Historien om Cornelius Vanderbilt

Dette er historien om en skikkelig hardhaus fra New York. Han var uredd og sloss gjerne både fysisk, verbalt, juridisk og økonomisk. 

Han var først gårdsgutt, så skipsfører, deretter skipsreder og til slutt blir han jernbanekonge og blant de rikeste noensinne i amerikansk historie. Han bidro også sterkt til å gjøre New York til verdens finanshovedstad. 

Arven etter ham var så svær at den utløste en to år lang rettssak mellom arvingene, og familienavnet er nærmest synonymt med overdådighet og luksus, selv om hovedpersonen selv var ganske nøysom med pengene.  

Dette er historien om Cornelius Vanderbilt, den første amerikanske industrikongen. 

Historien er også tilgjengelig som podkast på Apple, Acast, Google og Spotify: 

Familie og bakgrunn

En vårdag i 1794 blir det født en gutt i Port Richmond på Staten Island i New York. Moren heter Phebe Hand Vanderbilt, og dette var hennes fjerde barn. Port Richmond er i dag en del av storbyen New York, men den gangen var det en landbruksbygd, og New York hadde totalt noe sånt som 60.000 innbyggere. I Port Richmond var det bondegårder og husdyr, det luktet ku, høner, hest og gris. Port Richmond og Staten Island ligger delvis beskyttet mot havet, på innsiden av Long Island, sørvest for Manhattan, og med New Jersey i nord og vest. 

Moren Phebe var av engelsk avstamning, men navnet Vanderbilt er nederlandsk, og mannen hennes, altså barnefaren, stammet fra nederlendere som hadde ankommet Nord-Amerika så tidlig som i 1650. Familien kom opprinnelig fra De Bilt utenfor Utrecht, og fra De Bilt blir etterhvert til Vanderbilt. De hadde etablert seg i det som først var en nederlandsk koloni, som deretter ble en del av en britisk koloni, men som innen vi er kommet til denne barnefødselen er en del av et ganske nytt land. I 1794 er nemlig George Washington den første amerikanske presidenten etter at han hadde ledet revolusjonskrigen mot britene. En krig som hadde ført til amerikansk uavhengighet fra England. Port Richmond er uansett på denne tiden fortsatt en landsby dominert av familier med aner fra Nederland. Faren heter Cornelius Vanderbilt, og sønnen vi skal snakke om i dag får samme navn. 

Da Cornelius Vanderbilt junior blir født på slutten av 1700-tallet, så er det slaver også her i nordstatene, men i 1799 vedtar delstatsmyndighetene i New York forbud mot slaveri. Dette forbudet skulle fases inn over over tid, faktisk over hele 28 år. Visstnok så var den største lokale motstanden mot slaveforbudet fra de nederlandske delene av New York, og i den delen av byen hvor Cornelius Vanderbilt vokser opp, eide faktisk hver tredje familie minst en slave. Dette er slaver som jobber på bondegårdene på Staten Island. Vi vet ikke sikkert om familien Vanderbilt hadde slaver, men det er godt mulig. 

Staten Island er i dag kanskje den minst interessante og i hvert fall den minst myteomspunne og kjente av de fem boroughs, eller fem bydeler, som sammen utgjør New York City i dag. Det er liksom litt mer schwung over Manhattan, Queens, the Bronx og Brooklyn. Jeg og en kamerat bodde en snau uke på et feriested for amerikanske offiserer på Staten Island en gang for mange år siden og vi brukte ikke noe mer tid på Staten Island enn absolutt nødvendig. Det var ferga til Manhattan hver dag, ei ferge som faktisk har en direkte avstamming fra denne historien om Cornelius Vanderbilt. 

Cornelius og Phebe Vanderbilt fikk mange flere barn og familien tjener ganske bra, både på salg av landbruksvarene sine til bybeboerne, men også på fergevirksomheten som Cornelius senior drev. Likevel, det var særlig moren Phebe som hadde forretningsteft. Pengene hun tjente på salg av poteter og grønnsaker lånte hun ut igjen til andre mot høye renter, og hun var ikke nådig når det gjaldt de som ikke betalte renter og avdrag i tide. Hun skal for eksempel ha gått til tvangsinndrivelse av et lån som ikke ble nedbetalt i tide og at låntakeren nylig hadde mistet mannen sin og blitt enke var ikke noen formildende omstendighet. Det var heller ikke formildende at denne enken var Phebes egen datter, som hadde mistet mannen sin i ung alder. Gjeld var gjeld, og renter og avdrag skulle betales. Dette er trekk som vår hovedperson også skal arve i stort monn.

Et ungt og umodent USA

Det USA som Cornelius Vanderbilt blir født i er altså en ung nasjon, og det er kun om lag fire millioner innbyggere i hele landet. Landet består i all hovedsak av landområdene langs østkysten og litt av baklandet, eller innlandet, og det er stort sett råvarer og jordbruksvarer det handles med. Handelen er dominert av råvareeksport til Europa, og de forskjellige delstatene handler nesten ikke med hverandre. 

New York blir ganske raskt en viktig handelsby i denne unge nasjonen. Byen ligger fint plassert med en stor og skjermet dypvannshavn, med enkel tilgang til havet. Det er også omtrent nå Alexander Hamilton etablerer det som i praksis blir den amerikanske sentralbanken og det er nå man begynner å handle verdipapirer på Wall Street sør på Manhattan. USA var likevel ingen stormakt, hverken økonomisk eller militært, selv om potensialet var der. Amerikansk handel kunne lett strupes av den britiske marinen, som for eksempel under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, da britene blokkerte handel med Frankrike. 

Men tilbake til gutten som denne historien handler om. Cornelius Vanderbilt var storvokst og sterk, han hadde lyst hår, og han måtte som de fleste gutter på den tiden hjelpe til på gården. Det betyr at skolegangen ble ganske mager, og han gikk bare totalt tre måneder på skolen. Han husket senere skoletiden som slitsom og en unyttig blanding av pugging og straff. Han lærte uansett å lese ganske bra, men skriveferdighetene var nok middels. Han sluttet antakelig så tidlig fordi hans eldste bror døde brått, og dermed var plutselig Cornelius eldstesønn i huset, og han må slutte på skolen for å bidra mer hjemme. 

Ifølge familiehistorien driver han allerede fra elleveårsalderen fergevirksomhet sammen med faren. Dette er før New York og omegn koples sammen med broer, motorveier og jernbaner. Små ferger og seilbåter var helt nødvendig. Cornelius Vanderbilt seiler med varer enten fra familiens egen gård, eller fra naboenes gårder, og han selger varene på Manhattan. Han tar også med seg passasjerer og brev frem og tilbake mellom Staten Island og Manhattan. Han får etter hvert ansvaret for en egen båt, som foreldrene eier, og han får forhandlet frem en liten andel av inntektene hver dag til seg selv. Han skulle få halvparten av inntektene etter mørkets frembrudd. Etter hvert bruker han pengene sine til å investere i eierandeler i andre båter, og får dermed små andeler av inntektene derfra. Cornelius Vanderbilt er dermed ikke lenger bare en gårdsgutt som driver litt fergevirksomhet, han er blitt en investor, en kapitalist. Han lever visstnok et hardt liv med lange dager og hardt arbeid og. og lange netter med horing og drikking, og slossing. Hardt arbeid skulle prege hele livet hans, og det var stadig litt slossing, men det med drikking og prostituerte begrenset seg etter hvert. 

