Dette er historien om en polakk som strengt tatt aldri bodde i Polen, i hvert fall ikke i et fritt og selvstendig Polen. 

Faren hans var med i den polske motstandskampen mot den russiske tsaren, men mislyktes fatalt og familien ble sendt i eksil. Vår hovedperson mister tidlig både mor og far og han drar til sjøs som ungdom. Han tilbringer mange år på havet og særlig på sjørutene mellom Asia og Europa, men han seiler også langt inn i den mektige Kongoelven i Afrika. 

Den beste filmen om Vietnamkrigen kunne ikke vært laget uten ham, selv om han hadde vært død i mange tiår da krigen begynte. Han lærer engelsk som voksen, men er likevel anerkjent som en av de mest stilsikre engelske forfattere i moderne tid. Fyren var nok litt trist, og kanskje til og med litt kjedelig, men han levde i interessante tider og han besøkte spennende steder, og han skrev fascinerende bøker. 

Dette er historien om Józef Teodor Konrad Korzeniowski, bedre kjent som Joseph Conrad. 

Hele historien om Joseph Conrad kan også høres som podkast på AppleAcast, Google og Spotify: 

Familien og bakgrunnen

Józef Teodor Konrad Korzeniowski ble født 3. desember 1857 i Berdytsjiv, som i dag ligger i Ukraina, men som den gang var en del av det russiske imperiet og altså underlagt den russiske tsaren.

Faren, Apollo Korzeniowski, var forfatter, oversetter og politisk aktivist. Moren het Ewa Bobrowska og begge var fra polske adelsfamilier, den gamle polske adelen szlachta. Hovedperson selv er oppkalt etter sine to bestefedre, og fikk det tredje navnet Konrad etter polske heltedikt, og det var Konrad som ble brukt hjemme. Familien satt forholdsvis godt i det, selv om de nok følte seg skviset både økonomisk, sosialt og politisk. Det store flertallet av innbyggerne i regionen var ukrainere og jøder, men mye av jorda var eid av den polske adelen, som altså familien Korzeniowski var en del av. 

Apollo Korzeniowski

Polen 

Polen og Litauen hadde tidligere vært i en union, eller et samvelde, men ble fra slutten av 1700-tallet presset og utfordret fra nær sagt alle kanter. Mot vest lå Preussen, mot sør lå Habsburg-monarkiet, eller Østerrike-Ungarn, og i øst lå Russland. Dette presset førte til at Polen ble delt flere ganger og mistet landområder, Polen ble nærmest brukt i en keiserlig kappe land-lek. 

Den første delingen av Polen fant sted i 1772. Preussen tok store deler av det som hadde vært de nordvestre delene av Polen, Habsburgmonarkiet forsynte seg av Galicia, Auschwitz med mer, og russerne gaflet i seg store deler av det som i dag er Hviterussland og andre områder i øst. Delingen gjorde at Det polsk-litauiske samveldet mistet omtrent en tredjedel av sitt territorium og kanskje så mye som halvparten av sine innbyggere. Kanskje enda viktigere var det at Preussen tok brorparten av Polens Østersjøkyst, og dermed tok de også i praksis kontrollen over Polens handelsruter. 

Den russiske innflytelsen og makten hadde vært betydelig allerede noen år før man begynte oppdelingen av Polen, og den polske kongen, Stanislavs II, var en av Katarina den stores elskere, og han var mer eller mindre satt på tronen av henne. 

Men det var ikke slutt med dette. Snaut tjue år senere stod væpnede styrker fra Russland og Preussen igjen og banket på døren. Polen var sjanseløse og ble delt for andre gang, og mistet ytterligere land. Dette skapte naturlig nok uro i det som var igjen av Polen, det brygget til opprør og motstandskamp, og denne uroen bekymret naboene som ville hegne om sine erobringer. Hvordan løste de det mon tro? Jo, de deler Polen mellom seg en tredje gang og denne gangen fullfører de jobben. De tar rett og slett resten og med delingen i 1795 opphører Polen å eksistere som et eget rike. Katarina den stores elsker, kong Stanislavs II, blir dermed den siste polske konge. Grensene endret seg noe etter blant annet Napoleonskrigene, men Polen var og ble borte fra kartet som eget land. Dette er rammen for Konrads barndom og oppvekst. 

