Denne historien handler om en jamaicansk forretningskvinne, grunder og sykepleier, som  var særlig kjent kjent for innsatsen på slagmarkene under Krimkrigen. 

Hun var berømt i sin samtid, ble så glemt og skrevet ut av historien, før hun ble hentet frem igjen fra glemselen, og ble kontroversiell mer enn hundre år etter sin død. 

Dette er historien om Mary Seacole. 

Historien kan også høres som podkast.

Episoden kan også høres på Apple Podcasts.

Bakgrunn

Hun ble født Mary Jane Grant 23. november 1805 i Jamaicas hovedstad Kingston. Hennes far, James Grant, var skotte og løytnant i den britiske hæren og var stasjonert på Jamaica. Vi vet ikke hva moren het, men vi vet at hun var fra Jamaica, og at hun var en fri kvinne, og etterkommer av afrikanske slaver. Det er ikke stort mer vi vet om henne, men hun drev i hvert fall et hotell, eller gjestgiveri, som het Blundell Hall. Vi vet også at moren var kjent som “Doktorinnen”, og at hun arbeidet frilans som doktor med urtemedisiner, healing og andre uortodokse medisinske metoder, metoder som vi neppe ville akseptert som medisin i dag. 

Mary jobber på morens hotell fra hun er 12 år gammel, og fikk også tidlig erfaring med pleie av sjuke og med forskjellige sykdommer, hun prøvde ut morens metoder, først på sine egne dokker, og deretter på gjester og pasienter på Blundell Hall. 

Bakgrunn Jamaica

Men vi må ta litt bakgrunn om Jamaica. Britene hadde hatt kolonier i Vestindia og Karibien allerede fra tidlig 1600-tallet, og fra 1655 ble Jamaica en engelsk koloni. Det var betydelige økonomiske muligheter og interesser i regionen, og det var særlig mye penger i sukker. Sukker hadde gjort sitt inntog på Jamaica omtrent samtidig som britene, og innen Mary kommer på banen er sukker den viktigste næringsveien på Jamaica. 

Jamaicas jordsmonn og klima egnet seg godt til store sukkerplantasjer, og disse plantasjene krevde store arbeidsstyrker, og den logiske løsningen på det var slaver. Flere hundre-tusen afrikanske slaver ble hentet til Jamaica, og gjennomsnittsbruket hadde omtrent 150 slaver. Slavene ble, kanskje ikke særlig overraskende, behandlet veldig hardt og brutalt, voldsbruken var grov. Sjukdomsbildet og dødeligheten på Jamaica var skyhøy, og dette gjaldt både hvite plantasjeeiere og slaver. De hvite var særlig utsatt for malaria og andre sykdommer, og slavene var utsatt på grunn av vold, straff, og dårlige bo- og sanitærforhold, som igjen førte til sjukdomsutbrudd. Til sammen førte dette til en uheldig utvikling som enkelte historikere hevder har hatt langvarige konsekvenser, og at senere voldsstatistikker i Jamaica, i hvert fall delvis kan forklares med dette bakteppet. Livet på Jamaica var i alle fall i høyeste grad forgjengelig, og antakelig forferdelig for mange.

Slaveopprør i 1831, maleri av Adolphe Duperly

Familie og oppvekst

Det er her Mary vokser opp som et forholdsvis priviligert medlem av samfunnet. Ikke som slave eller blant de laveste på rangstigen, men heller ikke blant den hvite overklassen. Hun omtalte seg selv som “»bare litt brun», eller “nesten hvit”, men datidens rettssystem definerte henne som mulatt, med begrensede politiske rettigheter. Mary lever likevel bedre enn de fleste på Jamaica den gangen, og får en forholdsvis god utdannelse, på en tid da fleste ikke fikk noen utdannelse overhodet.  

Hun besøker familie i London et par ganger som ganske ung, og hun begynner tidlig å vise grunderånd. Da hun reiser til London har hun med seg glass med syltede og eksotiske bær og frukter, og hun selger disse med god fortjeneste til borgere London som ikke var bortskjemt med den slags den gang. Hjemme i Kingston arbeider hun sammen med moren på Blundell Hall, og de to hjelper også til med pleie av sjuke og skadde britiske soldater og offiserer som er stasjonert på Jamaica. 

