Historien om Sam Eyde

I 2014 laget VG en liste over de hundre viktigste nordmenn de siste 200 årene. Her plasserte de Sam Eyde, industriherre, vannkraftutbygger, og grunnlegger av Hydro, Elkem og Yara på en stusselig 39. plass. Spør dere meg plasserte de mye rart foran ham. Det er i hvert fall ikke lett å se hvem som gjorde mer for å modernisere Norge og norsk industri og økonomi på 1900-tallet. Sam Eyde hadde mange svakheter, men etter at dere lest denne historien, tror jeg dere vil være enige med meg om at han burde vært rangert høyere på VGs liste. 

Dette er historien om Sam Eyde, mannen jeg har valgt å kalle fremtidsbyggeren, mannen som virkelig tok Norge inn i den industrielle tidsalderen. 

Historien om Sam Eyde kan også høres som podkast på blant annet Apple, Google og Spotify:

Bakgrunn og familie

Arendal

Historien om Sam Eyde starter i Arendal på 1800-tallet. Arendal var den gang en viktig handelsby, og det var særlig trelasthandel som hadde bidratt til det. Norske skipsredere fraktet trevirke på norske skip og dette var starten på en utstrakt rederivirksomhet i Arendal. Etter hvert ble sjøfartsnæringen i Arendal mye mer enn bare eksport av trelast og skipene fra Arendal begynte å seile med helt andre varer også mellom havner utenlands. Dette betyr at Arendal er blitt en viktig sjøfarts- og handelsby innen vi kommer til dagens hovedperson.  

Sam Eyde ble født i Arendal 29. oktober 1866. Han het egentlig Samuel, men det ble sjelden brukt. Lokale rykter hevdet at han var et resultat av sin mors utroskap med en utlending, men om det er sant eller ikke, er vanskelig å si noe om i dag. Det som er helt sikkert er at Sam Eydes familie var rik og en del av byens borgerskap. 

Sam er den yngste i søskenflokken og var en skikkelig attpåklatt. Faren heter også Samuel Eyde, og dermed er vel vår mann strengt tatt junior, men han er bare kjent som Sam. Moren Christine Amalie Stephansen var fra en rik skipsrederfamilie. Sam Eyde og familien bor i et hus på Malmbryggen helt nede ved vannet, innerst i Kittelsbukt. Deler av havna i Arendal er senere fylt igjen med landmasse og huset hvor Sam Eyde vokste opp lå rett bak der Rådhuset i Arendal ligger i dag.

Biografen Ole Kristian Grimnes forteller at: 

• Her kunne han boltre seg langs sjøkanten dagen lang, se elvebåtene fra Nidelven legge til, hoppe fra pram til pram, fiske krabber og drepe vannrotter. 

Ole Kristian Grimnes

Livet i Arendal var dominert av havet og skipsfarten og Sam Eyde er fast bestemt på at han skal til sjøs så snart han er gammel nok. Han skrev senere i sin selvbiografi at han var en skikkelig havnegutt, en slags bakgårdsramp, mens andre kanskje mer presise versjoner fremstiller han som en prektig og veloppdragen gutt, et resultat av en streng, kristen oppdragelse. 

Den norske skipsfarten vokser så kraftig gjennom 1800-tallet at innen vi er kommet til 1880 og vår hovedperson er blitt tenåring, så er Norges handelsflåte den tredje største i verden. Sams far hadde vært skipskaptein før han giftet seg og begynte i svigerfarens rederi. Svigerfaren, Sams morfar, Christian Stephansen, var Arendals største skipsreder, og fjerde størst i Norge. Arendal er ikke bare landets viktigste sjøfartsby på denne tiden, men antakelig også den rikeste byen i Norge. 

Familien Eyde hadde flere tjenere, inkludert en husjomfru, to stuepiker, en kjøkkenpike og en kusk. Museet Kuben i Arendal har Eydefamiliens kokkepikes kokebok og der finner man mye rart. Der er det oppskrifter på blant annet champagnepudding, hummerruletter, risengrynspølser, lam i karri og ikke minst masse kaker. Som de andre bemidlede i Arendal ble de transportert med hest og kjerre. Man gikk da ingen steder, det var for de lavere lag av samfunnet. 

Skolegangen 

Sams far ser ut til å ha ønsket at Sam skulle ta en akademisk utdannelse, men Sam ville til sjøs, og det ser nesten ut til at han gjorde det dårlig på skolen med vilje. 

• Min skoletid i Arendal er et stort sett mørkt kapittel. Jeg var en fullblods Arendalsgutt for hvem min fars skuter stod høit hevet over lekselesning og boklig lærdom. Det var få andre ting i livet som kunne ha interesse enn det å være sjømann på fars skuter.

Han gjorde det så dårlig på skolen at foreldrene får beskjed om at han neppe kom til å klare eksamen. Foreldrene frykter at han må dumpe og de tar ham ut av skolen en stund, og sender ham på en tur med et av marinens skoleskip, da han er 13 år gammel. Dette toktet med marinen var for så vidt vellykket og Sam Eyde klarte seg godt og likte seg bra ombord, men han kommer tilbake med ambisjoner om å gjøre det bedre på skolen. Han vil ikke lenger bli sjømann. Det var kanskje tøffere enn han hadde regnet med, men han har også sett at det er andre muligheter der ute.

Nå flytter han til Kristiania for å fullføre skolegangen der. Foreldrene hans tenkte vel at et sceneskifte kunne virke positivt, og det ser ut til at det fungerte. Han bor først hos sin tante, og senere hos sin mormor. Han gjør det nå ganske bra på skolen og trives også sosialt. Han er god venn med sønn av tidligere statsminister Stang og sønnen til tidligere statsminister Løvenskiold. Han er også en ivrig amatørskuespiller og blir med i De unges forbund. 

1880-årene

Denne perioden er vanskelig for Arendalsrederne, som var seilskuteredere. Dampskipene utkonkurrerte gradvis seilskutene og dette kan ha vært avgjørende for at Eyde valgte en annen kurs enn sin far, svigerfar, morfar, storebror og så videre. Det kan også være slik at Sam Eyde valgte bort sjøfartsnæringen fordi det var så mange sterke og vellykkede familiehistorier knyttet til den at det ville være vanskelig å få seg noen selvstendig eller særlig synlig rolle selv. Sam Eyde var åpenbart ærgjerrig og ambisiøs. Han begynner istedenfor på Krigsskolen, men ganske snart er det tydelig at han sikter mot å bli noe helt annet enn både sjømann og offiser. I et brev til sin far skriver Sam at han: 

• er langt bedre skikket til ingeniør, men det kunde jo have været godt at være officer samtidig. 

Det var nemlig mulig å bli militæringeniør via Krigsskolen og deretter Den militære høyskole. Ingeniørene som var utdannet herfra hadde allerede vært sentrale i moderniseringen av Norge, gjennom bygging av kanaler, veier, jernbaner og telegraflinjer. Samtidig var det nå klart at de beste ingeniørene ble utdannet andre steder enn i militæret. Dette er første gang han bor og lever uavhengig av sin egen familie. Som kadett får han lønn og han leier et rom sammen med en annen kadett. Friheten innebar større mulighet til å sjekke damer og Sam Eyde har draget på damene. En av hans kamerater var misunnelig og skriver om Sams: 

• 20 forskjellige forlibelser, mens jeg have havt mine stakkels to. Om dig kan jo nesten sige, at du har en ny forlibelse for hver gang der er nymaane. 

Når vi nå snakker om damer og Sams drag på dem, er det kanskje på tide å si noe om Sam Eydes utseende. Han var fra barndommen av beskrevet som en pen gutt, han var ganske lav og litt tett, men han hadde visstnok pene brune øyne. Som voksen har han flott bart og brunt tjukt hår. Han var en anelse mørkere enn gjennomsnittsnordmannen og dette siste var nok det som lå bak ryktet om et mystisk utenlandsk farskap. Han var livlig og energisk og hadde:

• en stor charme, som få flickor kunde motså… Han var ofantligt livlig og företagsam. 

Vi kommer snart tilbake til hvorfor dette sitatet er på svensk. I samtidige brev uttrykker Eydes studiekamerater bekymring for både syfilis og gonore. Vi vet ikke noe om Sam Eydes erfaring med dette, men at han hadde mange damebekjentskaper og at prostitusjon var en forholdsvis akseptabel tjeneste i hans miljø, synes klart. 

Til Tyskland

I 1886 har Sam Eyde og faren blitt enige om neste skritt. Sam Eyde er blitt 20 år gammel og han skal til Tyskland. Sams far hadde vært tysk konsul i Arendal i mange år, og byen fikk stadig besøk av tyske krigsskip og da besøkte offiserene familien Eyde. Det fantes med andre ord en solid familieforbindelse til Tyskland allerede. Sam skal i hvert fall bli ingeniør og han skal studere ved universitetet i Charlottenburg som dengang var en egen by, men i dag er en del av Berlin. Dette er nesten tjuefem år før NTH, eller NTNU, åpner i Trondheim.

 

Sam Eyde velger, som min far gjorde en god stund etter at NTH endelig har åpnet, å spesialisere seg innen bygg og anlegg. Eyde forteller i sin selvbiografi at han lever svært sparsommelig, men dette må nok ha vært relativt. Han er stadig avbildet i flosshatter og smoking, med stive hvite snipper og med like hvite hansker. Teknisk ukeblad beregnet omtrent samtidig at det kostet 10 000 kroner i året å studere ved en tysk høyskole, og 10 000 kroner var selvfølgelig en anseelig sum på slutten av 1800-tallet. 

I sin selvbiografi forteller Eyde også at han er flittig og pliktoppfyllende og at han har stor arbeidskapasitet. Han underdriver nok hvor krevende det var å studere på tysk, og sier ingenting om at han hadde behov for hjelp av sine tyske medstudenter, særlig den første tiden. Uansett, etter om lag fire og et halvt år er han ferdig utdannet ingeniør, og han har gjort det bra. Han er best i klassen i både fysikk og matte, og ledende professorer og ingeniører er interessert i å samarbeide med ham. Han arbeider deretter flere år i Tyskland, og da særlig med prosjekter knyttet til jernbane- og havneutbygging. Han er involvert i byggingen av en ny jernbanestasjon i Hamburg og er også med og utvikler en jernbanestasjon og en kanal i Lübeck. Sam Eyde får snart et godt renomme som ingeniør. 

