Britenes kolonistyre i India var helt avhengige av skatteinntektene fra opiumsalg og dermed blir David Sassoon og hans etterfølgere svært viktige for britene. Hans sønn og arvtaker Abdullah blir bedt om å sitte i det lokale indiske parlamentet. Senere blir han Sir Albert Sassoon. 

Abdullah (Albert) Sassoon

Men tiden jobber mot opium og mot Sassoon. I 1875 blir den første amerikanske lovgivningen mot narkotikabruk innført på grunn av opiumrøykende kinesiske arbeidere på den amerikanske jernbanen. Sassoonfamilien hevder at opium var uskyldig underholdning for de velstående og at det måtte sammenliknes med europeisk bruk av alkohol. Faktisk mente de at det var mindre skadelig enn alkohol, først og fremst fordi opiumrøykeren ble passiv og søvnig, og dermed ute av stand til å skade andre. 

Allerede på 1850-tallet begynte en gryende kampanje for å forby handelen på lik linje med slavehandelen et par tiår tidligere, men David Sassoon og sønnene hans kjemper imot med nebb og klør. David sendte sin sønn S.D. Sassoon til London for å motarbeide at opiumhandel skulle forbys. S.D. åpnet en kontor i Fenchurch Street i City, Londons finansdistrikt, og han kjøper et gammelt kongelig slott i Ashley Park i Kent. Dette var en familie som var vant til å omgås i den slags kretser, om enn i Bagdad og Bombay, og ikke i London. Senere sender David ytterligere to sønner til London for å bidra. Ikke bare vanker de i kongelige og adelige kretser i London, de sørger også for at kongelige og adelige som besøkte India, blir invitert og traktert etter beste evne av familien som var igjen der. 

Kronprinsen, senere Kong Edward VII, var særlig interessant for Sassoonbrødrene. Ikke bare var han mer tilgjengelig enn dronningen, men han hadde også behov for penger. Sassoonsønnene betaler kronprinsens stadig voksende spillegjeld og de lar ham investere i opium i India, som de sørger for ga god avkastning. De sørget for så store pengestrømmer til kronprinsen at han skal ha spøkt med at han burde utnevnte den ene broren til finansminister. 

Jeg snakket litt om dette i min historie om Nathan Rothschild, men også Sassoonfamilien ble noe uglesett på grunn av sin innvandrerstatus, og kanskje særlig fordi de var jøder. Da kronprinsen skulle krones til konge, skrev Winston Churchill et brev til sin mor at han lurte på om det ville forandre kongen, eller om han fortsatt ville omgås Sassoonbrødrene.

Alt arbeidet og lobbyvirksomhet til tross, i 1891 blir opiumhandel forbudt av det britiske parlamentet, men det er lenge etter vår mann er død. Enda litt senere, i 1909, blir opium forbudt gjennom en internasjonal traktat, og Sassoonfamilien beklager seg over hvor mye penger de vil tape. 

We shall suffer enormous losses and to whom shall we look for compensation?

Hele historien om David Sassoon er tilgjengelig som podkast på AppleGoogleAcast og Spotify: