebel Who Would be King av Philiipe Auclair

Kategorier:manuskriptene

Merket som:, , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s