Etter at Eirik er blitt konge i England må vi gjøre et lite sidespor med islendingen Egil Skallagrimsson. Egil skal ha drept sin første mann allerede som sjuåring, men var først og fremst regnet for å være en god skald, altså en god dikter eller forteller. Egil var visstnok både stor, stygg og vrang, og i årevis hadde han vært i strid med kong Eirik Blodøks og dronning Gunnhild. Noe av dette skyldtes gammelt hat. Harald Hårfagre, Eiriks far, hadde drept Egil Skallagrimssons bror, og han hadde tatt gården til faren. Senere hadde Egil drept en av kongens menn, og da Eirik og Gunnhild sendte to mann for å ta livet av Egil, da drepte han dem også. Egil blir fredløs og rømmer fra landet og til Island, men ikke før han har drept Ragnvald, en av Eiriks sønner. 

Egil Skallagrimsson fra et manuskript fra 1700-tallet.

Mange år senere går skipet til Egil på grunn utenfor Nord-England, hvor Eirik nå er konge. Eirik ønsker å halshugge Egil, men Egil blir gitt en mulighet til å berge livet, gjennom å dikte et hyllingsdikt til kongen. Vikingenes skikk krevde at Eirik lot ham få denne sjansen. 

Dette er et utdrag av hva Egil diktet til Eirik Blodøks: 

Jeg kom vest over havet og jeg bringer med mig dikterdrikken; således forholder det seg med meg; jeg trakk eggen ut ved isbrudstid; jeg lastet mitt sjels skip med diktningens fangst.

Fyrsten bød meg opphold; jeg har plikt til å dikte, jeg bærer dikterdrikken til Anglernes land; jeg har diktet lov om kongen; ham priser jeg tilvisse; jeg ber ham om lyd, ti jeg har lagt et dikt.

Iagttag, konge. – det sömmer sig vel -, hvorledes jeg synger, hvis jeg får lyd. De fleste har hørt, hvilke kampe kongen har hatt, men Odin så, hvor valen lå.

Sverdenes bulder opstod ved skjoldets rand; kampen tiltok omkring fyrsten; fyrsten trengte frem; der kunde man høre kampens bulder; sverdstrømmen, der var uimotståelig i sin kraft, bruste.

Spydveven tok ikke feil av stedet for kongens glade skjoldrekker; hvor selens mark bruste oprørt og blodig, hørtes kamplarmen under fanene.

Mennene sank om i spydenes sammenstøt. Erik vant sig ry efter det.

Fyrsten rødfarvede sverdet; der var ravnes mengde; spydet hentet livet; de blodige spære fløy; Skotternes fiende foret ulven; Hel betrådte likene.

Ravnene fløy hen over likhaugene; ravnenes nebb var ikke ublodige; ulven slet i sårene, men blodbølgen slo mod ravnens nebb.

Hungerens ødeleggelse blev der for ulven; Erik bød ulven lik på sjøen.

….

Fyrsten iagttage, hvorledes det er lykkedes mig at digte; jeg er glad ved, at jeg oppnådde taushet. Med min munn har jeg ført Odins bølge fra sjælens grunde hen over krigeren.

Jeg har fremført fyrstens ros høyt og lydelig; jeg forstår den riktige tale i menns boliger; fra latterens ham bærer jeg lovordene for kongen; det skjedde så, at alle har hørt det.

Dette var et så gildt dikt at god vikingskikk gjør at Eirik må tilgi Egil Skallagrimsson og han lar hodet hans sitte der det satt. Så bør jeg legge til at denne historien kan være ren diktning, som så mye annet fra denne tiden, og det er en seriøs akademisk diskusjon om Snorre også stod bak soga om Egil Skallagrimsson.

Egil Skallagrimsson foran Eirik Blodøks og Gunnhild, av Christian Krogh.

Du kan høre mer om  Eirik Blodøks på AppleGoogle og Spotify: