manuskriptene

Historien om Einar Tambarskjelve

Dette er historien om en storbonde i Trøndelag, bokstavelig talt en bondehøvding. Han var kjent som en fremragende idrettsmann og var en kløpper på ski.

Han var ingen tilhenger av Olav den hellige mens Olav levde, men ble hans fremste talsmann etter slaget på Stiklestad. Han hentet hjem Olavs sønn og kongsemne Magnus fra dagens Novgorod i Russland, og til slutt måtte han betale prisen for at han gikk imot kong Harald Hardråde. En historiker har kalt ham fædrelandets befrier, mens en annen kalte ham en riksfiende. Han var en politiker og en strateg av rang og pryder den dag i dag kommunevåpenet til Melhus kommune. 

Han er imidlertid aller best kjent som kong Olav Tryggvasons mann og som bueskytteren som ikke kunne bruke kongens bue fordi den var for veik. 

Dagens hovedperson er Einar Tambarskjelve. 

Historien er også tilgjengelig som podkast på Apple, Acast og Spotify:

Familie og bakgrunn

Einar Tambarskjelve ble født ca. 980, og vi kan kanskje anta han ble født på familiegården Gimsan i Melhus i Trøndelag, men dette vet vi egentlig ikke noe om. Vi vet at faren het Eindride Styrkårsson, men morens navn er ukjent. Vi vet også at bestefaren het Styrkår og bodde på gården Gimsan. Styrkår fra Gimsan var storbonde og en av de gjeveste mennene i Trøndelag. Senere ser det ut til at Einar bor på storgården Husaby i Skaun, som for øvrig er gården hvor Sigrid Undset plasserer Kristin Lavransdatter og Erlend. 

Einars hjemtrakter er veldig nære Buvika, hvor jeg tilbragte de første to årene av mitt liv. Denne bakgrunnen gir meg alibiet jeg trenger for å kalle meg trønder hver gang Rosenborg gjør det bra, når det er ski-VM, eller som nå, når jeg snakker om urtrønderen Einar Tambarskjelve. Agnar Mykle sa en gang at “Når noen spør deg hvor du er født, og du sier Trondheim, kan du til en viss grad – ikke for sterkt  – lene deg bakover og kjenne Kristianstén festning i ryggen. Du har gratis fått noe i dåpsgave”. Jeg er født i Trondheim og lener meg altså på Agnar Mykle og Kristiansten festning, og tar hevd på min trønderske bakgrunn. Agnar Mykle la forresten til at “Det samme gjelder Bergen. Som bergenser kan du – til en viss grad, ikke for sterkt – lene deg bakover og kjenne Håkonshallen i ryggen”. Agnar Mykle hadde et noe anstrengt forhold til sin egen far, som kom fra Sunnmøre, og avsluttet med at “om du er fra Sunnmøre, og lener deg bakover – detter du i havet”. 

Agnar Mykle

Men tilbake til Trøndelag og vikingtiden. Vi er altså litt før år 1000 og på tronen sitter Håkon Sigurdsson, ladejarlen. Det vil si han styrer strengt tatt på vegne av, eller kanskje riktigere under danekongen, men Håkon ladejarl har stor selvråderett og er den klart mektigste i landet. Trøndelag var uansett en sterk region, en region som tradisjonelt hadde vært vanskelig å kontrollere for de tidlige norske kongene.

Det er ikke all verdens med kilder når det gjelder Einar Tambarskjelves liv og det gjelder jo på sett og vis tiden generelt. De viktigste kildene våre fra denne tiden er selvsagt fra gode gamle Snorre Sturlason. Det betyr at vi må bruke det lille vi har og historien om Einar Tambarskjelve blir dermed i stor grad en historie basert på Snorre og kvadene, og historien må fortelles også gjennom de andre historiske personene som formet Einars samtid. 

Snorre Sturlason

Men før vi begynner på Einars historie, så må jeg gi et lite minutt til Snorre Sturlason. Han levde på Island omtrent to hundre år etter den perioden vi skal snakke om i dag, altså på slutten av 1100-tallet og første halvdel av 1200-tallet. Snorre var en av Islands mektigste og rikeste menn. Han var representant i det islandske Alltinget og hadde en periode det høyeste embetet på Alltinget, som lovseiemann. 

Snorre Sturlason, tegnet av Christian Krohg

Snorre var også en mann som visste å bygge allianser og han giftet bort sine tre døtre til rike og mektige menn på Island. Snorre var altså en mann som skjønte seg på maktpolitikk. Det forhindret likevel ikke at han blir drept av sin egen svigersønn, etter at han hadde støttet et mislykket opprør i Norge. Men før alt dette skjer, så har altså Snorre rukket å samle og skrive ned mye av det vi i dag kjenner til av tidlig norsk historie, og da særlig historiene om Norges konger, jarler og høvdinger, og deres kamp om makt og gull. 

Styrkår fra Gimsan

Tilbake til Einar og hans historie, så var han som jeg sa fra en trøndersk storbondefamilie. Familien er blant annet nevnt i en historie om Harald Gråfell, hvor Snorre forteller at Harald Gråfell, Norges fjerde konge, ser ut til å ha voldtatt en gift dame ved navn Ålov. Hun var Einars kusine og Snorre forteller at Ålovs ektemann “samlet sine frender og gikk mot kongen og ville drepe ham”. Vi vet ikke sikkert om Einars bestefar Styrkår eller hans far Eindride var med på dette angrepet eller ikke, men de de er begge nevnt av Snorre, så muligheten er absolutt til stede. 

Ladejarlene 

Jeg tror kanskje også vi bør si noe om de største makthaverne i Trøndelag og i Norge på denne tiden, nemlig ladejarlene. Navnet Lade kommer fra Ladehalvøya i Trondheim, og her lå Ladegården som var hovedsete for ladejarlene. Denne adelsfamilien var opprinnelig en mektig familie fra Hålogaland, som grovt sett tilsvarer Nordland og Troms, men familien hadde trukket sørover og hadde også tatt makten i Trøndelag. 

Ladejarlenes makt og rikdom var i stor grad basert på handel, inkludert handel med land lenger sør i Europa. Ladejarlen hadde også kontroll på skatteinntektene fra Finnmark, som stort sett betalt i skinn, pels og liknende. Det betyr at han kunne selge ettertraktede varer som reinsdyrskinn, selskinn, hvalrosstenner og liknende til svært gode priser. Ladejarlenes makt hadde blitt utfordret og svekket under Harald Hårfagre og de nærmeste etterfølgerne hans, men innen vi har kommet til Einar Tambarskjelve og hans tid, så hadde ladejarlen inngått en allianse med danekongen Harald Blåtann. Dette betyr at Håkon jarl langt på vei var enekonge i Norge, selv om han ikke hadde kongetittel. Håkon ladejarl styrer landet i 25 år fra omtrent 970. 

Sagaverket Ågrip  forteller at «Håkon jarl var den vakraste mann å sjå, ikkje høg, men vørdeleg, og han var uvanleg klok.» Håkon var en formidabel krigsherre og slo blant annet den tysk-romerske keiser Otto II i et slag. Senere slo han jomsvikingene, fra dagens Nord-Tyskland eller Polen, i et legendarisk slag ved Hjørungavåg (på Sunnmøre). Og i dette slaget forteller Snorre oss at: 

  • Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl.
  • og det ble en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. 

Men Håkon jarl og Styrkår, altså bestefaren til Einar Tambarskjelve, og de andre vinner til slutt slaget, og Håkon jarl beholder makten i Norge. Styrkår er nevnt en gang til i de gamle sagaene, men før vi kommer dit må vi tilbake til Einar. 

Einar Eindrideson Tambarskjelve var altså født i år 980 eller deromkring. I Snorres Heimskringla heter det om Einar Tambarskjelve at han var

  • den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også.

