Dette er historien om en forretningsmann fra Bagdad. Han var fra en mektig og rik jødisk familie som hadde vært i Bagdad i århundrer, men de måtte rømme fra byen og etablerte seg etter hvert i Bombay i India. Der gjorde han stor suksess og han ble snart en viktig støttespiller for de britiske koloniherrene. Han og familien tjente seg søkkrike på salg av indiske krydder og tekstiler, men det var handel med en helt annen vare som virkelig skulle gjøre ham steinrik. Denne varehandelen skulle også få store konsekvenser langt utenfor Bombay.
Dagens hovedperson var nemlig en stor eksportør av opium til Kina, og han støttet britene i Den første opiumskrigen. Etter krigen åpner han filialer i Hong Kong, i Shanghai, Tokyo, og etter hvert også i London. Suksessen og rikdommen førte til at familien ble kalt Orientens svar på Rothschildfamilien, men selv så de på Rothschildfamilien som en gjeng med nyrike oppkomlinger.
Dette er historien om David Sassoon og fortellingen om opium i Orienten. Historien er også tilgjengelig som podkast på Apple, Google, Acast og Spotify:
Bakgrunn
David Sassoon ble født i Bagdad i oktober 1792. Han ble født inn i en rik og mektig familie. Faren, sjeik Sassoon ben Saleh, var en søkkrik forretningsmann og en slags lokal finansminister, eller kanskje snarere finansbyråd for guvernørene i Bagdad. Familien var jødisk og de hevdet selv de kunne spore sine aner helt tilbake til kong David. Davids mor het Amam Gabbai, men hun vet jeg ikke noe om, egentlig, så hun har ingen videre rolle i denne historien.
Sassoonfamilien og mange andre jøder hadde levd og arbeidet og gjort det bra i Bagdad i mange, mange hundre år. Her levde de i relativ trygghet, sammenlignet med mange andre steder i Midtøsten og i Europa, for den saks skyld. Jødene hadde først kommet til Bagdad, eller rettere sagt til Babylon, som ligger litt sør for der Bagdad ligger i dag. De kom til Babylon nesten 600 år før kristus, etter at Nebukadnesar, kongen av Babylon, hadde erobret Jerusalem. Nebukadnesar tok visstnok med seg 10.000 jødiske håndverkere og lærde, de beste av de beste, tilbake til Babylon.
Dette er kjent som det babylonske fangenskapet, eller som det står i den engelskspråklige bibelen:
By the rivers of Babylon, there we sat down, Yea we wept, when we remembered Zion.
Disse strofene er kanskje enda mer kjent fra sangen, men teksten er fra bibelen.
Jødene ble ikke holdt som slaver, men ble bevisst og strategisk brukt for å styrke byens økonomi og næringsliv. De ble helt sentrale i byens handelsstand. Det babylonske fangenskapet førte selvsagt også til at Jerusalem ble tilsvarende svekket, da byen mistet mange sentrale og dyktige håndverkere og forretningsmenn. Dette var dermed et strategisk godt grep av kong Nebukadnesar, selv om det var aldri så kynisk og brutalt.
Sassoonfamilien hadde vært øverst i dette sjiktet i Bagdad i flere hundre år. De hadde blitt rike på handel med silke, krydder, gull og ull. De hadde også blitt utpekt som ledere av det jødiske samfunnet av de osmanske lederne i Bagdad. Det betyr at Sassoons pater familias, i dette tilfellet sjeik Sassoon, Davids far, var en slags offisiell mellommann mellom jødene og de muslimske herskerne i byen. Denne rollen ble kalt nasi, og nasien godkjente blant annet bryllup innenfor det jødiske samfunnet. Men, kanskje det viktigste var at nasien fungerte i praksis som finansminister eller finansbyråd for de lokale myndighetene, og nasien var helt sentral i arbeidet med å drive inn skatter. Da nasien, altså overhodet i Sassoonfamilien skulle i møte med de osmanske herrene i det kongelige palasset, ble han båret på trone gjennom byen. Familien Sassoon tok i mot handelsmenn fra Kina, India, Europa og Nord-Afrika i sitt herskapshus, som var omringet av en gedigen hage. Her i hagen var det ikke bare appelsintrær, men også et underjordisk hvelv for alt gullet familien eide.
David Sassoon hadde fra han var liten blitt trent og skolert for å overta familiebedriften, og som nasi, som finansiell nøkkelmann for de osmanske herrene i Bagdad. David Sassoon var på sett og vis en slags jødisk kronprins i Bagdad. Han lærte mange språk og studerte flittig. Han ble tidlig med faren på kontoret og på basarene og han lærer bokføring og regnskap. Han lærer hebraisk for religionens skyld, tyrkisk for å håndtere myndighetene, arabisk, som var det lokale språket, og persisk som var dominerende i handelsnettverkene i store deler av regionen.
En historiker påstår at David gifter seg allerede som 15-åring, og at han fikk to sønner og to døtre med sin første kone. Andre hevder dette første ekteskapet skjer mye senere, men uansett, så dør hans første kone, og han gifter seg for annen gang da han er i 30-årene. Da gifter han seg med Farha Hyeem, og han får ytterligere seks sønner og tre døtre etter hvert. Det er ikke så mye mer vi vet om de første tiårene i hans liv.
Kastet ut av Bagdad
Men for å fortelle historien om det som endrer livet til David Sassoon, og egentlig hele Sassoonfamiliens historie, så må vi fortelle mer om Bagdad og geopolitikken i regionen. Bagdad var på denne tiden en del av Det osmanske riket, som altså hadde sitt hovedsete i Konstantinopel, dagens Istanbul. Bagdad og regionen rundt styres av mamelukker, som er utpekt av sultanen i Konstantinopel, men det er en viss grad av selvråderett i Bagdad.
Samtidig blir Bagdad og Midtøsten stadig viktigere i et større geopolitisk bilde. Etter Napoleonskrigene blir regionen en del av den utvidete europeiske maktkampen. Den britiske regjeringen ser at Midtøsten er strategisk viktig for å forsvare sine interesser i regionen og i Asia, først mot franskmennene, og senere mot Russland. Britene etablerer et konsulat i Bagdad og Det britiske Østindiakompaniet får etter hvert stadig større inngrep med den lokale økonomien.