Ekteskap nummer 1

Tilbake til den mer private siden av Sams liv, en sommer han er hjemme hos foreldrene i Arendal så møter han den svenske adelsjenta Anna Ulrika Mörner af Morlanda, vanligvis bare kalt Ulla, eller comtessen. Sam blir hodestups forelsket. De har hverandre til bords under kong Oscar IIs besøk til Arendal i 1891 og kongen skal visstnok ha sagt til Sams mor: 

• Det där är visst snart klappat och klart. 

De to treffes igjen sommeren etter, og enda en sommer senere så reiser Sam, moren og søsteren til Sverige for å besøke Ulla og hennes familie. Kong Oscar II får rett fordi som Ulla forteller: 

• Morgonen därpå strax efter frukosten…gick han och jag ner i parken…Här på denna idylliska plats frågade Sam mig, om jag ville bli hans hustru. Han var så oerhört gripen att han nästan skakade och tårar rann ned för hans kinder. 

De gifter seg sommeren 1895 i Skeppsholmskyrkan i Stockholm. Hun var kledd i hvit brudekjole, mens han bar sin staselige løytnantsuniform, til tross for at han strengt tatt bare er reserveoffiser. Dette er bare et første tegn på Sam Eydes forfengelighet, som vi skal komme tilbake til senere. Deres første datter Astri blir født året etter, og deretter kommer Sigurd og Liv med et par års mellomrom. 

Det ser ut til at Sam og Ulla var lykkelige de første årene i Lübeck. Ulla støtter Sam hundre prosent, og han ser ut til å ha vært trofast, de første årene, vel å merke. Uansett, høsten 1898 reiser familien til Norge og til Kristiania. Han har før han kommer hjem vunnet flere anbudskonkurranser i Norge, så da han etablerer S. Eydes ingeniørkontor i Kristiania, har han allerede oppdrag å ta fatt på. 

Det kan være verdt å fortelle kort om disse oppdragene. Stortinget hadde utlyst en anbudskonkurranse for utvidelsen av Østbanestasjonen i Kristiania og Sam øyner muligheten. Han har jo allerede en fulltidsjobb i Tyskland, så han arbeider med dette anbudet fra ni om kvelden til tre på natten. Han har med seg en kjent og erfaren tysk partner og de to vinner konkurransen om Østbanestasjonen. Deretter vinner de også anbudskonkurransen for Kristiania havn og Vestbanestasjonen. Du kan fortsatt finne planer og tegninger for disse prosjektene på Deichman i Oslo, og dette er omfattende og detaljerte saker. I løpet av kort tid har altså Sam Eyde fått ansvaret for å utvide og modernisere to jernbanestasjoner og bygge Kristiania Havn. Det er disse oppdragene som gjør at han kan si opp jobben i Lübeck og flytte hjem til Norge. 

Sam Eyde reiser hjem proppfull av selvtillit. Ifølge Eydes selvbiografi kom hans gamle sjef i Lübeck til togperrongen for å ønske ham god tur: 

• Det nædste jeg hører om Dem er vel, at De er blitt arbeidsminister i Norge. 

Sam Eyde svarer: 

• Jeg vil længer enn det. 

Hva nå enn det skulle bety. 

Kristiania

Fra høsten 1898 er altså Eyde etablert i Kristiania og familien bor i en stor leilighet i Wergelandsveien 7 ved Slottsparken. Her har de stuepike, barnepike, og en kokke. 

Omtrent i det vi går inn i 1900-tallet er det oppgangstider i Kristiania, og det er byggeboom. Sam Eyde satser friskt og kjøper flere tomter for forskjellige prosjekter. Men oppgangstidene ble avløst av nedgangstider og da prosjektene faller i grus, ja, da taper han mye penger. Det er ikke krise, men han og familien må flytte til en mindre og billigere bolig. Men dette er bare et lite og midlertidig tilbakeslag for en mann på vei opp og frem. Snart har de flyttet til en større villa i Frognerveien. Han er helt i inntektstoppen i Kristiania, og i Norge for den saks skyld. Familien Eyde er en del av den absolutte fiffen og eliten, og de er med i det som teller av sosiale klubber og foreninger. Det er ball, det er tennisklubber og seilforeningen, og de er ivrige deltakere i siste trendaktivitet, som er ski og aking i Holmenkollen. 

På kontoret har han et tjuetalls ingeniører ansatt hos seg, og Eyde ser snart at hans talent ligger i å lede disse ingeniørene. Eyde skisserer de store linjer, de overordnede planene, og deretter gir han ingeniørene ganske fritt handlingsrom innenfor de rammene. Dette gjorde ham til en populær sjef. Han var også populær blant mange fordi han var så jovial. Som en biograf skriver: 

• det fulgte humør og festivitas med ham. 

Men dette var ingen tullebukk. Han arbeider beinhardt. Han løper ustanselig mellom møter og befaringer og kontoret, og han har snart to hundre reisedøgn i året. Det ble senere sagt at Eyde var den første mann i Norge som våget å ha tempo. Han blir nå en offentlig person og det trykkes blant annet en morsom karikatur av Eyde som en fyr som har så mange planer at han ikke klarer å bære alle, inkludert en plan om en “kraftstasjon paa maanen”. 

Fossefall

Fra begynnelsen av 1900-tallet begynner nemlig Sam Eyde å interesse seg for det som skal bli starten på den historien som virkelig teller. Sam Eyde begynner å snuse på andre ting enn havneanlegg, lagerhus og jernbanestasjoner. Han ser nå på gruver og mineraler, men ikke minst ser han på norske fosser og vassdrag, som selvsagt er interessante fordi de kan produsere kraft. 

Utbyggingen av vannkraft kunne i all hovedsak utnyttes på to måter. De kunne produsere kraft til industri som krevde mye kraft, det vi fortsatt kaller “kraftkrevende industri”, og til strøm for vanlige folk, for å bruke et litt forslitt politisk aktuelt uttrykk. Men det var langt fra bare bare å bygge ut denne kraften. Det koster å bygge ut vannkraft, og det var begrenset med kapitalsterke aktører i Norge den gangen. Det var også behov for moderne teknologi, som også i stor grad måtte importeres. 

Arbeidskraft ser ikke ut til å ha vært noe stort problem. Det var i all hovedsak nok av både arbeidsfolk og ingeniører, selv om enkelte spesialister kunne være vanskelig å finne. For ordens skyld, vannkraft og elektrisitet er ikke ukjent i Norge på denne tiden. Flere norske byer har fått både kraftverk og elektrisitet og blåtrikken går allerede på strøm i Kristiania. Det var også lite offentlig regulering av naturressurser, sammenliknet med i dag. Alt dette betyr at fossefall var en markedsvare. Fosser ble kjøpt og solgt av spekulanter, investorer og industriherrer. Sam Eydes første steg inn i vannkraftnæringen er som spekulant. 

Sam Eyde første vannkraftinitiativ er i Glomma og kongstanken var å produsere kraft for industri, men også for Kristiania by. Som nevnt koster det å bygge ut disse anleggene, og det var ikke så stor eksisterende kraftetterspørsel at man bare kunne bygge og regne med at kundene ville komme. Det ville binde for mye kapital i et prosjekt som ville bruke for lang tid på å bli lønnsomt. Du måtte derfor et stykke på vei selge kraften først. Du måtte finne kunden og deretter bygge varen, eller tjenesten, om du vil. 

Eyde skaffer rettighetene til en foss nord for Sarpsborg, men Eyde tenker stort og vil inkludere flere andre fossefall i Glommavassdraget. Forutsetningen var at han klarer å finne en kjøper av kraften. Eyde går rett til statsminister Jørgen Løvland, få år senere Norges første utenriksminister. Løvland er først positiv, men takker til slutt nei. Eyde og hans samarbeidspartnere trenger kapital for å få til denne utbyggingen i Glomma, og de reiser til både Paris og London, uten hell. De prøver seg deretter i Stockholm og etter hvert får de innpass i Stockholms Enskilda Bank, nå Skandinaviska Enskilda Banken, eller kanskje enda bedre bare SEB. Banken eies av Wallenbergfamilien, og samarbeidet med Wallenbergerna kommer til å bli helt avgjørende for Sam Eyde og for denne historien, og for norsk industrihistorie, og til og med norsk historie, vil jeg påstå. 

Sammen etablerer de A/S Vamma Fossekompagni med en aksjekapital på 1,2 millioner kroner. Eyde har knapt lagt ut en krone i kontanter, men blir likevel sittende på en overraskende stor aksjeandel. 

Eyde og partnerne får omtrent samtidig kontrollen over annen foss, som skal bli enda viktigere i denne historien. Dette var Rjukanfossen i Telemark. Rjukanfossen var en enda større utfordring fordi den lå langt unna de de store byene og den lå i vanskelig terreng i fjellet. Det ble derfor ganske umiddelbart klart for Sam Eyde at det ikke var noen vits i å bygge noe kraftanlegg på Rjukan, med mindre det ble etablert industri der. Eyde og kompani har først tenkt at Rjukanfossen skal selges videre for fortjeneste, blant annet forsøker de å selge til et amerikansk selskap.   

Etter hvert som det ikke lykkes å selge Rjukanfossen, så ser Sam Eyde etter muligheter for å selv etablere industri der. Det var flere industrier som kunne være aktuelle, det kunne være både aluminium-, jern- og stålindustri, men det var av forskjellige grunner ikke noen av disse Eyde faller ned på. 

Industrien Sam Eyde var mest interessert i var det som ble kalt kvelstoffindustrien. For ordens skyld, kvelstoff er det samme som nitrogen, og finnes i store mengder i luften. Kvelstoff er en direkte oversettelse av det tyske ”Stickstoff” som er avledet fra ”ersticken” som betyr å kvele. 

Gjødsel

Hele poenget med nitrogen, eller kvelstoff, i denne sammenhengen er at det kan brukes til å lage kunstgjødsel. En britisk kjemiker hadde noen år tidligere fått stor oppmerksomhet for å hevde at den globale befolkningsveksten ville føre til sultkatastrofer, med mindre man klarte å øke avlingene. Han hadde samtidig løsningen, i hvert fall i teorien. Hvis man brukte nitrogenbasert gjødsel kunne man øke produksjonen kraftig. 99 prosent av alt nitrogen på jorden er i ubundet form og i luften. Noen planter, som belgplanter, kan hente nitrogenet rett fra luften, men de fleste må ha det i jorden. Det var derfor om å gjøre å finne ut hvordan man skulle hente ut nitrogen i mengder som kunne brukes industrielt.

