manuskriptene

William Copeland: Sørlending i Det fjerne østen

Dette er historien om en sørlending som utvandret til Amerika, men der er det knapt spor etter ham. Sporene finner vi først og fremst i Japan hvor han kom mens det fortsatt fantes sverdsvingende samuraier og hvor et av Japans største bryggerier den dag i dag hedrer han som sin egen. Men vi finner også spor av ham i i Guatemala, og kanskje i Canada. 

Dagens hovedperson solgte melk og silke, han investerte i pelsjakt, og han brygget øl. Han reiste til det ene ukjente stedet etter det andre, og var eventyrlysten, oppfinnsom og full av tiltakslyst og pågangsmot, men han fikk tilsynelatende dårlig betalt for alt strevet, og han døde fattig og langt, langt hjemmefra. 

Dagens hovedperson er William Copeland. 

Historien kan også høres som podkast:

Den er også tilgjengelig på Apple Podcast.

Bakgrunn

William Copeland ble født i Arendal 10. januar 1834. Eller vent litt, han het jo ikke William Copeland den gangen. Han ble døpt Johan Martinius Thoresen. Det vil si, det ser ut til at han ble døpt Johan Bartinius Thoresen, men dette navnet var kanskje mest sannsynlig en feilføring i kirkeboka. Navnet Bartinius med b dukker i hvert fall ikke opp igjen i vår historie. Han var i alle tilfeller sønn av en skomaker, som igjen var sønn av en skredder. Unge Johan Martinius vokste opp i Lillesand, hvor faren Olaus hadde innredet et skomakerverksted i det lille hvite huset øverst i Øvregate. Dette lille hvite huset står der fortsatt i Lillesand sentrum. Johan Martinius mor, Karen Kirstine, arbeidet som jordmor. 

Det er sparsommelig med harde og pålitelige fakta om Johan Martinius oppvekst og liv i Lillesand, men vi vet at han gikk i kirken jevnlig, og vi vet også at han var eldst av sju søsken. 

Vi kan kanskje anta at han bistod faren som håndtlanger og vi må også anta at han tok hyre som sjømann. Dette fordi dette nok er den mest sannsynlige veien ut av Sørlandet, og det har etter alt å dømme vært billetten til USA, hvor vi vet han har vært, selv om det er svært lite spor etter ham der. Han er ikke registrert som utvandret på noen annen måte, så da har han mest sannsynlig hoppet av et skip, og gått i land i USA. Eller kanskje Canada?

Det er en god periode i hans unge liv vi vet svært lite om. I perioden som strekker seg fra omtrent konfirmasjonen og frem til han er 30 år i 1864 er det forholdsvis tomt, det er nesten et blankt lerret. Det vi vet er at i 1864, seiler han fra vestkysten i USA med retning mot Det fjerne østen. Han er da altså blitt 30 år, og han kaller seg nå William Copeland, og han omtaler seg selv forretningsmann. Han reiser fra et USA som er i avslutningen av en blodig borgerkrig. William Copeland, som vi nå vil kalle ham, gjør først et stopp Shanghai, hvor han ankommer høsten 1864. 

Som et resultat av den første Opiumskrigen, og den såkalte Nanjing-traktaten som ble undertegnet i 1842, hadde Shanghai og flere andre kinesiske byer blitt tvangsåpnet for utenlandske handelsmenn. I årene etter etablerte disse utlendingene seg også i egne bydeler, bydeler som var utenfor kinesisk kontroll, og utenfor kinesisk rettsvesens ansvarsområde. Det betyr at innen vår helt ankommer Shanghai i november 1864, så har byen vært åpen for utlendinger i drøyt 20 år. 

Shanghai, 1884. Dian Shi Zhai. Kinesisk område er markert med gult, britisk blå, fransk rød og amerikansk oransje.

Kanskje var det hit han egentlig hadde tenkt seg? Kanskje var konkurransen for hard, var markedet allerede mettet? Hadde han et amerikansk pass kjøpt i Shanghai? Passet viser at New York er hjemmebane, men er han egentlig amerikansk, har han et ekte amerikansk pass, er han statsborger? Vi finner ikke noe spor av ham i amerikanske registere som skulle tilsi at han var amerikansk statsborger? Norske sjømenn hoppet gjerne av og tok hyre i bedre betalte jobber for andre rederier, men også hoppet av, og i land. Copeland har oppgitt at han utvandret til USA i april 1855, altså snaut ti år før ankomsten til Det fjerne østen, men dette er ikke å finne i andre registre enn det vi har etter Copeland selv. 