Faren arresteres og familien sendes i eksil i Russland

I mai 1861 har den lille familien flyttet til Warszawa og faren Apollo deltar nå aktivt i motstandsbevegelsen. Her begynner det som blir en endeløs rekke av problemer og tilbakeslag for familien Korzeniowski. Apollo blir arrestert og sendt til citadellet i Warszawa. Konrad og moren får av og til besøke ham, andre ganger blir de sittende og vente hele dagen, før de må gå hjem uten at de får se ham. Konrad fortalte senere at 

I gårdsplassen til dette citadellet begynner mine barndomsminner.

Apollo sitter i en trang og fuktig celle og blir syk av fengselsoppholdet. Han blir raskt og effektivt dømt, det vil si det er ingen rettssak, ikke en gang en liksomrettssak. En dag kommer det en russisk tjenestemann og ganske enkelt leser dommen høyt for ham. Det vil si han leser bare de første sidene, han gidder ikke lese hele dommen, som er på mange, mange sider. Uansett, familien blir sendt i eksil og forvist til Vologda, femti mil nord for Moskva, hvor klimaet er fryktelig hardt. Reisen er tøff og Konrad holder på å dø underveis. Han har veldig høy feber, men han overlever. 

Etter et drøyt år blir straffen lempet noe, antakelig fordi både moren og faren til Konrad er konstant syke, og familien blir nå sendt til Ukraina og noe bedre forhold. Det lysner likevel ikke stort i tilværelsen, da moren Ewa dør av tuberkulose allerede i april 1865. Konrad er fortsatt bare sju år gammel.  

Apollo og Konrad flytter så til den østerrikske delen av Polen. Etter korte opphold i blant annet Lwów flytter de til Polens gamle hovedstad Kraków, som på dette tidspunktet ligger under keiseren av Østerrike-Ungarn. Her var det noe mer selvstyre og noe mer liberalt. Men det er lite trøst å spore i det fordi når vi kommer til mai 1869, da dør også faren Apollo av tuberkulose. Konrad er elleve år.

Onkel Tadeusz

Elleve år gamle Konrad flytter til sin onkel, Tadeusz Bobrowski, morens bror. Det ser ut som om Konrad lenge bare har privatundervisning hjemme og Konrad er mye syk. Skolearbeidet var ikke av det helt store, til onkel Tadeusz store fortvilelse. 

Tadeusz Bobrowski

Onkel Tadeusz er streng og måteholden, og er en nøktern realist, i hvert fall sammenliknet med faren Appolo, dikteren som drømte om et fritt og uavhengig Polen. Bobrowskifamilien hadde vært mer tilbakeholdne med å støtte polske opprør enn mange av de andre polske adelsfamiliene, og i hvert fall sammenliknet med Korzeniowskifamilien. Onkel Tadeusz ser ut til å ha hatt som sitt hovedmål at gutten skulle bli en skikkelig Bobrowskimann, og ikke en drømmer som sin far og resten av Korzeniowskiene. Som femtenåring er Konrad et års tid i Lwow på en slags kostskole. Undervisningen er på fransk, men Konrad kjeder seg, og han lider av alvorlige hodepiner, migreneanfall og nervøse sammenbrudd. Onkelen er bekymret og er redd for at det ikke skal bli noe av Konrad. 

Til sjøs

Men Konrad har faktisk staket ut en kurs, en litt overraskende kurs, kanskje. Han bestemmer seg for å bli sjømann. Han er blitt seksten år og han har knapt sett havet noen gang, kanskje aldri. Kanskje var det et uttrykk for et behov for en helt ny start, en flukt fra et kuet Polen og en streng og formanende onkel? Uansett, onkel Tadeusz blir enig med Konrad, og i oktober 1874 reiser en seksten år gammel Konrad til havnebyen Marseilles i Frankrike. Her tar Konrad hyre på franske handelsskip, særlig skip som seiler på Asia. Onkelen sørger også for et månedlig stipend. 

Gjeld og selvmordsforsøk

Men Konrads problemer med russiske myndigheter tar ikke slutt, selv om han nå er langt unna Russland. Etter et par-tre år blir nemlig Konrads sjømannskarriere avbrutt. Konrad er fortsatt en undersått av den russiske tsaren, og russiske borgere kunne ikke gjøre som de ville. Det var krav om en offisiell tillatelse fra russiske myndigheter før man kunne ta hyre på handelsskip. Konrad er nå i passende alder til å avtjene verneplikten, og derfor vil ikke den russiske konsulen la ham seile. Konrad får dermed ikke hyre, og selv om han stadig får tilsendt penger fra onkel Tadeusz, så blir det nå magre tider. Dette fører til at Konrad må låne penger av andre og opparbeider seg stadig større gjeld. Han får problemer med å betjene gjelden, og han blir desperat og ulykkelig, og i mars 1878 forsøker han å ta sitt eget liv. Han skyter seg selv i brystet med en pistol, men han mislykkes, heldigvis, og overlever. Onkel Tadeusz og Konrad blir enige om at de skal si at han var blitt skadet i en duell, for å beskytte Konrads, og familiens ære. 

Konrad finner etter hvert en vei ut av uføre og arbeidsledigheten. Han reiser fra Frankrike til England. London og England hadde en stor fordel sammenlignet med de fleste andre steder. London var i praksis en åpen by. I løpet av 1800-tallet vokste London fra en million innbyggere til sju millioner og byen ble befolket av folk fra den engelske landsbygda, men også fra nær sagt resten av kloden. Den industrielle revolusjonen i England var en viktig grunn, og London var havneby nummer en og tok imot skip fra hele verden. 

Torrens som Conrad seilte til Australia med to ganger.

London slapp dermed inn polakker som Konrad, kommunister som Karl Marx, og finansmannen Nathan Rothschild, som jeg fortalte om i min aller første episode. I London var det ikke noe krav om godkjenning fra noen russisk konsul. Det var heller ingen verneplikt og Konrad verver seg til den britiske handelsflåten. 

Dampskipene 

Konrads år som sjømann kommer omtrent samtidig som dampskipene utkonkurrerer seilskutene. Suezkanalen har åpnet noen år tidligere, i 1869, og den ga dampskipene en stor fordel på Asiarutene, blant annet på grunn av den sterke og tidvis vanskelige vinden i Rødehavet. Britene styrker sin posisjon på havene både fordi de var langt fremme på stål, men også på grunn av sine internasjonale havner og landområder mange steder på kloden. I tillegg hadde britene allerede i flere tiår vært sterke tilhengere av frihandel, så internasjonal handel var en stor del av britenes økonomi. Britene hadde på denne tiden fem ganger så mye tonnasje som nummer to på listen og britiske redere kontrollerte 70 prosent av verdenshandelen og de bygde flest skip. Konrad seiler i all hovedsak på seilskuter, fordi jobbene på dampskipene var mer populære blant britiske sjømenn, som hadde forrang. 

Sjømenn tjente dårlig sammenliknet med industriarbeidere i Storbritannia, og derfor var det mange utlendinger, som Konrad, ombord på disse handelsskipene, blant annet mange skandinaver. De var mer edruelige enn de notoriske britiske drukkenboltene, ifølge historikerne. Konrad stiger etter hvert i gradene og blir til slutt Master, altså offiser, og får til slutt kapteinsoppdrag. Han blir også britisk statsborger. 

Lord Jim

Men Konrad er ikke først og fremst kjent fordi han var sjømann, men fordi han senere blir forfatter. Og nå når han har etablert seg som sjømann må vi fortelle om hans første bok, som riktignok ikke utgis før han har gått i land et par tiår senere. Jeg forteller likevel om boken nå fordi denne boken er så tett knyttet til sjømannslivet hans. Boken heter Lord Jim og Jim er styrmann på et dampskip som heter Patna. Patna er et gammelt og skrøpelig skip som skal frakte muslimske pilegrimer til Jeddah for å reise videre til Mekka. 

Etter noen dager til havs treffer skipet noe om natten og begynner å ta inn vann. Kapteinen tror skipet vil synke og tenker bare å redde seg selv. Han vet de ikke er i nærheten av å ha nok livbåter. Kapteinen og mannskapet senker derfor en livbåt for å redde seg selv før de intetanende pilegrimene under dekk merker noe. Etter litt tvil og nøling hopper også Jim om bord i livbåten og overlater skipet og de 800 passasjerene til sin skjebne og møtet med havets dyp. 

