Dette er historien om han som regnes som Norges andre konge. Regjeringstiden var kort, og strengt tatt hadde han vel knapt kontrollen på riket i det hele tatt. 

Vikingtiden var tøff og blodig, og dagens hovedperson var i aller høyeste grad klar for strid. Han reiste ut som viking som tolvåring og plyndret og herjet i årevis før han kom hjem. Han overtok riket etter sin far, og nedkjempet flere brødre i kampen om makten, men ble til slutt kastet av sin egen halvbror. Han måtte rømme fra Norge, men klarte likevel å etablere et nytt kongedømme i Nord-England. 

Han var gift med en forferdelig og ond trollkjerring, eller en kløktig kongsdatter, alt etter som hvilken historie du tror på. Etter hans død tok sønnene en passende og blodig hevn over de som tok Norges trone fra faren deres. 

Dette er historien om Eirik Blodøks, Norges andre konge. 

Du kan også høre historien om Eirik Blodøks på AppleGoogle og Spotify: 

Familie og bakgrunn

Vi starter denne historien med Halvdan Svarte, hovedpersonens farfar. Om han er det ikke all verden vi vet, bortsett fra at kildene ser ut til å være enige om at han var faren til Harald Hårfagre, og at han var en slags småkonge eller høvding på Ringerike. 

Halvdan Svarte døde, som du sikkert vet, på Randsfjorden, men du vet kanskje ikke hva de gjorde med liket hans etterpå. Snorre forteller historien slik: 

Halvdan Svarte kjørte fra veitsle på Hadeland, og vegen hans falt slik at han kjørte over Randsfjorden; det var på våren; det var varmt av sola og det tinte godt. Og så kjørte de over Røykenvik, der hadde de brukt å vanne buskapen om vinteren, og der det var kommet møkk på isen, hadde det gravd seg hull av solvarmen. Da nå kongen kjørte over der, brast isen under ham, og der druknet kong Halvdan og en mengde mennesker. Da var han førti år gammel.

Han hadde vært så årsæl en konge. Folk sørget så over ham, at da det ble kjent at han var død, og at liket var ført til Ringerike og skulle gravlegges der, kom det stormenn fra Romerike og Vestfold og Hedmark, og alle krevde de å få liket med seg og hauglegge det i sitt fylke; alle trodde at de skulle få godt år om de fikk det. De ble forlikt på den måten at de delte liket i fire deler; hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike, og hver av de andre tok sin del med seg hjem og haugla den der, og alle disse haugene heter Halvdanshauger.

Snorre, Heimskringla
Halvdan Svarte drukner i Randsfjorden, tegning av Erik Werenskiold.

Slik gikk det altså med farfaren til Eirik Blodøks. Snorre forteller hva som skjedde videre:

Harald fikk kongedømme etter faren da han var ti år gammel. Han var stor og sterk og vakker som få, klok og kraftig i handlinger… 

Snorre, Heimskringla
Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Illustrasjon fra Flatøybok.

Harald er selvfølgelig Harald Hårfagre, og jeg skal ikke bruke noe særlig tid på historien hans om hvordan han samlet Norge, men jeg kan kort fortelle hva Snorre sier om situasjonen etter slaget ved Hafrsfjord i 872: 

Etter dette slaget fikk kong Harald ingen motstand i Norge; da var alle de verste fiendene hans falt.

Snorre, Heimskringla
Harald og hans motstandere møtes i Hafsfjord, tegning av Erik Werenskiold til 1899-utgaven av Heimskringla.

Kong Harald styrer deretter landet, i hvert fall mer eller mindre og han får etter hvert også en ganske omfattende familie. Snorre forteller: 

Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk ei kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, gav han slipp på ni av konene sine; 

Snorre, Heimskringla

Ragnhild må med andre ha vært litt av en dame siden Harald Hårfagre ga slipp på alle disse andre konene. Uansett, Eirik blir født, vi vet ikke sikkert hvor, men kanskje på kongsgården Avaldsnes, ikke langt fra Haugesund. Han ble antakelig født omtrent i år 895 etter kristus. Eirik vokser ikke opp sammen med faren Harald Hårfagre og moren Ragnhild, selv om Snorre er veldig opptatt av å fortelle oss at Eirik var favoritten:

Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. 

Snorre, Heimskringla

Hva som er årsakene til at Eirik er favorittsønnen kan vi ikke vite, men det kan rett og slett være så enkelt at Eirik var sønn av en kongsdatter, i motsetning til alle de andre barna han fikk. Hvorom allting er, som mange andre vikinghøvdinger og konger, så skal også Eirik tidlig krøkes: 

Da Eirik var tolv år gammel, gav kong Harald ham fem langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i tre år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte fire år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. 

Snorre, Heimskringla
Vikinger invaderer England, fra Morgan Library – Morgan Library, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=68863888

Det er omtrent det vi vet om Eiriks barndom og ungdomstid. Først er han altså til oppfostring hos en annen stormann, en av Harald Hårfagres allierte. Deretter reiser han ut som viking tolv år gammel. Han herjer i Baltikum, i Danmark, Nord-Tyskland, Skottland, Irland, Wales og nordlige deler av dagens Russland. Slik herjer han i sju år før han kommer tilbake til Norge som fullvoksen mann. 