I Europa raser Napoleonskrigene og det får sitt utslag også i USA. USA og britene havner i nok en krig mot hverandre. Britene setter fyr på Det hvite hus, men det er først og fremst en krig om sjømakt og handel.

Cornelius frakter i denne perioden tropper og utstyr for både britene og USA, og jobber altså for begge sider. Dette gjør at han etter hvert tjener nok til å kjøpe sin helt egen seilskute. Omtrent samtidig gifter han seg med en kusine, Sophia. Da Cornelius forteller foreldrene at han har tenkt å gifte seg, så nekter først moren. Hun ville ikke ha noe av dette, fordi hvis Cornelius gifter seg, så har ikke hun og mannen lenger noe krav på inntektene hans. For Cornelius var nok nettopp det et viktig poeng og i desember 1813 gifter han seg. De får raskt flere barn. Allerede året etter, i 1814, flytter han familien til storbyen, altså til Manhattan. Krigen mot britene raser fortsatt. Cornelius tjener store summer da han vinner et anbud for det amerikanske forsvaret. Han skal bygge skyttergraver og sperringer i tilfelle britene også kommer til New York. Cornelius Vanderbilt har rukket å bli 20 år. 

Cornelius flytter nå til byen fordi det er her han må være hvis han virkelig skal bli noe. Det er her handelshusene har sine kontorer, det er her børsen er, det er her de store pengene er. I 1815 er krigen mot britene over, handelsrestriksjonene oppheves, og New York stormer frem som USAs ubestridte handelssentrum. Så sent som i 1811 var New York bak Massachusetts målt i import, og bare såvidt foran Pennsylvania, men nå blir New York raskt større enn de to til sammen. New York begynner nå også for alvor å handle med andre deler av USA, og alt dette betyr mer frakt, mer skipslast, og mer jobb og mer penger for Cornelius Vanderbilt. Veinettet i USA var langt på vei ikke-eksisterende og de stakkars hestekjerrene som gikk brukte fryktelig lang tid. Handel foregikk derfor først og fremst på vannet. Vanderbilt investerer i flere skip som seiler på andre amerikanske byer, og han inngår partnerskap med blant andre sin egen far og svoger. Men nå er det Cornelius junior som er sjefen. 

Som sin mor var han nådeløs og han saksøker forretningsmenn og kunder som ikke betaler sine fraktrater, og bruker etter hvert advokater for å drive inn gjeld. 

Dampskipskaptein 

Vanderbilt eier flere skuter og selv om han ikke er veldig rik, kanskje, så driver han sitt eget firma. Etter å ha holdt på slik omtrent et tiår, så gjør han et litt pussig valg. Han tar nå jobb som fergeoperatør, eller mer presist, han tar jobb som dampskipskaptein, for en konkurrent. Poenget er selvfølgelig dampskipet. Vanderbilt ser at dette er fremtiden. Den gamle konkurrenten og nye partneren heter Thomas Gibbons, en svært rik sørstatsmann som hadde vært arrestert for forræderi under Den amerikanske revolusjonen fordi han valgte den britiske kongens side. 

Vanderbilt var en framifrå og godt kjent sjømann og har flere ganger vært i avisene for heltedåder da han redder andre skip og passasjerer i storm. En gang redder han en stor sølv- og gullbeholdning tilhørende den amerikanske sentralbanken fra å synke til bunns. Thomas Gibbons skjønner at dette er en mann som er verdt å satse på. 

Gibbons, var en stor tjukk mann på nesten 150 kilo. Han var storspiser og stordranker, hadde diabetes og var ganske snart ute av stand til å drive forretningene sine på daglig basis. Han var likevel en mann som hadde en plan, og planen var å knuse dampskipmonopolet som var i New York den gangen, og mannen som skulle hjelpe ham var selvfølgelig Cornelius Vanderbilt. New York hadde gitt en konkurrent monopol på å drive dampskiptrafikk, og dette monopolet ønsket Vanderbilt og Gibbons å knuse. 

Kampen foregår i rettssalene, men også til sjøs og i havnene. Konkurrenter sperrer for hverandre og de stjeler drivstoff, først og fremst ved, slik at dampskipene ikke kunne fyre kjelene sine. Vanderbilt overtar stadig mer av den daglige driften fra Gibbons og det er han som styrer agenter, selgere, kjøpere, advokater og antakelig også korrupte politikere. Det er knallhard kamp om passasjerer og varefrakt, en kamp som er både verbal og fysisk. Ved ett tilfelle blir Vanderbilt arrestert for å bryte monopolet, men blir snart løslatt. Vanderbilt flytter deretter familien midlertidig til New Jersey for å unngå rettsvesenet i New York og de utallige søksmålene mot ham og Gibbons. 

Familien bosetter seg i et svært hus de kaller Bellona Hall og de leier ut rom til gjester, det vil si at kona Sophia driver et vertshus. Cornelius og kona har nå fått fire barn, men Vanderbilt var ikke særlig interessert eller engasjert i disse barna. Oppdragelsen, utdannelsen, klær og mat, alt var Sophias ansvar. Ikke bare det, hun må betale for alt, og hennes inntekt var det hun fikk fra driften av vertshuset. Pengene Cornelius tjener går til nye investeringer i bedriften og til nye skip. 

Kampen mot monopolet havner til slutt i Høyesterett i 1824. Hvis Vanderbilt og Gibbons ikke får brutt monopolet, vil de antakelig gå konkurs, men de vinner saken og monopolet brytes. Det betyr at nå kunne hvem som helst seile dampskip inn og ut av New York, det betyr fri konkurranse, og det betyr nye muligheter for Cornelius Vanderbilt. Året etter åpner Erie Canal som sørget for at skip kunne seile opp til innlandet ved de store innsjøene, som betød at for eksempel Chicago blir knyttet tettere til New York.

New York som vokser i stor fart og rundt 1830 passerer folketallet 200 000. Denne befolkningsveksten er først og fremst et resultat av urbanisering i USA, det er først noe senere de store gruppene med innvandrere fra Europa kommer. 

Konkurransen om passasjerene og varefrakten var intens og alle knep ble tatt i bruk, og skipene og dampmotorene ble kjørt maks. Ved et tilfelle var Vanderbilt selv kaptein på et skip som var i ferd med å forlate havna da konkurrentens skip ved siden av rett og slett eksploderte fordi dampkjelene var presset forbi bristepunktet. Skipet gikk i tusen knas og flere passasjerer og mannskap døde. Senere dør også Vanderbilts forretningspartner Gibbons, og det tar ikke lang tid før Vanderbilt driver på egenhånd, etter at Gibbons sønn selger seg helt ut. Vanderbilt er nå blitt 35 år. 

Og mens alt dette foregår, så bor Cornelius i praksis ombord på skipene sine. Han ser lite til familien i Bellona Hall, men var innom en sjelden gang, slik at Sophia blir gravid om og om igjen. De får til slutt 13 barn sammen. Historien sier ingenting om at han var voldelig hjemme, men det er flere historier om at han ikke vegret seg for en slåsskamp ellers. En episode forteller at en kunde hadde forvillet seg og satt seg ved Vanderbilts plass i spisesalen på et av skipene. Vanderbilt blir rasende og kaster ham ut. Mannen kommer tilbake og blir regelrett jult opp så til de grader at han blir bevisstløs. Saken havner i retten, men det fører ikke til noe. 