Det fantes allerede forskjellige former for kunstgjødsel, for eksempel superfosfat, chilesalpeter og forskjellige kaliumsalter. Når vi er kommet til begynnelsen av 1900-tallet er likevel kunstgjødsel fortsatt lite brukt, og mange steder i Norge ikke i det hele tatt. Den klart største leverandør og eksportør av kunstgjødsel på denne tiden er Chile, som satt på enorme mengder salpeter, som kunne brukes til å produsere gjødsel. Salpeter kan også brukes til å produsere sprengstoff.

At Salpeter var viktig var det ingen tvil om, og salpeter hadde til og med hatt sin egen krig i Chile noen år tidligere. Salpeterkrigen foregikk i årene 1879 til 1884, med Chile på den ene siden og Peru og Bolivia på den andre. Chile vant krigen og utvidet sitt landområde nordover med om lag 600 km kystlinje, inkludert området Iquique, som var svært rikt på salpeter. Bolivia mistet sin kyststripe og er fortsatt en innlandsstat.

Noen få år etter denne krigen, i 1888, er faktisk min tippoldefar Niels i Iquique i Chile. Han seiler med skipet Lady Gladys og i et brev han skriver hjem til tippoldemor Berthe Johanne forteller han: 

• Vi ligger nu en mange skiber, men det er bare to nordmenner og her er et merkeligt land, for det er ikke annet enn sand på flere miles afstand. Det er ikke et gressstrå at se, her er bare salpeter. 

Tippoldefar bekrefter altså hvor mye salpeter det var i Chile, og det var ikke lett å ta opp kampen med Chile, og produsere gjødsel ved å hente nitrogen fra luften. Store mektige konkurrenter som amerikanske Alcoa og tyske Siemens var blant de som prøvde, foreløpig uten særlig hell. Eyde var i kontakt med Siemens og studerte amerikanernes arbeid, men det var et tilfeldig møte hos Gunnar Knudsen, som skulle endre alt for Sam Eyde, og som skulle bety så mye for norsk industrihistorie. 

Gunnar Knudsen var norsk statsråd i Stockholm, og senere statsminister i to perioder for Venstre. Han inviterte til middag i Ullevålsveien en vinterkveld i 1903. I dette middagsselskapet møter Sam Eyde en jevnaldrende professor i fysikk. Dette er selvfølgelig professor Kristian Birkeland. Det er under denne middagen at Sam Eyde og Kristian Birkeland kommer i snakk og i praksis finner ut av hvordan de skal binde nitrogenet i luften. Birkeland har nemlig eksperimentert med en elektromagnetisk kanon og skapt en stor lysbue mellom to poler, som kunne brukes til å binde nitrogenet.

Senere sa Birkeland om middagsmøtet: 

• Jeg anser det fuldt og fast som en skjæbne at Eyde og jeg blev bragt sammen tre eller fire dage efterat jeg første gang i mit lit havde observeret den flade elektriske flammeskive, som vi nu alle er saa fortrolig med. 

Bare noen dager etter denne middagen har de to undertegnet en slags intensjonsavtale, eller en samarbeidsavtale, og et par uker etter det igjen har Kristian Birkeland søkt patent, og de to har opprettet et partnerskap. 

De to mangler imidlertid en investor, en kapitalist som kan betale for ytterligere utvikling av ideen. Birkeland får gode resultater fra sine tester, bedre enn de tyske og amerikanske konkurrentene, faktisk har han mye bedre resultater. Eyde får beskjed om disse resultatene mens han er i Stockholm for å diskutere med Wallenbergfamilien. Wallenbergerna sender to eksperter til Kristiania for å undersøke nærmere, og de rapporterer slik tilbake til Stockholm: 

• Det svåraste problemet, främstallandet av nitrösa gaser på ett enkelt och ekonomisk sätt er löst. Återstår att tillgodogöra sagda gaser, vilket enligt kemisternas mening ej så svårt. 

Industrialisering av Birkeland-Eydemetoden

Det var altså noen uløste problemer igjen, men de hadde kommet et godt stykke videre. Det som i hvert fall var klart var at de trengte kraft, og de trengte mye kraft, hvis de skulle produsere gjødsel på denne måten i industriell skala. Og her hadde Norge et fortrinn. Norsk fossekraft var Europas billigste, delvis fordi vi hadde mange vassdrag med tilstrekkelig fall, men også fordi vi kunne demme opp elvene slik at vannmagasinene kunne brukes til å regulere vannstanden for kraftverkene. De store ubebodde områdene betød at utbyggere i Norge ikke møtte så stor motstand fordi det var få om noen lokale innbyggere som måtte flyttes, og man behøvde ikke kjøpe ut eiendomsbesittere i særlig grad. Av og til er det en fordel med en liten og spredt befolkning. 

Wallenbergfamilien hadde vært helt avgjørende i industriutviklingen i Sverige, og nå drar de på for fullt med Sam Eyde i Norge. Det var Marcus Wallenberg som var tettest på og han blir senioren i dette forholdet. Penger gir som kjent makt, men Wallenberg hadde også mye mer erfaring med industribygging enn Eyde. 

Sammen stifter de Aksjeselskapet Det Norske Kvælstofkompagni i desember 1903 og Sam Eyde blir administrerende direktør. Dette selskapet blir året etter underlagt holdingselskapet Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri, vanligvis bare kalt Elektrokemisk, og i dag heter selskapet Elkem. Sam Eyde var administrerende direktør også her og også Kristian Birkeland får lønn fra begge selskapene. Elektrokemiske kontrollerer vassdragene både på Rjukan og i Glomma, og eier også rettighetene til lysbuemetoden som ble diskutert under den middagen i Ullevaalsveien. Metoden får navnet Birkeland-Eydemetoden. 

Veldig kort fortalt gikk metoden ut på at luft ble ledet inn i en ovn hvor to elektroder i et kraftig magnetfelt skapte en lysbue, en skiveformet flamme med en temperatur på omtrent 3000 °C. Dette skaper nitrogenoksid, som deretter ble kjølt raskt ned og omdannet til nitrogendioksid. Denne gassen ble så ledet videre til et absorpsjonstårn, hvor den reagerte med vann til blant annet salpetersyre. Salpetersyre er en kilde til nitrat, som planter kan absorbere. Salpetersyren ble gjerne blandet med kalk, og derfor ble dette gjødselet av og til kalt kalksalpeter. 

Hydro

Sam Eyde og Wallenberg skaffer seg også rettighetene til flere andre fosser, blant annet Bøylefoss i Arendalsvassdraget og Svelgfoss i Skiensvassdraget ved Notodden. Eyde og co. bygger så en teststasjon på Notodden, som åpner 2. mai 1905. Det er nå de virkelig får testet teknologien, og testet om dette kunne bli til storindustri. Enkelt sagt kan man si at det store spørsmålet var hvor mye kraft man brukte for å hente nitrogenet ut av luften. 

For å sikre fremdrift haster Eyde og Wallenbergene videre. For å utvide trenger de ytterligere investeringer, og her kommer Wallenbergfamiliens franske partner Banque de Paris et des Pays-Bas, eller bare Paribas, på banen. Paribas var også den gang en stor internasjonal forretningsbank og hadde økonomiske muskler som overgikk selv Wallenberg. Franskmennene sender en gruppe eksperter til Norge for å undersøke Birkeland-Eydemetoden nærmere. Det er Wallenberg som forhandler for den norsk-svenske gruppen, men det er Eyde som må sørge for at de franske ekspertene tror på at metoden kan kommersialiseres og at de fossene de besitter er bra saker. 

Historien skal ha det til at Sam Eyde og kompani fikk hjelp av en liten bjørnunge, da ekspertene besøkte Norge. Denne bjørneungen hadde blitt adoptert av en bondefamilie i Hjartdal, etter at Bjørnemoren var skutt og drept. Bjørneungen ble senere kjøpt av en av Eydes ingeniører, og ble en slags maskot på testanlegget på Notodden. Visstnok ble bjørnungen sendt ut for å underholde, eller kanskje avlede oppmerksomheten til de franske ekspertene, mens Sam Eyde og ingeniørene hans gjorde noen nødvendige justeringer. 

I hvilken grad bjørnungen hjalp eller ikke vet jeg ikke, men ekspertgruppens rapport er i hvert fall positiv til fossefallene. Rapporten var noe mer nølende til hvor effektiv Birkeland-Eydemetoden var, men de konkluderer likevel med at resultatene var tilfredsstillende. Rapporten fremhever også dyktigheten og driftigheten til Sam Eyde og de andre som stod bak prosjektet. 

Men det skjer selvfølgelig andre viktige ting i Norge nå. Samme år, i 1905, brytes unionen mellom Norge og Sverige, men hverken Wallenberg eller Eyde ser ut til å ha vært veldig opptatt av dette. Eyde stemte for unionsoppløsningen, men det gjorde jo i praksis alle nordmenn.

Wallenberg går imot de i Sverige som ville gå til krig for å hindre oppløsningen, og han ser ut til å ha vært mest opptatt av at dette skulle ordnes med minst mulig rot og bråk. Franskmennene derimot blir urolige. Avtalen med Paribas blir undertegnet i september, samtidig som forhandlingene om unionsoppløsningen fortsatt foregår i Karlstad. Paribas frykter krig og får kalde føtter. Fra deres ståsted ser det ut som om de er i ferd med å investere i et land som vil havne i krig. På dette tidspunktet er Eyde og Wallenberg allerede på vei hjem i full fart med den ferdig undertegnede avtalen. Paribas sender febrilsk et telegram for å be dem komme tilbake til Paris. Eyde og Wallenberg mottar telegrammet i Köln, men de ignorerer det og reiser videre nordover. Franskmennene får ingen mulighet til å trekke seg. 

Situasjonen mellom Norge og Sverige roer seg uansett raskt. 26. oktober frasier kong Oscar II seg den norske tronen, og kort tid senere, 2. desember 1905 stifter Eyde, Wallenberg og Paribas et nytt selskap. Selskapet får det litt kronglete navnet Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab, men blir selvfølgelig raskt bare kjent som Norsk Hydro eller bare Hydro. Norsk Hydro er delvis eid av nordmenn, svensker og franskmenn. Sam Eyde blir utnevnt til generaldirektør også i dette selskapet og får en årslønn på 50 000 kroner, som var Norgesrekord. Han mottar i tillegg provisjon, bonuser og aksjer. 