Så i en alder av 30 år, møter hun Edwin Horatio Hamilton Seacole, og de gifter seg i Kingston november 1836. Edwin var brite, og kjøpmann, og ifølge familien Seacoles egne historier, var han uekte barn av selveste Lord Nelson, altså admiralen som vant slaget ved Trafalgar, og i dag står på den høye søylen på Trafalgar Square i London. Det er vel strengt tatt lite som tyder på at denne historien stemmer, selv om Mary selv senere hevdet hun hadde en diamantring som var gitt til Edwin fra Lord Nelson. Edwin var åkke som hvit, og et slikt blandet ekteskap var oppsiktsvekkende nok på Jamaica den gang, og om han var uekte barn av Nelson eller ikke, gjorde neppe så mye fra eller til. 

Det nygifte paret flyttet til den lille byen Black River, ved kysten på den sørvestre delen av Jamaica, der hvor elven Black River renner ut i Det karibiske hav. Dette var en ganske livlig liten havneby, og her åpnet ekteparet Seacole en butikk, et slags landhandleri. Black River hadde tidligere vært en yndet havn for slavehandlere, men handelen var nå dominert av tømmer. 

I dag er Black River et frodig og populært feriested. Ekteparet Seacole får det i alle tilfeller ikke helt til med butikken sin, og etter noen år gir de opp og reiser tilbake til Kingston, og til Blundell Hall. Mary og Edwin får kanskje barn, kanskje ikke. Hvis de fikk barn, så opptar de uansett ingen plass i Marys historie. De historiske fakta er i det hele tatt ganske sparsommelige fra denne første delen av Marys liv, og det er først når hun senere kommer til Europa, at vi finner noe særlig til kilder. 

Hellet snur dessverre ikke for Mary og Edwin. I 1843 brenner Blundell Hall ned, og året etter dør Edwin, og Mary blir enke. Edwin har tilsynelatende vært en ganske skjør type, og det er mye som tyder på at de møttes på Blundell Hall, og at Edwin først hadde kommet dit som pasient. Ektemannens død er en ting, men ikke lenge etter dør Marys mor, og dette tapet later til å vært enda tyngre å bære. Ifølge Marys selvbiografi var hun helt knust. Men hun kommer seg snart på beina igjen. Mary var ikke typen som lå nede for telling lenge.    

Mary overtar nå driften av Blundell Hall og jobber døgnet rundt. Hun har ikke tid til noe annet enn jobb, og historien vil ha det til at hun avviste mange friere. Etter noen år som hotellsjef og litt legevirksomhet på si, så bryter det ut en koleraepidemi i Kingston. Mary pleier mange pasienter, og det med stort hell. Hun opparbeider seg solid erfaring med pleie av alvorlige sykdommer.

I Mellom-Amerika

Deretter, i 1850 flyttet Seacoles halvbror Edward til Panama. Dette var lenge foer Panamakanalen åpnet, og før Panama ble et selvstendig land, men området var like fullt en gjennomfartsåre. Det var dårlig med veier og jernbane i innlandet i USA den gangen, og derfor gikk veien mellom øst- og vestkyst gjerne via Panama. Det var først skip til Panama, og deretter gjaldt det å komme seg over det forholdsvis smale landområdet til et nytt skip på andre siden, som deretter seilte nordover igjen. Denne ruten var særlig populær etter gullrushet i California begynte i 1849, og det er altså nå broren Edward reiser til Panama og åpner et hotell, for å betjene gullgravere på vei til California. 

Seacole kommer snart etter, og hun kommer omtrent samtidig med et nytt kolerautbrudd. Hun behandlet den aller første pasienten som overlevde, noe som umiddelbart ga henne et visst renomme. Hun behandlet en rekke pasienter, de rike betalte for seg, mens hun hun behandlet de fattige gratis. Svært mange bukket likevel under, og mot slutten av epidemien fikk hun selv kolera.

Etter at hun kommer seg på beina igjen åpner hun det hun kalte the British Hotel, som tross navnet var en restaurant, ikke et hotell. Hun blir likevel ikke lenge i Panama, og reiser hjem til Jamaica, hvor det er et nytt sykdomsutbrudd, gulsott denne gangen. Hun får nok en gang masse erfaring med behandling av syke. Hun blir så medeier i en gullgruve, hvor en mann ved navn Thomas Day er daglig leder. Thomas var en slektning av hennes avdøde ektemann, og dukker opp igjen litt senere i historien.

Krimkrigen 1853–56

Det er nemlig nå vi kommer frem til Krimkrigen og bakgrunnen, bakteppet, for at jeg forteller historien om Mary Seacole. Mary hadde lest avisreportasjer om utbruddet av krigen mot Russland og hun bestemte seg for å reise til England. Hun ville bidra med sin kunnskap og erfaring, hun vil pleie syke og trengende soldater av fedrelandet, og vil melde seg frivillig som sykepleier, for å oppleve det hun selv kalte «stoltheten knyttet til en strålende krig». Mary var patriotisk og i aller høyeste grad en brite. Hun kjente noen av de som var sendt i krigen, altså soldater og offiserer som tidligere hadde vært stasjonert på Jamaica.

Maleri av slaget ved Sinop som var begynnelsen på krigen. Av Ivan Aivazovsky

Krim-krigen varte fra oktober 1853 til april 1856 og stod mellom det russiske imperiet på den ene siden og Storbritannia, Frankrike, kongeriket Sardinia og Det osmanske riket på den andre siden. På Krim er det tusenvis av tropper i teltleire med elendige sanitærforhold. Det bryter ut sjukdom ganske snart, og særlig kolera tok knekken på mange. Feltsykehusene var ikke stort bedre enn soldatenes teltleire, og uansett var kapasiteten, og kunnskapen, forholdsvis lav. Latrinene var bygd på oversiden av drikkevannskildene, noe vi i dag vet er ganske dumt, og mildt sagt litt ekkelt, men den gang gjorde de altså denslags. Faktisk så døde det flere av sykdom enn det gjorde på slagmarkene i Krimkrigen. 

Mary Seacole i Krimkrigen

Seacole ankommer altså England og hun melder seg til tjeneste. Hun vil til Krim for å hjelpe til som sykepleier.  Hun oppsøkte krigsdepartementet, men hun var for sen til å bli med på første runde. Hun hevdet selv at hun hadde gode papirer som ga vitnesbyrd om hennes kunnskaper, evner og erfaring som sykepleier, men det er litt uklart, og arkivene ser ut til å vise at hun kun hadde ett eneste dokument. Dette dokumentet var fra en bekjent som tidligere hadde arbeidet for den gullgruven hvor Mary  tilfeldigvis var medeier. Hun blir uansett avvist, og får ikke være med til Krim. 

Hun stiller selv spørsmål ved om rasisme var en faktor og årsak til at hun ble avvist: «Strittet de imot å godta hjelpen min fordi blodet mitt rant under en noe mørkere hud enn deres?” Det er ikke vanskelig å se for seg at rasisme har vært et element her, men jeg tror kanskje vi også må ta med at Mary på dette tidspunktet allerede er nesten 50 år, en anselig alder, og hun var mye eldre enn de fleste sykepleierne som ble sendt til Krim.

Etter flere mislykkede forsøk på å komme seg til Krim som en del av den offisielle britiske helsekontingenten, så bestemmer hun seg for å reise på egenhånd. 

Nå har ogsaa Thomas Day, han jeg så vidt nevnte i forbindelse med gullgruven i Panama, dukket opp i London, og sammen legger de planer for reisen til Krim. De lager visittkort, eller flyers, om du vil, som viste at Mary hadde til hensikt å åpne «British Hotell», nær Balaclava. Balaclava er i dag en del av Sevastopol, den største byen på Krimhalvøya. Balaklava er også et vanlig engelsk ord på det vi kaller Finlandshette, og de fikk sitt navn fra Krimkrigen og dette stedet, hvor britiske soldater brukte Finlandshetter, eller Balaclavaer fordi det var så bitende kaldt om vinteren. Marys plan var å åpne et enkelt serveringssted som kunne tilby mat og komfortable lokaler for forbipasserende soldater og offiserer. og dermed, i januar 1855, seiler hun fra England med et skip med kurs for Istanbul. 

Florence Nightingale

Hun ankommer Scutari, i dag kjent som Üsküdar, en del av Istanbul. Her møter Mary Seacole “Damen med lampen”, altså Florence Nightingale. Florence Nightingale ledet det britiske helsevesenets innsats i Krimkrigen, og hun var på mange måter Marys rake motsetning. Nightingale var fra den britiske overklassen, hun var hvit, og hun hadde alle de riktige kontaktene. Nightingales ansvar var særlig knyttet til organisering av sykehuset, av pleien og føring av statistikk, og arbeidet hun gjorde satte malen for pleiearbeid, og utdanning av sykepleiere i mange, mange år.

Florence Nightingale på sykehuset i Scutari, ca. 1855, av Butterworth

Seacole besøkte Nightingale og hennes brakkesykehus i Scutari, hvor hun fikk overnatte før hun skulle reise videre til Krim, og komme seg nærmere slagmarkene. Seacole omtaler Nightingale som hyggelig, og skriver at de møtte hverandre flere ganger senere i Balaclava, men det er helt uklart om dette stemmer, og Nightingale var hovedsakelig i Scutari, langt fra slagmarkene. Uansett, allerede neste dag reiser Mary videre til Krim.