Jim, kapteinen og de andre fra mannskapet driver rundt på havet noen dager før de plukkes opp av et annet skip. Men når de kommer i havn får de vite at Patna og de 800 pilegrimene ikke har forsvunnet i havet. De har nemlig blitt reddet av et fransk marineskip. 

Kapteinen, Jim og resten av mannskapet som hadde forlatt skipet blir hengt ut offentlig, de blir stilt for retten, dømt og fratatt all ære. Boken handler i stor grad om Jim og hans skyldfølelse og hans fortelling til en annen sjømann, kaptein Charles Marlow. Kaptein Marlow skal vi møte igjen senere, men her handler det mest om hvordan Marlow forsøker å få Jim tilbake på rett spor, etter han har kjørt seg fast i sin egen skam. Jeg trenger ikke fortelle mer om boken, tror jeg, annet enn at den er et godt eksempel på hans forfatterskap. Det er et tett, stilsikkert språk, uten de store faktene eller blomstrende beskrivelsene, kanskje litt Hemingway i stilen. Det er nedtonet og ekte på mange vis. 

Boken er tydelig basert på episoder som skjedde den gangen og også delvis på Konrads egne erfaringer. I en periode tjenestegjør Konrad på et dampskip som heter Vidar. Skipet seilte i stredene mellom Singapore, Malaysia og dagens Indonesia og skipet blir flere ganger hengt ut i avisene som et slavehandelsskip, og det synes klart at både slaver og ulovlige våpen ble fraktet av Vidar og Konrad. Konrad fyller 30 mens han er i hyre på Vidar.

Kongo

Etter noen år i den britiske handelsmarinen er Konrad tilbake i London, men får ingen passende jobb, og han prøver derfor lykken i Belgia. Her får han jobb i selskapet Compagnie du Congo pour le Commerce et l`industrie (CCCI), som driver skipsfart i Belgias relativt nye koloni Kongo, og i 1890 seiler han til Afrika. 

Berlin-konferansen

Bare noen få år tidligere var store deler av Kong og Kongoelven blitt tildelt Belgias konge Leopold II under Berlin-konferansen i 1884 og 1885. Her møttes de store maktene for å ta hevd på de delene av Afrika som ikke allerede var tatt, og for å etablere kolonier der, noe som minner litt om hvordan man tidligere hadde delt Polen mellom seg. Leopold II, hadde forberedt seg godt. Ved hjelp av Henry Morton Stanley, han som fant Dr. Livingstone, hadde Leopold solgt inn ideen om at innbyggerne i Kongo skulle siviliseres og han ville etablere Fristaten Kongo som et åpent marked som skulle utvikles, ikke en koloni som skulle utnyttes. Belgias nøytralitet, og antakelig også dets lille størrelse, gjorde dette spiselig for de europeiske stormaktene. Etter konferansen får Belgia og Kong Leopold kontrollen over Kongo og elven Kongo blir en såkalt “frihandelselv”. 

Kong Leopold II

Handel og tragedie

Det kongolesiske innlandet var attraktivt, først og fremst på grunn av varene som kunne sendes nedover elven og fraktes videre til havnen ved kysten hvor det kunne skipes til Europa og fylle Leopolds bankkonto. Det var særlig to varer som var attraktive, og det var gummi og elfenben. Som følge av dette gikk Antwerpen raskt forbi Liverpool som den største havnebyen for elfenben. 

Det var likevel gummi som som skulle sette de dypeste sporene. Gummi var blitt en ettertraktet vare, blant annet fordi sykkelen nå gjorde sin fremmarsj, og sykler trenger gummidekk, men gummi kunne brukes til veldig mye annet også. Men utvinning av gummi er ingen smal sak. Gummien i Kongo måtte hentes fra trærne langt inn i jungelen. Her var det fullt av farlige slanger og leoparder og for å få tak i selve gummien måtte arbeiderne kutte, eller snitte, i treet, helst høyt oppe i treet, og deretter samle opp den flytende gummien. Du kan ikke hogge ned treet, selv om det er raskest, for da dør treet, og derfor var det forbudt. Det var skade på statens eiendom. Gummien er først kremete og flytende og renner eller drypper sakte opp i bollen. Så må du vente til den delvis størkner og blir til lateks. Det enkleste var faktisk å gni det på kroppen og så rulle det av igjen når det hadde størknet, men dette var heller ingen spøk. Hud og hår satt gjerne igjen på gummien da du dro den av huden. Ikke overraskende var det ikke lett å skaffe arbeidere til dette arbeidet. 