Og fullvoksne menn må skaffe seg koner, og det er det Eirik gjør etter seieren Snorre forteller om i Bjarmeland, innerst i Kvithavet, omtrent der hvor Arkhangelsk ligger i dag. 

Gunnhild 

Snorre forteller dette om hvordan Eirik Blodøks fant sin kone: 

Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote. «Jeg har vært her,» sa hun, «for å lære trolldom av to finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge to, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem. 

Snorre, Heimskringla

Jeg kan ikke lese hele historien for deg, men Gunnhild viser seg i alle fall både snarrådig, modig og kanskje til og med kaldblodig. Etter at de to finnene, eller de to samene, kommer hjem til gammen, forteller historien at Gunnhild lokker dem til sengs. Snorre forteller at de to:

sovnet fort igjen… Da tok hun to selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. …

de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet.

Snorre, Heimskringla
Gunnhild får finnene drept, illustrasjon av Christian Krogh.

Og på denne pussige og ikke minst voldelige måten får Eirik Blodøks sin kone. Snorre forteller oss at Gunnhild var fra Hålogaland, hun var altså nordlending, og hun kunne trolldom og heksekunster. Andre kilder forteller oss en helt annen historie og at hun i virkeligheten var datter av den danske kongen Gorm, og dermed søsteren til Harald Blåtann. Hvis du tenker at Harald Hårfagre og sønnen Eirik Blodøks skjønte betydningen av familiebånd og allianser, så synes vel den siste versjonen mer troverdig. Husk også at Ragnhild, Eiriks mor, var fra Danmark. Det er etter min mening derfor gode grunner til å tro at ekteskapet mellom Eirik og Gunnhild var et politisk trekk av Harald Hårfagre og ment for å sikre seg og sitt nye kongerike mot angrep fra danekongen. Danekongen var allerede tungt inne i handelen med Øst-Norge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet var svært innbringende. Denne handelen hadde nå Harald Hårfagre kontroll over, men det var ikke utenkelig at danskene kunne tenke seg inntektene også herfra. Uansett, Snorre har lagt vekt på den historien som synes mest eventyrlig, og det får stå for hans regning. 

Harald Hårfagre og overføring av makt til Eirik

Ganske snart begynner i hvert fall Harald Hårfagre å planlegge for styret av riket fremover, og kanskje særlig etter sin død. Harald Hårfagre hadde som sagt både mange koner, og han fikk mange barn, inkludert mange sønner, kanskje opp under tjue stykker. Harald Hårfagre har i alle fall nok å stri med i styret av landet. Hans samling av Norge hadde vært blodig, og det var lokal motstand både her og der, og det er ikke minst en betydelig intern maktkamp mellom sønnene hans, hans potensielle arvtagere. Snorre beskriver det slik: 

…mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. 

Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem.

Snorre, Heimskringla

Ifølge Snorre gjør altså Harald Hårfagre flere av disse sønnene til konger, det vil si de blir konger i betydningen lokale høvdinger, som styrer hver sine deler av landet på vegne av kong Harald Hårfagre, og de fikk dermed også kontroll over kongens inntekter fra disse regionene. Dette ser ut til å være et forsøk på en slags maktbalanse innad i familien, men dette må også balansere mot de lokale jarlene. Snorre forteller videre: 

Kong Harald sjøl var oftest på Vestlandet…Eirik var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal…Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. 

Snorre, Heimskringla

Som du skjønner har flere av sønnene ambisjoner om kongens sete, eller trone, etter hans død, mens Harald Hårfagre selv planlegger å gi tronen, eller setet til Eirik. Snorre forteller: 

Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog.

Snorre, Heimskringla

Eirik ville også ha makten for seg selv, han var ikke interessert i å dele den, heller ikke med sine brødre. Kong Harald Hårfagre støttet Eirik i kampen. Snorre forteller:  

Eirik Blodøks tenkte å bli overkonge over alle brødrene sine, og slik ville kong Harald også at det skulle bli; far og sønn var mye sammen. Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. 

Snorre, Heimskringla

Harald Hårfagre er altså ikke noe glad i seidmenn, eller trollmenn, eller hedenske prester, om du vil, og da de nekter å stoppe med dette tullet, som vi må anta utfordret Haralds makt, så reagerer han med å sende ut Eirik Blodøks. Snorre forteller at Eirik går hardt til verks: 

Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med åtti seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for. 

Snorre, Heimskringla

Eirik Blodøks får altså ros av sin egen far for å ta livet av broren sin, i tillegg til åtti andre mannfolk, ved å brenne dem inne. Men Eirik stopper ikke der. Han reiser videre til Tønsberg for å ordne opp med broren Bjørn. Bjørn hadde ikke betalt skattene til kong Harald i tide. Bjørn var en sindig og dyktig høvding. Han regjerte i Tønsberg og ser ut til å ha vært godt likt lokalt: Snorre forteller: 

Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød.

Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold; … 7 Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der;. 

Snorre, Heimskringla

Eirik begynner med andre ord å få et skikkelig dårlig ry, men det betyr ikke på noen måte at han gir seg. Han reiser videre til Møre hvor han skal etter en bror som heter Halvdan Svarte, som ikke må forveksles med bestefaren med samme navn. Snorre forteller: 

Kong Eirik drog vinteren etter nord til Møre.. men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs… men Halvdan og hans menn brente opp garden og alt folk som var der inne. Med disse tidender kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og drog mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torshaug. 