Eyde forteller offentlig at det skal bygges kraftstasjoner og fabrikker i Norge for mellom 60 og 80 millioner kroner og han snakker om kraftproduksjon, som skal brukes til å produsere for verdensmarkedet, og ikke bare “i vort lille land”, som han sa. 

Statsminister Christian Michelsen lar seg rive med og takker spesielt: 

• hr. Eyde som organisator for det hele foretagende, og som den mand som har forstaatt gjennem sin store stab af teknikere og videnskabelige medarbeidere at bringe alles samlede arbeide til et endelig tilfredsstillende resultat. 

De svenske partnerne og de franske investorene blir ikke nevnt, og det kan man kanskje forstå når man var så blodfersk som egen nasjon. Da var det nok fristende å legge all ære på norsk side. Senere holdt kong Haakon VII en tale på dansk hvor han begeistret konstaterte at de ledende menn var nordmenn.

Her kan vi kanskje gjøre et ørlite sidespor om hva Norge var i 1905. Vi var drøyt to millioner innbyggere. Vi har store barnekull og gjennomsnittlig giftealder er 30 år for menn og 26 år for kvinner. Omtrent hver fjerde nordmann bor i by, og nesten halvparten av arbeidstakerne i landet arbeider innen jordbruk, skog og fiske, en fjerdedel arbeider i industri og håndverk og resten i handel og tjenestenæringene. 

Utbyggingen

Sam Eyde, Wallenberg og Paribas skal bidra til store endringer i dette samfunnet. De bygger nå en kraftstasjon ved Svelgfoss utenfor Notodden. Kraftstasjonen på Svelgfoss var svær, det fantes bare en som var større i hele verden og den var ved Niagarafossen. Kraftstasjonen er bygd i fjellveggen i et trangt og bratt juv rett nord for Notodden. Det er i dag bare ruiner igjen, men det er like fullt lett å la seg imponere av at det ble utbygd i så krevende terreng, selv om det skulle komme enda mer imponerende bygg andre steder senere. Slik beskriver Sam Eyde Svelgfoss:  

• I den brølende heksekjelen av en foss skulde det graves, mures og bygges. Hvert eneste redskap, hver eneste maskindel måtte transporteres i kabel over slukten; hele kraftstasjonen som nu ligger så trygt der nede, er firt ned i kran, stykke for stykke. 

Svenske Asea, som var en del av Wallenbergsfæren, bygger de største dynamoene noensinne, og fire av disse gigantene ble installert på Notodden. Samtidig bygges det en gjødselfabrikk ved Heddalsvannet. Der ble det installert 32 lysbueovner, som skulle drives med kraft fra Svelgfoss.

Nå begynner også utbyggingen i Vestfjorddalen hvor Rjukanfossen ligger. Det fantes faktisk allerede et lite kraftverk øverst ved fossen, ved et hotell, som blant annet hadde flombelyst den imponerende fossen. Rjukanfossen var kanskje Norges første virkelige turistattraksjon og Jules Verne var blant de som hadde besøkt Vestfjorddalen og Rjukanfossen. Etter hvert som Vestlandsfjordene ble “oppdaget”, ble Rjukanfossen mindre interessant og hotellet gikk konkurs. Sam Eyde og Wallenberg hadde tidligere kjøpt dette konkursboet, som også inkluderte Rjukanfossen. Utbyggingen her var atskillig mer krevende enn Svelgfoss. Det var bratt og ulendt terreng og mye mer øde. 

Slik beskriver Eyde fossen: 

• Rjukanfossen – den rykende foss – var Norges mest imponerende vannfall og en attraksjon av rang…Fossen dannes som kjent av elven Måna som kommer fra fjellsjøen Møsvann på Hardangervidda. Litt ovenfor gården Våer kommer Måna ned i den dype og trange Vestfjorddalen, hvor den danner stryk på stryk inntil den ca. 8 kilometer nedenfor Møsvann styrtet brølende gjennem en trang fjellslukt og over 100 meter loddrett ned i dypet. 

Utbyggingen ble i stor grad gjort av rallarer, som hadde vært med å bygge deler av Bergensbanen. Det var røffe forhold. Det var først mer eller mindre en teltleir i det som het Såheim og arbeiderne tiltrakk seg raskt prostituerte fra Kristiania, og det var hjemmebrenning i stor stil. Snart bryter det ut tyfus og de fleste varianter av kjønnssykdommer, og alt dette førte til at stedsnavnet Såheim ble svært belastet, og dette er i hvert fall en av grunnene til at stedet snart ble oppkalt etter fossen, og blir hetende Rjukan. 

Kraftststasjonen på Vemork, det som ble kalt Rjukan I, er kanskje det største og beste symbolet på det nye industrialiserte Norge. Verdens største kraftverk da det åpnet i 1911 og er fortsatt et imponerende byggverk der ruver i fjellveggen over juvet hvor elven Måna renner. Vemork er vel i dag best kjent på grunn av tungtvannsaksjonen under krigen og kraftverket Sam Eyde bygget er stengt nå, men et nytt kraftverk ligger bortgjemt inne i fjellet.

Såheim, eller Rjukan II, kraftstasjonen som åpnet i 1915, var enda større og overtok tronen som nummer en i verden. Såheim er kanskje enda mer imponerende som byggverk og ser i dag ut som noe fra Gotham City og Batmanfilmene, spør dere meg. I hvert fall syntes jeg det da jeg var innom en litt grå og mørk høstdag. Lokalt kalles den bare Operaen. I løpet av noen få år har Hydro og Sam Eyde bygget tre av verdens fire største kraftverk. 

Sam Eyde og Hydro bygget også jernbane til Rjukan. Tinnosbanen gikk det første strekket fra Notodden til Tinnoset, hvor dampskip trafikkerte strekningen til Mæl, før Rjukanbanen gikk videre til selve Rjukan. Sam Eyde satte i gang før konsesjon var gitt fra Stortinget. Han hadde ikke tid til å vente. Jernbanen skulle frakte maskiner og utstyr til Rjukan, og senere gjødsel fra Rjukan til Notodden for salg og eksport. 

Utbyggingen på Notodden og Rjukan får mye medieoppmerksomhet, en oppmerksomhet som Sam Eyde liker godt og som han nører opp under. Aftenposten utgir et eget bilag om utbyggingen på Notodden og det var mange som kjøpte Sam Eydes vyer og ambisjoner. Dette var en ung nasjon med fremtidsoptimisme. Landsbladet skrev om utbyggingen på Rjukan: 

• Det er et levende og karakteristisk Billede paa vort Lands industrielle Udvikling med rige fremtidige Løfter, at den lille fattige afsides Fjelddal…takket være den vældige Fos, som før kun har trukket beundrende Reisende til sig, nu naa staar i Begreb med at blive Centret for et av Tidens mest moderne industrielle Verdensanlæg…Fosens Skjønhed maa vige, men i stedet sender den sin frugtbargjørende Kraft ud over hele Jorden og sætter det ensomme Fjeldfolk i intim Forbindelse med Verdenskulturen. 

De ville naturkreftene ble temmet av norske ingeniører og arbeidere og forretningsmenn, og alt under ledelse av Sam Eyde. Det rådde ikke bare en nasjonal optimisme, men kanskje også en større tro på fremtiden og på teknologien. Svenske Aseas voldsomme dynamoer ble beskrevet slik: 

• Det hele Maskineris hundrede Lyd samles i en eneste Teknisk Symfoni til Industriens ære….

Alliansen med BASF 

Men Sam Eyde gir seg ikke med dette. Samtidig som det bygges kraftverk og jernbanelinjer må det også bygges fabrikker for gjødselproduksjon og teknologien må utvikles videre. Eyde er utålmodig og vil bygge større og ser nå til Tyskland. Han ønsker å utvide på Rjukan og på Notodden gjennom et partnerskap med industrikjempen BASF. BASF hadde betydelig økonomisk og teknologisk, særlig kjemisk, styrke. BASF arbeidet også med konkurrerende teknologi, men hadde ikke kommet så langt som Eyde og Birkeland, og tyskerne ville uansett få behov for store mengder billig kraft, som Eyde og Hydro kan bidra med. 

Konsesjonslovene

Men det var en ting til som ga Sam Eyde og co. gode forhandlingskort overfor BASF. 1905 og unionsoppløsningen førte til mer aktiv forvaltning av norske naturressurser, langt på vei basert på en uro over utenlandske oppkjøp. Logikken var at Norge ikke måtte miste sin økonomiske selvstendighet etter at den politiske selvstendigheten var vunnet. Før 1905 var det i praksis fritt frem for utlendinger å kjøpe norske fosser, for eksempel, men det ble vanskeligere nå. Det ble også mer regulering generelt. Eyde likte dårlig denne iveren etter å begrense det frie markedet. Også Eyde og Hydro kunne få problemer fordi også norske aksjeselskaper risikerte å bli definert som utenlandske, hvis det utenlandske eierskapet var stort nok, og det var det for Hydros del. 

Det norske Storting vedtar flere konsesjonslover de neste årene. Disse lovene fikk kallenavnet «panikklovene» og regulerte blant annet adgangen til kjøp av vassdrag i Norge. Hjemfallsretten kom som en del av disse lovene, og ga altså staten full eiendomsrett til fossefall og tilhørende innretninger, uten betaling når konsesjonstiden utløp.

Samtidig var det utfordringer for Hydros teknologi og prøveresultatene på Notodden var ikke all verden. Særlig Paribas er urolige og de begynner å bli misfornøyde med Eydes ledelse. Den franske banksjefen mener Eyde bare er opptatt av neste store prosjekt og at han ikke evner å effektivisere og drive det som allerede var igangsatt. Senere blir resultatene bedre og franskmennene roer seg litt ned. Samarbeidet med BASF blir deretter formalisert under ledelse av Marcus Wallenberg og med dette blir aksjeselskapene De Norske Salpeterverker og Norsk Kraftaktieselskab dannet. Disse selskapene er ofte referert til som Rjukanselskapene. Den norske delen fikk ansvaret for kraftutbyggingen, mens tyskerne tok ansvaret for gjødselproduksjonen. 