Den mamelukske herskeren Pasha Dawud syntes ikke noe om dette og forsøker å skvise Østindiakompaniet og det brygger til en skikkelig maktkamp i Bagdad. Denne maktkampen dreier seg ganske raskt om penger, og det er her familien Sassoon kommer inn i historien. Pasha Dawud vil ha tilgang på større deler av Sassoonfamiliens formue og anklager familien for skatteunndragelse.
Flukten
Situasjonen er svært labil og faren sier fra seg nasitittelen, som dermed går videre til David. David avslår imidlertid tittelen fordi han skjønner at makten er iferd med å bli tatt fra dem, og at det var farlig med en slik posisjon i en så ustabil situasjon. David forsøker å alliere seg med sultanen i Konstantinopel, mot sin fars råd, og blir nærmest en varsler om de lokale herrene i Bagdad. David anklager Pasha Dawud og hevder han er ute etter jødene og at pashaen og hans styre var korrupte. Dette blir ikke tatt godt imot og David blir arrestert.
David blir kastet i en stusselig og kummerlig kjellercelle, og pashaen truer med å henge ham, hvis han ikke får en stor sum løsepenger. Faren Sjeik Sassoon betaler og David løslates. Det er likevel klart at Bagdad ikke er et blivende sted for den jødiske forretningsmannen og hans familie. David er allerede blitt 37 år gammel, men løper nå gjennom de mørke gatene i Bagdad og flykter bokstavelig talt for livet. Han må ut og bort. Han har penger i et belte rundt livet og tjenerne har sydd verdifulle perler og edelstener inn i linningen på kjortelen hans. Han har på seg en klassisk turban, et skjerf om ansiktet og ifølge familiehistorien “kunne man bare se øynene hans da han snek seg gjennom gatene i byen hvor hans familie hadde levd og gjort suksess i århundrer”.
Han reiser fra byen, men etterlater kone og barn i Bagdad. Flukten går først sørover langs landeveien til Basra, før den går videre med skip over Persiagulfen til Bushire i Persia, dagens Iran. Underveis sover han der anledningen byr seg, og på steder som er godt under standarden han er vant til. Et sted sover han med pistolen ved sin side, så han kan skyte rottene som løper over steingulvet.
Faren, som er igjen i Bagdad, sender kamelkaravaner med verdisaker, varer og valuta til David og slik klarer de å få mye av verdiene sine ut av Bagdad før det er for sent, og slik kan David sette i gang som handelsmann i Bushire. Språkene kan han allerede og handel var hans yrke. Han eksporterer deretter både arabiske hester, dadler, persiske tepper og perler.
David Sassoon lar seg ikke stoppe. Han var godt utdannet, han hadde gått i god lære, og han hadde allerede jobbet som handelsmann og finansmann i nesten 20 år. Det britiske Østindiakompaniet var også aktive i Bushire, og de så at dette var en kapasitet de kunne ha nytte av i det som var et større spill om makt, penger og innflytelse. De foreslår at David Sassoon skal reise videre til India og til den viktige havnebyen Bombay, i dag i hvert fall delvis kjent som Mumbai. Før han reiser videre til India, ett år etter at David selv flyktet fra Bagdad, kommer endelig faren og resten av familien etter. Faren var nå gammel og utmattet og dør i armene på sønnen David, ikke lenge etter at han ankommer Bushire.
Til India
Men altså, i 1832, så er David og familien på plass i India, i Bombay. Dette er det britiske imperiet omtrent på høyden, kanskje like før det når toppunktet. Britene kontrollerer verdenshavene, nesten en tredjedel av kloden, de har slått tilbake Napoleon og Frankrike i Europa, og City of London er verdens ubestridte finanssentrum, mye takket være Nathan Rothschild, som jeg fortalte om i Biografi-poddens aller første episode.
David Sassoon, den språkmektige og driftige handelsmannen, passer nesten perfekt inn i det britiske imperiet, som kanskje først og fremst var et handelsimperium. Som britenes statsminister Lord Palmerston sa omtrent samtidig:
The great object of the Government in every quarter of the world is to extend the commerce of the country.
Lord Palmerston
Det britiske Østindiakompaniet hadde hatt monopol på handel i India og deler av resten av Asia, men dette monopolet hadde blitt opphevet samme år som David Sassoon reiser til Bombay.
David Sassoon allierer seg altså med de britiske koloniherrene, både fordi det var opportunt, men også fordi det falt ham naturlig. Dette var Sassoonfamiliens arv og DNA. De var handelsmenn som håndterte de regjerende krefter, uavhengig av om de var muslimer fra Tyrkia eller kristne fra England. David var samtidig fast bestemt på at han ikke skulle begå samme feil han hadde gjort tidligere, da han hadde feilvurdert situasjonen i Bagdad og i Konstantinopel. Han skulle ikke ryke uklar med makthaverne igjen.
Omtrent samtidig som David Sassoon kommer til India, endres også lovene i England slik at de siste anti-jødiske lovene blir fjernet. Det britiske imperiet hadde også noen år tidligere forbudt slavehandel, og dette var et mer liberalt, et mer åpent britisk imperie, i hvert fall sammenliknet med mye annet. Jødiske forretningsmenns eiendommer og verdier ble juridisk og formelt beskyttet i India, og David Sassoon sa at britenes styre var “malka chased”, som visstnok betyr noe sånt som et “rettferdig og vennlig styre”. Dette skal kanskje ikke overdrives, det var ingen likhet sosialt, for eksempel, og de britiske herreklubbene i Bombay var ikke åpne for David, men det ser ikke ut til å ha bekymret ham i særlig grad. Forretningene var beskyttet og det var det viktigste for denne mannen.
David var en dedikert og troende jøde. Han kunne bruke timer hver dag på å studere skriftene, og han diskuterte Det gamle testamentet med den britiske generalguvernøren, selv om de måtte snakke sammen gjennom en tolk. David lærer aldri engelsk, men han sørger for at barna lærer det, og da dronning Victorias kroning skulle markeres på havna i Bombay sommeren 1837 stiller David opp sammen med sine to eldste sønner Abdullah og Elias. De to guttene ville helst kle seg i vestlige dresser, med slips, eller sløyfe, og flosshatt, men David sier nei. De to må gå i sine tradisjonelle hvite kjortler og med vide hvite bukser knytt ved anklene, mens David kommer i sin broderte turban og med en mørk kjortel. Da det britiske militærorkesteret spiller God save the Queen, synger de med alle tre. Visstnok.
Jeg har ikke sagt noe om hvordan David ser ut, men ifølge en historiker, som det er verdt å legge til også er familiens historiker, så han slik ut:
Han var høy, slank og hadde harde synlige muskler, han hadde et el Greco-ansikt som var farget lett av kanel med et gråsprengt skjegg.
Det er verdt å sette David inn i sin samtid også i britenes hjemlige utvikling, og da særlig Den industrielle revolusjonen, som er i full sving. Det bygges fabrikker, skipsverft og vevstuer over en lav sko i England, og bomullshandelen øker kraftig. Samtidig er det også en rivende utvikling i skipsfarten og dampskipene kommer også nå for fullt. De gamle seilskutene brukte pluss minus fem måneder mellom India og England, men nå var det plutselig snakk om uker, ikke måneder. David Sassoon bygger så sitt eget havneanlegg i Bombay og dette havneanlegget ligger der fortsatt, og det heter fortsatt Sassoon docks.
Han lærer seg også nå hindustani og kan nå forhandle direkte med bomullsdyrkere og handelsmenn i India. Han kjøper og bygger nye vevstuer og han etablerer Bank of Bombay fordi han strever med å få lån i de tradisjonelle britiske bankene. Slik kunne han ganske snart finansiere jernbaneutbygging inn i landet i India og dermed også frakte bomull raskere til Bombay. Et par tiår senere, da Den amerikanske borgerkrigen raser som verst og sørstatenes bomull i praksis var blokkert av nordstatene, skyter etterspørselen etter indisk bomull, etter David Sassoons bomull, i været.
Handelsspråket internt i selskapet var jødearabisk, altså arabisk skrevet med hebraiske bokstaver, språket han hadde med seg fra Bagdad. Samtidig befalte han at all utgående korrespondanse skulle være på engelsk, til tross for at han ikke selv behersket det. Brevhoder og liknende var skrevet både på engelsk med latinske bokstaver og med hebraisk skrift.
David Sassoon er fleksibel og tilpasningsdyktig. Han sverger altså troskap til det britiske imperiet, men han er fortsatt en jødisk innvandrer fra Midtøsten. Han bygger synagoger og jødiske skoler. Han hadde de første årene i India i hvert fall en slave i husholdningen, men ser ut til å ha frigitt denne slaven ganske raskt etter at slaveriet ble forbudt i imperiet i 1831.
Sasson og familien hadde i Bagdad et nettverk bygd opp gjennom århundrer, men i Bombay startet de på mange måter på nytt, om ikke fra bunnen, så i hvert fall med blanke ark. Som et langsiktig og strategisk verktøy etablerer David Sassoon derfor sine egne jødiske handelsskoler. Hit kom jødiske slektninger og familievenner fra gamlelandet og disse lærlingene ble deretter ansatt i forskjellige roller i David Sassoons forretningsimperium. Etter et snaut tiår i India, var David Sassoon allerede en av subkontinentets rikeste menn.
Kina
Men det var ikke bomullshandelen som skulle gjøre David Sassoon historisk og kjent, i den grad han er kjent i dag. Det var handel med Kina som virkelig satte fart i sakene. Kina var den gang, i klar kontrast til India, Mesopotamia, de europeiske maktene, og da særlig Storbritannia, lukket og innadvendt.
Den kinesiske keiseren var ikke særlig interessert i handel med britene. Derimot krevde og forventet han underkastelse og tilreisende måtte krype til bakken og sette pannen i gulvet, såkalt kowtow. Britene sendte forskjellige delegasjoner og sendemenn til Kina, med krav om at landet skulle åpne sine havner for handel med utlandet, i hvert fall med britene. Britene ville etablerer en ambassade i Beijing, og de sendte forskjellige varer og flotte nymotens greier til keiseren for å overbevise ham. De sendte klokker, teleskoper, våpen og tekstiler, alt for å imponere keiseren.
Keiser Qianlong blir ikke imponert, men nedlot seg til å skrive et brev til kong George III hvor han sa noe sånt som “Vi har alle ting. Jeg ser ingen verdi i rare eller særegne varer og har ikke bruk for noen av ditt lands varer”. Dette var med andre ord en keiser med selvtillit, men kanskje viktigere, dette var også en keiser som ikke helt skjønte hva som var i ferd med å skje, som ikke helt forstod rekkevidden av utviklingen utenfor Kina, og kanskje ikke heller i Kina. Britene var kraftig på fremmarsj og teknologien var ikke til kimse av, mens Kina på sin side bar preg av lang tids isolasjon og selvopptatthet.
Britenes sendemann konkluderer med at keiseren bløffet, og skriver hjem at Kinas militære styrker var svake og ville ikke kunne motstå britisk kraft. Han skrev også at “Kina var et lekk skip, som bare var skremmende fordi det var så stort”. Kort sagt, her var det muligheter og her gjaldt det å holde presset oppe.
Det var likevel en åpning for handel med Kina, selv om den var begrenset. Det som var av handel med resten av verden gikk gjennom handelsbyen Canton i Sør-Kina. Canton ligger helt sør i Kina, øverst i Perlefloddeltaet. Dette er noe helt annet enn det tørre Beijing og det er grønt her året rundt. Perlefloden har mange løp gjennom byen og det er grønnkledde åser og den rosa bougainvillea vokser vilt her. Canton hadde vært en travel handelsby i mange hundre år og fra 1757 var byen offisielt og formelt utpekt som den eneste kinesiske byen hvor utlendinger kunne handle med Kina. Handelssystemet fungerte slik at tretten utpekte kinesiske handelshus, de såkalte tretten hong, hadde monopol på handel med utlendingene, og utenlandske handelsmenn fikk bare lov til å handle med en av disse tretten. Hvilket var avhengig av nasjonalitet. Disse kinesiske kjøpmennene fikk selvsagt enorm makt, rikdom og innflytelse etter hvert, og utlendingene hadde ingen kontakt med kinesiske byråkrater eller keiserens hoff på noen måte.
Så lurer du kanskje på hvor det ble av Canton, og hvorfor du aldri hører noe om Canton, den store og viktige handelsbyen? Det er kanskje delvis fordi den er utkonkurrert av andre kinesiske byer, men kanskje også fordi den ikke heter Canton. Den het heller aldri det. Byen heter Guangzhou og ligger i provinsen Guangdong. Men dette er Sør-Kina og her snakker de kantonesisk og ikke mandarin, og på kantonesisk blir navnet på provinsen noe sånt som Kwangtung, og Canton, er faktisk bare et navn utlendingene brukte på grunn av en misforståelse, da de ga byen et utenlandsk tilpasset navn basert på navnet på provinsen.
Kinesisk porselen, silke og te strømmet til Europa, og i betaling gikk det sølv andre veien. Kina kjøpte knapt noe av britene, eller noe særlig fra noen andre europeiske land for den for den saks skyld. Både Sverige og Danmark hadde handelshus i Canton, eller Guangzhou, og det er antagelig dette som er bakgrunnen for at Sverige har et litt pussig navn på kinesisk, altså på standard mandarin. De fleste utenlandske navn, inkludert land og byer, har kinesiske navn som er basert på hvordan det høres ut på engelsk, og Norge for eksempel er Nuowei, og Oslo er Aosilu. Sverige derimot heter Ruidian, som knapt høres ut som Sverige eller Sweden. Men hvis jeg forteller at de to kinesiske skrifttegnene for Sverige blir Seoidin på kantonesisk, så skjønner vi at kineserne først fikk kjennskap til Sverige gjennom Sør-Kina og på kantonesisk.
Tilbake til handelsmønsteret så blir handelsbalansen raskt svært negativ for de europeiske landene. Sølv gikk til Kina, te, porselen og andre ting gikk til Europa. Men muligheten for å snu handelsbalansen kommer snart, og muligheten kommer i form av narkotika.
Opium
Det var nemlig opium som skal snu handelsbalansen i europeisk, og da særlig i britisk favør. Opium var allerede godt kjent som smertestillende og beroligende middel i Kina. Det var selvfølgelig også godt kjent at det ga en slags lykkefølelse på kjøpet og at det var veldig avhengighetsskapende. Østindiakompaniet arbeider systematisk for å få solgt opium til Kina, slik at sølvstrømmen skal stagges og snus. Britene skaffer opium i India og opiumet blir så fraktet til Kina, hvor det blir smuglet inn ved hjelp av korrupte tollere og havnemyndigheter. Det var fryktelig mye penger å tjene på ulovlig opiumsalg, akkurat som det i dag er mye penger å tjene på ulovlig salg og smugling av annen narkotika.
Bombay var den viktigste eksporthavnen for opium og det er naturligvis her vår mann David kommer inn igjen i bildet. David Sassoon var likevel ikke så stor eller viktig til å begynne med. Opiumhandelen var dominert av to skotske forretningsmenn, Jardine og Matheson. De tjente enormt på dette og det var de som kontrollerte handelen i stor grad. Det var Jardine og Matheson som hadde smuglernettverket i Kina.
Sassoonfamilien karrer etter hvert til seg kanskje 20 prosent av markedet i Kina. De hadde en fortjeneste på mellom 30 og 50 prosent på hver kasse med opium de fikk inn i Kina. Men de var helt avhengige av konkurrentenes hjelp og de ble stadig skviset av Jardine og Matheson. De hadde makten og kunne sende brev hvor de skrev at “vi måtte bytte ut det dårlige opiumet fra deres last med skikkelig kvalitetsopium”, og dermed ble det ingen salgsinntekter til Sassoon. Det var Jardine og Matheson som var den store fisken i dammen og de skviser og presser David Sassoon der hvor de kunne.
Kinesisk avhengighet
Opium blir i hvert fall utover 1800-tallet et alvorlig problem for Kina og så mange som 10 prosent av befolkningen skal ha vært avhengige av opium. Dette er skyhøyt over tilsvarende tall for eksempel USA, som på det verste under sin relativt nylige opioidkrise var nærmere 3 prosent.
Og her må vi kalle inn en som kanskje kunne fortjent sin egen episode, men som må nøye seg med et kapittel her i dag, og det er den kinesiske byråkraten som ble satt til å stoppe galskapen, nemlig Lin Zexu. Lin starter et korstog mot opium og mot selgerne, smuglerne, og utløser det som ikke bare blir en kamp mot opium og ulovlig narkotikasmugling, men Lin utløser en krig som har hatt større og mer langvarige virkninger enn det kanskje først skulle se ut til.
Lin Zexu og krigen mot opium
Lin var en begavet byråkrat og hadde steget raskt i gradene. Han hadde tidligere vært generalguvernør i Hunan og Hubei, hvor han hadde ledet en kampanje mot opium. Lin hadde som alle høytstående kinesiske tjenestemenn vært gjennom svært krevende opptaksprøver. Disse opptaksprøvene skulle sørge for at man fikk byråkrater basert på kunnskap og ferdigheter i stedet for familie og bekjentskaper. Likevel har en historiker sagt at Lin var “nesten unik fordi han var så kompetent og handlekraftig, men først og fremst fordi han ikke var korrupt”.
Lin hadde i hvert fall vist at han kunne håndtere og stoppe bruk og salg av opium andre steder i Kina, og nå skulle han ta problemet ved roten. Han skulle rydde opp i Canton, den store handelsbyen øverst i Perlefloddeltaet hvor det meste av opiumet kom inn til Kina. Lin blir utnevnt til generalguvernør med store fullmakter og myndighet, inkludert over de militære styrkene i regionen.
Lin skriver så et brev til Dronning Victoria hvor han appellerer til hennes moral og rettskaffenhet:
They may not intend to harm others on purpose, but the fact remains that they are so obsessed with material gain that they have no concern whatever for the harm they can cause to others. Have they no conscience? I have heard that you strictly prohibit opium in your own country, indicating unmistakably that you know how harmful opium is. You do not wish opium to harm your own country, but you choose to bring that harm to other countries such as China. Why?
I have heard that the areas under your direct jurisdiction such as London, Scotland, and Ireland do not produce opium; it is produced instead in your Indian possessions such as Bengal, Madras, Bombay, Patna, and Malwa. In these possessions the English people not only plant opium poppies that stretch from one mountain to another but also open factories to manufacture this terrible drug.
Lin Zexu
Brevet viser også at kineserne var villige til å ty til kraftige mottiltak:
A murderer of one person is subject to the death sentence; just imagine how many people opium has killed! This is the rationale behind the new law which says that any foreigner who brings opium to China will be sentenced to death by hanging or beheading. Our purpose is to eliminate this poison once and for all and to the benefit of all mankind.
Lin Zexu
Brevet blir overlevert til en britisk kaptein, men det nådde aldri frem til dronning Victoria. En teori bedyrer at statsminister Palmerston holdt brevet tilbake, fordi han mente at dette måtte kineserne rydde opp i selv, og dessuten ville en stopp i opiumshandelen være en økonomisk katastrofe, særlig for India.
Lin ødelegger opium
Lin ankommer Canton i mars 1839 og gjør seg straks upopulær. Lin krever all lagerbeholdning av opium overlevert innen tre dager og forhindrer utlendingene i å forlate Canton og nærliggende Macao, som allerede var etablert som et overvintringssted for utlendingene. Om lag 1000 skipskister blir så overlevert til Lin, og handelsmennene håpet nok at dette ville være tilstrekkelig, men Lin gir seg ikke. Han pågriper den største av de lokale kinesiske kjøpmennene, de som i praksis styrte økonomien i byen, og dermed langt på vei i Sør-Kina, og deretter omringer og beleirer han de britiske handelsmennenes varelager og boliger. Lin truer sågar med å ta livet av disse handelsmennene. Britene gir opp og overlever alt de har av opium, drøyt 20.000 skipskasser.
Lin har nå mer enn mer enn 20.000 skipskasser med opium. Hva gjør man med det? Sender beslaget til sentrale myndigheter i Beijing? Nei, det ville blitt stjålet på veien og opiumet ville havnet på markedet igjen. De kunne kanskje brenne det, men restene kunne bli stjålet og røyket av de som var avhengige og på jakt etter dopet. Jo, det eneste logiske var å ødelegge det slik at det ikke kunne stjeles og røykes.
Lin får gravd noen svære graver som han fyller med vann. Han setter i sving om lag 500 gravere som ikke fikk ha på seg stort mer enn underbukser, men som likevel ble ransaket og sjekket grundig etter hver arbeidsdag, slik at de ikke snek med seg noe opium på veien hjem. Men, det var selvsagt noen arbeidere som likevel tok sjansen og tusket til seg litt opium og de ble straffet. Det vil si, de ble ikke bare straffet, de ble straffet i alles påsyn. Og straffen var hard og brutal, og den var endelig. Arbeidere som snek med seg opium blir nemlig halshugget på stedet. Da gravingen var ferdig, ble opiumet slengt i vanngropene som deretter også ble fylt med salt og kalk og arbeiderne rørte i det hele med lange staver, som om de sto og rørte i en gigantisk gryte. Etter at opiumet var råtnet og oppløst, ble vannet sluppet ut igjen i Perlefloden.
Da Lin kastet opiumet i elven i Humen omtrent midt mellom det som i dag er Guanghzou og Hong Kong, blir David Sassoon rasende, og han krever at britene svarer og tar til motverge. Det skal ha vært 2000 av Sassoons skipskasser med opium blant de kassene som Lin ødela. På denne tiden eksporterte David Sassoon om lag 30 000 skipskasser med opium til Kina hvert eneste år.
Den første opiumskrigen
David Sassoon visste at britenes sjømakt var betydelig og det gjorde også Lin Zexu. Lin var klar over britenes overlegne militære teknologi, og da særlig at den britiske marinen var for sterke for hans egne styrker. Lin er bekymret for britenes reaksjon og han tillater derfor at vanlig handel kan gjenopptas, men han hadde feilberegnet et par ting. For det første hadde han ikke regnet med at avhengigheten skulle drive frem en ny etterspørsel nesten umiddelbart, og når han nå hadde ødelagt en så stor mengde opium, så drev han prisene i været. Og når prisene går i været så kommer tilbudet gjerne kraftig etter.
Så gjør han en annen tabbe da han går etter en britisk sjømann som hadde drept en kineser i et slagsmål i en bitteliten landsby i det som i dag er Tsim Sha Tsui i Hong Kong, omtrent der hvor Star Ferry legger til i dag. Lin Zexu vil henrette briten etter kinesisk lov, øye for øye, tann for tann, men britene nekter. Deretter erklærer Lin britene som fiender av keiseren og blokkerer dem inne i Macau, og det er nå Den første opiumskrigen begynner. De britiske kanonbåtene viser ganske raskt at de er overlegne de små kinesiske djunkene. Den første opiumskrigen er ikke egentlig noen stor krig og det er først og fremst en serie små sjøslag. Uansett, britene viser seg overlegne og krigen avsluttes med Nanjingtraktaten i 1842. Konsekvensene blir store og de får lange ettervirkninger.
Lin i eksil
Dette var et forsmedelig nederlag for Kina og for keiseren og Lin blir utpekt som syndebukk. Som straff blir han sendt til den avsidesliggende regionen Xinjiang. Keiseren rehabiliterer etter hvert Lin som senere blir utnevnt til generalguvernør i Shaan-Gan og deretter til generalguvernør i Yun-Gui. Disse stillingene var mindre prestisjefylte enn hans tidligere stilling i Canton, men dog. Lin dør i 1850 mens han var på vei til Guangxi for å hjelpe til med å slå ned det voldsomme Taiping-opprøret.
Den engelske sinologen Herbert Giles sa om Lin at:
Han var en god lærd, en rettferdig og barmhjertig embetsmann og en sann patriot.
Herbert Giles
Dette er forresten samme Giles som stod bak et av de første verktøyene for å transkribere kinesiske tegn til det latinske alfabetet. Det er denne metoden som for eksempel er opphavet til hvorfor vi tidligere kalte Kinas hovedstad Peking og ikke Beijing. I Kina er Lin i dag en nasjonal helt og 3. juni, dagen da Lin konfiskerte opiumet, markeres uoffisielt som Opium Suppression Movement Day på Taiwan. Det er i dag også et museum i Humen der hvor Lin ødela opiumet. Her kan du se hvordan vanngravene kan ha sett ut, men museet er først og fremst interessant fordi det delvis forteller historien om hvor dypt denne ydmykelsen stikker i Kina den dag i dag.
Nanjingtraktaten
Fredsoppgjøret etter Den første opiumskrigen, den såkalte Nanjingtraktaten åpner fem kinesiske byer for utenlandske handelsmenn. Den viktigste var Canton, eller Guangzhou. Litt lenger sør, ved utløpet av Perlefloden ligger det en liten øygruppe, som blir overført til britenes kontroll. Her kunne britene overvintre og bygge det som blir, og fortsatt er, en førsteklasses internasjonal havneby, nemlig Hong Kong. I tillegg til dette ble Amoy, i dag kjent som Xiamen, Fuzhou, som var Lins hjemby, og Ningbo på østkysten åpnet for internasjonal handel. Den femte og siste havnen som ble åpnet var en liten og den gang forholdsvis ukjent havneby nær utløpet av elven Yangze.
Denne havnebyen skulle snart vokse i et voldsomt tempo og er i dag blant verdens største og viktigste byer. Dette er nemlig Shanghai. I disse kinesiske havnebyene ble det på forskjellige vis lagt til rette for briter og andre utlendinger, og i for eksempel Shanghai ble egne deler av byen styrt av disse utlendingene, som ikke engang kunne dømmes etter kinesisk lov, men i praksis hadde sine egne herredømmer. De betalte ikke skatt til Kina og alle forretningstvister eller andre lovbrudd, inkludert grov kriminalitet, ble behandlet av egne utenlandske domstoler og ble behandlet etter for eksempel britisk lov.
Dette er begynnelsen på det kineserne i dag omtaler som “100 års ydmykelse”, en 100-årsperiode som altså starter med Den første opiumskrigen, og deretter Taipingopprøret, som i praksis var en blodig borgerkrig, og fortsetter med Den andre opiumskrigen, og enda senere keiserdømmets fall på begynnelsen av 1900-tallet. Så kom Japans okkupasjon av Manchuria og Den andre verdenskrigen, og en ny blodig borgerkrig, før Mao Zedong ordner opp og gjenreiser det kinesiske folket og proklamerer Folkerepublikken på balkongen på Den himmelske freds plass i Beijing 1. oktober 1949. Denne 100-årsperioden har gjenklang blant lederne i verdens mest folkerike stat den dag i dag.
Opiumshandelen blir ikke legalisert etter den første opiumskrigen, men handelen og smuglingen var nå umulig å stoppe i praksis. Smuglerne var backet av britiske kanonbåter, som kineserne ikke hadde noe svar mot. David Sassoon har smuglet mye opium til Kina allerede, men nå utvider han forretningene. Han kjøper tomter og bygger stadig større varehus i Bombay og andre steder i India for å lagre opium. Han utvider også banktjenestene sine og blir långiver for mange selgere, agenter og opiumsdyrkere.
Han flytter nå familien inn i en stort herregård ved Malabar Hill i Bombay. Her på høyden var det en sval og kjølende bris som gjorde godt sammenliknet med den skitne hetegryten nede i sentrum av byen.
Sassoon og co. etablerer seg i Shanghai
Og på samme måte som Mayer Amschel Rothschild brukte sine sønner og plasserte dem strategisk i sentrale europeiske finanssentra da han etablerte Rothschildynastiet, så sender også David Sassoon sine sønner ut i verden i familiefirmaets tjeneste. Og dermed, ganske raskt etter Den første opiumskrigen, så blir den nest eldste sønnen Elias sendt til Kina. Andre sønner blir utstasjonert i andre kinesiske kystbyer og i Japan, og etter hvert også i London. Noen av sønnene blir rotert mellom disse byene og de har alltid med seg ansatte og lærlinger fra Sassons hovedkontor og fra Sassoonskolene.
Disse sønnene har selv fått god opplæring av David i Bombay og de hadde blitt tatt med på havna fra de var små. De var språkmektige og godt skolert i bokføring og regnskap. Sønnene fikk god lønn og de ble også oppfordret til å investere på egenhånd. Men dette var ikke et partnerskap, sønnene hadde ingen medbestemmelsesrett eller plass i styret, for å si det slik. Det er David som styrer skuta. Han krever at sønnene gifter seg med jødiske kvinner fra Bagdad, men koner og barn får ikke være med da sønnene blir sendt til Shanghai, Tokyo eller andre steder. Familiene blir igjen i Bombay hvor de er under oppsyn av Davids kone. Samtidig er David opptatt av at guttene lærer seg engelsk og de må følge med på den teknologiske utviklingen. Dampskip, jernbanen og telegrafen blir alle viktige for David Sassoon og kompani.
Sønnen Elias reiser altså til Kina. Først til Canton i 1845, hvor han er et års tid. Han selger opium i stort monn, og som i Bombay yter familien lån til lokale agenter og selgere. Deretter overlater han Canton til en undersått og drar videre til Hong Kong og de andre byene som var åpnet for handel etter Nanjingtraktaten, og til slutt til Shanghai. Elias Sassoon hadde konkludert med at Hong Kong allerede var full av konkurrenter, og da særlig Jardine og Matheson, og det ville derfor være lurt å satse andre steder.
Shanghai var ikke bare en større by enn Hong Kong, men dette er også mye lenger nord, og dermed nærmere de regionene i Kina hvor det kunne være etterspørsel etter ull og tekstiler som Sassoon også kunne eksportere fra India. I Shanghai hadde utlendingene ganske raskt skapt sin egen lille by i byen og den i dag berømte the Bund, elvepromenaden i Shanghai, har fått sitt navn, i hvert fall i følge noen, fra persisk og hindustani. Dette var nok ikke på grunn av våre venner i Sassoonfamilien, men snarere et uttrykk for at britene dro med seg både språk og arbeidere fra sin globale tilstedeværelse, og da særlig fra India.
Elias Sassoon bygger opp et nytt hovedkontor og egne varehus i Shanghai. Han importerer og selger opium, tekstiler og krydder fra India og eksporterer kinesisk silke og te som gikk andre veien. Det var ikke lett for Elias i Shanghai, det var mye korrupsjon og også uro i Kina. Det som er omtalt som Taipingopprøret, var strengt tatt en borgerkrig, med kanskje så mange som 25 millioner døde. Shanghai, som delvis var under utenlandsk kontroll, og dermed noe tryggere, ble en magnet for kinesere, som flokket til byen, som dermed øker formidabelt i størrelse.
Sassoonfamilien blir nå også helt avgjørende i arbeidet med å etablere en bank som kunne tilby rask finansiering for forretninger i Kina. Det var en av Davids sønner, sammen med blant annet Jardine Matheson i Hong Kong, som leide bygningen hvor det som ble Hong Kong Shanghai Banking Corporation, i dag best kjent som HSBC, en av verdens største banker den dag i dag.
Den andre opiumskrigen
Så, i 1857, går britene til nytt angrep på Kina, i et forsøk på å åpne hele Kina for sine handelsmenn. Britene og franskmennene går sammen og de går blant annet til angrep på det gamle Sommerpalasset i Beijing og plyndret det før de brenner det. Hvis du har vært i Beijing og besøkt Sommerpalasset, så er det sannsynligvis det nye Sommerpalasset du har besøkt, det som enkekeiserinnen bygde opp igjen rundt år 1900. Du kan fortsatt besøke stedet hvor det opprinnelige Sommerpalasset lå, men her er det ikke noe særlig til palass i dag.
Qingimperiet, det siste kinesiske keiserdømmet, resignerte og la ned våpnene nok en gang. Det er nå etter Den andre opiumskrigen at britene får Kowloon, fastlandsdelen av Hong Kong. Og, nå blir opiumshandelen lovlig. Sassoons konkurrenter, Jardine & Matheson sender ut en pressemelding hvor de jubler over britisk seier og erklærer at
opium er ingen forbannelse, men en trøst og nytelse for den jevne hardtarbeidende kineser.
For familien Sassoon var denne legaliseringen en stor fordel, fordi nå trenger de ikke lenger Jardine og Mathesons hjelp. Jardine og Mathesons smuglernettverk og deres bevæpnede skip var ikke lenger nødvendig. Nå kunne David Sassoon og kompani kjøpe opium i India og frakte det med sine egne helt vanlige handelsskip. De forhandler nå direkte med bøndene som dyrket opium i India. De låner også ut penger til disse bøndene som dermed kunne produsere mer opium. Nå tar David Sassoon innersvingen på Jardine Matheson, fordi de tar kontroll over produksjonen i India, og Sassoonfamilien blir nå en mektig aktør på markedet i Kina.
Davids sønn Elias sender ofte brev til David fra Shanghai. Brevene viser at Elias holder igjen varene på lager når prisene er lave, og venter til prisene stiger. David Sassoon og familien investerer også i telegrafutstyr og blant de første telegrammene som blir sendt fra Kina til India var kodede beskjeder hvor Sassoonkontorene informerer hverandre om prisen på opium. Denne informasjonen er gull verdt for David Sassson og familien som dermed får viktig informasjon tidlig, informasjon som deres konkurrenter ikke har tilgang på før lenge etter. Jardine Matheson så med uro på den sterke utviklingen til Sassoonfamilien og i et brev skriver en av deres menn i India:
I cannot impress upon you too strongly the vast importance of carefully watching the proceedings of the Sassoons and speculators whose activities are seriously upsetting prices.
Sassoonfamilien snur dermed i løpet av ganske få år hele markedet på hodet. De blir nå en store og dominerende aktøren og de kunne dumpe prisene slik at konkurrenter blir skviset ut, og innen 1872 var Jardine Matheson ute av opiumsmarkedet helt og holdent. De ga rett og slett opp i konkurranse med Sassoonfamilien. Du skal likevel ikke føle for mye medynk eller synd på Jardine og Matheson. De tjente enda mer penger på mange andre områder senere og selskapet er fortsatt en voldsom tilstedeværelse i Hong Kong, og det har en børsverdi på om lag 40 milliarder amerikanske dollar .
Sepoymytteriet
Tilbake til David Sassoon og tilbake til India, så var det også der urolig til tider. Det indiske opprøret i 1857, også kalt Sepoyopprøret eller Sepoymytteriet, var et opprør mot det britiske styret og Østindiakompaniet. Det britiske handelskompaniet styrte India med en ganske hard hånd og dette skapte generell misnøye og gryende motstand. Det som utløste Sepoymytteret var rykter om at geværammunisjonen som sepoy-regimentene brukte var satt inn med en blanding av ku- og svinefett. Geværene var såkalte munnladere, altså man ladet geværet ved å bite av enden på papirpatronen før krutt og kule ble ført ned i geværløpet. Problemet var altså at kulen skulle være innsmurt i ku- eller svinefett. Og det er uheldig, for å si det mildt, når soldatene i regimentet ditt er hinduer og muslimer. Noen versjoner forteller at dette bare var oppspinn og et påskudd for å starte opprøret, mens andre kilder viste til at det i hvert fall tidligere hadde vært brukt både ku- og svinefett.
Opprøret sprer seg raskt og utfordrer britenes kolonimakt. David Sassoon støtter med en gang kolonimakten 100% og er en tung og helt avgjørende finansiell bidragsyter. Han marsjerer til rådhuset og tilbyr seg også å tromme sammen en jødisk frivillig legion for å bidra i kampen mot opprøret. Det blir aldri noe av, men David kjøper britiske statsobligasjoner i stort monn for å bidra med penger og kjøpte seg stort opp på børsen i Bombay, i det som var et bevisst tegn på støtte til de britiske koloniherrene.
Det er først nå David Sassoon tillater sin familie og sine ansatte å gå med vestlige klær, hvis de ønsker det, og dette var ettertrykkelig og uttalt for å vise hvilken side man står på. Etter at det blodige og til tider voldsomme opprøret blir slått ned leder David Sassoon selv et fakkeltog gjennom byen. Etterpå inviterer han til en stor bankett hjemme på herregården på Malabar Hill. Den britiske guvernøren, Lord Elphinstone, var en selvskreven gjest og han holder en skåltale for David Sasson:
We must not forget that at the time of the Mutiny, when threatened with danger and whilst some were panic-stricken, Mr. Sassoon and his family were the first to come forward in support of the British Government.
Lord Elphinstone
David blir også nå britisk statsborger, selv om han fortsatt ikke snakker ordentlig engelsk, og hans sønn Abdullah begynner å kalle seg selv Albert.
Makt og forholdet til britene
Britenes kolonistyre i India var helt avhengige av skatteinntektene fra opiumsalg og dermed blir naturligvis David Sassoon og hans etterfølgere svært viktige for britene. Hans eldste sønn Abdullah, eller Albert, blir bedt om å sitte i det lokale indiske parlamentet, og senere, blir han Sir Albert Sassoon.
Familien Sassoon var som du kanskje kan tenke deg, ikke spesielt plaget av at opium var svært helseskadelig, avhengighetsskapende og hadde fryktelige konsekvenser for enkeltpersoner, deres familier og for Kina som sådan. I brev og telegrammer som blir sendt hjem til David i Bombay blir det for eksempel forklart at en kinesisk ansatt i Shanghai måtte sparkes fordi han var blitt ubrukelig som følge av overdreven opiumrøyking, og en britisk tjenestemann skrev fra Hong Kong at opium “had corrupted, degraded and annhilitated the moral being of the Chinese while every hour is bringing new victims”.
Men tiden jobber mot opium og mot Sassoon. I 1875 blir den første amerikanske lovgivningen mot narkotikabruk innført på grunn av opiumrøykende kinesiske arbeidere på den amerikanske jernbanen. Sassoonfamilien forsøker seg med at opium var uskyldig underholdning for de velstående og at det måtte sammenliknes med europeisk bruk av alkohol. Faktisk mente de at det var mer uskyldig og mindre skadelig enn alkohol, først og fremst fordi opiumrøykeren ble passiv og søvnig, og dermed ute av stand til å skade andre.
Allerede på 1850-tallet begynte en gryende kampanje for å forby handelen på lik linje med slavehandelen et par tiår tidligere, men David Sassoon og sønnene hans kjemper imot med nebb og klør. David sendte sin sønn S.D. Sassoon til London for å motarbeide at opiumhandel skulle forbys. Sønnen hadde vært i Shanghai sammen med Elias, men hatet Shanghai, og da han ble tilbudt å reise til London griper han sjansen med begge hender. Han får, i motsetning til de andre, av en eller annen grunn, lov til å ta med seg familien sin.
S.D. åpnet en kontor i Fenchurch Street i City, altså Londons finansdistrikt, og han kjøper et gammelt kongelig slott i Ashley Park i Kent. Familien sikter seg åpenbart inn mot den politiske og sosiale eliten i England, inkludert kongehuset. Dette var en familie som var vant til å omgås i den slags kretser, om enn i Bagdad og Bombay, og ikke i London. Senere sender David ytterligere to sønner til London for å bidra i arbeidet. Ikke bare vanker de i kongelige og adelige kretser i London, de sørger også for at kongelige og adelige som besøkte India, blir invitert og traktert etter beste evne av familien som var igjen der.
Kronprinsen, senere Kong Edward VII, sønn av dronning Victoria, var særlig interessant for Sassoonbrødrene. Ikke bare var han mer tilgjengelig enn dronningen, men han hadde også behov for penger. Sassoonsønnene betaler kronprinsens stadig voksende spillegjeld. Og de lar ham investere i opium i India. Slik låste de ham mer eller mindre fast til sin side i spørsmålet om opium. De sørget for så store pengestrømmer til kronprinsen at han skal ha spøkt med at han burde utnevnte den ene broren til finansminister.
Jeg snakket litt om dette i min historie om Nathan Rothschild, men også Sassoonfamilien ble noe uglesett på grunn av sin innvandrerstatus, og kanskje særlig fordi de var jøder. Det hører også med til historien at Sassoonfamilien, som hadde vært en del av eliten i Bagdad i flere århundrer, så ned på Rothschildfamilien som en gjeng med oppkomlinger. Da kronprinsen skulle krones til konge, skrev Winston Churchill et brev til sin mor at han lurte på om det ville forandre kongen, eller om han fortsatt ville omgås Sassoonbrødrene. Kineserne i Shanghai hadde hele tiden sett på Sassoonfamilien som britiske, eller engelske, men i England var de jøder, til tross for pengene, og til tross for adelstitlene som etter hvert skulle tildeles dem. Alt arbeidet og lobbyvirksomhet til tross, i 1891 blir opiumhandel forbudt av det britiske parlamentet, men det er lenge etter vår mann er død. Enda litt senere, i 1909, blir opium forbudt gjennom en internasjonal traktat, og Sassoonfamilien beklager seg over hvor mye penger de vil tape.
We shall suffer enormous losses and to whom shall we look for compensation?
Død
Men før alt dette skjer og før opiumsalg blir forbudt, en ettermiddag i november i 1864 spaserer David i sitt flotte hageanlegg i en herregård han eier i byen Pune, litt sør for Bombay. David Sassoon går inn på kontoret sitt for å skrive sine daglige brev til sønnene i Hong Kong, Shanghai, Tokyo, Bagdad og London, og etter dette var gjort går han for å legge seg. Men David Sassoon er blitt en gammel og syk mann, og han våkner aldri igjen. David Sassoon er død.
Telegrafen blir brukt for å informere kontorer, agenter, skipskapteiner og sønner rundt omkring i Asia og i London. Det britiske Union Jack blir firt på halv stang på Sassoonfamiliens skip og foran kontorbygg og varehus på havnene i mange havnebyer i Asia, og i London. David Sassoon ligger begravet i et formidabelt mausoleum utenfor synagogen han grunnla i Pune. Sønnen Adbullah, eller Albert, overtar, mens Elias starter et konkurrerende selskap få år etter. Alle de andre brødrene blir igjen hos Abdullah.
Den kommunistiske revolusjonen i 1949
Historien om opium i Kina fortsetter, men etter hvert uten familien Sassoon. Mot slutten av 1800-tallet overgikk den kinesiske innenlandske opiumsproduksjonen importen og senere fikk både japanske okkupanter, britiske koloniherrer i Hong Kong, kommunister og nasjonalister gode inntekter fra opiumsproduksjon og salg.
Under borgerkrigen i Kina valgte Davids oldebarn Victor Sassoon å samarbeide med Chiang Kai-sheks Kuomintang og ikke kommunistene. Da det etter hvert ble klart at formann Mao og kommunistene rykket frem flyktet Sassoon til London før kommunistene overtok Shanghai, hvor Sassoonfamilien mistet alt. Sassoonfamiliens Cathay Hotel på the Bund, står fortsatt i Shanghai i dag, men har fått nytt navn og heter nå Peace Hotel.
Helt avslutningsvis kan jeg fortelle at David Sassoon hele livet var ortodoks jøde og han overholdt sabbaten gjennom hele sitt travle liv. Han bygde også en av de største og vakreste synagogene i India, Magen David-synagogen i Bombay, og også Ohel David-synagogen i Pune. I tillegg til dette bygde han også et antall skoler og sykehus i India og det ble etter hvert brukt mye penger til veldedige formål i Sassoonfamiliens navn.
Kilder og kreditering:
Opium – A History av Martin Booth.
Kings of Shanghai av Jonathan Kaufman
The Golden Age of China Trade, Bengt Johansson (red.),
Opium and Empire av Richard J. Grace
Opium, Empire and the Global Political Economy av Carl Trocki
The Scramble for China av Robert Bickers
The Opium War av Julia Lovell, The Canton Trade av Paul A. Van Dyke
Biografipodden 