Snorre, Heimskringla

Det ser nå ut til at familiefeiden rett og slett skal bli en blodig borgerkrig og Harald Hårfagre står tydelig på Eirik Blodøks sin side. Eller kanskje mer presist, Harald Hårfagre har bestemt seg for at Eirik Blodøks skal styre, først sammen med Harald, og deretter som arvtaker, og Eirik Blodøks arbeider for at det skal bli en realitet. Snorre forteller oss videre:

Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta. Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjæv mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge to.

…Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjæve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred. 

Snorre, Heimskringla
Guttorm Sindre forliger fader og sønn, Harald Hårfagre og hans sønn Halfdan Svarte, av Peter Nicolai Arbo

Og slik ser det ut til at borgerkrigen er avverget. Harald Hårfagre lar Halvdan være mot at Halvdan lover å ikke utfordre Eirik Blodøks. Men det slutter ikke her. Harald Hårfagre er blitt en gammel mann og Snorre forteller oss at:

Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn.

Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år seinere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongemor hadde kjøpt ei trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.

Snorre, Heimskringla

Eirik Blodøks blir altså utpekt til regent av sin far, omtrent i år 930, og brødrene misliker det veldig. Det blir som du skjønner sterk motstand både i Trøndelag og i Viken. Vi får også litt en passant fortalt at Eiriks kone Gunnhild bruker trolldomskunster og muligens sørger for å ta livet av Eiriks bror Halvdan. Snorre forteller oss videre at Harald Hårfagre forsøker å sikre sin arverekke før han dør:

Kong Harald levde i tre år etter at han hadde gitt Eirik enevelde over riket;… Eirik og Gunnhild hadde en sønn som kong Harald øste vann over og gav sitt navn, han sa at den gutten skulle være konge etter Eirik, sin far.

Snorre, Heimskringla

Så dør Kong Harald Hårfagre, Norges første konge, og Eirik Blodøks skal nå regjere alene. Det skal ikke bli lett; kanskje særlig fordi han er upopulær fra før. Han møter stor motstand fra brødrene sine. 

Eiriks regjeringstid

Snorre forteller: 

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt. Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda. 

Snorre, Heimskringla

Kong Eirik Blodøks har dermed kvittet seg med sine argeste konkurrenter og ytterligere et par brødre er tatt av dage. Han har tilsynelatende gjenerobret kontrollen i Norge, i hvert fall langt på vei. 

Eiriks tilnavn Blodøks kommer antakelig fra disse handlingene, og da særlig drapene på sine egne brødre. Nå er det langt fra sikkert at alle disse brødrene faktisk var brødrene hans, det kan være en slutning basert på at de var gitt kongetitler fra Harald. Det kan være at Harald hadde gitt dem kongetitler fordi de var sterke lokale høvdinger, og ikke fordi de var hans sønner, og at dette kan være en feilslutning. Disse brødrene var uansett i beste fall halvbrødre, uten at jeg sier at det er formildende for Eirik Blodøks på noen måte. Navnet kan også være noe han fikk etter sin innsats på vikingtoktene som ung mann, og vi må nesten ta for gitt at Eirik Blodøks slo bra fra seg på de toktene. 

Nå finner også Snorre det for godt å beskrive den nye kongen og familien hans. De får ikke bare gode skussmål, for å si det mildt:

Eirik var en stor mann, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann, og seiersæl; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Kona hans, Gunnhild, var ei framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom. Barna til Eirik og Gunnhild var disse: Gamle, som var eldst, så Guttorm, Harald, Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød, Sigurd Sleva. Alle Eiriks barn var vakre og lovte godt.

Snorre, Heimskringla

Vi kommer litt tilbake til noen av disse kongssønnene, men først må vi til en annen av Eiriks halvbrødre, altså en annen av kong Harald Hårfagres sønner, nemlig Håkon. Han var i England hvor han ble oppfostret hos den engelske kongen Adalstein, og derfor blir han kalt Håkon Adalsteinsfostre. Som de andre brødrene er Håkon Adalsteinsfostre interessert i makt, og når han hører om sin far Harald Hårfagres død, så er det på tide å reise fra England. Han reiser fra Englang til Norge, til Trondheimen, for der å alliere seg med ladejarlen Sigurd, høvdingen for de tradisjonelle makthaverne i Trøndelag. Håkon Adalsteinsfostre er ifølge Snorre femten år gammel da han reiser:

Håkon den gode 

Kong Adalstein gav ham folk og gode skip og rustet ham staselig ut for ferden. Han kom til Norge om høsten. Der hørte han om brødrenes fall, og at kong Eirik var i Viken, og da seilte Håkon nord til Trondheimen og til Sigurd Ladejarl, som var den klokeste mann i Norge, og der fikk han god mottagelse; de sluttet forbund. Håkon lovte ham stor makt om han ble konge. Så lot de stevne til stort ting, og på tinget talte Sigurd jarl på Håkons vegne og bad bøndene ta ham til konge.