Uansett hva som var den opprinnelige planen, så går ferden snart videre, og ferden, den går videre mot Japan. Dampskipet Tynemouth ankommer Yokohama 9. november 1864 og skipet er lastet med brandy, vermut, absinth og noe tørrvarer. Dette er et skip uten noen førsteklasse eller særlig komfort, må vi anta, så ingenting tyder på at han har mye penger, selv om han må ha hatt noen midler, han kan knapt ha startet på helt bar bakke. Avisa Japan Herald melder i alle fall den 12. november at Copeland var blant passasjerene, som også inkluderte en herr og fru Gelowitz, herr Volhardt, og fire ikke navngitte kinesere.

Kommandør Perry ankommer Yokohama 14. juli 1853.

Japan og Yokohama

Bakgrunnen for at det er Yokohama han kommer til, finner vi i den dengang relativt nylige åpningen av Japan. Japan hadde i århundrer forut for dette i praksis stengt omverdenen ute, nesten helt og holdent ute. Dette skapte problemer for særlig amerikanske ambisjoner om økt handel og tilstedeværelse i Japan, og et amerikansk krav om fri ferdsel på verdenshavene, inkludert i Øst-Asia. USA var også bekymret over Frankrike og Englands stadig sterkere posisjoner i Asia. Japan var altså langt på vei uten kontakt med omverdenen, kun med noen få og begrensede unntak for kinesiske og nederlandske handelsmenn. Andre som ankom ble ikke tatt godt imot, det gjaldt enten de var forliste sjømenn, fiskere eller handelsmenn, og de ble gjerne henrettet på stedet. 

Dette var bakgrunnen for at den amerikanske presidenten Millard Filmore hadde gitt kommandør Matthew Perry oppdraget med å åpne Japan for handel og investeringer. Kommandør Perry reiser fra USA og Virginia i november 1852. På veien er han og hans damskipflåte innom Madeira, Cape Town, Mauritius, Ceylon, Singapore, Hong Kong og Shanghai, før han 8. juli 1853 ankommer Edo-bukta. Etter litt om og men fikk han overlevert sitt brev med amerikanske krav til japanske myndigheter, og trakk seg deretter tilbake til Hong Kong, men lovet å komme tilbake om et år. Perry holder delvis det han lover. Det vil si han kommer tilbake, men han venter ikke et helt år. I mars 1854 går nemlig kommandør Perry og hans menn i land i det som i dag er Yokohama. Dette var starten på Yokohamas status som en åpen havneby, og startskuddet for utenlandsk og vestlig bosetting i Japan.

Kommandør Perry. Fotografi Matthew Brady. MOMA.

Meieridrift

Tilbake til vår historie, så inngår William Copeland etter en tid i Japan partnerskap med to herrer ved navn Samuel James og William Wilson, og de sikter seg først inn på melkeproduksjon og salg. De har til og med fått hentet inn Durham-kuer til Japan.

Copeland, James og Wilson leverer “fersk, ren og ubesudlet” melk levert med hestedrevne kjerrer, alt ifølge deres egne annonser i avisene. Selskapet var lokalisert i Yokohamas Chinatown, av en eller annen grunn. Dette var kanskje et kostnadsspørsmål? Etter ganske kort tid, allerede i 1867, så blir selskapet nedlagt, antakelig som et resultat av at lokale japanske produsenter tok opp konkurransen, og de kunne, i motsetning til Copeland og co, benytte seg av landbruket i Japan. Copeland starter så en transportbedrift, men hverken melkesalg eller transport ser ut til å ha kastet voldsomt av seg. 