Vanderbilt var altså en tøffing både fysisk og mentalt. En vårkveld han og kona Sophia er på Manhattan og mens de spaserer langs den trange og møkkete gaten, kjenner Vanderbilt et lite dult i siden. Vanderbilt kjenner etter og ganske riktig, lommeboken er borte. Vanderbilt løper etter mannen han mistenker og brøyter seg vei til han tar ham igjen. Han kaster seg over ham og drar ham etter ørene til politiet. Et annet tilfelle gikk ut over den ene broren. Denne broren driver et konkurrerende dampskip, men blodet var ikke veldig mye tykkere enn vann, og da brorens skip går i luften, dundrer Cornelius inn og overtar passasjertrafikken. 

Familie og forretninger

Han forsøker også å trekke både sønner og svigersønner inn i driften. Svigersønnene var gjennomgående dugelige, i motsetning til sønnene. Sønnen Billy, eller William, jobbet en stund for en Vanderbilts nærmeste partnere, men får noe som ser ut til å være et nervøst sammenbrudd, antakelig på grunn av alle de ulovlige aksjespekulasjonene de gjør, innsidehandel er nærmest en bransjestandard på denne tiden. Han slutter i hvert fall og Cornelius Vanderbilt kjøper en svær gård til ham på Staten Island, hvor han kan leve en roligere tilværelse. Vanderbilt er hard og sier at: 

Billy is good for nothing but to stay on the farm. 

Cornelius Vanderbilt

Senere skulle han likevel få tro på sønnen Billy, i motsetning til de andre sønnene.

Cornelius Vanderbilt fortsetter den knallharde kampen om ferjeruter og fraktrater. Det er fortsatt priskrig, men det er også bestikkelser og trusler, og ved enkelte tilfeller saboterer han havneløpene til motstanderne, men etter hvert bruker han andre mer sofistikerte metoder. Det vil si at han begynner å kjøpe seg opp i konkurrentene og overtar flere av dem. 

Amerika vokser 

Da Vanderbilt ble født var USA tretten tidligere kolonier langs østkysten som nå var blitt United States of America. Nå er det blitt flere stater, og Thomas Jefferson har kjøpt et enormt landområde fra franskmennene, det såkalte Louisiana Purchase, og når vi kommet et stykket ut på 1830-tallet begynner vi å nærme oss 30 delstater.  

Texas hadde blitt uavhengige fra Mexico i 1836, men var i flere år en uavhengig republikk, selv om Mexico ikke anerkjente Texas uavhengighet. I 1845 er demokraten James K. Polk president, og han er ivrig på å ekspandere riket videre vestover. USA og Mexico går til krig mot hverandre, USA okkuperer Mexico by og i mars 1848 annekterer USA nesten en tredjedel av det som var Mexico. Dette var populært, men det møtte også motstand fra nordstatspolitikere som Abraham Lincoln, som var bekymret for at dette ville øke slaveholdet i landet. 

Omtrent samtidig bygger Vanderbilt et nytt stort hjem på fasjonable Washington Square på Manhattan, og heretter blir han værende på Manhattan, i maktens og pengenes sentrum. Han innleder også et forhold til en av guvernantene omtrent da konen Sophia kommer i overgangsalderen, og han kjefter og skjeller ut sønnene som stadig er like udugelige. Vanderbilt sender kona på en tvungen ferie til Canada, og en måned etter at hun er tilbake sender han henne til et sinnssykehus, hvor hun er i flere måneder. Det synes ikke helt klart om dette skjer fordi han vil være i fred med guvernanten, eller om kona Sophia faktisk var syk. Uansett, forsvinner guvernanten ut av historien ganske raskt, men hun tok en del oppmerksomhet innad i familien, som kranglet om de skulle eller kunne stoppe Vanderbilt. Det ser ut til at den rådende holdningen hos barna hans var at dette var helt uhørt, men hva skal vi gjøre med det? Vi kan jo ikke hindre ham. Eller kanskje riktigere, vi tør ikke konfrontere ham. Men forretningene går så det griner og det er på denne tiden at man begynner å bruke kallenavnet Commodore offentlig. Kallenavnet var brukt fra da han var ung, men da mest som spøk, mest til spott. Commodore eller flaggkommandør var den gangen den høyeste graden i den amerikanske marinen og var en anerkjennelse av statusen han nå hadde fått. Han blir nå stort sett omtalt som Commodore Vanderbilt, eller bare the Commodore. 

Gullrushet i California

Våren 1848 er California meksikansk territorium, men det er okkupert av amerikanske styrker. I landsbyen Yerba Buena, senere San Fransisco, var det kanskje 200 hus denne våren i 1848. Men nå forandrer alt seg fordi litt inn i landet, oppe i fjellene, så finner man gull. Mye gull. Og gull tiltrekker seg raskt folk, mye folk. Den senere berømte general Sherman (den gang løytnant) beskrev situasjonen slik: 

The sun blazed down on the heads of the miners with tropical heat, the water was bitter cold, and all hands were either standing in the water or had their clothes wet all the time, yet there were no complaints of rheumatism or cold. 

Etter hvert blir det klart at California blir amerikansk.

De amerikanske soldatene legger fra seg våpnene og begynner å lete etter gull. Det store gullrushet står for døren, men det er en utfordring å komme seg til California. Det fantes verken vei- eller jernbanenett vestover fra byene på østkysten. Det beste alternativet var derfor skip hele veien rundt Kapp Horn, altså sørover fra østkysten, under, om du vil, Sør-Amerika, og nordover igjen langs Sør-Amerikas Stillehavskyst. Men dette gikk ikke raskt, og var heller ikke ufarlig. Reisen tok om lag seks måneder. Nyheten om gullfunnet brukte også tid på å reise østover, men i desember 1848 er det tydelig at det er store mengder gull i California, og president Polk nevner det i en tale. Og snart etter, i januar 1849 starter det virkelige gullrushet til og i California. I løpet av 1849 seiler drøyt 200 skip bare fra New York hele den lange veien, og flere hundre skip seiler fra andre havner på Østkysten. Og dermed er gullrushet i gang. Og derfor heter det amerikanske fotballaget San Francisco 49ers. 

Cornelius Vanderbilt ser mulighetene. Han bygger et nytt dampskip som lastes om bord i en seilskute for å transporteres til San Francisco, hvor det skal settes sammen og brukes til å frakte gullgravere fra San Francisco opp Sacramento River og nærmere gullet. En av hans sønner, Cornelius Jeremiah, en konstant skuffelse for Vanderbilt, var med på ferden. Han var epileptiker, som i Vanderbilts øyne var en åpenbar svakhet, og han var en gambler, og faren hadde liten tro på ham. Gutten innfrir og skuffer Vanderbilt nok en gang. Da han ankommer San Francisco gambler han bort det han har med seg av penger. Han forsøker å få lånt penger på farens navn, men faren nekter å gå god for sønnen.

Gullrushet er viktig for denne historien først og fremst fordi den tvinger frem en noe uventet utvikling et helt annet sted. Det er i Panama, som på denne tiden er en provins i Colombia. USA blir enige med Colombia om at amerikanske borgere skal få reise over land gjennom Panama. På denne måten kunne man reise med skip fra New York ned gjennom Mexicogulfen til Panama, deretter delvis over land på esler, og delvis på vann i kanoer, og slik krysser man til Stillehavskysten, hvor nye skip tok over trafikken nordover til San Fransisco. Slik unngikk man å seile rundt hele Sør-Amerika. Den amerikanske regjeringen var involvert i dette først og fremst fordi de ville få på plass et postvesen som kunne frakte post mellom California og østkysten. Denne postruten ble dermed i praksis en subsidie til skipsrederen som fikk kontrakten. Det eneste problemet, slik Vanderbilt så det, var at denne ruten blir gitt til en konkurrent, og Vanderbilt må dermed tenke alternativt. 