Håkon åpnet talen sin med å be bøndene gi ham kongsnavn, og bad dem også om å følge ham og gi ham makt til å holde kongedømmet; han bød dem til gjengjeld å gjøre alle bønder til odelsbårne og gi odel til dem som bygslet. Etter denne talen ble det slikt bifall at hele bondemugen ropte og skreik at de ville ta ham til konge, og så ble gjort; trønderne tok Håkon til konge over hele landet.

Snorre, Heimskringla

Harald Hårfagre hadde fratatt bøndene eiendomsretten, men Håkon lover altså nå at storbøndene skal få tilbake eiendomsretten til jorda, og bøndene tar ham altså til konge. Ifølge Snorre sprer nyhetene seg fort: 

Nå spurtes det på Opplanda, at trønderne hadde tatt seg en konge som var aldeles slik som Harald Hårfagre; det var bare ett som skilte, det, at Harald hadde trellbundet og kuet alle folk i landet, men denne Håkon ville hver mann vel, og bød seg til å gi bøndene odelen tilbake, den som kong Harald hadde tatt fra dem. Slike tidender ble alle glad for, og den ene sa til den andre, og det fór som ild i tørt gras helt øst til landegrensa.

Snorre, Heimskringla

Snorre forteller oss at stadig flere lokale høvdinger slutter seg til Håkon, inkludert flere av Eiriks nevøer, altså sønner av de brødrene Eirik har drept tidligere: 

… så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte. 

Snorre, Heimskringla

Håkon gjenskaper båndene til jarlene som tradisjonelt var makthaverne på Møre og Trøndelag, og jeg fortalte litt om dem i historien om Einar Tambarskjelve. Eirik hadde ikke klart å få disse med seg på laget, men Håkon blir nå altså anerkjent som overkonge av jarlene. Enkelte historikere peker på at Sigurd ladejarl var den virkelige makthaveren og at det faktisk var slik at det var Håkon som ble brukt av ladejarlen for å kvitte seg med Eirik. 

Uansett var Håkon etter alt å dømme døpt og blitt kristen under oppholdet i England og han hadde med seg prester til Norge. Sagaene forteller at han bygget kirker, men han lyktes ikke i særlig grad å kristne Norge. Til det var motstanden i særlig Trøndelag for sterk, og antakelig var dette et kompromiss som var nødvendig for Håkon. Håkon var helt avhengig av støtte fra Sigurd ladejarl og hans høvdinger, som alle var hedninger og blotet til ære for Tor og Odin og de andre. Håkon Adalsteinsfostre gjør seg så klar til krig og til et endelig oppgjør med halvbroren Eirik. Håkon er heller ikke interessert i å dele kongetittelen med noen bror. 

Sigurd ladejarl overtaler Håkon til å blote, illustrasjon av Christian Krogh

Eirik rømmer landet

Vi er nå kommet til år 935 omtrent og Snorre forteller oss at 40-åringen Eirik på sin side sliter med å skaffe folk til sin hær for å stå imot halvbroren Håkon. Selv ikke fra maktbasen på Vestlandet er det nok støtte, og flere høvdinger også der slutter seg til Håkon: 

Da det ble vår, samlet kong Håkon en stor hær i Trondheimen og skaffet seg skip. Vikværingene hadde også en stor hær ute, og tenkte å møte Håkon. Eirik også bød ut hær, på Vestlandet, men han fikk dårlig med folk, for mange av stormennene sviktet ham og drog til Håkon.

Snorre, Heimskringla

Eirik skjønner at slaget er tapt, før slaget i det hele tatt har stått, og han rømmer landet med det han har av folk. Han seiler vestover, ifølge Snorre: 

Og da han ikke så seg noen utveg til å gjøre motstand mot Håkons hær, seilte han vest over havet med så mye folk som ville følge ham; først kom han til Orknøyene og derfra fikk han med seg et stort følge; så seilte han sør til England og herjet hele Nord-England også. 

Snorre, Heimskringla

Så forteller Snorre oss noe som kanskje først synes noe underlig. Kong Adalstein, fosterfaren til Håkon, som akkurat har drevet Eirik Blodøks fra Norge, kommer med et tilbud til Eirik: 

Den engelske konge Adalstein sendte bud og bød Eirik å få et rike av ham i England; han sa at kong Harald, far hans, hadde vært en god venn til kong Adalstein, så nå ville han lønne sønnen for det. 

Snorre, Heimskringla

Kong Adalstein gir tilsynelatende Eirik Blodøks et kongedømme i Nord-England etter at han har herjet der, og etter at Håkon Adalsteinsfostre har skremt ham ut av Norge. Nøkkelen kommer i de neste linjene fra Snorre: 

Det gikk bud mellom kongene, og de ble forlikt og gjorde en avtale. Kong Eirik fikk Nordimbraland i len av kong Adalstein og skulle verge landet der mot daner og andre vikinger. Eirik skulle la seg døpe, og like ens hans kone og barn, og alle folkene som fulgte ham dit. Dette gikk Eirik med på; han ble døpt og fikk den rette tro. Nordimbraland blir reknet som en femtedel av England. Han hadde fast bosted i Jorvik, der som de sier Lodbroksønnene hadde sittet før. Nordimbraland var for det meste bygd av nordmenn siden den gang Lodbroksønnene hadde landet. Daner og nordmenn herjet der nå, etter at de hadde mistet makten i landet.