Meiji-revolusjonen

Omtrent samtidig som William Copeland etablerer seg i Yokohama, så står Japan midt oppe i betydelig større og mer omgripende endringer enn drikkemelk og andre vestlige tradisjoner. Japan er nemlig midt oppe i det som så tilforlatelig kalles Meijirestaurasjonen. Men ikke la deg lure av navnet. Dette er en restaurering i betydningen av at den japanske keiseren igjen blir maktens sentrum i Japan, men med tanke på at dette erstatter 650 år med såkalt shogunat, vi kan kanskje kalle det militærstyre, så er dette kanskje like mye en revolusjon, som en restaurasjon. Uansett, utviklingen kommer langt på vei som en direkte konsekvens og følge av kommandør Perrys besøk og åpningen av Japan. Shogunen, som hadde vært mer eller mindre eneveldig, ble alvorlig svekket av kraftdemonstrasjonen fra USA, og blottleggingen av Japans egne svakheter. De japanske shogunene hadde styrt Japan som et føydalt rike, med Edo som maktsentrum, mens den symbolske keiseren hadde sitt hovedsete i Kyoto. Ordet Shogun, er vanligvis ganske enkelt oversatt til general, men betyr etter hva jeg forstår egentlig noe sånn som “Den store general som underkuer barbarene”. 

Denne revolusjonen betyr uansett at Japan setter full fart fremover med teknologisk utvikling, de tar til seg en del av de vestlige skikkene de blir utsatt for, men først og fremst kunnskapen, og de setter seg høye og ambisiøse politiske, økonomiske og militære mål. I 1868 er prosessen med å kaste shogunatet over, og den nye keiseren flytter til Edo, som får et nytt navn, sånn for å understreke at det er en ny og sterk leder på plass i byen. Det nye navnet betyr den østlige hovedstad, og dere kjenner selvfølgelig byen i dag som Tokyo. 

Øl

Det er altså omtrent samtidig med dette (Meiji-restaurasjonen og Keiserens renessanse) at vår helt William Copeland beveger seg inn i ølbransjen, altså omtrent i det 1860-tallet blir til 1870. Hva slags bryggerbakgrunn har han? Han sier selv at han har gått i lære hos tyske bryggermestere. Men stemmer det? Hadde han vært lærling i Kittelsbugts bryggeri i Arendal? Neppe. Kunne han ha lært det hjemme? Mange brygget øl hjemme hos seg selv. Han hadde i hvert fall ikke vært i Tyskland og lært kunsten, han snakket ikke tysk, men kunne kanskje lært det av en tysk brygger i Norge? Han kan selvfølgelig også ha lært det i Oslo, eller Moss, eller et helt annet sted.  

Her i denne fasen begynner det i hvert fall å bli en del skriftlige kilder etter vår hovedperson. Det skrives brev hvor det bestilles såkalt russisk elvehumle fra California. Det bestilles bryggerbek til tønnene, og korker og andre ting man trenger for å produsere øl. Han har også ha bestilt malt direkte fra California, og det vet vi fordi malten noen ganger ble ødelagt på veien. I hvert fall klaget han på det i brevs form ved enkelte anledninger. Han averterer også i avisene. 

Han har også funnet en egnet tomt i Yokohama, hvor han har tilgang på en kildevann og noen utgravde grotter. Dette var viktig fordi disse grottene hadde jevn og relativt kjølige temperaturer, sammenlignet med de varme somrene i Yokohama. Uten disse grottene ville det vært svært vanskelig å få gjæringen til å fungere. Copelands bryggeri er et slags mikrobryggeri, men det er ikke et bittelite hjemmebryggeri. Det er ikke bittelite, ikke på noen måte. Den største kobberkjelen hans rommer hele 6000 liter øl.  

Copelands kunder er først og fremst gjennomreisende matroser og offiserer på krigsskipene på vei innom for proviantering og forlystelser. Det var store begrensninger, om ikke forbud mot salg til japanske kunder til å begynne med. Ifølge historien så brygget han flere typer øl, han brygget både lager, bayer, bokkøl og engelsk ale. Han er så smått i gang med bryggerivirksomheten når han i 1872 reiser til Europa, hvor han blant etter alt å dømme delvis er på studietur for å lære mer om bryggerikunsten. 

Giftermål

På turen er han også innom gamle trakter og der treffer han husmannsdattera Anne Kristine fra Kvinesdal. Hun er fra en fattig husmannsfamilie, og moren hadde druknet da Anne Kristine var bare fire år gammel. Hun er nå blitt 15 år og arbeider som tjenestepike, da William, eller Johan Martinius, er tilbake på Sørlandet sommeren 1872. Vi vet ikke sikkert hvordan de møttes, men det vi vet er at mandag 4. november 1872 gifter de seg i Vestre Moland kirke i Møglestu i Lillesand. Vår venn William Copeland heter nå en stakket stund igjen Johan Martinus Thoresen, og er i kirkebøkene ført opp som ølbrygger i Japan.  15-år gamle Anne Kristine blir med ham til Japan og Yokohama, og går noen måneder senere i land som fru Copeland. 

Vestre Moland kirke, Lillesand. Av CarstenR – Eget verk, CC0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=15730984

Mer øl

Fra omtrent 1875 utvider Copeland driften, og åpner en tysk-inspirert bierstube, en slags ølhage, ved siden av selve bryggeriet. Året etter inngår han et forretningssamarbeid med det som omtales som en tysk “skjeggebuse” ved navn Emil Wiegand. Sammen styrer de to de neste årene det som heter Spring Valley Brewery. 

Samme år forsøker de seg med eksport til Shanghai, og nå dukker sannelig også broren til kona Anne Kristine opp i Japan. Han blir sendt til Shanghai som en slags salgssjef eller bestyrer av Kina-kontoret. Tønner med øl ble sendt til Shanghai og tomme tommer skulle sendes tilbake, og det er stadig klager på at tomgodset ikke blir returnert for gjenbruk. Det var vanskelig og kostbart å få tak i dette i Japan den gangen.  Forsendelsene inneholder også detaljerte veiledninger for hvordan tønnene skulle klargjøres for bruk, blant annet hvordan det skulle sukres før siste gjæring og hvordan ølet skulle drikkes. Ølflasker var kun egnet for lokalt konsum, og måtte drikkes i Yokohama eller Tokyo. Det er også kilder som viser at Copeland og Wiegand solgte øl til franskmenn så langt unna som i Saigon i Vietnam. Men ekspansjonen internasjonalt betaler seg ikke, de går med tap, og dette skaper etter alt å dømme ondt blod mellom Copeland og Wiegand. 

Det kan se ut til at helsen også begynner å bli dårligere. Han har revmatisme, og tilbringer stadig tid på japanske kurbad, og det er spesielt et kurbad han stadig besøker. Dette er kanskje et lite sidespor, men vi vil senere se at dette ikke er et helt ubetydelig sidespor.  

Begynnelsen på slutten for bryggeriet. 

Det er blitt november 1878, og det brygger opp til trøbbel i bryggeriet til Copeland. Det er noe uklart hva som egentlig skjedde, men det som er tydelig er at Copeland og Emil Wiegand blir uvenner, og krangler, og kanskje sloss de. Beskyldninger om udugelighet, fyll og sabotasje hagler mellom dem. Var Wiegand fyllesjuk og gjorde han ikke jobbe sin? Fikk han et kne hardt plassert på det han selv omtalte som et farlig sted? Det er også en episode hvor Copeland eksperimenterer med pasteurisering, som var nytt og moderne den gangen, et eksperiment som etter alt å dømme førte til knuste flasker og ødelagt øl. Til tyskerens store irritasjon og fortvilelse. 

Tyskeren saksøker etter hvert Copeland og trekker ham for retten for å oppløse selskapet, og partnerskapet. Saken føres for amerikansk rett og under ledelse av den amerikanske generalkonsulen Thomas Van Buren, nevø av president Martin Van Buren. Utlendingene i Yokohama er under sitt eget justisvesen, og kan ikke stilles for japanske domstoler, og de betaler selvfølgelig heller ikke skatt til lokale myndigheter. Uansett, Wiegand mener han er lurt av Copeland, og hevder at Copeland har brukt firmaets penger på private jaktturer og sågar at han har investert i en lystbåt for pengene. 

Rettssaken følges tett av de lokale avisene som referer store deler av det som blir sagt, men de unnlater å rapportere kallenavnene Copeland skal ha brukt om Wiegand. De egnet seg bokstavelig talt ikke på trykk. Han anklager sågar Copeland for å ha ødelagt ølet med kalsiumbisulfiitt. 