Konsesjonslovene ble til slutt ikke noe stort problem i akkurat denne saken, men det var stadig bråk og Eyde gjorde nok grep som noen ganger kanskje var på kanten. Da Rjukanfossen skulle innlemmes i samarbeidet med BASF, skriver Eyde til Paris: 

• det må aldri refereres offisielt at det dreier seg om et kjøp av fossen, men bare om kjøp av aksjer, og for enhver pris må vi forsøke å rette søkelyset vekk fra denne falske forklaringen.  

En vellykket industriherre 

Sam Eyde var som du skjønner ambisiøs på alle måter, også sosialt. Eyde kom fra en velstående, men diskret familie, og han var smertelig klar over at man ikke skulle være for prangende eller vulgær. Samtidig så ønsker han å vise frem hvor vellykket han var, og han ville vise at han var noe mer enn en middels norsk forretningsmann. Noen år tidligere hadde han kjøpt han en enda større villa i Drammensveien i Kristiania. 

Der var det god plass. Det var spisestue med plass til femti gjester, det var plass til kontorer for både Sam og Ulla, og det var bibliotek med biljardbord, og det var lekerom og egne soverom til både barn og barnepiker. Tomten var på sju mål. Han har før dette bygget det som blir omtalt som en sportsvilla på Voksenkollen. I sportsvillaen var det ikke plass til flere enn 18 til bords i spisestuen. Holmenkollbanen hadde åpnet bare noen få år tidligere og bidratt til vintersportsutviklingen i Norge. 

Han kjøper jakthytte og seilbåt, og han blir blant de aller første som får seg bil i Norge, en stor rød Mercedes, med sjåfør, som følger med bilen fra Tyskland. Sam Eyde var for øvrig også en av grunnleggerne og formann av Norsk Automobilklubb, senere KNA. 

Vanskelige tider

Sam Eyde har altså gjort stor suksess på et drøyt tiår i Norge og har såvidt fylt 40 år, men det murrer, og da særlig i Paris. Paribas var den største aksjonæren i Hydro, men Paris var langt unna Rjukan og Notodden. At Sam Eyde var en industribygger av rang er hevet over tvil, men som jeg allerede har vært inne på ble han tidvis kritisert for å ikke følge opp allerede iverksatte prosjekter. 

Direktør Moret i Paribas, og etter hvert også Wallenbergfamilien, begynner å tvile på Eydes evner som administrator, hans ferdigheter som administrerende direktør eller daglig leder. Han blir kritisert for å ikke skille mellom de forskjellige selskapene. Husk, han er jo leder for flere av dem samtidig, og han blir stadig kritisert for å ha for mange baller i luften. Han var ikke særlig opptatt av hierarki og beslutningsprosesser, og han var heller ikke særlig opptatt av kostnader og bruker penger lett. Moret og Wallenberg ser ut til å være enige om det meste av kritikken, men Moret var mer nådeløs og ivrig når det gjaldt tiltak. 

Fra våren 1908 begynner Moret aktivt å arbeide for endringer. Moret ønsker å erstatte Eyde med sin egen mann i ledelsen, men får ikke tilstrekkelig støtte fra Wallenberg og mislykkes. Wallenberg er likevel så misfornøyd med økonomistyringen at han året etter innsetter sin egen nære medarbeider som ny regnskapssjef i Hydro. Denne regnskapssjefen beskriver situasjonen slik i et brev til Wallenberg: 

• Allt naturligtvis hoprördt i en soppa. 

Wallenbergerna begynner samtidig å trekke seg gradvis ut av Norge. Delvis skyldtes det misnøye med norsk konsesjonslovgivning, men det skyldtes også et ønske om å hente tilbake kapital som skulle brukes til å styrke Stockholms Enskilda Bank. Wallenbergfamilien selger blant annet sin eierandel i et felles prosjekt i Tyssefallene i Hardanger, helt uten å informere Eyde på forhånd. Tyssefallene blir likevel også utbygd, men ikke av Eyde og Wallenberg. Utbyggingen av Tyssefallene ble startskuddet for industrien i Odda. 

Men det var ikke bare svensker og franskmenn som var misfornøyde med Eydes ledelse. Også BASF har sitt å utsette på Eydes ledelse av Rjukanselskapene. BASF hadde investert mye penger, men de hadde også teknologi og fagekspertise på plass i Rjukan. Sam Eydes posisjon i Rjukanselskapene var svakere enn i Hydro og tyskerne var enda mer aggressive enn de franske og svenske eierne. Tyskerne truer med å trekke seg fra hele Rjukanutbyggingen, hvis de ikke får viljen sin. Det hjelper ikke på samarbeidsklimaet at de tyske utsendingene var i overkant prøyssiske i stilen. 

Tyskerne hadde mange av de samme meningene som franskmennene og svenskene, men det var en ting til. De var også delvis gjødselkonkurrenter til Hydro og etter hvert som tyskernes metode og ovnstype viste stadig bedre resultater blir det diskusjon om hvilken metode som skulle brukes og hvilken ovnstype som skulle installeres i anleggene til Rjukanselskapene. Det blir inngått et slags midlertidig forlik hvor det ble bygget en ny fabrikk på Notodden, hvor tyskernes ovn kunne testes i større skala. Resultatene var skuffende for tyskerne. Eyde presser samtidig sine folk til å bygge en større og kraftigere ovn før det skal kåres en vinner. Det handlet ikke bare om prestisje, men også om at den beste ovnen ville installeres på Rjukan, og antakelig deretter også andre steder. 

Begge parter mistenker at den andre jukser med prøveresultater og samarbeidet knaker i forføyningene. Nå tar Marcus Wallenberg grep. Han frykter forsinkelser og setter nå inn en ny mann i ledelsen. Wallenberg holder Eyde helt bevisst utenfor. Til slutt blir det et kompromiss som ender med at begge metoder og ovner skulle installeres, men fire av fem ovner skulle være den tyske ovnstypen. 

Når det gjaldt Eydes posisjon som leder for Rjukanselskapene, innser Eyde til slutt nederlaget og sier seg villig til å gå høsten 1910. Saken får stor medieoppmerksomhet i Norge, og Eyde blir fremstilt som den som hadde forsvart norske interesser. Dette var en forklaring Eyde liker og aktivt støtter opp om. Han blir sittende som generaldirektør i Hydro og i Elektrokemiske.

Opptur

Tyskerne og Hydro konkurrerte også om andre deler av produksjonsteknologien, og i spørsmålet om hvordan man skulle absorbere nitrogenet, så feiler tyskernes forsøk totalt, og det blir Hydros teknologi som blir installert på Rjukan. Samtidig som tyskerne lider dette nederlaget, så blir det klart at fabrikken ved Rjukan blir dyrere enn planlagt. Budsjettet sprekker med 50 prosent. Særlig franskmennene i Paribas blir bekymret over kostnadssprekken, som delvis skyldtes at det måtte bygges både arbeiderboliger og skoler og sykehus på Rjukan, det fantes knapt noe der før dette. Nå får Eyde midlertidig ansvaret for å finne løsninger, som han selv sa: 

• I farens stund henvender Banque de Paris sig ikke til BASF med dette firmas voldsomme prestige, heller ikke til de smukt lovende herrer i Rjukanselskapene. De telegraferer til mig. 

Senere på våren i 1911 er Eyde på ferie på kurstedet Kissingen i Bayern, og nå får han høre at BASF er gått lei hele prosjektet. Eyde øyner nå en mulighet for å bli kvitt tyskerne og til slutt blir tyskernes eierandel kjøpt ut av Hydro. Hydro kontrollerer dermed hele den norske salpeterindustrien. Dette betyr også at Eyde er tilbake i førersetet fordi sjefsstillingen i Hydro hadde han jo aldri mistet. Han får litt kjeft av den franske bankdirektøren for å ha forhandlet med tyskerne på egenhånd, men det går likevel gjennom. 

Tyskernes tilbaketog var likevel ikke egentlig en total fallitt. En viktig grunn til at BASF trakk seg ut var økende pessimisme om lav fortjeneste, men kanskje like viktig var at de var i ferd med å utvikle en helt ny metode for å produsere kunstgjødsel. Denne var basert på ammoniakk og ble kalt Haber-Boschmetoden, og skulle få voldsom suksess, men det var først noe senere. 

Wallenberg og Paribas var nå grundig lei av det administrative rotet, og ledelsesstrukturen i Hydro blir nå endret slik at en dugelig administrativ leder får større fullmakter, og Eyde tilsvarende mindre makt, selv om han fortsatt formelt og utad var øverste sjef. Det var også et behov for mer kommersielt rettede ledere i Hydro, som jo nå begynner å selge varer. Innen vi har kommet til første verdenskrig har Hydro begynt å eksportere varer til våre naboland, til Tyskland, og til Thailand, Kina og så videre og så videre. 

Norsk Hydro produserer etter hvert mange typer gjødsel, med Norgesalpeter som det mest kjente. De produserer også andre nitrogenprodukter som natronsalpeter, ammoniumnitrat, Hjortetakksalt, urea, ammoniakk, og forskjellige sodaer, flytende kullsyre, og selvfølgelig tungtvann, men det er en helt annen historie. 

Eydes forhold til arbeiderne

Her er det kanskje også på tide å si noe om industriarbeiderne og deres rolle i denne historien. Arbeiderbevegelsen vokser i takt med Hydro og Eyde på begynnelsen av 1900-tallet og blir en skikkelig maktfaktor i Norge. Arbeiderpartiet var ikke på Stortinget før i 1903, men bare drøyt ti år senere har de allerede en fjerdedel av stemmene. Fagbvegevelsen vokser i samme takt. Det var streiker på Rjukan og andre steder, og dette kunne være store konflikter med et par tusen i streik. Arbeiderlønningene var over snittet, men det var ingen kjære mor. Det var tungt og farlig arbeid. Sam Eyde var opptatt av å avslutte konflikter hardt og kontant og han var vanligvis bare på korte besøk i fabrikkene og på byggeplassene, og han snakket stort sett bare med ingeniørene. Det var et enormt klasseskille.

Ved en streik på Rjukan sommeren 1912 var situasjonen så alvorlig at Eyde avbrøt sin sommerferie i utlandet og reiser hjem. Han snakker med regjeringen og politistyrker blir sendt til Rjukan og også militæret var rede til å bidra. Dette skyldtes blant annet at Martin Tranmæl i Arbeiderpartiet hadde snakket om harde skyts mot streikebrytere, med “dynamittpatroner i borehullene”, og det var reell frykt for farlige og ulovlige aksjoner. 