Snorre, Heimskringla

Eirik får altså deler av Nord-England, med hovedsete i Jorvik, altså York, mot at han skal beskytte landsdelen mot andre vikinger, og mot at han lar seg kristne. Eirik takker “ja, takk” til begge deler. Snorre forteller også: 

Kong Eirik holdt mye folk omkring seg, han hadde hos seg storparten av de nordmenn som var kommet østfra med ham, og dessuten kom det siden mange av hans venner fra Norge. 

Snorre, Heimskringla

Egil Skallagrimsson og Eirik Blodøks

Når Eirik nå er kommet til England, kan vi gjøre et lite sidespor med islendingen Egil Skallagrimsson. Egil skal ha drept sin første mann allerede som sjuåring, men var først og fremst regnet for å være en god skald, altså en god dikter eller forteller. Egil var visstnok både stor, stygg og vrang, og i årevis hadde han vært i strid med kong Eirik Blodøks og dronning Gunnhild. Noe av dette skyldtes gammelt hat. Harald Hårfagre, Eiriks far, hadde drept Egil Skallagrimssons bror, og han hadde tatt gården til faren. Senere hadde Egil drept en av kongens menn, og da Eirik og Gunnhild sendte to mann for å ta livet av Egil, ja, da drepte han dem også. Egil blir fredløs og rømmer fra landet og til Island, men ikke før han har drept Ragnvald, en av Eiriks sønner. 

Egil Skallagrimsson fra et manuskript fra 1700-tallet. 

Mange år senere går skipet til Egil på grunn utenfor Nord-England, hvor nå Eirik styrer. Eirik ønsker å halshugge Egil, men Egil blir gitt en mulighet til å berge livet, gjennom å dikte et hyllingsdikt til kongen. Vikingenes skikk krevde at Eirik lot ham få denne sjansen. 

Dette er et utdrag av hva Egil diktet til Eirik Blodøks: 

Jeg kom vest over havet og jeg bringer med mig dikterdrikken; således forholder det seg med meg; jeg trakk eggen ut ved isbrudstid; jeg lastet mitt sjels skip med diktningens fangst.

Fyrsten bød meg opphold; jeg har plikt til å dikte, jeg bærer dikterdrikken til Anglernes land; jeg har diktet lov om kongen; ham priser jeg tilvisse; jeg ber ham om lyd, ti jeg har lagt et dikt.

Iagttag, konge. – det sömmer sig vel -, hvorledes jeg synger, hvis jeg får lyd. De fleste har hørt, hvilke kampe kongen har hatt, men Odin så, hvor valen lå.

Sverdenes bulder opstod ved skjoldets rand; kampen tiltok omkring fyrsten; fyrsten trengte frem; der kunde man høre kampens bulder; sverdstrømmen, der var uimotståelig i sin kraft, bruste.

Spydveven tok ikke feil av stedet for kongens glade skjoldrekker; hvor selens mark bruste oprørt og blodig, hørtes kamplarmen under fanene.

Mennene sank om i spydenes sammenstøt. Erik vant sig ry efter det.

Fyrsten rødfarvede sverdet; der var ravnes mengde; spydet hentet livet; de blodige spære fløy; Skotternes fiende foret ulven; Hel betrådte likene.

Ravnene fløy hen over likhaugene; ravnenes nebb var ikke ublodige; ulven slet i sårene, men blodbølgen slo mod ravnens nebb.

Hungerens ødeleggelse blev der for ulven; Erik bød ulven lik på sjøen.

….

Fyrsten iagttage, hvorledes det er lykkedes mig at digte; jeg er glad ved, at jeg oppnådde taushet. Med min munn har jeg ført Odins bølge fra sjælens grunde hen over krigeren.

Jeg har fremført fyrstens ros høyt og lydelig; jeg forstår den riktige tale i menns boliger; fra latterens ham bærer jeg lovordene for kongen; det skjedde så, at alle har hørt det.

Dette var et så gildt dikt at god vikingskikk gjør at  Eirik må tilgi Egil Skallagrimsson og han lar hodet hans sitte der det satt. Så bør jeg legge til at denne historien kan være ren diktning, som så mye annet fra denne tiden, og det er en seriøs akademisk diskusjon om Snorre også stod bak soga om Egil Skallagrimsson. 

Egil Skallagrimsson foran Eirik Blodøks og Gunnhild, av Christian Krogh.

Eirik gir seg i alle tilfeller ikke med vikingtokt, selv om han nå styrer Nordimbraland i England. Snorre forteller: 

Så drog han støtt på hærferd om sommeren, herjet i Skottland og på Suderøyene, i Irland og Bretland og vant seg rikdom på den måten. 

Snorre, Heimskringla

Men så dør kong Adalstein og da endrer situasjonen seg for Eirik også i England:

Kong Adalstein ble sjuk og døde…Etter ham ble hans bror Edmund konge i England, han likte ikke nordmenn. Kong Eirik stod seg ikke godt med ham, og det gikk til slutt ord om at kong Edmund visst ville sette en annen høvding over Nordimbraland.

Men da kong Eirik hørte det, drog han i vesterviking, han tok med seg Arnkjell og Erlend, Torv-Einars sønner, fra Orknøyene. Etterpå drog han til Suderøyene, der var mange vikinger og hærkonger, de slo seg nå sammen med kong Erik. Med denne hæren styrte han først til Irland, og derfra tok han også med seg alt det folk han kunne få, så drog han til Bretland og herjet. 