Vanderbilt planlegger derfor en rute over Nicaragua istedenfor Panama. Nicaragua ligger lenger nord enn Panama, og også her var det gode muligheter for å krysse over land til Stillehavet. Planer for å bygge en kanal gjennom Nicaragua blir lansert, men det var ikke bare bare. Myndighetene i Nicaragua hadde gitt oppdraget om å bygge og drive en kanal til en av Vanderbilts konkurrenter. Så bryter det ut en regelrett borgerkrig i Nicaragua, et ikke helt ukjent fenomen, og etter hvert klarer også Vanderbilt å få tillatelse til å bygge en kanal. Nå kommer imidlertid ny motstand fra en annen kant, nemlig fra britene. Britene var en stormakt, og da særlig til havs, og de kontrollerte store deler av handelen i Sentral-Amerika. Britene erklærte at de hadde styringen over deler av Nicaraguas kyst. Etter litt brusing med fjærene gir britene seg, etter at britenes statsminister sa at området var: 

not worth a barrel of gunpowder on either side. 

Lord Palmerston

Vanderbilt og en partner reiser så til London for å skaffe finansiering til kanalbyggingen. London var den gang fortsatt verdens ubestridte finanssentrum, og her forsøker de seg hos både Barings Bank og Rothschild & co. Begge takker høflig nei og denne episoden illustrerer godt en forskjell mellom den nye og gamle verden. Vanderbilt var vant til å dure på, han var vant til at finansiering ble ordnet og stablet på beina uten nødvendigvis veldig sofistikerte analyser og regneark. Vanderbilt så muligheter og han overbeviste andre om at her var det penger å tjene, i hvert fall på sikt, og så kjørte han bare videre. I London derimot blir han bedt om å legge frem beregninger og kalkyler, som han ikke hadde, og han reiser tomhendt hjem til USA. 

Den amerikanske borgerkrigen 

Men kanalplanene legges ikke bort og Vanderbilt tar selv styringen. Han reiser til Nicaragua og  reiser opp elven på en mindre dampbåt og da kapteinen ikke klarer å forsere strykene, tar Vanderbilt selv roret og gir full gass, og klarer å få skipet videre. Selv om det ikke ville bli lett, er Vanderbilt overbevist om at denne ruten kan brukes og at kanalen kan bygges i Nicaragua. Vanderbilt lar seg ikke stoppe, selv etter Londonturen, og har urokkelig tro på seg selv og prosjektet. Det hadde også New York Herald som skrev: 

Commodore Vanderbilt`s character for energy and go-aheadativeness is well know in this community, and apart from other considerations, the fact that he is connected with the enterprise is a guarantee to the public that both of these great projects – the construction of an ocean ship canal, and that of a transit route – will be finished at the earliest moment practicable. He is a man whose resolution is indomitable, and before whose determination obstacles, no matter how great, disappear as the morning dew before a July sun. 

Samtidig gikk det rykter om at myndighetene i Nicaragua ville trekke tilbake byggetillatelsen. Det bryter nok en gang ut en borgerkrig i Nicaragua og Vanderbilt og hans partnere velger side. De velger den konservative siden, fordi de antok at de ville være mest positive til kanalprosjektet. Vanderbilt sender i all hemmelighet 2000 muskedundere slik at arbeidet med kanalen kan fortsette. Og mens arbeidet med kanalen pågår frakter han stadig kunder fra New York til San Francisco via Nicaragua, med en kombinasjon av store havgående dampskip, mindre dampskip på elver og innsjøer, og enda mindre kanoer i de vanskeligste strykene. Vanderbilt tjener enormt med penger og bidrar i betydelig grad til at den amerikanske vestkysten blir befolket av migranter fra østkysten. 

Europaturne og ny kurs? 

Vanderbilt nærmer seg 60 og mens alt dette pågår gjør han igjen noe uventet, noe som synes litt atypisk. Han bygger et gedigent skip som sin egen familieyacht og tar med seg familien på ferietur, på cruise, til Europa. Men du må ikke tro at dette betyr at Vanderbilt var blitt en myk familiemann. Han nektet å ta med sønnen Cornelius, den spilleavhengige udugelige eplikeptikeren. 

Så tenker du kanskje at det ikke er noen stor nyhet at en rik amerikaner seiler til Europa på ferietur. Men dette er en av verdens rikeste menn og han representerer Amerika, et land på vei opp. Avisen New York Herald skriver: 

Although it is solely a personal matter, it partakes somewhat of a national character. The sovereigns of Europa have looked upon our increasing power with mingled surprise and alarm, surprise at our progress and alarm lest the lesson which it silently inculcates might be learned by their own oppressed subjects. 

New York Herald

USA var fremtiden. USA var liberalt og fritt for åket under gamle europeiske kongedømmer. En annen avis tar rollen som Bjørge Lillelien: 

Queen Victoria, Czar Nicholas of Russia, and Napoleon III will get some of the conceit knocked out of them by a private citizen of New York. 

Det et luksuriøst skip og det er teknologisk helt i front. Dette var det mest avanserte skipet som fantes noe sted. Den amerikanske marinen hadde ikke noe bedre eller større. Før turen var det tilløp til streik blant mannskapet, men Vanderbilt kaster dem bare av skipet, og finner nytt mannskap. Det nye mannskapet var nok ikke like godt trent og turen starter mildt sagt elendig da skipet går på et skjær nesten umiddelbart, og de klarer med nød og neppe og komme seg til den nærmeste marinebasen for undersøkelser. Den amerikanske forsvarsministeren gir tillatelse til dette fordi han ser verdien av at Vanderbilt reiste og viste frem amerikansk teknologi, amerikansk makt og amerikansk velstand. Skipet dundrer etter hvert av gårde i stor hastighet. Det var innom Southampton, St. Petersburg, Le Havre, Malaga, Napoli, Malta, Konstantinopel og Gibraltar, bare for å nevne noen. Alle steder blir det stor oppstandelse og ingeniører og teknikere får besøke skipet og studere underet. 

Under hele turneen blir han traktert og møtt av den lokale eliten og han ser ut til å gradvis tilpasse seg fiffen. Han begrenser banningen i samtaler med de finere lag, selv om språkbruken forble den samme på jobb. 

Mens Vanderbilt er borte prøver noen konkurrenter å svindle ham på Nicaraguaruten. Når Vanderbilt kommer hjem skriver en avis at de forventer at det vil komme tydelig svar fra Commodore Vanderbilt. Vanderbilt selv svarer med et kortfattet og enkelt brev til konkurrentene: 

Gentlemen: You have undertaken to cheat me. I won`´t sue, for the law is too slow. I´ll ruin you. Yours truly, Cornelius Vanderbilt. 

Brevet er godt kjent og en god historie, men det er bare det. En historie. Vanderbilt ville aldri frasagt seg retten til å gå til søksmål, han saksøkte folk i ett sett og det hadde han gjort i flere tiår. Men at han ble svindlet er riktig. Vanderbilt setter i verk et motangrep som først foregår på børsen og så igangsetter han nye passasjerruter til California for å skvise sitronen ytterligere. Og nå går han nok en gang etter kontrakten med US Mail for å skaffe seg subsidiene. Vanderbilt reiser til Washington for å lobbe for postkontrakten. 

Washington, DC, den mektige, men ikke så store hovedstaden, var knapt en by den gangen. Den var død som en ferieby i de periodene hvor kongressen ikke var samlet, og kongressbygget, US Capitol, var ikke en gang ferdig bygget. Vanderbilt tilbyr seg å bygge en førsteklasses fregatt for den amerikanske marinen, ikke gratis, men uten forhåndsbetaling, hvis skipet blir vurdert som bra nok. I bytte vil han ha postruten. Vanderbilt får avslag nok en gang. Posten ville fortsatt gå via Panama. Konkurrentene krangler på sin side stadig med myndighetene i Nicaragua, som på sin side klager over at de aldri får sin kontraktsfestede og lovede andel av fortjenesten. Vanderbilts konkurrent så ingen grunn til å betale og etter mye styr klarer de å overtale den amerikanske utenriksministeren om at havnebyen Greytown skulle bombarderes og ødelegges for å lære de lokale innbyggerne en lekse. Som en av Vanderbilts biografer tørt anmerker: Dette var ikke siste gang USA fullstendig ødela en av Nicaraguas byer. 

Vanderbilt gir seg ikke og via Panama klarte han likevel å utkonkurrere de som hadde lurt ham mens han var på ferie i Europa. Vanderbilts formål var å motarbeide konkurrente “to the death” som han sa. Og til slutt må de gi seg. Vanderbilt står igjen som seierherre. Enda rikere og enda mektigere. En biograf hevder han så på forretningslivet som militære felttog mot sine fiender, og da gjaldt det å vinne skikkelig, ikke bare litt eller delvis. 

Men utfordringene med ruten over Nicaragua stopper ikke der. Det neste er en privat militær invasjon og maktovertakelse i Nicaragua. En amerikansk offiser ved navn Walker og en tropp på snaut seksti soldater tar makten, på helt privat initiativ. Dette blir starten på en ny runde med rot og vanskeligheter i Nicaragua. En av Vanderbilts konkurrenter blir enige med Walker om å frata Vanderbilts selskap rettigheter til trafikken og gir dem til sitt eget selskap. 

Når dette blir kjent går aksjekursen til Vanderbilts selskap i bakken med et brak. Han er igjen forsøkt lurt og svindlet. Vanderbilt forsøker å få amerikanske myndigheter til å ta til mottiltak. Det burde være grunn til det. En amerikansk privat borger har nettopp tatt kontrollen over et annet land, et land som er viktig for trafikken mellom øst- og vestkyst i USA, og har også gått til angrep mot et betydelig amerikansk selskap, altså mot Vanderbilt. Likevel gjør ikke myndighetene noe. Politiske motsetninger mellom slavestater og forbudsstater spilte inn, og det var uansett liten appetitt for utenlandske eventyr. 

Vanderbilt stopper trafikken midlertidig av sikkerhetshensyn og planlegger så sine mottiltak. Han begynner forhandlinger med nabolandet Costa Rica, som var svært interessert i å bli kvitt Walker og hans regime. Dette blir en salig suppe. Britiske styrker blir innblandet etter henvendelse fra Vanderbilts folk og det blir stor oppstandelse, særlig fordi i mellomtiden har den amerikanske presidenten Franklin Pierce anerkjent Walkers regime i Nicaragua. Vanderbilt gir seg selvsagt ikke. Han hyrer inn en leiesoldat til å ta ansvar for å rydde opp. Han er ikke interessert i en invasjon eller en krig, men sikrer sine egne verdier, inkludert dampskipene som trafikkerer innlandet i Nicaragua. Når Vanderbilt får kontroll på disse struper han transportruten gjennom Nicaragua. Walkers regime er allerede nesten raka fant og dette blakker dem fullstendig. Våren 1857 gir Walker opp og New York Herald beskriver situasjonen slik: 

the most disastrous blunder of Walker was his coup d`etat against “the house of Vanderbilt”. 

En av Walkers menn skrev dette et par år senere: 

Walker owes his defeat not to the natives of Central America, but to his own countrymen, and had it not been for the malice or revenge of Vanderbilt, he might have reigned in Nicaragua at this day. 

Så mange som 40 000 mennesker mistet livet under denne korte krigen. Transittruten over Nicaragua var fortsatt rotete. Nabolandet Costa Rica ville nå ta eierskap over både ruten og skipene som lå der. Walker gjør et nytt mislykket forsøk senere og Nicaraguaruten kollapser rett og slett. Samtidig tar Vanderbilt gradvis kontroll over Panamaruten og endelig får han postruten også etter ha blitt så dominerende at president Buchanan i praksis måtte trygle Vandberbilt om å ta over. Walker endte sine dager i 1860 da hans siste forsøk på å ta kontroll over Nicaragua endte med at han ble fanget av britene. De overgav ham til nabolandet Honduras, som ganske enkelt henretter ham. 

Nå starter Vanderbilt også passasjertrafikk over Atlanteren til Europa. Heller ikke det uten motstand. En konkurrent hadde klart å få betydelige subsidier for å drive rutetrafikk mellom USA og Europa, til stor politisk oppstandelse. Kongressen ble etter all sannsynlighet bestukket av Vanderbilts konkurrent, men så legger presidenten ned veto, med påfølgende beskyldninger om at Vanderbilt hadde bestukket presidenten. Offentlig tok Vanderbilt på seg rollen som den som knuste monopoler og aristokratiske privilegier, og dermed var det også han som stod for fri konkurranse, men kanskje enda viktigere, det var han som stod for de samme verdiene som de som hadde grunnlagt den amerikanske republikken. Vanderbilt var det gode i kampen mot det det gamle og etablerte. I hvert fall et stykke på vei. Vanderbilt taper slaget i kongressen, men krigen var ikke over. 

Vanderbilt setter i gang og han kutter som vanlig prisene. Dampskipene hans brukte tolv dager på å krysse Atlanterhavet og han tar 110 dollar for en førsteklasse lugar. Den britiske avisen the Times var så imponert at de skrev: 

What is the most interesting feature of the business is that Commodore Vanderbilt is running his ships entirely unassisted by any Government grant. The Commodore appears to be convinced that good management and great speed of transit will enable his vessels to hold their own and make a fair profit. 

Så bygger han det største og flotteste skipet av dem alle, skipet som bærer hans eget navn Vanderbilt. Skipet setter ny rekord for raskeste første kryssing av Atlanteren. 

Borgerkrig 

I det vi nærmer oss 1860-tallet går USA gjennom en finanskrise. Det skyldtes blant annet  overinvesteringer i ulønnsomme jernbaner, og samtidig tok Krimkrigen slutt og dermed kom russisk hvete igjen på markedet. Dette var til skade for prisene, og dermed lider amerikanske bønder og eksportører. Aksjemarkedet faller som en stein, og alt dette kommer på toppen av mange år med opptur basert på særlig gullrushet i California. Banker, skipsredere, forsikringsselskaper og jernbaner går konkurs, og småsparere taper sparepengene sine, men Vanderbilt har betydelig med kontanter og står han av. 

Samtidig brygger det til stadig større konflikter om slaveri i USA og høsten 1860 er det høy temperatur i opptakten til presidentvalget. Det er store demonstrasjoner ved valgkamparrangementer, fakkeltog og det er en hard tone. Republikanernes kandidat var advokaten Abraham Lincoln. Demokratene var splittet på grunn av slavespørsmålet. Som du vet så vinner Lincoln valget, mot voldsom motstand fra sørstatene. De forskjellige sørstatene begynner nesten umiddelbart å diskutere løsrivelse fra De forente amerikanske stater. Sør-Carolina stemmer for løsrivelse allerede en måned etter at Lincoln er valgt, og innen Lincoln rekker å tiltre som president i mars 1861, har også Mississippi, Florida, Alabama, Georgia, Louisiana og Texas gjort det samme. Flere av New Yorks største forretningsmenn prøver febrilsk å motvirke dette fordi de er redde for å miste den viktige bomullshandelen, men Vanderbilt holder seg rolig og i bakgrunnen. Allerede i april, en måned etter at Lincoln er blitt president, så er krigen i gang, og Virginia, Nord-Carolina, Tennessee og Arkansas har også sluttet seg til sørstatene, eller the Confederacy. 