Men Leopold og belgierne er ikke rådville. De finner ut at de skal skattlegge de lokale innbyggerne. Hvordan skattlegger du de lokale innbyggerne? Vel, det var i praksis ingen moderne pengeøkonomi i landet. De handler først og fremst elfenben og gummi, og noe matvarer, i bytte mot europeiske varer som tekstiler, alkohol og våpen. Men, siden Leopold nå tar hevd på hele området, så er det jo han som eier gummien og elfenbenet. Så, da var det bare en utvei for de innfødte. De må betale skatten gjennom sin egen arbeidskraft og dermed blir lokalsamfunn, landsbyer og familier avkrevd skatt i form av gummikvoter. Klarte de ikke levere kan de straffes med døden. Som et grotesk bevis på at arbeiderne var straffet med døden ble hendene kappet av og levert til nærmeste myndighetsperson. En enda mer grotesk følge av dette var at det brøt ut slag og kriger mellom landsbyer for å samle hender, slik at de selv kunne unngå straff. Den belgiske politistyrken fikk provisjonsbasert lønn på grunnlag av hvor mange hender de samlet, noe som heller ikke hjalp. 

En kongolesisk mann stirrer på sin datters avkappede fot og hånd.

Leopolds administrasjon var altså preget av grusomheter, inkludert tortur og drap og i 1890, samme år som Joseph Conrad ankommer Kongo, lanserer George Washington Williams begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» for å beskrive kong Leopolds styre i Kongo.

Konrad og Kongoelven

Men siden denne historien handler om Joseph Conrad må vi tilbake på vannet, og i dette tilfellet til Kongoelven. Dette er Afrikas nest lengste elv etter Nilen, og det er verdens nest største elv målt i vannføring, bare slått av Amazonas. På grunn av fossefall var ikke elva tilgjengelig fra havet, men det har lenge vært stor båttrafikk i de indre delene, og store deler av de totalt drøye 400 milene var farbare med elvedampere, også på Konrads tid. 

Kongoelven nær Kisangani. Foto: MONUSCO/Myriam Asmani

Innen 1890 og Konrads ankomst er det nesten tredve hjuldampere på elven. De samler elfenben og gummi og seilte mellom Leopoldville og Stanley Falls. Selskapet CCCI, som Konrad jobber for, har etablert handelsstasjoner oppover hele Kongoelven. De har importert arbeidskraft fra Zanzibar og Vest-Afrika, men de har også gjort avtaler med forskjellige landsbyhøvdinger, som i praksis lover bort noen av sine undersåtter som slaver, eller hjalp til med å finne slaver fra nærområdene. 

Elvedamperen Roi des Belges.

Konrads reise inn i Kongo går først et stykke med skip opp elven fra havet, så er det stryk og fossefall og deretter bærer det videre til fots. Hjuldamperen han skulle styre hadde tidligere blitt fraktet inn i deler av et stort antall bærere og deretter satt sammen igjen på oversiden av strykene. Det tar tre uker til fots til Leopoldville, dagens Kinshasa. Konrad har følge med et stort antall bærere, noen så små som åtte år gamle. Disse bærer alt av utstyr, bagasje, og de ordner mat, de setter opp teltleirene til kvelden. Noen ganger bærer de også Konrad og de andre hvite i følget.  De får likevel lite ros og anerkjennelse fra Konrad. Vi kan se konturene av en litt sur og usympatisk mann. I sin egen dagbok skriver han: 

Fell into a muddy puddle. Beastly. The fault of the man that carried me…Getting jolly well sick of this fun. 

Han forteller også om at han blir holdt våken om natten av “shouts and drumming in distant villages”. 

Og det blir verre. 

Saw at a camping place the dead body of a Backongo. Shot? Horrid smell. Saw another dead body lying in the path in an attitude of meditative response…Passed a skeleton tied up to a post. 

