Gunnhild, Eiriks enke og dronning, var datter av den gamle danekongen Gorm, og søster av den nye, Harald Blåtann. Det er i hvert fall mer sannsynlig enn den alternative historien som Snorre forteller Ifølge Snorre var Gunnhild en grådig kjerring som kunne trolldomskunster og datter av Ossur Tote fra Hålogaland. Det høres ut som Snorre har valgt den mest eventyrlige historien. Gunnhilds slektskap til danekongen skaper en farlig allianse mot kong Håkon den gode: 

Da nå Gunnhild og sønnene fikk høre dette at det var ufred mellom Norge og Danmark, så tok de av sted østover… Da Gunnhild kom til Danmark med sønnene sine, søkte hun opp kong Harald, og der ble hun godt mottatt; kong Harald gav dem veitsler i riket sitt, så store at de kunne underholde seg og sine menn godt. Han tok Harald Eiriksson til fostersønn og knesatte ham, og han vokste opp der i hirden hos danekongen. Noen av Eirikssønnene drog på hærferd så snart de ble gamle nok til det, og vant seg rikdom, de herjet rundt i austerveg; de ble snart vakre menn; når en rekner etter styrke og dugelighet, var de voksne før en skulle vente det etter alderen deres. 

Snorre, Heimskringla
Gunnhild egger Eirikssønnnene til å hevne sin far, av Christian Krogh

Snorre forteller videre hva som skjer da Håkon får høre at Eirikssønnene er på vei: 

Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eirikssønnene var kommet sør fra Danmark til Viken; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem. Da kongen fikk høre dette, skjønte han at han trengte hjelp; så sendte han bud til Sigurd jarl at han skulle komme, og likeså til andre høvdinger som han trodde han kunne få hjelp av.

Så drog kong Håkon sørover langs land, men da han kom sør forbi Stad, hørte han at Eirikssønnene var kommet til Nord-Agder, og nå seilte begge hærene mot hverandre. De møttes ved Karmøy. Der gikk begge hærene på land og kjempet ved Avaldsnes, begge var de meget mannsterke og det ble et stort slag; kong Håkon gikk hardt fram, mot ham stod Guttorm Eiriksson med sin flokk, og de skiftet hogg med hverandre. Der falt Guttorm, og merket hans ble hogd ned, det var mange som falt omkring ham, og så tok hæren til Eirikssønnene flukten, de flydde til skipene og rodde unna, de hadde mistet en mengde folk.

Så drog kong Håkon nordover tilbake til Norge, og Eirikssønnene holdt seg i Danmark igjen i lang tid.

Snorre, Heimskringla

Håkon avverger altså det første angrepet fra Eirik Blodøks sine sønner. Håkon skjønner imidlertid at det ikke kommer til å stoppe her og ruster opp sjøforsvaret, ifølge Snorre: 

Etter denne striden satte kong Håkon en lov for hele landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land…I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt ut almenning, og almenning skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet.

Da Håkon hadde vært konge i Norge i tjue år, kom Eirikssønnene sør fra Danmark og hadde en svær hær. Mye av dette var folk som hadde fulgt dem på hærferd, men det meste var likevel en danehær som Harald Gormsson hadde gitt dem.

Snorre, Heimskringla

Den viktigste av Eirikssønnene, Harald, vokste delvis opp i England, og delvis hos sin onkel, danekongen Harald Blåtann. Harald Blåtann er samme som omtales som Harald Gormsson i Snorre, og Harald Blåtann ville også ta Norge, i hvert fall deler av landet. Så når Eirikssønnene angriper Norge og kysten, er det nærmest på oppdrag fra danekongen Harald Blåtann. Eirikssønnene angriper Norge flere ganger, og Snorre forteller at det kommer en stor flåte til Fitjar i år 961: 

Da kongen satt ved dugurdsbordet, så vaktmennene som var ute, at det kom en mengde skip seilende sørfra, som ikke hadde langt igjen til øya…Kongen lot bordet ta ned, han gikk ut og så etter skipene, og så at det var hærskip; 

Kongen kastet på seg ei brynje og spente sverdet Kvernbit om livet, han satte en forgylt hjelm på hodet, tok spyd i handa og skjold ved sida; så stilte han hirden og bøndene i en fylking og satte opp merkene.

Harald Eiriksson var høvding over brødrene nå… Brødrene hadde en stor hær med seg sør fra Danmark. Morbrødrene deres, Øyvind Skrøya og Alv Askmann var der i følge med dem; de var sterke karer, modige, og noen fæle manndrapere. Eirikssønnene seilte skipene sine inn til øya, gikk i land og fylkte. Det blir fortalt at overmakten var så stor at det var minst seks mann mot en, så mange flere folk hadde Eirikssønnene.

Kong Håkon var lett å kjenne, han var større enn andre, og det lyste dessuten av hjelmen som sola skinte på; mange våpen ble rettet mot ham. Da tok Øyvind Finnsson ei hette og drog over hjelmen på kongen.

Men nå skreik Øyvind Skrøya høyt: «Gjemmer han seg nå, nordmannakongen, eller har han flyktet, eller hvor er det blitt av gullhjelmen?» Og så gikk Øyvind fram og med ham Alv, bror hans, og de hogg til begge sider og tedde seg som de var ville og gale. Kong Håkon ropte høyt til Øyvind: «Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen!»

Det varte nå ikke lenge før Øyvind kom dit, han svingte sverdet og hogg etter kongen. Toralv skjøv skjoldet mot ham, så Øyvind vaklet, og kongen tok sverdet Kvernbit i begge hender og hogg til Øyvind midt i hjelmen og kløyvde hjelmen og hodet helt ned til akslene…

Da kom det redsel over Eirikssønnenes hær, og så tok den flukten; kong Håkon var fremst i sin fylking, han fulgte tett etter flyktningene og hogg både hardt og ofte. Da kom det ei pil flygende, ei slik som kalles flein, den kom i armen på kong Håkon, i muskelen nedenfor aksla…

En mengde av Eirikssønnenes menn falt, både på sjølve kampplassen og på vegen til skipene, og nede i fjæra. En mengde løp på sjøen og mange kom seg om bord, blant dem alle Eirikssønnene. De rodde unna, men Håkons menn rodde etter.

Håkon gikk ut på langskipet sitt og lot binde om det såret han hadde fått, men blodet rant slik av det at de ikke kunne få det stanset, og da det lei på dagen, ble kongen svakere… da de kom nord til Håkonshella, la de til der, da var kongen nær døden. Nå kalte han på vennene sine, og sa til dem hvordan han ville de skulle ordne med riket. Han hadde ikke andre barn enn ei datter som het Tora, og ingen sønn, og så bad han dem at de skulle sende bud til Eirikssønnene at de skulle være konger i landet, men han bad dem være gode mot hans venner og frender.

Det var slik sorg over kong Håkon at både venner og uvenner gråt over hans død og sa at det aldri mer ville komme så god konge i Norge. 

Snorre, Heimskringla

Og dermed blir Harald, den fremste blant Eirikssønnene, konge i Norge.