Vanderbilt var uten tvil på nordstatenes side, men var først og fremst opptatt av seg selv og sine egne verdier. Han skriver til nordstatenes marineminister og ber om kanoner og geværer for å beskytte sine skip. Han får raskt støtte fra flere viktige finansmenn fordi Vanderbilt fraktet enorme mengder gull fra San Francisco til New York. Faktisk fraktet han gull verdt 40 millioner amerikanske dollar hvert eneste år, en enorm sum den gangen. Dette tilsvarte nesten to tredjedeler av det amerikanske statsbudsjettet. Vanderbilt tilbyr nordstatene flere skip, inkludert skipet Vanderbilt, men de takker høflig nei, det vil si, de svarer ham aldri. Antakelig fordi de ikke visste hvordan de skulle benytte seg av disse skipene, eller fordi de trodde krigen ville bli kortvarig. 

Men Borgerkrigen starter ganske dårlig for nordstatene, og i 1862 ruller sørstatene ut et nytt og dødelig våpen. De har bygd om fregatten Merrimack og kledd den med jernplater. Skipet syntes usårbart og terroriserer nordstatenes marinestyrker. 28 Nordstatenes krigsminister, som var livredd Merrimack og dens ødeleggelser, sender et telegram til Vanderbilt og spør hva han skal ha for å ødelegge og stoppe Merrimack. 

Tre dager senere er Vanderbilt i Washington, D.C, for å møte krigsministeren. Vanderbilt er nå nesten 68 år gammel. Slik forteller Vanderbilt selv historien: 

I called at the War Department, where I saw for the first time Mr. Stanton, the Secretary of War. He requested me to accompany him to the Executive Mansion, where I was introduced to Mr. Lincoln, to whom I was then personally a stranger. 

Cornelius Vanderbilt

President Lincoln spør om Vanderbilt kan gjøre noe for å stoppe Merrimack. Vanderbilt svarer at hvis skipet hans, Vanderbilt, utstyres og bemannes skikkelig, så vil Merrimack stoppes. Så spør Lincoln om prisen. Slik svarer Vanderbilt:

I at once informed Mr. Lincoln that I was determined that I would not allow myself to do anything by which I could be ranked with the herd of thieves and vampires who were fattening off the Government by means of army contracts. 

Cornelius Vanderbilt

Vanderbilt sier han vil gi bort skipet til nordstatenes marine, men på en betingelse. Han skal selv ha full kontroll på arbeidet med å klargjøre skipet for kamp. President Lincoln godtar umiddelbart. Bare noen dager senere er skipet kampklart og Vanderbilt kan begynne jakten på Merrimack. Dette var ingen hemmelig operasjon på noen som helst måte. Det er vanskelig å hemmeligholde et så svært skip og avisene skriver om skipet som nå skulle ta rotta på Merrimack. Vanderbilt skremmer vannet av sørstatsgeneralene, som var livredde for å miste Merrimack. Vanderbilt senker aldri Merrimack, men Merrimack mister bevegelsesfriheten og snart kom skipet i en så vanskelig posisjon at de rett og slett senket skipet i frykt for at nordstatene skulle ta det. 

Krigen endrer også økonomien i New York. Byens økonomi hadde vært tett koplet til sørstatenes bomullsproduksjon og handel med bomull, men nå dreier økonomien mer mot industri, mot kull, jern og produksjon av rifler, sko, uniformer og så videre. Utviklingen finansieres av Wall Street, som nå for alvor utfordrer Londons posisjon som verdens finanshovedstad. 

Det er stadig prat i avisene om at Vanderbilt bør bli marineminister eller finansminister, men Vanderbilt selv er avvisende. Han arbeider likevel mye for nordstatene og stiller mange skip til disposisjon gjennom hele krigen. Og det var ingen som kjøpte flere statsobligasjoner av nordstatene under Borgerkrigen enn Vanderbilt. Og slik var han en viktig bidragsyter til at nordstatene til slutt vinner krigen, på mange måter slik Nathan Rothschild var det femti år tidligere under Napoleonskrigen i Europa, som jeg fortalte om i min aller første episode.   

Borgerkrigen slutter i begynnelsen av april 1865 og bare noen dager etter blir president Lincoln skutt og drept i Ford´s Theater i Washington, DC. Selve Borgerkrigen tok livet av drøyt 600 000 soldater og nesten hver eneste amerikanske familie var på en eller annen måte berørt og sørget over et familiemedlem.

I etterkant av denne blodige borgerkrigen blir Cornelius Vanderbilt, som mange andre, interessert i spiritualisme og overtro. Han skal ha vært med på seanser og forsøkt å komme i kontakt med sine døde far og andre avdøde familiemedlemmer. Han skrev spørsmål til dem i brev i forseglede konvolutter og fikk svar i brevs form. Det ser ikke ut til at disse brevene lenger eksisterer og uansett ser det heller ikke ut til at noe av dette påvirket ham i særlig grad som forretningsmann. 

Vanderbilt er etter hvert blitt en gammel mann, men selv nå, når han nærmer seg 70 år var han ikke på noen måte en satt pensjonist. Han kjører fortsatt sin egen hestekjerre i høy fart gjennom New Yorks gater hver bidige dag. Han sitter oppreist og rak i ryggen, han har lange hvite kinnskjegg, og går stort stort kledd i svart dress og hvit sløyfe. Han synes ikke på noen måte å bli mer forsiktig og en gang kjører han så fort og uvørent at han rett og slett blir kastet av kjerrevogna. Avisen forteller: 

the Commodore thrown over the dashboard to the ground head foremost and violently to the ground. He was picked up insensible but soon recovered consciousness. 

Han må stå over et viktig styremøte, men kommer seg raskt på beina igjen. Ved et tilfelle kjører han ned en dame og blir arrestert, men han blir raskt løslatt. 

Vanderbilt har et ry som en beinhard forretningsmann, og det er forsåvidt fortjent, men han var ikke ufølsom, selv om han kunne være beinhard mot både konkurrenter og sin egen familie, og da særlig sønnene. Han skriver følsomme og ektefølte brev til venner som mister familiemedlemmer, og i ett tilfelle skriver han at han dessverre ikke kan komme i begravelsen, fordi han er redd han skal bryte sammen og gråte. Han skriver også støttende brev til sin sønn Cornelius da han er innlagt for å få orden på livet sitt, selv om han stadig feilet og skuffet Vanderbilt og resten av familien. 

Mercantile Agency, som var USAs første kredittvurderingsbyrå gjorde en skriftlig vurdering av ham noen år tidligere. De skrev fine ting om ham som forretningsmann og viste til at han hadde gjort stor suksess og var blitt rik. Men når de beskrev personen Cornelius Vanderbilt, så ble det litt verre. De skrev at han er: 

illiterate and boorish, austere and offensive and has made himself very unpopular with the inhabitants of Staten Island, so much so that his leaving there is subject of great rejoicing by the inhabitants and was manifested by a public jubilee. 

Han hadde altså vært så upopulær på Staten Island at de feiret da han flyttet til Manhattan. Om det er helt sant eller ikke, er ikke så farlig, men at han ikke blir helt godtatt blant den snobbete eliten på Manhattan, det var tydelig og riktig nok. Vanderbilt levde nøkternt, rikdommen tatt betraktning, men han hadde alltid en sigar mellom tennene, og han brukte mye penger på hester, som var den store hobbyen. Da Vanderbilts favoritthest Mountain Boy døde ble han så lei seg at han sa han ville gitt 1000 aksjer i selskapet sitt for å la hesten leve. De som kjente ham og visste hvor glad han var i penger og selskapet skjønte at det ikke var småtteri. 

Men det som er så fascinerende er at nå, altså i en alder av nesten 70 år, det er først nå han virkelig tar steget som gjør at han blir husket. 

Jernbanen

Vanderbilt har nemlig nok en gang sett lyset, eller fremtiden, og nå er det dampdrevet transport til lands han ser. Altså jernbanen. Den aller første gangen Vanderbilt reiser med tog skjer det en alvorlig ulykke. En aksling ryker i den ene vognen, den sporer av og drar med seg resten av toget. Det blir et totalhavari og med flere døde passasjerer som resultat. Vanderbilt selv får skrubbsår og en punktert lunge og han spytter og harker blod. Han blir sengeliggende en stund, men overlever. Det hører med til historien at legen hans, som pleier ham både under et tidligere koleratilfelle og etter togulykken, klager på at Vanderbilt var en slitsom pasient, som ikke tok imot råd fra noen, men også at han hadde store problemer med luft i magen, som plaget omgivelsene med vond lukt. 

Jernbanesystemet i USA var svært oppdelt og flere hundre forskjellige jernbaneselskaper kjørte på forskjellige ruter, og det var sju forskjellige sporbredder. Det var altså dårlig med standardisering. Flere av de eksisterende jernbanene hadde store økonomiske problemer. 

Mange hadde investert tungt i det som var pengesluk, og Londonbaserte banker som lenge var ivrige på å tilby lån for å sikre videre drift, hadde sluttet brått da Krimkrigen krevde finansiering av britisk og fransk innsats mot Russland. Så viser det seg at et av jernbaneselskapene var involvert i en stor svindel og går konkurs. Vanderbilt sitter med en masse aksjer som stuper i verdi og avisene frykter økonomisk krakk. 

Vanderbilt øyner mulighetene og kjøper seg opp og tar i praksis nå over New York & Harlem Railroad, en ganske liten og lite lønnsom jernbanelinje. Han tar selv ansvaret for driften, men tar ikke ut lønn, og han setter en trofast undersått til å styre den daglige driften. Korrupte politikere prøver å tjene penger på å presse Vanderbilt og New York & Harlem. De truer med å frata ham lisenser og de presser prisene på aksjene hans ned gjennom shortsalg. Vanderbilt går til full krig mot politikerne. 35 Han kjøper seg ytterligere opp og knuser motstanden, i hvert fall økonomisk. Vanderbilt har skadeskutt politikerne, og han har ydmyket dem offentlig, til stor jubel fra byboere som var drittlei korrupte politikere, og han har økt sin eierandel fra omtrent 10 prosent til en tredjedel av selskapet. 

Nå tar han faktisk også den eldste sønnen Billy inn i varmen og gir ham en ledende stilling i jernbanedriften. Omtrent samtidig dør yngstesønnen George Washington Vanderbilt mens han er på rekonvalesens i Nice i Frankrike. Det er litt uklart hva som er feil med han, men han var i hvert fall en skuffelse, om enn ikke like stor skuffelse som Cornelius junior. 

Vanderbilt går nå også til angrep på en konkurrerende jernbane. Han får en spion inn i styret og begynner så sakte, men sikkert å kjøpe seg opp i konkurrenten. Delvis gjør han det åpent, og delvis gjør han det skjult, gjennom aksjekjøp av partnere. Etter en voldsom kamp om kontroll knuser han en tidligere partner og står igjen som vinner. Denne kampen om kontroll og eierskap i jernbanesektoren er så voldsom og kostbar at han nå selger seg helt ut av skipsnæringen. 70-åringen Cornelius Vanderbilt er blitt en jernbanemann, fullt og helt. 

Men det stopper ikke der. Vanderbilt var ikke bare hardtslående og aggressiv, men tålmodig og strategisk når det krevdes. Kampen mot den viktigste regionale jernbanen, New York Central begynte i 1864 og den kampen varte i tre år. 

New York Central hadde strengt tatt startet kampen mot ham gjennom å nekte å betale et av hans jernbaneselskaper som de skyldte 100 000 dollar. Som svar stenger han Albany Bridge, som ikke bare stopper New York Central, men som også stopper alle leveranser til og fra New York fra øvre deler av staten New York. Det blir politisk opprør og det blir en offentlig høring om saken. Under høringen blir Vanderbilt spurt om hvorfor han ikke heller gikk til søksmål. Vanderbilt svarer: 

It is not according to my mode of doing things, to bring a suit against a man that I have the power in my hands to punish…The law, as I view it, goes too slow for me when I have the remedy in my own hands…Let the other parties go to law if they want, but by God I think I know what the Law is. I have had enough for it. 

Cornelius Vanderbilt

Dette var jo ikke helt sant, han gikk gjerne til søksmål, men hvis ikke dette er en ærgjerrig, mektig og handlekraftig type, vet ikke jeg. Uansett, New York Central gir opp kampen og betaler Vanderbilt. Aksjekursen til New York Central stuper i etterkant av dette oppgjøret, og gjett hvem som benytter seg av de lave aksjeprisene? Ja, du gjetter riktig. I 1867 tar Vanderbilt offisielt over styringen også av dette jernbaneselskapet. Nå begynner avisene å kalle Commodore Vanderbilt for Jernbanekongen. 

Deretter går han til kamp for nok en jernbane, og denne kampen er så tøff at den bare er kjent som Eriekrigen, etter navnet på jernbaneselskapet som gikk til Lake Erie, en av de store innsjøene i Midtvesten på grensen mellom USA og Canada. Krigen eller kampen foregår på børsen, den foregår med svindel med aksjer, korrupte politikere og i rettssaker hvor alle saksøker alle om alt mulig. Etter hvert gir faktisk Vanderbilt opp akkurat denne kampen, men han får sine kostnader mer eller mindre dekket av motparten. 

Vanderbilt ser nå også at olje kommer til å bli viktig. Han møter en ung forretningsmann som nylig har startet oljeselskapet Standard Oil i Cleveland, Ohio. Forretningsmannen er en tredve år gammel ambisiøs mann, som kommer til å frakte enormt med olje og parafin på jernbanen til Vanderbilt i årene fremover. Den unge mannen er selvfølgelig John D. Rockefeller. Noe senere inngår Vanderbilt et ulovlig prissamarbeid med Rockefeller, men dette blir oppdaget til stor oppstandelse og misnøye.

Saker som dette og Vanderbilts etter hvert betydelige dominans gjorde ham nå omstridt. Det begynner nå også bli litt skepsis til Vanderbilt fordi han ser ut til å nærme seg et jernbanemonopol i nordøstre deler av USA. Forfatter Mark Twain var blant dem som så på Vanderbilt som et av tidens onder. Han skriver et langt åpent brev hvor han blant annet sier: 

You observe that I don`t say anything about your soul, Vanderbilt. It is because I have evidence that you haven`t any. 