De lange ukene til fots avsluttes med: 

Mosquitoes. Frogs. Beastly. Glad to see the end of this stupid tramp. 

Konrad kommer frem til Leopoldville og elvedamperen Roi des belges, Kongen av belgierne. Deretter bærer det oppover elven, gjennom en regnskog og til Stanley Falls, og lenger kunne man ikke seile. Konrad er syk, han har dysenteri og han er misfornøyd, skikkelig misfornøyd: 

Decidedly I regret having come here. I even regret it bitterly… Everything here is repellent to me. Men and things, but men above all. 

Han bryter kontrakten og reiser hjem på første skip med kurs for Europa. Men ikke forgjeves fordi noen år senere blir også dette en bok. 

Mørkets hjerte 

Og i Konrads bok, Mørkets hjerte, møter vi igjen kaptein Marlow fra Lord Jim. Kaptein Marlow har akkurat som Konrad fått i oppdrag å seile inn i Afrika på en elvedamper. Underveis har Marlow hørt historier om en viss herr Kurtz, en begavet og spesiell mann, som har ansvaret for en viktig handelsstasjon lenger inn i landet. 

De nærmer seg handelsstasjonen hvor Kurtz er, og en morgen er elvedamperen omsluttet av en tykk tåke. Marlow og de andre blir så beskutt av piler, og styrmannen blir drept. Marlow skremmer bort de innfødte angriperne ved å bruke dampfløyten. Vel fremme ved Kurtz stasjon blir de av alle ting møtt av en russer. Russeren forteller at de innfødte tilber Kurtz, og at Kurtz er veldig syk. Handelsstasjonen er omringet av et gjerde smykket med hodeskaller. Kurtz blir lagt på en båre og fraktet ombord og det kommer snart en mengde innfødte klare for kamp, ​​men Kurtz roper noe fra båren og de innfødte trekker seg tilbake. På veien nedover elva blir Kurtz stadig sykere og Marlow hører ham hviske svakt: «Skrekken! Skrekken!», eller “The horror! The horror!”. Like etter dør Kurtz. 

Hvis du synes at deler av denne historien og disse navnene høres kjente ut, så er ikke det så rart. Boken ble senere tung inspirasjon til Vietnamkrigsfilmen Apokalypse nå! med Martin Sheen i hovedrollen som kaptein Marlow, og med Marlon Brando som Kurtz. Dennis Hopper er med som hippiefotograf, tydelig inspirert av russeren i boken.

Filmplakat for Apokalypse Nå! Plakat av Bob Peak

Et halvår etter at Mørkets hjerte utgis blir det igangsatt undersøkelser av hva som faktisk skjer i Kongo, men Conrad engasjerer seg ikke noe særlig: 

It is not in me. I am only a wretched novelist inventing wretched stories and not even up to that miserable game. 

Leopold IIs styre av Fristaten Kongo var på alle måter en katastrofe og estimater varierer fra 1 million til 15 millioner dødsfall. I 1908 fikk rapportene om dødsfall og overgrep og press internasjonale grupper den belgiske regjeringen til å overta administrasjonen av Kongo fra Leopold II. Leopold II selv regjerte Belgia i 44 år til han døde og ble med det den lengstsittende belgisk monark. Han døde uten noen ektefødte sønner og det er derfor den nåværende belgiske kongen stammer fra nevøen og etterfølgeren Albert I, og altså ikke fra Leopold II.

En sjømann går i land

Men før alt dette skjer, så har Konrad forlatt Afrika, og i 1894, 36 gammel, slutter han som sjømann. Dels på grunn av dårlig helse, dels grunnet manglende jobbmuligheter, og dels fordi han har bestemt seg for å bli forfatter. Almayer’s Folly, hans første bok, blir utgitt året etter, i 1895. Det er nå han bruker det mer engelske Joseph Conrad, med c og ikke k, for første gang. 

Joseph Conrads liv synes å være på opptur, men så dør onkel Tadeusz. Han som er ankeret i hans liv. 

It seems as if everything has died in me. He seems to have carried my soul away with him. 

Giftermål

Joseph Conrad er nå ganske alene i verden, og det forklarer kanskje hans neste steg. Han treffer en dame og etter et besøk på Nasjonalgalleriet i London sier Konrad omtrent dette: 

Hør her, jeg kommer ikke til å bli gammel og jeg har ikke noe ønske om barn, men jeg tror vi kunne fått noen fine år sammen. 