Nå dør også kona Anne Kristine 6. februar 1879, bare 22 år gammel, og uten barn, antakelig på grunn av Kolera, som vi vet herjet i regionen på denne tiden. Hun gravlegges på Yokohamas gravplass for utlendinger, hvor et lite kors står til minne om henne den dag i dag. Et fattigslig, litt stusselig kors. Dette kan være en indikasjon på at det var vanskelige tider for vår hovedperson, men igjen er det mye som er uklart i denne historie. Kanskje døde hun nesten ett år senere. En annen grav på samme gravplass kan nemlig tyde på det. Den graven deler hun med en Olaves Olsen, men vi vet ikke sikkert om det er broren eller en ukjent sønn.

William Copeland “vinner” i hvert fall på sett og vis rettssaken, selv om han får en skrape av dommeren for pengebruken. Partnerskapet blir oppløst, men Wiegand får ikke de verdiene eller pengene han vil ha. Copeland investerer så i pelsjakt på de nordlige japanske øyene. Han er ikke selv med, men importerer geværer og ammunisjon til jakten. Noe senere, i 1881, forsøker han seg tilsynelatende også på ørretoppdrett, det vil si han bestiller i hvert fall ørretyngel fra San Fransisco, men det er helt uklart hvordan dette går, og om yngelen i det hele tatt kommer frem i live. Interessant nok er dette ett år før den amerikanske regnbueørreten gjør sitt inntog i Europa, og nesten 100 år før den kommer til Norge for fullt.   

Så selger han bryggeriet og deler av tomten. Gjelden ble tydeligvis for stor og tung å betjene. Det amerikanske generalkonsulatet må igjen tre frem som rettsinstans og bryggeriet og eiendommen Spring Valley Brewery blir solgt på tvangsauksjon sommeren 1884, snaut 20 år etter at Copeland først ankom Japan. Han beholder likevel etter alt å dømme deler av tomten, for etter hvert har han igjen en bierstube, og her ansetter han sønnen til innehaveren av kurbadet han har besøkt mange ganger. Samtidig selger han en del av eiendommen til Japan Brewery. 

William Copeland

Han prøver også nok en gang å stable på beina et bryggeri og skryter av å ha gått i lære hos tyske mesterbryggere. Forsøket er i samarbeid med herr Katsumata, eieren av det nevnte kurbadet. Herr Katsumata har også en datter ved navn Umeko, eller Ume. Den årvåkne lytter vil nå gjette hvorfor dette kurbadet har vært nevnt ved et par flyktige anledninger. William Copeland gjør nå atter en gang noe uventet, atter en gang gjør han noe som må kunne beskrives som helt uvanlig. Han gifter seg med Ume. Det var svært uvanlig at japanere giftet seg med utlendinger, men igjen går Copeland opp nye stier. De gifter seg i 1889. Hun er 21 år gammel, mens William har rukket å bli 55, selv om vigselsattesten ser ut til si at han er kun 46. Om han løy til sin nye kone og hennes familie, eller om det rett og slett er en feil, er umulig å si. De to må uansett ha vært et oppsiktsvekkende par i Japan, hun var japansk og tradisjonell, han var høy, vestlig og barteprydet.

William og kona Umeko, og hennes foreldre til høyre.

Guatemala 

Nå skjer det igjen noe nytt og uventet. Copeland og Ume reiser til et nytt og ukjent sted. Copeland var etter hvert vant til det, men for Ume må dette ha vært ganske dramatisk. Av alle steder, så reiser de til Guatemala. Etter en lang reise, hvor de blant annet er innom Hawaii, hvor det i denne perioden kom mange japanske utvandrere for å arbeide på sukkerplantasjene, og etter at Ume har vært sjøsjuk store deler av reisen, kommer de til havnebyen Puerto San Jose. Herfra var det nylig åpnet en jernbane frem til Guatemala by.