Einar var litt av en kar med andre ord og han blir etter hvert gift med Håkon jarls datter Bergljot, søsteren til Håkons etterfølgere Eirik og Svein jarl. Som medgift fikk Einar skatteinntektene fra Orkdal. Vi vet ikke stort om Bergljot, men vi vet at de fikk to barn, datteren Ålov og sønnen Eindride. Snorre forteller oss at sønnen Eindride hadde arvet morens vakre trekk, og av den grunn må Bergljot ha vært anerkjent som vakker, skjønt sagaene sier det ikke direkte. Det betyr vel igjen at Einar Tambarskjelve kanskje ikke var så vakker. I motsetning til mange av stormennene i Kongesagaene, så blir han aldri beskrevet som vakker, etter hva jeg kan se. Sønnen Eindride ble antakelig gift med Sigrid Erlingsdatter, datter av den mektige Erling Skjalgsson på Sola. Ekteskap mellom sterke og mektige familier var i Norge, som de fleste steder i Europa og ellers, viktig når det gjaldt alliansebygging og maktpolitikk.

Olav Tryggvason

For å komme videre i historien om Einar må vi nå ta frem den første virkelig viktige kongen i denne historien, nemlig Olav Tryggvason. Olav vokste ifølge sagaene opp i Gardarike ved Østersjøen, dagens Russland, etter at han og moren ble fanget og bortført da Olav var liten. Det er grunn til å tvile på sannhetsgehalten i dette, men vi vet i hvert fall at Olav for ut som viking i ung alder, og at han plyndret og kriget i stort omfang. 

Han var særlig aktiv i England hvor han etter alt å dømme leder flere tokt. Olav og vikingene skal ha kommet med så mye som nesten 100 skip, og på et tidspunkt gikk de til angrep på London. Disse toktene ender til slutt ender med at den engelske kongen Ethelred betaler enorme summer i sølv for at de skal slutte med disse angrepene. Det ser også ut til at en del av fredsavtalen innebærer at Olav Tryggvason lar seg døpe av kong Æthelred, og dermed på et vis blir en undersått til kong Ethelred, og han lover å aldri komme tilbake til England på tokt. 

Omtrent samtidig som Olav betales for å avslutte vikingtoktene i England har bøndene i Trøndelag startet et opprør mot Håkon Ladejarl. Det er litt uklart hva som skjer her. Er de trønderske bøndene bare lut lei av Håkons styre eller blir de betalt av Olav Tryggvason? Håkon jarl var ikke spesielt populær. Han var hard med bøndene, han var pengegrisk, og han forsynte seg visstnok også av de andre stormennenes koner og døtre som det passet ham. Håkon jarl blir, i hvert fall ifølge Snorre, drept av trellen Kark i kjelleren under en grisebinge i Gauldal. Det er uvisst om drapet forårsaket Olavs reise til Norge, om det skjedde som en følge av Olavs ankomst eller om det var ikke var noen sammenheng. Rundt år 995 ankommer i hvert fall Olav til Norge og han går i land på øya Moster i Bømlo. Han har med seg mange krigere og mange skip, men kanskje først og fremst mye sølv, som han kan kjøpe allierte med. Han sikrer kongemakten ved å gifte bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet, og dermed sikrer han seg en viktig alliansepartner.

Håkon jarl, tegnet av Christian Krohg

Han sikrer seg også makten over Viken, området rundt Oslofjorden, et område som norske konger knapt hadde hatt kontroll over tidligere. Viken hadde i stor grad vært styrt og kontrollert av lokale høvdinger, vanligvis på danekongenes nåde. 

Kristningen av landet

Olav Tryggvason er blant de kongene som skal ha bidratt mest til kristningen av landet, men vi vet ikke egentlig ikke så mye om hvordan Olav egentlig forholdt seg til hedendom og kristendom, og kildene spriker. Vi vet at kristningen av Norge var godt i gang allerede før Olavs tid, men ifølge Snorre er kristningen en viktig og svært blodig del av historien om Olav Tryggvason, og her kommer også Einars bestefar Styrkår tilbake i historien vår. 