Kanskje ikke et romantisk frieri, men hun takker likevel ja og dermed er de forlovet. Jessie Goerge var fra en arbeiderklassefamilie fra Sør-London. Conrads bekjente kunne ikke skjønne hva han hadde funnet på. Han var tross alt en forfengelig polsk adelsmann og forfatter, og selv om han hadde dårlig med penger syntes de hun var simpel og langt under pari. Conrad selv beskriver henne slik:  

She is a small, not at all striking-looking person, to tell the truth alas – rather plain!, who nevertheless is very dear to me. 

Han er katolikk, hun er protestant og de gifter seg i en borgerlig vielse i London i mars 1896. Paret leier deretter en lang rekke hjem, av og til i Frankrike, noen ganger i London, men mest på landsbygden utenfor London, fremfor alt fordi det var billigere. De får en gutt i 1898. Som Conrad blir han enebarn. 

Nostromo

Den tredje og siste boken jeg skal fortelle om er Nostromo, en roman om en italiensk sjømann og eventyrer. Handlingen foregår i det oppdiktede landet Costaguana, en slags blanding av Paraguay, Colombia, Panama, Chile og kanskje litt Argentina. Paraguay hadde relativt nylig vært i krig med Brasil, Argentina og Uruguay, og store deler av den mannlige befolkningen var revet bort. Paraguays diktator Solano Lopez var etter alt å dømme en sadist, som torturerte mistenkte, tok livet av sine rivaler og visstnok slepte fanger etter seg når han paraderte gjennom gatene. På samme måte som Paraguay beskriver Conrad hvordan Costaguana har lidd under en despot. 

Conrad er også påvirket av britenes kolonierfaringer og deres krig med boerne i Sør-Afrika, en krig jeg fortalte mer om i min historie om den britiske sentralbanksjefen Montagu Norman. Men også amerikanerne påvirket denne historien om hvordan gull, sølv og kolonimakt kunne ha fatale konsekvenser. Fordi i 1903, mens Konrad skriver, skjer det noe i Panama. Panamakanalen var påbegynt allerede i 1881 av et fransk selskap. Franskmennene hadde jo bygget noe tilsvarende litt før og arkitekten var samme mann som hadde tegnet planene for Suezkanalen. Men det var ikke det samme å lage en kanal gjennom ørkenen som i tropene. Resultatet var flere milliarder franc, titusener av døde arbeidere og konkurs, men ingen franskbygget kanal i Panama. 

Panama var den gang en provins i Colombia, men så skjer det et par ting, som skal endre alt. Først blir det borgerkrig i Colombia og så blir Theodore Roosevelt president i USA. Roosevelt vil ha kanalen, britene har mer enn nok med boerkrigen i Sør-Afrika og gir USA fritt leide i Sør-Amerika. USA leaser så Panama fra Colombia, og lover samtidig å respektere Colombias uavhengighet. Det blir likevel politisk motstand i Colombia og det colombianske senatet godkjenner aldri avtalen med USA og hevder den var fremforhandlet under håpløse forhold under borgerkrigen, og dermed også at avtalen er ugyldig. Som svar legger den amerikanske generalkonsulen og noen lokale forretningsmenn planer for Panamas uavhengighet og de får støtte fra amerikanske myndigheter. Som president Roosevelt sa: 

the Bogota lot of jack rabbits should not be allowed permanently to bar one of the future highways of civilization. 

I november 1903 blir det dermed opprør i Panama og plutselig dukker det opp en amerikansk flåtestyrke utenfor kysten av Colombia, som i praksis stopper Colombia fra å sende inn sine styrker til Panama for å stoppe opprøret. Tre dager senere kommer det et telegram til Washington hvor Panama erklærer seg uavhengige. USA anerkjenner Panama nærmest umiddelbart. To uker etter det igjen undertegner de en avtale om Panamakanalen. En avtale uten sluttdato. 

Nostromos Costaguana har en lang historie med tyranni, revolusjon og krigføring, men har nylig opplevd en periode med stabilitet. Charles Gould er en innfødt av engelsk avstamning som eier en viktig sølvgruve. Han er lei av uro og korrupsjon, og bruker rikdommen sin til å støtte regjeringen, som han mener endelig vil gi landet stabilitet etter år med vanstyre og tyranni av håpløse diktatorer. I stedet blir det ny revolusjon og nye borgerkrigslignende tilstander. Gould er fast bestemt på at sølvet hans ikke skal falle i fiendens hender, og han beordrer Nostromo, helten i boken, til å gjemme sølvet. 

Nostromo smugler ut sølvet og får det etter mye om og men i land på en øy, men problemene slutter ikke der. Jeg tror ikke jeg trenger å si så mye mer om historien, annet enn at det går nedover med Nostromo etter hvert og at Nostromo er min klare favoritt av Conrads bøker. Conrad selv er sliten og syk mens han skriver Nostromo. Han snakker om seg selv som et timeglass hvor sanden er i ferd med å renne ut. 

If I had written each page with my blood I could not feel more exhausted at the end of this twelvemonth

Han klager over at han knapt klarer å holde pennen i hånda, og derfor dikterer han om kvelden. Boken er ferdig i 1904, og han får fryktelig gode anmeldelser. Også Nostromo har satt sine spor i filmhistorien, om enn ikke like tydelig som Mørkets hjerte. I Alien fra 1979 er Nostromo nemlig navnet på romskipet. 

Slutten 

Nostromo er den siste av de tre bøkene jeg vil fortelle om. Disse tre bøkene ble utgitt i løpet av en femårsperiode, og er etter min mening de beste av hans bøker, selv om jeg må innrømme at jeg ikke har lest alle bøkene hans. Han gir ut et titalls bøker til de neste tjue årene, men han synes litt uengasjert og det ser ut til at det er penger som er hans største drivkraft. Han har dårlig råd, alltid dårlig råd. Han taper blant annet mye penger på en sølvgruve i Sør-Afrika og han ber ofte om forskudd fra forlaget sitt og han låner mye penger fra bekjente. 

Conrad lider hele livet av dårlig helse, fysisk og psykisk. Han lider av urinsyregikt, smerter i høyre arm og gjentatte angrep av malaria, og er tidvis innlagt på sykehus i lange perioder. Conrad var også livredd tannleger og forsømmer tennene til de må trekkes. I et brev bemerket han at hver roman han hadde skrevet hadde kostet ham en tann. Men ikke nok med det, som det heter. Han lider antakelig også av depresjon og og ifølge en biograf er «bevisene så sterke at det er nesten umulig å tvile på det.» 

I 1914 reiser hele familien til Polen for å besøke gamle trakter, men det er ikke helt ukomplisert, fordi de blir sittende fast i Polen i det første verdenskrig bryter ut. Conrad var inneklemt nok en gang mellom det han omtalte som det barbariske Russland og det overflatiske Tyskland, men de kommer seg etter hvert tilbake til England. Etter krigen og etter freden i Versailles blir Polen endelig igjen en uavhengig stat. Conrad er merkelig lite sentimental og sier ganske enkelt at: 

The only justification for the reestablishment of Poland is political necessity. 

Polen skulle med andre bare være en buffer mellom Tyskland og Russland. John Maynard Keynes, som var negativ til mye ved Versaillesfreden, var også negativ til gjenopprettelsen av Polen. 

Poland is an economic impossibility, with no industry but jew-baiting. 

Karikatur av David Low, 1934

For Conrad, derimot, går det nå faktisk litt bedre og for første gang tjener han skikkelig med penger. Han blir veldig populær i USA, et land han riktignok kunne styre seg for. Time Magazine kaller ham: 

The greatest living writer in the English language. 

Time, April 1923

Men suksessen blir kortvarig. Han dør i 1924, 66 år gammel, sannsynligvis av et hjerteinfarkt. Han blir gravlagt i Canterbury, under en feilstavet versjon av sitt opprinnelige polske navn Joseph Teador Conrad Korzeniowski. 

Kilder og kreditering: 

The Dawn Watch av Maya Jasanoff
Heart of Darkness av Joseph Conrad
Nostromo av Joseph Conrad
The Secret Agent av Joseph Conrad
Kong Leopolds Arv av Adam Hochschild
Maritime Britain av J. R. Hill