British Hotel

Mary ankommer Balaklava og Krim, og setter i gang med å bygge det som skulle bli en slags blanding av restaurant, landhandleri og fornøyelsessted. Hun hadde ikke med seg byggematerialer, og det var begrenset med Maxbo eller liknende i nærheten. Hun samler drivved, metall og skrap, og bruker dette til å bygge restauranten, et fjøs og et uthus. Det som hun av og til selv kalte New British hotel ligger om lag en kilometer fra britenes hovedkvarter og åpner i mars 1855. Her solgte hun mat og alt mulig annet rart til offiserer og soldater, men også til turister og besøkende, som kom for å se slagene, altså tilskuere.

Skisse av New British Hotel, av Lady Alicia Blackwood

Mary ble stadig utsatt for tyveri, og flere av husdyrene hennes ble stjålet, men hun tjener likevel en del penger. Seacole dro ofte ut til troppene og solgte varene sine, samtidig som hun tok vare på og pleiet skadde som ble fraktet ut fra skyttergravene og slagmarkene rundt Sevastopol. Hun må ha gjort litt av et inntrykk der hun vandret rundt på slagmarkene og pleiet og trøstet sårede soldater. Hun skal ha vært en fargerik dame på alle måter, og det inkluderer etter sigende også klærne hun gikk med. I den britiske hæren var hun kjent som «Mother Seacole» og I en nyhetsreportasje fra september 1855 skrev avisa The Times at hun var en

varm og dyktig doktor, som leger og kurerer med stor suksess og hun er alltid tilstede i nærheten av slagmarken for å hjelpe de sårede.

The Times

En annen avis fortalte at hun bar sekker med bandasjer, nåler og tråd for å pleie sårede, og noen ganger skal hun ha behandlet og pleiet så mange som 200 sårede soldater om dagen.

I september 1855 kommer det endelige slaget om Sevastopol, og Seacole ble den første britiske kvinnen som kom inn i byen etter at den falt. Hun bar med seg forfriskninger og besøkte det overfylte sykehuset ved havnen, der var det tusenvis av døde, og døende russiske soldater. Hun skal også ha plyndret med seg noen gjenstander fra byen, inkludert en kirkeklokke, et alterlys og et tre meter langt maleri av Madonna, i hvert fall ifølge en historie. 

Slaget ved Sevastopol av Valentin Ramirez

Krigen slutter, hotellet legges ned

Etter at Sevastopol er erobret begynner fredssamtalene i Paris tidlig i 1856, og etter noen måneder blir Paris-traktaten undertegnet 30. mars. Og med det er ikke bare krigen over, men soldatene forlater Krim, og med det er i praksis hele Marys kundegrunnlag med ett borte. Mary hadde ikke tatt innover seg at dette kunne skje så fort, og hun hadde bestillinger og leveranser på vei, og slik ble hun sittende igjen med en masse varer hun ikke fikk solgt, og gjeld hun ikke klarer å betale tilbake. Hun måtte fallby varene sine til russiske soldater på vei hjem, og da hun endelig reiser tilbake til England sommeren 1856, er hun fattigere enn da hun kom, og hun blir slått konkurs noen måneder etter ankomsten til London. 

Tilbake i London, 1856–60

Hennes innsats og bidrag på Krim, har likevel satt sine spor, og innsatsen har ikke på noen måte gått upåaktet hen i London. Mektige og rike venner og beundrere starter en regelrett pengeinnsamling for å hjelpe henne økonomisk, og å rydde opp i gjelden hennes. 

Omtrent på dette tidspunktet begynte Seacole å bære forskjellige medaljer og ordener. Disse er nevnt i en rapport fra konkursretten i november 1856, og er også å se på byster og malerier som ble laget av henne den gangen. Hun bar stolt den britiske krimmedaljen, den franske æreslegion-medaljen og en tilsvarende tyrkisk orden. Det er bare ett problem med disse medaljene. Det finnes ikke noe spor i noen arkiver, aviser eller bøker som forteller at hun faktisk ble tildelt disse medaljene. De fleste ser ut til å ha konkludert med at hun ikke hadde mottatt disse medaljene, men at dette var kopier eller regelrette forfalskninger som hun smykket seg med. En mer glanset versjon, ville være at dette var medaljer som var gitt soldater hun hadde pleiet, og at hun hadde fått dem som takk. 

Mary Seacole av Albert Charles Challen, olje på lerret, 1869

Uansett, året etter at hun er tilbake fra Krim, så publiserer hun sin biografi. Dette var intet mindre enn den første selvbiografien skrevet av en svart kvinne i Storbritannia, den selger bra og Mary Seacole blir enda mer kjent og berømt enn hun allerede var, og tjener bra med penger i tillegg. 