Mark Twain

Privat kapital og næringsliv skulle selvsagt beskyttes, men monopolisering og makt var et problem. I avisene blir han ikke lenger bare omtalt som jernbanekongen, men også sammenliknet med Julius Cæsar og Ludvik 14. Vanderbilt var i manges øyne blitt sterkere enn staten. Vanderbilt er likevel bare den første av de store og mektige amerikanske forretningsmennene og senere kommer Andrew Carnegie, John D. Rockefeller, J. P. Morgan og Henry Ford, for å nevne noen av de mest kjente. 

Jernbanekongen

Sommeren 1868 får kona Sophia et slag, mens Vanderbilt er litt lenger nord i delstaten New York. Han ordner umiddelbart et lokomotiv og en vogn som skal ta han til byen, og alle tog på linjen innstilles slik at Vanderbilt selv skal komme raskt frem. Han rekker frem i tide, men noen dager senere får hun et nytt slag og dør. De var gift i 55 år. 

Etter dette flytter Vanderbilts søster og et par kusiner av moren inn hos ham. Den ene kusinen, med det litt uvanlige jentenavnet Frank, er 29 år gammel, og Vanderbilt blir raskt interessert. De gifter seg snart i Canada og hun undertegner en avtale som begrenser hennes andel av arven etter Cornelius Vanderbilt til 500 000 dollar. En voldsom sum den gang og selv i dag tilsvarer det jo nesten fem millioner kroner, men dette er småpenger sett i lys av den totale formuen Vanderbilt nå besitter.  

Vanderbilt konsoliderer nå sine selskaper, han slår dem altså sammen, og han planlegger byggingen av en stor ny jernbanestasjon på Manhattan i New York. Vanderbilt betalte selv hele bygget på egenhånd, uten innblanding fra selskapene som skulle bruke stasjonen. Stasjonen lå litt i utkanten, litt langt nord for sentrum den gangen, men stasjonen bidro til at Manhattan ble utbygd stadig lenger nordover. Grand Central står ferdig i 1871 og avisen New York World skriver at: 

The great railroad depot erected by Commodore Vanderbilt at Forty-second Street is at last completed and ready for its occupants. This building is a magnificent ornament to the city, and will doubtless prove a lasting monument to its builder. New York can now boast of the largest railroad depot in the world. 

Vanderbilt eier i praksis hele jernbanenettet mellom New York og Chicago. Han har fire hundre lokomotiver, tusenvis av godsvogner og hundrevis av passasjervogner.  

Finanskrisen i 1873 

Høsten 1873 er det finanskrise i USA og President Ulysses S. Grant kommer til New York for å ordne opp. Han møter med Vanderbilt ganske umiddelbart. Vanderbilt har et forslag til det han mener er en løsning. Vanderbilt foreslår at han skal kjøpe statsobligasjoner og andre verdipapirer til en verdi av 10 millioner amerikanske dollar, forutsatt at amerikanske myndigheter går inn med 30 millioner. Vanderbilt foreslår i praksis at han og presidenten sammen skal støtte opp under finansmarkedet, egentlig ganske likt det sentralbanken i USA og andre steder har gjort under finanskriser i nyere tid. Presidenten avslår ideen i første omgang og panikken brer seg og børsen stenger i ti dager.

 

Nedturen er ganske voldsom og dermed starter en av de verste nedgangstidene i amerikansk historie. Nedgangen varer i nesten fem og et halvt år. Fabrikker stenger, jernbaneselskaper går konkurs, og arbeidsledighet og armod følger. Også Vanderbilts selskaper har problemer, men Vanderbilt holder stø kurs og hodet kaldt. Han fyller 80 år i mai 1874. Vanderbilts selskaper, som allerede har best kontroll på utgiftene, kommer seg gjennom krisen, og ikke uventet, Vanderbilt styrker sin posisjon, og kommer ut av den uskadet og større og sterkere, inkludert med jernbaner i Canada. 

Slutten

Men også Vanderbilt var av kjøtt og blod, også Vanderbilt selv merket tidens tann. I 1876 blir han sengeliggende med flere plager. Han har mageinfeksjoner, forstoppelse, prostataproblemer og en bekjent beskrev ham slik: 

Howling like a wild beast with pain, so that he could be heard all over the house, calling upon God to relieve his sufferings and asking why the Lord persecuted him so much. 

Han blir i praksis sengeliggende i mange måneder. I begynnelsen tar han imot journalister for å overbevise dem om at han har full kontroll over selskapene sine og at han er på bedringens vei. Etter hvert blir det stadig færre besøk. Kona skriver dagbok over utviklingen og tilstanden hans, og det går ubønnhørlig mot slotten for Commodore Vanderbilt og 4. januar 1877 dør Cornelius Vanderbilt. Vanderbilt var etter alt å dømme USAs rikeste på det tidspunktet. Litt avhengig av hvordan man måler er han den nest rikeste amerikaneren noensinne, bare slått av Rockefeller. 

Han forbedret og utvidet den amerikanske transportinfrastrukturen betydelig. Han omfavnet nye teknologier og nye former for organisasjonsformer, og han bidro også til å skape den moderne bedriftsøkonomien som andre ville utvikle videre og som senere ville definere amerikansk kapitalisme. Han var kanskje først og fremst villig til å ta i bruk alle midler, og han var tålmodig og strategisk, samtidig som han var handlekraftig og effektiv.

Men historien er ikke helt slutt med Vanderbilts dødsfall, fordi den enorme arven etter ham ble fryktelig skjevfordelt. Han testamenterte mye penger til alle i familien, men det aller, aller meste gikk til sønnen William, som til slutt ble vurdert som dugelig, og som den som kunne ta herredømmet videre. Denne skjevfordelingen fører til en to års lang rettssak, som blir dekket detaljert i avisene. Til slutt inngår William forlik med resten av familien. Han beholder det aller meste, men gir sine søsken enda litt mer å leve for. 

Vanderbilt hadde ikke donert store deler av formuen til veldedige formål, slik mange senere amerikanske industrimagnater skulle gjøre, men han hadde mens han levde gitt en million dollar til opprettelsen av et universitet i Sørstatene. Pengene ble gitt til metodistkirken, som hadde fått tillatelse til å etablere et universitet. Vanderbilt mente det var viktig å bidra til gjenoppbyggingen av Sørstatene etter Borgerkrigen og han insisterte på at universitetet skulle ligge i Nashville i Tennessee, og slik blir det selvsagt. Metodistene bestemmer seg raskt for at universitetet skal hete Vanderbilt University. Jeg fortalte i min episode om at Dolly Parton at hun hadde gitt store bidrag til samme universitet opp gjennom årene, og at Vanderbilt University var helt sentrale i utviklingen av Modernavaksinen.  

Historien om Vanderbiltfamilien er deretter er egentlig en lang historie om familiens nedtur, men et av Vanderbilts tippoldebarn, Gloria Vanderbilt, var en kjent motedesigner, og hennes yngste sønn, Anderson Cooper, er kjent som nyhetsanker på CNN. En annen etterkommer er skuespilleren Timothy Olyphant, han som spiller sheriffen i en av mine favoritt-TV-serier, Deadwood. 

Kilder og kreditering

The First Tycoon – The Epic Life of Cornelius Vanderbilt av T. J. Stiles
Vanderbilt av Anderson Cooper og Katherine Howe
Behemoth av Joshua B. Freeman
Capitalism in America av Alan Greenspan og Adrian Wooldridge
The Men Who Built America av History Channel