Tomt gravkammer for kong Adelstein i Malmesbury Abbey, Arpingstone

Eirik Blodøks ser ut til å svare på trusselen med rene vikingtokt, kanskje i et forsøk på å skaffe midler til å finansiere en krig mot Edmund, men det skulle ikke holde. 

Så seilte han sørover langs England og herjet der som andre steder, og alle rømte unna der han kom. Og ettersom Eirik var svært vågal og dessuten hadde stor hær, stolte han så trygt på folkene sine at han gikk langt inn i landet og herjet og forfulgte folk.

Den kongen Edmund hadde satt til landvern der, het Olav; han fikk sammen en rent uovervinnelig hær og gikk mot kong Eirik. Det ble et stort slag; der falt mange av de engelske, men når en falt, kom det tre isteden innefra landet, og mot slutten av dagen snudde det seg og mannefallet ble størst hos nordmennene; der falt en mengde folk, og den dagen endte med at kong Eirik falt og fem konger med ham;… Det ble svært til mannefall hos nordmennene, men noen kom unna, og de drog til Nordimbraland og fortalte det som hadde hendt, til Gunnhild og hennes sønner. 

Snorre, Heimskringla

Og dermed er altså Eirik Blodøks død. Vi er nå kommet til år 954, eller kanskje bare 952, men det er ikke sikkert i noe tilfelle. Det er også langt fra 100 prosent sikkert at den Eirik som kildene snakker om i Nord-England på denne tiden, er Eirik Blodøks, men det meste tyder på at dette er samme mannen, han som måtte rømme Norge etter at Håkon Adalsteinsfostre, eller Håkon den gode, kom til landet. 

Eiriksmål

Etter Eiriks død forteller historien at Gunnhild får skrevet et kvad, et dikt, som forteller hvordan Odin venter og tar imot Odin i Valhall. Jeg skal ikke lese kvadet, annet enn denne korte forklaringen fra Odin på hvorfor han venter slik på Eirik Blodøks: 

For di vidt um landi
han vaapn hev roda
og blodut sverd bori.

Så hører det visstnok også med til historien at dette kvadet antakelig ikke ble skrevet i forbindelse med Eiriks død, men at det er en senere kopi av et annet kvad om Håkon den gode. 

Dronning Gunnhild får bud om Eiriks død, av Christian Krogh

Gunnhild, enken etter Eirik, og flere sønner, rømmer uansett ganske raskt fra England etter at Eirik Blodøks er død, slik Snorre forteller det:  

Da Gunnhild og sønnene fikk greie på at kong Eirik var falt, og at han først hadde herjet Englandskongens land, mente de at de kunne være viss på det ikke ble videre fredelig for dem der; de skynte seg da straks bort fra Nordimbraland og tok med seg alle de skip kong Eirik hadde eid, de tok også med alt det folk som ville følge dem, og en mengde gull og annet løsøre, som var blitt dradd sammen der i skatter fra England; en del var tatt på hærferd også. De styrte med flåten nord til Orknøyene, der slo de seg ned for ei tid… Eirikssønnene la Orknøyene og Hjaltland under seg og tok skatter. De var der om vinteren, og om sommeren drog de i vesterviking, herjet rundt i Skottland og Irland. 

Snorre, Heimskringla

Sønnene tar opp arven etter sin far, med andre ord. Tilbake i Norge har Håkon kontrollen, sammen med sine allierte: 

Kong Håkon Adalsteinsfostre la under seg hele Norge da Eirik, bror hans, hadde flyktet sin veg. Den første vinteren reiste kong Håkon vest i landet, deretter nord i Trondheimen og ble der. Men da han ikke kunne være viss på fred, om kong Eirik skulle komme vestfra over havet med sin hær, så holdt han seg av den grunn med hæren omkring på Vestlandet, i Firdafylke og Sogn, i Hordaland og Rogaland. Håkon satte Sigurd Ladejarl over hele Trøndelag, det hadde hans far, Håkon, også hatt av kong Harald Hårfagre før i tida.

Da kong Håkon hørte at broren kong Eirik hadde falt, og at kong Eiriks sønner ikke hadde noen støtte i England, mente han det ikke stod videre skrekk av dem lenger, og så seilte han en sommer med hæren øst i Viken. Den gang herjet danene mye i Viken og gjorde ofte stor skade; men da de hørte at kong Håkon var kommet dit med en stor hær, flyktet de unna alle sammen, noen sør til Halland, men de som var nærmest kong Håkon, satte rett til havs og sørover til Jylland. 

Snorre, Heimskringla

Håkon blir nå så selvsikker at han går til og med til angrep i Danmark og gjør seg til uvenn med danekongen, som var vant til å herje i Viken.

Eirikssønnene og Harald Blåtann

Og nå kommer Eiriks enke Gunnhild og sønnene deres tilbake på banen, slik Snorre forteller det. Vi ser nå at historien om at Gunnhild var datter av den gamle danekongen Gorm, og søster av den nye, Harald Blåtann, er mye mer sannsynlig enn den alternative historien som Snorre forteller. Og dette skaper en farlig allianse mot kong Håkon den gode: 

Da nå Gunnhild og sønnene fikk høre dette at det var ufred mellom Norge og Danmark, så tok de av sted østover… Da Gunnhild kom til Danmark med sønnene sine, søkte hun opp kong Harald, og der ble hun godt mottatt; kong Harald gav dem veitsler i riket sitt, så store at de kunne underholde seg og sine menn godt. Han tok Harald Eiriksson til fostersønn og knesatte ham, og han vokste opp der i hirden hos danekongen. Noen av Eirikssønnene drog på hærferd så snart de ble gamle nok til det, og vant seg rikdom, de herjet rundt i austerveg; de ble snart vakre menn; når en rekner etter styrke og dugelighet, var de voksne før en skulle vente det etter alderen deres. 

Snorre, Heimskringla

Snorre forteller videre hva som skjer da Håkon får høre at Eirikssønnene er på vei: 

Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eirikssønnene var kommet sør fra Danmark til Viken; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem. Da kongen fikk høre dette, skjønte han at han trengte hjelp; så sendte han bud til Sigurd jarl at han skulle komme, og likeså til andre høvdinger som han trodde han kunne få hjelp av.

Så drog kong Håkon sørover langs land, men da han kom sør forbi Stad, hørte han at Eirikssønnene var kommet til Nord-Agder, og nå seilte begge hærene mot hverandre. De møttes ved Karmøy. Der gikk begge hærene på land og kjempet ved Avaldsnes, begge var de meget mannsterke og det ble et stort slag; kong Håkon gikk hardt fram, mot ham stod Guttorm Eiriksson med sin flokk, og de skiftet hogg med hverandre. Der falt Guttorm, og merket hans ble hogd ned, det var mange som falt omkring ham, og så tok hæren til Eirikssønnene flukten, de flydde til skipene og rodde unna, de hadde mistet en mengde folk.

Så drog kong Håkon nordover tilbake til Norge, og Eirikssønnene holdt seg i Danmark igjen i lang tid.

Snorre, Heimskringla

Håkon avverger altså det første angrepet fra Eirik Blodøks sine sønner. Håkon skjønner imidlertid at det ikke kommer til å stoppe her og ruster opp sjøforsvaret, ifølge Snorre: 

Etter denne striden satte kong Håkon en lov for hele landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land…I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt ut almenning, og almenning skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet.

Da Håkon hadde vært konge i Norge i tjue år, kom Eirikssønnene sør fra Danmark og hadde en svær hær. Mye av dette var folk som hadde fulgt dem på hærferd, men det meste var likevel en danehær som Harald Gormsson hadde gitt dem.

Snorre, Heimskringla
Gunnhild egger Eirikssønnnene til å hevne sin far, av Christian Krogh

Den viktigste av Eirikssønnene, Harald, vokste delvis opp i England, og delvis hos sin onkel, danekongen Harald Blåtann.

Harald Blåtann, kalkmaleri fra 1500-tallet i Roskilde Domkirke, Sjælland, Danmark, av Orf3us

Harald Blåtann er samme som omtales som Harald Gormsson i Snorre, og Harald Blåtann ville også ta Norge, i hvert fall deler av landet. Så når Eirikssønnene angriper Norge og kysten, er det nærmest på oppdrag fra danekongen Harald Blåtann. Eirikssønnene angriper Norge flere ganger, og Snorre forteller at det kommer en stor flåte til Fitjar i år 961:

Da kongen satt ved dugurdsbordet, så vaktmennene som var ute, at det kom en mengde skip seilende sørfra, som ikke hadde langt igjen til øya…Kongen lot bordet ta ned, han gikk ut og så etter skipene, og så at det var hærskip; 

Kongen kastet på seg ei brynje og spente sverdet Kvernbit om livet, han satte en forgylt hjelm på hodet, tok spyd i handa og skjold ved sida; så stilte han hirden og bøndene i en fylking og satte opp merkene.

Harald Eiriksson var høvding over brødrene nå… Brødrene hadde en stor hær med seg sør fra Danmark. Morbrødrene deres, Øyvind Skrøya og Alv Askmann var der i følge med dem; de var sterke karer, modige, og noen fæle manndrapere. Eirikssønnene seilte skipene sine inn til øya, gikk i land og fylkte. Det blir fortalt at overmakten var så stor at det var minst seks mann mot en, så mange flere folk hadde Eirikssønnene.

Kong Håkon var lett å kjenne, han var større enn andre, og det lyste dessuten av hjelmen som sola skinte på; mange våpen ble rettet mot ham. Da tok Øyvind Finnsson ei hette og drog over hjelmen på kongen.

Men nå skreik Øyvind Skrøya høyt: «Gjemmer han seg nå, nordmannakongen, eller har han flyktet, eller hvor er det blitt av gullhjelmen?» Og så gikk Øyvind fram og med ham Alv, bror hans, og de hogg til begge sider og tedde seg som de var ville og gale. Kong Håkon ropte høyt til Øyvind: «Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen !»