Sam Eyde engasjerte seg likevel positivt i boligforholdene for arbeiderne, og det ser ut til at han var genuint opptatt av at utbyggingen på Rjukan og Notodden ikke skulle føre til slumområder. Hydro investerte mye penger i boligbygging begge steder, og det ble som sagt også bygget skoler, sykehus og så videre. 

Hjemkjøp av Elektrokemisk

Jeg har nevnt at at Wallenbergfamilien delvis solgte seg ned i Norge i disse årene, og i 1910 får Eyde tilbud om å kjøpe hele Elektrokemiske av Wallenberg, og sammen med åtte andre nordmenn kjøper han hele selskapet i januar 1911. Her må vi kort innom jern- og stålindustrien i Norge. Norge importerte i praksis alt jern og stål som ble brukt i denne perioden. Jern og stål hadde, og har fortsatt, en tett tilknytning til et lands sikkerhetspolitikk, fordi du kan knapt produsere krigsskip, kanoner, og senere fly og raketter, uten jern og stål. 

Etter uavhengigheten fra Sverige i 1905 hadde saken om en nasjonal jern- og stålindustri fått større prioritet og Stortinget bevilget penger og nedsetter en komite, som sikkert var hurtigarbeiende. Planen var å produsere stål og jern, ved hjelp av norsk kraft. Sam Eyde engasjerer seg også i denne industrien og sikrer seg norsk enerett til å bruke en ny svensk metode for å fremstille elektrojern og han kjøper malmgruver.

Det planlegges så for utbygging av et jernverk på Vindholmen utenfor Arendal. Det er satt opp brakker og midlertidige kontorbygg, men så ombestemmer Eyde seg og avlyser hele prosjektet. Hvorfor? Kanskje var det fordi prøvedriften var mislykket? Kanskje mer sannsynlig var det at byggingen viste seg å bli mye dyrere enn det som var forutsetningen. Det ble stor nasjonal oppmerksomhet om at dette ble skrinlagt, men Eyde var da for lengst gått videre til andre prosjekter. Eyde lyktes aldri med jern og stål, selv om Elektrokemiske noen år senere får et gjennombrudd med jernlegeringer, men da var Eyde ute av selskapet. 

Eydehavn

Seriegrunderen Sam Eyde er likevel ikke ferdig og i 1912 etablerer Sam Eyde nok et selskap, nemlig Arendal Smelteverk. Selskapet skulle produsere silisiumkarbid, vanligvis bare kalt sika, for slipemetaller, slipeskiver til industrien, og bygger en fabrikk utenfor Arendal. 

Og mens alt dette skjer i 1911 og 1912, så er også Eyde i full gang med forhandlinger om franske investeringer i aluminiumindustrien i Norge. Aluminium var en ung industri, og industrien var dominert av the Aluminium Company of America, eller Alcoa. Produksjon av aluminium krever mye billig kraft til elektrolysen. Eyde forhandler med franske Societe Generale og sammen med Elektrokemiske danner de sommeren 1912 Det Norske Nitridaktieselskab, oftest bare kalt Nitriden. Avtalen var litt rotete og Paribas var negative og ganske snart blir Nitriden et heleid fransk selskap. En kuriositet er at forhandlingene om Nitriden førte til at Sam Eyde måtte avlyse sin planlagte reise med Titanic. Heldigvis.

Arendal Fossekompani var etablert noen år tidligere uten Sam Eydes hjelp, men Eyde kommer nå tungt inn også i dette selskapet, og sommeren 1913 er kraftstasjonen på Bøylefoss i Arendalsvassdraget utbygd til 20 000 hestekrefter. Kraften herfra skal brukes til Arendal Smelteverk og til Nitriden på det nye industriområdet utenfor Arendal.

Den samme sommeren blir dette området omdøpt til Eydehavn og i hovedtalen blir det sagt: 

• Grundlæggeren av den nye Tid her paa dette Sted er Generaldirektør Eyde, og Folket har ønsket, at hans Navn maa bli knyttet til Stedet – at det maa kaldes Eydehavn efter sin geniale Grundlægger og saaledes bevare dette Navn ned gjennom Tiderne, saalenge Landet bygges. 

På podiet står Sam Eyde så stolt så han nesten sprekker, men nå er det ikke lenger Ulla som står ved Eydes side. Det er hans nye kone Elly som knuser champagneflasken og døper Eydehavn. Jeg har allerede fortalt at Eyde hadde draget på damene, og at han var glad i damer. Eyde hadde innledet et forhold med en gift dame ganske umiddelbart etter at familien hadde flyttet fra Tyskland til Kristiania. Dette forholdet visste Ulla om. Sam skal forsøkt seg på skilsmisse, men Ulla nektet. Denne første elskerinnen dør så ett år senere. Sam tror at hun tok gift og begikk selvmord fordi hun ikke kunne få ham. 

Sam Eyde får et sammenbrudd, og skal også ha truet med selvmord, og var på Voksenkollen sanatorium i noen uker. Sam fikk senere flere elskerinner, inkludert en fast elskerinne som han traff en gang rundt 1904. Det var den unge skuespilleren Elida, eller Elly Simonsen. Hun fikk et barn med Sam, mens han fortsatt var gift med Ulla, og i et forsøk på å unngå skandale betalte Sam en fransk greve 10 000 franc for å gifte seg med Elly og late som han var faren til Sams og Ellys barn. Den franske greven og Elly så hverandre en gang i sitt eget bryllup og aldri mer. Deretter kjøper Sam en villa til Elly i Berlin, hvor de stadig møtes. Dette var ikke allment kjent, men kjent nok til at onde tunger kalte Ellys sønn Samson.

Sam og Ulla går gjennom den ene krisen etter den andre og til slutt gir de opp og i desember 1911 undertegner de skilsmissepapirene. Ulla reiser hjem til Sverige med noe sånt som 100 millioner i dagens pengeverdi, og de tre barna. 

Sam gifter seg med Elly i februar 1913 og adopterer Ellys sønn, altså deres felles biologiske sønn, Haakon, han som ble kalt Samson. Alt dette skjer mens Sam Eyde står i de største, viktigste og mest aktive industrikampene i sitt liv. Det ser knapt ut til at det påvirket ham på jobb i det hele tatt. Som Ulla skrev i sine dagbøker: 

• Hur han under alt detta kunde arbeta såsom han gjorde, visade vilken ofantlig stark fysik och energi han hadde. 

I en drøy tiårsperiode fra omtrent Norges uavhengighet til så vidt ut i første verdenskrig arbeider han knallhardt. I denne periode besøker han Notodden omtrent hundre ganger. Rjukan besøkes like mange ganger. Hjembyen Arendal besøker han tretti ganger, og det samme gjelder København og Stockholm, i tillegg til åtti andre utenlandsturer. Alt dette mens det fortsatt ikke er flytrafikk, og veinettet i Norge er ganske middels mange steder. 

Sam Eyde var tydelig ambisiøs, også sosialt, men ikke mer enn at han skilte seg, som jo var en sosial katastrofe den gang. Å gifte seg med sin egen elskerinne var kanskje enda verre. En venn kunne ikke skjønne at han kunne være så dum, men kanskje han bare ga blaffen? Eller trodde han kanskje at han var blitt så svær at han ikke ville rammes? Etter skilsmissen flytter Sam Eyde til Bygdøy og begynner etter hvert å bygge Villa Grande på Huk. Han flytter aldri inn i Villa Grande, som du kanskje husker senere blir Quislings førerbolig. Han flytter istedenfor til en storgård han kjøper i Vestfold.

Nedturen

Eyde bruker nå mesteparten av sin arbeidstid som selger, særlig av lisenser for Birkeland-Eydemetoden. Han lyktes i begrenset grad med dette, men det var ikke bare hans skyld. Metoden krever mye og billig kraft, og det var ikke mange steder det var tilgjengelig. Så bryter første verdenskrig ut og det skaper nye utfordringer for Eyde og Hydro. 

Hydro var en eksportbedrift og hadde før krigen solgt en betydelig andel av sine varer til Tyskland og Hydro fortsatte i begynnelsen av krigen som om ingenting hadde skjedd. Men husk at Hydro er dominert av franske aksjonærer, i tillegg til Wallenberg. Paribas aksepterer ikke at Hydro selger salpeter til Tyskland. Salpeter kan, som jeg har nevnt, også brukes til å produsere sprengstoff. Paribas og Frankrike var lite interessert i at Tyskland skulle få kjøpe deres i anførselstegn norske salpeter. 

Paribas truer med å dumpe alle sine aksjer i Hydro, hvis ikke Hydro stanser salget til Tyskland. Heretter blir det meste av eksporten sendt til allierte av Frankrike, inkludert England og Russland. Eyde ble av mange mistenkt for å være i overkant vennligstilt overfor tyskerne, som han jo hadde et nært forhold til etter mange år i landet. 

Selv mente Eyde at han, Hydro og Norge var nøytrale, og at Hydro burde oppfylle alle sine kontrakter. Han forteller at han i begynnelsen av krigen fikk besøk av både tyske og franske utsendinger, og den franske ministeren som besøkte ham ikke likte at Eyde påberopte seg nøytralitet og at han: 

• ikke ble overdrevet begeistret for denne uttalelsen, så meget mer som han satt like overfor et fotograf fra Tysse hvor jeg befant meg i livlig samtale med keiser Wilhelm. 

Sam Eyde har møter på høyt nivå med tyskere, franskmenn, og han er også i London og møter statsminister Asquith. Eyde er også engasjert i fremstøt i Russland og sommeren 1915 reiser Eyde til St. Petersburg, den gang Petrograd, og senere Leningrad. Eyde møter tsar Nikolai II, den siste russiske tsar, og forteller selv fra møtet: 

• Tsaren gav paa mig et ganske overordentlig sympatisk indtryk, han var en naturlig og liketil personlighet, som man kunde sitte og snakke med som det var en gammel bekjendt. Han talte med mig næsten en time. 

Men krig og revolusjon betyr at ambisjonene i Russland faller i fisk ganske raskt. 

Slutten på karrieren

Men de virkelige nedturene for Sam Eyde kommer først nå. I mai 1916 trekker han seg fra Elektrokemisk. Hvorfor? Tja, kanskje fordi de var i ferd med å bli en konkurrent til Hydro som gjødselprodusent? Han har allerede før dette engasjert seg mindre i selskapet og avgangen var en kort og grei prosess, men det var ikke tilfellet for Eyde i Hydro, som vi skal se nå. 