Hva skulle de i Guatemala å gjøre? Det er ikke klart om de hadde planer om å dyrke kaffe eller hva planene var, men de har i hvert fall med seg noe japansk silke, som de åpner butikk og forsøker å selge. Det ser ut til at varene de har med seg er kjøpt på krita, og de beklager seg i brev hjem til Japan om at det er høye avgifter i Guatemala. Salget åpner lovende, men går etter hvert dårlig, og etter hvert går det samme veien med helsa til Copeland. Det er også urolige tider i Guatemala, og det kan kanskje ha virket inn på både salg og avgjørelse om å reise hjem til Japan. I 1898 blir president Barrios drept og økonomien i Guatemala er svak, og innen vi har kommet til januar 1902 er de to tilbake i Japan. De er nå blakke og Copeland er sjuk. 

Det landet, det Japan herr og fru Copeland kommer tilbake til er et ganske annet land enn det William, eller Johan Martinius kom til første gang nesten 40 år tidligere. Det landet han kom til første gang hadde nylig blitt tvangsåpnet, de hadde små seilbåter og samuraier med sverd. Nå hadde det samme landet slått Kina i krig i 1895, og de hadde fått kontrollen over Koreahalvøya, de hadde etablert seg sterkt i Shanghai, og de hadde erobret Taiwan. Og om noen få år skulle de sette en støkk ikke bare i Russland, men hele den hvite vestlige verden, da de slo Russland i Manchuria, nordøst i Kina. Med dette hadde Japan utvilsomt tatt plassen som den dominerende makten i Øst-Asia. 

Dette var altså et Japan på vei opp, et Japan med gryende selvtillit, og landet var på vei mot det Japan som skulle ekspandere så nådeløst i Asia utover 30-tallet, en ekspansjon som på mange måter skulle kulminere med angrepet på Pearl Harbour i desember 1941, og dermed USAs inntog i andre verdenskrig.

Kirin og øl i Japan?

Tilbake til William Copeland, så er vi altså kommet til februar 1902, og vi nærmer oss slutten på historien vår. Han er tilbake i Yokohama, og han er døende. Alle forretningsideene har båret svært begrenset med frukter. Hverken melk, transportvirksomhet, ølbrygging, fiskeoppdrett, pelsjakt eller silkesalg har gjort ham rik. Han er blakk og sjuk. Og han dør 11. februar 1902 langt, langt hjemmefra. Slik skulle man kanskje tro at han dermed skulle bli raskt glemt.

Direktøren for Japan Brewery som i praksis hadde overtatt konkursboet og restene etter Copelands Spring Valley Brewery, får nyss om at han er tilbake og at han er døende. De bestemmer seg derfor for å hjelpe til med eventuelle utgifter, men Copeland døde så fort, at vi vet ikke om dette rakk bli med annet enn gode intensjoner. De dekket likevel kostnadene ved begravelsen, og de sørget for en liten sum penger til enken Ume. 

Og i dag, heter det ikke lenger Japan Brewery, men Kirin, og er et av Japans største bryggerier og ølmerker. Og Kirin husker fortsatt William Copeland. Hvert år hedrer bryggeriet det de anser som en av sine grunnleggere ved å skvette litt øl på graven hans hvert år på dødsdagen hans. Og, hvorfor er denne historien så viktig for Kirin? Jo, fordi Kirin har brukt William Copeland slik at de kan strekkes ine aner litt lenger bakover i tid, og dermed på den måten få en sterkere tradisjon.

Hva er forresten Kirin, hvor kommer dette navnet fra? Er det sant at dette ølet er oppkalt etter Karin eller en annen norsk kvinne? Nei, det er nok ikke så romantisk, og i hvert fall ikke så norsk. Navnet er tatt fra det mytiske fabeldyret Kirin, en slags blanding av forskjellige dyr, gjerne drage, hest, eller andre dyr. Det er uansett et lykkebringende dyr, og i japansk regnes dette som det mest høytstående dyret, selv mektigere enn dragen. Bryggeriet Kirin har altså en ganske klar asiatisk og japansk profil, selv om de fortsatt altså hedrer William Copeland hvert år den 11. februar, altså dagen han døde for snart 120 år siden. 

Kilder: 

Copeland – Ølbryggeren ved verdens ende av Hans Morten Sundnes

Kategorier:manuskriptene

Merket som:, , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s