Det varte nå ikke lenge før Øyvind kom dit, han svingte sverdet og hogg etter kongen. Toralv skjøv skjoldet mot ham, så Øyvind vaklet, og kongen tok sverdet Kvernbit i begge hender og hogg til Øyvind midt i hjelmen og kløyvde hjelmen og hodet helt ned til akslene…

Da kom det redsel over Eirikssønnenes hær, og så tok den flukten; kong Håkon var fremst i sin fylking, han fulgte tett etter flyktningene og hogg både hardt og ofte. Da kom det ei pil flygende, ei slik som kalles flein, den kom i armen på kong Håkon, i muskelen nedenfor aksla…

En mengde av Eirikssønnenes menn falt, både på sjølve kampplassen og på vegen til skipene, og nede i fjæra. En mengde løp på sjøen og mange kom seg om bord, blant dem alle Eirikssønnene. De rodde unna, men Håkons menn rodde etter.

Håkon gikk ut på langskipet sitt og lot binde om det såret han hadde fått, men blodet rant slik av det at de ikke kunne få det stanset, og da det lei på dagen, ble kongen svakere… da de kom nord til Håkonshella, la de til der, da var kongen nær døden. Nå kalte han på vennene sine, og sa til dem hvordan han ville de skulle ordne med riket. Han hadde ikke andre barn enn ei datter som het Tora, og ingen sønn, og så bad han dem at de skulle sende bud til Eirikssønnene at de skulle være konger i landet, men han bad dem være gode mot hans venner og frender.

Det var slik sorg over kong Håkon at både venner og uvenner gråt over hans død og sa at det aldri mer ville komme så god konge i Norge. 

Snorre, Heimskringla

Og dermed blir Harald, den fremste blant Eirikssønnene, konge i Norge. Dette er han som senere er kjent som Harald Gråfell, Norges fjerde konge. Harald og de andre Eirikssønnene var også kristnet i England, og de gjorde et forsøk på å kristne Norge, men heller ikke de kom særlig langt, selv om de prøve hardt og ødela mange hedenske gudshus, eller hov. Snorre forteller: 

Da de fikk styringen i Norge, kunne de likevel ikke komme noen veg med å få kristnet folk i landet; men de brøt ned hovene der de kunne komme til, og ødela blotstedene. Dette fikk de mange uvenner av. I deres tid satte det inn med uår, og årsveksten ble ødelagt; det var mange av kongene, og hver av dem hadde hird om seg; de trengte mye, for de hadde store utgifter, og dessuten var de styggelig pengegriske. De holdt heller ikke alltid de lovene som kong Håkon hadde satt, uten bare når det falt seg slik. De var usedvanlig vakre menn alle sammen, sterke og store, og svære i idretter. Som oftest var brødrene sammen, men stundom var de hver for seg. De var grusomme menn, modige og store stridsmenn.

Snorre, Heimskringla

Harald Gråfell og brødrene blir altså fort omtrent like upopulære som sin far Eirik Blodøks, men for Harald Blåtann, danekongen, var dette en triumf. Samme år reiser han til Norge og erklærer Harald Gråfell som sin skattekonge, eller underkonge, om du vil. Harald Blåtann reiser deretter hjem til Danmark og får hugget inn en tilføyelse på innskriften på sin svære runestein, den såkalte Jellingsteinen: «Harald konge bød gjøre dette minnesmerke etter Gorm sin far og Tyra sin mor – den Harald som vant seg alt Danmark og Norge og gjorde danene kristne.». 

Jellingsteinene, Av Jürgen Howaldt, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=165472

Snart tar Eirikssønnene også livet av ladejarlen og Harald Gråfell tar dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland. Harald Gråfell er den første som nevnes som Noregs kunungr i skrift. Dette er strengt tatt første gang den norske kongen selv har fullstendig kontroll over handelsruten langs hele norskekysten. Denne handelen var en helt avgjørende inntektskilde. Støttenner fra hvalrossen, for eksempel, ble solgt til skyhøye priser lenger sør i Europa, og hvalrosshuden var råmateriale for det kraftigste tauverket vi hadde før stålvaieren. Det ble også solgt mye norsk pels og den fineste og mest kostbare varen var vinterpelsen av røyskatt. Det er denne vinterpelsen som er råvaren som ble brukt i hermelinskappene, som etter hvert ble veldig populære blant de kongelige i Europa. Kong Harald Gråfell fikk antakelig sitt tilnavn fra den grå vinterpelsen til ekornet, også denne pelsen var veldig ettertraktet. Harald Gråfell var for øvrig også så vidt med i min historie om Einar Tambarskjelve, da Harald blir uvenn med Einar Tambarskjelves far og farfar da han voldtok en jente i deres familie. 

Hva som skjedde med Gunnhild, er litt uklart. Noen kilder sier hun ble drept av den danske kongens menn da hun ble druknet i en myr, som trollkjerring, men sannheten er at vi ikke vet verken hvor eller når hun døde. Det kan være at hun døde på Orknøyene, hvor hun hadde en datter som var gift med jarlens sønn. Hun skal ha reist dit etter at Eirikssønnene senere led nederlag i Norge omkring 970, da Håkon ladejarl hevnet sin far og erobret Norge.

Gunnhild på Orknøyene etter at Eirikssønnene er døde, av Christian Krogh. 

Kilder og kreditering

Heimskringa av Snorre Sturlason 
Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid av Tore Skeie.
Norge i vikingtid av Torgrim Titlestad
Egil Skallagrimsson – en fortelling om makt og motstand av Halvor Tjønn 
Snl.no
Wikipedia