Slutten 

Noen få år etter dette, en eller annen gang rundt 1860, så reiser hun tilbake til Jamaica. Der var det daarlige tider, og hun får igjen økonomiske problemer. Nok en gang blir hun reddet av sine velstående venner i London, som starter pengeinnsamling for å hjelpe henne. Selveste Prinsen av Wales, og andre fremtredende medlemmer av kongehuset er blant de som bidrar og denne innsamlingsaksjonen gir henne muligheten til å bygge et hus i Kingston. Innsatsen på Krim, og det som etter alt å dømme var et varmt hjerte og en vinnende personlighet, hadde gjort et uslettelig inntrykk på mange i London. 

Etter omtrent ti år på Jamaica kommer hun i 1870 igjen tilbake til England og til London. Det er ikke helt klart hvorfor hun kommer tilbake, men det kan se ut til at hun nok en gang kom på grunn av en krig. Dette er under den fransk-prøyssiske krigen i 1870-1871, og det et hevdes at hun igjen forsøkte å bli med i en britisk sanitærtropp til felten. Florence Nightingale skriver nå et brev til et medlem av det britiske parlamentet, og advarer mot å la Seacole få reise. Nightingale forteller at Seacoles restuarant på Krim ikke var et anstendig etablissement, og at Seacole hadde vært ansvarlig for mye “beruselse og utilbørlig oppførsel». Dette høres noe overdrevet og urettferdig ut, selv om det nok er riktig at det var mer av denslags hos Mary, enn det var på sykehuset hvor Nightingale holdt til. 

Mary kommer seg aldri til slagmarkene, hun er tross alt blitt 65 år gammel nå. Hun blir likevel boende i London, og er en del av sosieteten, og omgås de mektige og velstående i årene deretter. Slik forløper de siste årene forholdsvis stille og forsiktig, til Mary å være, før hun dør hjemme hos seg selv i Paddington i London i mai 1881, 75 år gammel. 

Anerkjennelse

Da er altså Mary Seacole død, og da skulle man kanskje tro at historien slutter der? Men, nei, det gjør den strengt tatt ikke. Ikke helt, i hvert fall. Mary Seacole var berømt i sin levetid, men hun ble deretter raskt glemt. Det var bare Florence Nightingale som ble husket fra Krimkrigen. 

Sakte, og gradvis, blir hun likevel hentet frem igjen fra glemselen mot slutten av 1970-tallet, nesten 100 år etter sin død. Mary blir nå portrettert som en farget foregangskvinne, og en pioner innen sykepleiefaget. Hun blir til og med nevnt i Sataniske vers av Salman Rushdie, hvor han peker på henne som et eksempel på at fargede har blitt gjemt og skjult fra historien.

Nåværende britisk statsminister Boris Johnson skrev i 2005 at

jeg står overfor den dystre muligheten at det var min egen utdanning som bommet.  

Boris Johnson

Dette var en kommentar til at hun ikke var på skolepensum i England. Dette ble rettet opp, og fra 2007 ble Seacole innlemmet i den nasjonale læreplanen, og hennes livshistorie blir nå undervist på mange barneskoler i Storbritannia, sammen med historien om Florence Nightingale. 

Denne anerkjennelsen har likevel vært kontroversiell. Enkelte har hevdet at denne anerkjennelser har kommet på bekostning av Florence Nightingales renomme, og at Mary Seacole ikke fortjener denne plassen som en hovedfigur i sykepleiens historie. Og igjen ser det ut som om rasespørsmål har gjort at debatten og historiefortellingen om Mary Seacole har vært tidvis betent.

Uansett, Mary Seacole var åpenbart både flittig, arbeidsom og dyktig i mange fag, og hadde sikkert vært en seriegrunder i dag. Hun levde et eventyrlig liv, og hennes venner, kunder og pasienter fra Krimkrigen glemte henne ikke, og hjalp henne da hun trengte det som mest. Det burde være bevis godt nok på hun gjorde en historisk og minneverdig innsats, og at hun var til trøst og hjelp for mange sårede og skadde på slagmarkene på Krim.

Mary Seacole, fotografi ca. 1873, av Maull & Company, London

Kilder: 
Sugar Barons av Matthew Parker
Incredible Whttps://www.amazon.co.uk/Incredible-Women-in-History/dp/B07XZLFN3Komen in History av Collins Big Cat
The Wonderful Adventures of Mrs Seacole in Many Lands av Mary Seacole  
A History of Britain in 21 Women av Jenni Murray