Nå er nemlig styret i Hydro veldig misfornøyde og høsten 1916 er det generalforsamling i Hydro på Notodden. Formannen for representantskapet har med seg fullmakter om å si opp Eyde som generaldirektør. Dette er like før Eyde skal feire sin 50-årsdag. Det er planlagt store feiringer på Rjukan, på Notodden og i Kristiania, og dette gjør at franskmennene og Wallenberg utsetter sparkingen. Det ville unektelig være litt å sparke selskapets grunnlegger like før han skulle feires på denne måten. 

Året etter er det ingen nåde. Wallenberg gjør det klart for Eyde at han må gå, men vil samtidig gi ham en så bra sluttpakke at han vil akseptere det uten å kny. Wallenberg fremforhandler en avtale med Eyde, og dermed, i oktober 1917, går Eyde tilsynelatende frivillig og med æren i behold. Han får 250 000 i årlig godtgjørelse de første ti årene, en enorm sum den gangen. Deretter skulle han få 100 000 resten av sitt liv. Dette er alle norske fallskjermers mor. Sam Eyde dikterer en svulstig og pompøs hyllest av seg selv og han vil at den skal være med i pressemeldingen om at han slutter som toppleder i Hydro. Det blir stoppet. 

Eyde var åpenbart grunder, ikke administrerende direktør, som type. Sparkingen av Eyde var på på mange måter en refleksjon av at Hydro for lengst hadde gått fra en etableringsfase til en mer regulær driftsfase, og da var det ikke bruk for Eyde. Da gikk han nærmest bare i veien. 

En slags pensjonist, godseier og industrilandbruk

Nå blir industribyggeren Sam Eyde jordbruker og kjøper opp land og investerer i moderne landbruksmaskiner, som for eksempel motorploger. Hulda Garborg advarer om at Sam Eyde er farlig og at dette fører amerikanske tilstander. Sam Eydes store oppkjøp var en direkte foranledning til konsesjonsloven i 1920, men han mister raskt interesse for landbruket og i løpet av noen få år har han forpaktet bort det meste av jorden, og overlatt resten til sønnen Sigurd. En kort periode er han opptatt av fly og han spår luftfarten en stor fremtid. Han snakker om at man en vakker dag kan ta morgenflyet til møter i København og rekke hjem igjen samme dag. Også her mister han imidlertid interessen ganske fort. 

Han begynner nå istedenfor å interesse seg mer for offentlig arbeid og politikk. Han leder komiteen som skal bestemme hvor Universitetet i Oslo skal utvide, etter at det ble klart at universitetet i sentrum ble for lite. Det var en hard drakamp mellom Tøyen og Blindern, men under Sam Eydes ledelse velger komiteen Blindern. 

Stortingsrepresentanten

Det var egentlig litt overraskende at Sam Eyde gikk inn i politikken. Han sa en gang at: 

• Jeg har aldri vært politiker, og håper aldri å bli det. 

Mowinckel, senere partileder i Venstrer, klaget over at: 

• Hr. Eyde syntes bare at se en samling bygdepolitikere i tinget. 

Eyde hadde altså vært nedlatende og kritisk til politikken og politikere, men det hindrer ham ikke i å stille til valg for Høyre, og i 1919 blir han valgt til Stortinget. Det skulle ikke gå så bra. Eyde har et velutviklet selvbilde, for å si det slik, og han er både pompøs og skrytete. Hans fremtreden i Statens arbeidsledighetskomite ble beskrevet slik: 

• Jeg har gang paa gang maattet holde denne storskryter i ørene, hvorover han er blitt høist fornærmet. Han lider av en sykelig forfængelighet og selvovervurdering. Folkevittigheten har faat tak i dette træk og har lavet følgende bonmot: “Har de hørt at den tyske keiser har faat stormandgalskap? Han indbilder sig at han er Sam Eyde”.

Eyde var en del av den norske delegasjonen under fredsforhandlingene i Versailles etter første verdenskrig, og senere er han med i handelsdelegasjonen til Polen, som var blitt gjenopprettet som et uavhengig rike etter krigen. Eyde blir så utnevnt til Norges ambassadør til Polen, noe som passet godt fordi Eyde var lei av Stortinget, og Stortinget var lei av ham. 

Men det skulle snart igjen bli problemer for Sam Eyde. Nikkelprodusenten Kristiansand Nikkelrafingeringsverk, hvor Sam Eyde var medeier, får søkelyset på seg etter det som hadde vært en komplisert sak etter første verdenskrig. Nikkelverket hadde hatt store økonomiske problemer og det var vanskelige gjeldsforhandlinger med norske og utenlandske banker. Sam Eyde ledet disse forhandlingene og gjorde en stor innsats for å redde selskapet og sentralbanksjefen personlig sendte takkebrev, men så noen år senere begynte saken å lukte. 

Det var gitt veldig høye honorarer til styremedlemmer og ledelsen. Det kunne se ut som om det var regelrett svindel involvert og til sammen gikk titalls millioner kroner tapt. Norges bank er nå svært kritiske, og Sam Eyde får sin del av kritikken. Eyde selv har mottatt aksjer til en verdi av 800 000 dollar, og det ble så mye oppstandelse at Eyde må trekke seg som ambassadør til Polen, selv om det aldri ble bevist noe og det ble heller aldri noen rettssak. “Nikkelsaken” varte i flere år og var en av mellomkrigstidens store norske finansskandaler. Han omtalte det selv som: 

• disse fire aar af forfølgelse…. Jeg har nu været pint i fire aar. 

Sam Eyde er nå en bitter og slagen mann, og han og Elly flytter nå i praksis til utlandet for godt. De bosetter seg først i Paris, men senere kjøper han et hus ved Cap d`Antibes på rivieraen. Når han er hjemme i det som etter hvert heter Oslo, så bor han og Elly vanligvis på Grand. Sam Eydes fysiske og mentale helse er dårlig og preget av nedturene. 

Et slags comeback 

Vinteren 1924 får han likevel en ny kort runde i Hydro. Han er nå bare styremedlem, men engasjerer seg i valg av teknologi etter at BASFs konkurrerende metode har gjort stor suksess. Innad i Hydro er det uenighet om hvilken metode selskapet skal satse på videre. Eyde har fulgt godt med i utviklingen, og har skjønt at Birkeland-Eyde-metoden er utdatert og at BASFs nye metode er bedre. Våren 1924 er Eyde i tett kontakt med Wallenberg, som i hele denne perioden er styreformann i Hydro. Den sittende ledelsen i Hydro ønsker å bygge et nytt lysbueanlegg i Glomfjord, men lider nederlag i styret og BASF-metoden blir valgt. 

Eyde prøver nå også å få BASF og Hydro til å gå sammen, nok en gang. Men Eyde har ingen innflytelse på dette, og det blir ikke noe av. Det vil si, noe senere inngår Hydro og IG Farben, som BASF ble en del av, et formelt samarbeid, men nå var Eyde helt og holdent på sidelinjen. Biografen Grimnes konkluderer med at Eyde fullstendig undervurderte sine etterfølgere i Hydros ledelse, og at det var en viktig grunn til at han ikke klarte å påvirke mer. Norges Handels- og sjøfartstidende, dagens Dagens Næringsliv, konkluderte med at Eyde hadde spilt en skjult rolle for tyskerne og at Eyde var betalt for å støtte deres metode. Han innrømmet selv senere at han hadde kontrakt med BASF, men ville ikke si noe om innholdet. Hydros nye generaldirektør var uansett bestemt på at styret måtte holde Eyde utenfor og ville ikke under noen omstendighet dele viktig informasjon med en som sitat: 

• er ansatt hos vår hovedkonkurrent.

Den nye generaldirektøren i Hydro, Paribas og Wallenberg blir nå enige om at Eyde må helt ut av styret. Eyde innser at slaget er tapt og sier seg villig til å gå, så lenge det offentlig blir sagt at han går frivillig og at dette var noe han hadde ønsket lenge.  

Ferdig

Sam Eydes fall var med dette på mange måter endelig. Som Marcus Wallenberg sa: 

• Man kan ej definitivt bli nationalhjelte förr än efter döden. 

Sam Eyde ble altså først sparket ut av Rjukanselskapene i 1910, han gikk som sjef i Elektrokemiske i 1916, så som generaldirektør i Hydro i 1917 og nå også fra styret i Hydro i 1927. I 1930 sitter en bitter Sam Eyde i Frankrike og venter på en invitasjon til Hydros 25-årsjubileum, men det kommer aldri noen invitasjonen. Sam Eyde var en slagen mann og han var dypt skuffet over at han aldri fikk St. Olavs ordens storkors, antakelig på grunn av Nikkelskandalen. 

Han begynner en slags PR-kamp og har flere medhjelpere som arbeider med selvbiografien hans. Men helsen begynner nå virkelig å skrante og i 1932 får han et lite slag. Aschehoug kommer så med et nytt bind i Det norske folks liv og historie hvor de tar for seg utviklingen i Norge under den andre industrielle revolusjonen. Eyde får mye skryt for innsatsen, men mange av hans svake punkter er også med, inkludert blant annet Nikkelskandalen. Sam Eyde og hans folk går til et voldsomt motangrep, og William Nygaard, eier og sjef i Aschehoug, går med på å gjøre rettelser, slik at Eyde står frem i et bedre lys, antakelig først og fremst for å slippe en rettssak. 

I oktober 1939 kommer så endelig Sam Eydes selvbiografi Mitt liv og mitt livsverk ut på Gyldendal. Sam Eyde er ikke fornøyd med mottakelsen boken får. Enkelte anmeldere er enige med Sam Eyde om at ja, Sam Eyde er en stor mann, men det var da voldsomt til selvskryt, da. Sam Eyde er også skuffet over at ingen prominente nordmenn skriver noen gode anmeldelser av biografien. At Sam Eyde var forfengelig, kan det ikke være noen tvil om. Han hyret Theodor Kittelsen til å illustrere Hydros utbygging på Svelgfoss, og på en tegning syntes Eyde han var blitt for tjukk, og sendte tegningen tilbake med krav om slanking. Han kunne også finne på å gi signerte bilder av seg selv i gave til medarbeidere som takk for en særlig god innsats. En annen gang mens han bodde i Frankrike gikk han i filmstudio og leste opp et pompøst og patriotisk dikt han hadde skrevet selv, og deretter sendte han filmen til Norge, hvor både diktet og Sam Eyde ble lettere latterliggjort. 

Det kan her være på sin plass å si mer om forholdet mellom Birkeland og Eyde, fordi det sier mye om Eyde, og om hans kamp for sitt eget ettermæle. Samarbeidet mellom de to hadde hatt en pangstart, men det hadde fort gått dårligere. Eyde syntes Birkeland var ufokusert, og ønsket at Birkeland skulle egne seg hundre prosent til deres felles innsats om lysbuemetoden og om industriutvikling. Birkeland på sin side hadde massevis av andre ideer og mange forskjellige forsøk på en gang. 

Helt fra start begynner en kamp fra Eydes side om æren for lysbuemetoden. I et brev til Birkeland i august 1904 skriver Eyde: 

• Det arbeidet, jeg nedlægger til denne sags fremme, finder jeg fuldstændig ligesaa verdifuld som Deres. 

Brevet var en reaksjon på at patentsøknadene var i Birkelands navn. Sam Eyde krevde at patentene ble overført til et nytt selskap og at patentene har med begges navn. Sam Eyde sikret seg også en erklæring fra sine ansatte som bekreftet at han hadde vært med og utviklet lysbuemetoden. 

Eydes selvbiografi gir veldig mye plass til den vitenskapelige delen, hvor han strengt tatt hadde hatt en liten rolle. Han skriver samtidig veldig lite om de delene han faktisk hadde ansvaret for og som var like viktig, og det var forretningsstrategien, selskapsdannelsen, kapitaltilførsel og så videre. Etter at Sam Eyde gir ut sin selvbiografi sprekker det for Marcus Wallenberg. Han har ikke snakket offentlig om dette etter at Birkeland døde i 1917, men når Eyde påtar seg så mye ære, får det være nok. Wallenberg forteller nå at Birkeland hadde vist ham et dokument hvor Eyde hadde bekreftet at det var Birkeland som hadde funnet opp lysbuemetoden, helt og holdent. Dette dokumentet blir aldri funnet og Wallenberg mistenkte at Eyde hadde kjøpt det tilbake fra Birkeland. 

Birkeland hadde på sin side også etter hvert blitt veldig misfornøyd med samarbeidet med Eyde. Han pekte på at Eyde og hans medarbeidere motarbeidet ham, men han kan også ha vært misfornøyd fordi Sam Eyde tjente veldig mye mer enn ham, selv om også Birkeland ble rik på metoden. Sam Eyde tjente penger på deres felles metode, men han tjente også på masse annet. 

En annen grunn til at Birkeland ble så sur, kan ha med Nobelprisen å gjøre. Det ble nesten umiddelbart klart at Birkeland-Eydemetoden var av et kaliber som kunne føre til Nobelprisen i kjemi. Sam Eyde var livredd for at Birkeland skulle få prisen alene. Han arbeidet derfor utrettelig for at de skulle få den sammen, og direktøren i Nobelstiftelsen ble forklart at hvis Birkeland vant alene, ville det føre til stor misnøye i Norge. Den samme direktøren hevdet senere at det hadde vært støtte innad i komiteen til en Nobelpris til Birkeland, men det ble ikke noe av fordi det syntes ikke passende å dele den med Eyde. Også Marcus Wallenberg mente Birkeland burde få den alene og sa at hvis Eyde skulle få den, kunne de like gjerne inkludert Wallenberg selv, siden han hadde bidratt med pengene som gjorde metoden levedyktig. Eyde hadde forretningsteft og driv, men hadde ifølge Wallenberg ingen kjemikunnskaper å skryte av, og det er nok riktig nok. Han var jo bygningsingeniør, ikke kjemiker. Det ble også hevdet at de norske medlemmene av komiteen nektet å gi den til Birkeland alene, og det ble mistenkt at dette var etter press fra Eyde. 

Wallenberg konkluderte med at det ene og alene var Eydes feil at Birkeland aldri fikk prisen. Så hører det med til historien at Nobelkomiteen også hadde sine tvil til om hvor enestående og revolusjonær denne metoden egentlig var, og i hvilken grad den skilte seg fra andre liknende metoder. Senere fikk tyske Haber og Bosch prisen for metoden de utviklet for BASF, som altså utkonkurrerte Birkeland-Eydemetoden, også i Hydro. 

Sam Eyde arbeider så med bind to av sin selvbiografi. Han har tenkt å reise til Cannes, men legene fraråder det, og antakelig har han nå fått beskjed om at han har uhelbredelig kreft. Han blir værende på Åsgårdstrand turisthotell hvor han er innlosjert. Vi er nå kommet til 1940 og Tyskland invaderer Norge 9. april og litt senere, den 21. juni dør Sam Eyde 73 år gammel. 

Og der slutter historien om Sam Eyde, mer eller mindre. Den store grunderen, industriherren, han som mer enn noen annen dro Norge inn i den andre industrielle revolusjonen, har flatt batteri. Men det er ikke småtteri som står tilbake. Rjukan, Notodden og Eydehavn hadde ikke vært stort uten ham. 

Hydro står støtt den dag i dag, det samme gjør Yara, som gjødselprodusenten heter etter at den ble skilt ut fra resten av Hydro. Elektrokemiske, eller Elkem, lever også i beste velgående, og det samme gjør en rekke andre selskaper. Sam Eyde og Hydro bygde i løpet av noen få år tre av verdens fire største kraftverk og norsk vannkraft omtales fortsatt som vårt arvesølv. 

Sam Eyde var helt avgjørende for alt dette, helt uavhengig av om Birkeland-Eydemetoden antakelig var mer Birkeland enn Eyde. Også helt uavhengig av om fransk og svensk kapital også var helt nødvendig. Det er Sam Eyde som står igjen som den utløsende og viktigste enkeltpersonen her. Sam Eyde og vannkraften er de to viktigste bestanddelene, slik jeg ser det. 

Jeg sa innledningsvis at VG plasserte ham på en stusselig 39. plass på sin liste over Norges hundre viktigste personer de siste to hundre årene. VGs lesere var noe bedre og rangerte ham som nummer 24, men også det er alt for dårlig etter min mening. 

Fortsatt er altså to av Sam Eydes selskaper blant de aller største selskapene på Oslo børs. Hydro har drøyt 30 000 ansatte i mer enn 40 land, mens Yara har i underkant av 20 000 ansatte i mer enn 60 land. Elkem er kontrollert av et kinesisk statseid selskap og det er jo på sett og vis et slags speil av opprinnelsen med høy utenlandsk eierandel, selv om kinesisk partisekretær som styreformann nå likevel er litt annerledes enn svenske og franske bankmenn. Selveste Bill Gates har trukket frem lysbuemetoden og Birkeland og Eydes bidrag til utviklingen av kunstgjødsel og økt jordbruksproduksjon som en helt avgjørende faktor for å unngå hungersnød. Apropos strømdebatten og eksportkabler til Europa, kan jeg også fortelle at Sam Eyde allerede i 1920 foreslo å bygge en kraftkabel slik at vi kunne eksportere kraft til kontinentet.  

Når kom den industrielle revolusjonen til Norge? Med en streng definisjon som viser til overgang fra manuelt arbeid til maskinkraft, så hadde det allerede skjedd før Eyde kommer på banen. Men det er denne perioden vi snakker om her, altså etter 1905, som er en revolusjon i den forstand at den endrer Norge og det norske samfunnet. Industrien vokser frem som den viktigste sektoren i økonomien og industriarbeiderklassen blir en maktfaktor. Vannkraftutbyggingen og elektrisiteten skaper ny industri og folk flytter fra bygdene til byene og særlig de nye småbyene vokser frem som følge av industriutbyggingen. Jernbanenettet blir utvidet og bilene gjør sitt inntog. Fiskeflåten blir delvis motorisert og landbruket får et mye større hjemmemarked, særlig på grunn av veibygging. I årene frem mot første verdenskrig var det ikke noe land i Europa som hadde kraftigere økonomisk vekst enn Norge.

Eyde dro Norge inn i den andre industrielle revolusjonen, en industriell revolusjon basert på vitenskap og elektrisitet. Denne industrien hadde et mye større kapitalbehov enn vi hadde sett tidligere, og med Wallenbergs bidrag er dette dermed også starten på den moderne kapitalismen i Norge. UNESCO har satt Rjukan og Notoddens industriarv på sin verdensarvliste. Sam Eyde fikk rett, da han sa: 

• Husk, det er fremtiden vi bygger!

Det er med denne bakgrunnen jeg våger påstanden om at Sam Eyde var den viktigste enkeltpersonen som skapte det moderne Norge etter uavhengigheten. Ikke Haakon VII, ikke Christian Michelsen og i hvert fall ikke Nansen, Amundsen eller Tranmæl. Sam Eyde var kraftkaren fra Arendal som sørget for at Norge tok steget inn i den moderne tidsalder. 

Takk til Agder fylkeskommune og Vestfold og Telemark fylkeskommune for deres velvillige bidrag til å lage podkasten om Sam Eyde. Jeg vil også takke Trond Aasland ved Norsk industriarbeidermuseum, Gjermund Orrego Bjørndahl og Hanne Line Hvalby ved Eydehavn Museum, Anne Klippenvåg Pettersen ved Kuben i Arendal, og sist, men ikke minst, Pål Thorud i Hydro som tegnet og forklarte, og viste frem både nye og gamle kraftstasjoner.

Kilder:

Mitt liv og mitt livsverk av Samuel Eyde
Beskrivelser af planer til Kristiania stationsarrangement udarbeidet for den departementale stationskomite af 1899 av Samuel Eyde
Sam Eyde av Ole Kristian Grimnes
Norsk historie 1905 – 1940 av Berge Furre
Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab av Norsk Hydro
Norsk Hydro Gjennom 50 år av Kr. Anker Olsen
Hydros historie 1905-2005. B. 1. Flaggskip i fremmed eie : Hydro 1905-1945 av 
Store norske leksikon, snl.no 
wikipedia.org 
NRK
Yara.com
Industriarven.no 
Notodden Historielag – Den store industrireisinga
https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/i-et-historisk-lys/2016/norges-stoerste-industri-gruender/
Mitt liv og mitt livsverk av Sam Eyde
Beskrivelser av Planer til Kristiania Stationsarrangement av Glem og Eyde
www.oselia.no
Notodden historielag – Årsskrift 2016