Fra Olav Tryggvasons saga:

  • Kong Olav hadde skipene sine liggende i Nidelva, han hadde tretti skip og mye godt folk. Kongen sjøl var oftest på Lade med hirden. Da det tok til å li mot den tid blotet skulle være inne på Mære, gjorde kong Olav i stand et stort gjestebud på Lade; han sendte bud inn på Strinda og opp i Gauldalen og bad til seg høvdinger og andre storbønder. Da gjestebudet var ferdig stelt til, og gjestene var kommet, ble det et godt og staselig lag der første kvelden, og det ble skjenket svært så flittig. Folk ble grundig drukne. Etterpå sov de alle sammen i ro der om natta. Morgenen etter, da kongen var kledd, lot han synge messe for seg, og da messen var slutt, lot kongen blåse til husting. Alle hans menn gikk fra skipene og kom til tinget.

Det er stor motstand mot den nye kristendommen i Trøndelag og i Trøndelag er det mange sterke lokale høvdinger og storbønder. Olav vil at de skal la seg døpe, mens de vil at Olav skal gjøre offer på hedensk vis, såkalt blot. Kongen ser altså ut til å ha skjenket dem fulle på kvelden, og morgenen etter setter han hardt mot hardt.

  • Da tinget var satt, stod kongen opp og talte; han sa: Vi hadde ting inne på Frosta; jeg bød bøndene at de skulle la seg døpe, de bød meg derimot at jeg skulle omvende meg og blote sammen med dem, slik som kong Håkon Adalsteinsfostre hadde gjort. Vi ble enige om at vi skulle møtes på Mære og stelle til et stort blot der. Men skal jeg omvende meg og blote i lag med dere, da vil jeg stelle til det største blot som er brukelig, jeg vil ofre mennesker. Og jeg vil ikke velge treller eller uslinger til det. Nei, vi skal velge de største menn som er her, til det, og gi dem til gudene; jeg nevner Orm Lyrgja fra Melhus og Styrkår fra Gimsan, Kår fra Gryting, Asbjørn Torbergsson fra Værnes, Orm fra Ljoksa, Halldor fra Skjerdingstad, og dessuten nevnte han fem andre av de største der; han sa at dem ville han ofre for godt år og fred, og så lot han straks folk gå mot dem.

Olav vil altså gå med på å blote, slik bøndene vil, men bare hvis han kan ofre skikkelige stormenn. Offer og blot med treller, slaver, fattigfolk eller geiter blir for puslete, det må være stormenn, og blant dem han nevner er altså Styrkår fra Gimsan, Einars bestefar. 

  • Da bøndene så at de ikke hadde stor nok flokk til å stå imot kongen, bad de om fred og gav seg helt over i kongens makt. De ble forlikte om dette at alle bønder som var der, skulle la seg døpe og sverge kongen at de ville holde den rette tro og gi opp all blotskap. Kongen holdt alle disse mennene i gjestebud hos seg helt til de gav sønnene sine eller brødre eller andre nære frender som gisler til kongen.

Kong Olav Tryggvason vinner frem og trønderne, i hvert fall de fleste av dem, velger motvillig å la seg kristne. 

Olav måtte gå hardt til verks med andre ord, og det gjaldt både kristningen og selve maktovertakelsen, men han får gode skussmål fra Snorre som forteller at:

  • Kong Olav var den beste i alle slags idretter av alle de menn det er fortalt om i Norge; han var sterkere og smidigere enn noen annen mann, og det er skrevet mange frasagn om det. Kong Olav kunne gå på årene utabords mens mennene hans rodde på Ormen; han lekte med tre sverd slik at det ene alltid var i lufta, og tok dem alltid igjen i handgrepet. Han hogg alltid med begge hender og kastet to spyd på én gang. Kong Olav var glad i moro og likte godt leik, han var blid og liketil; han dreiv hardt med alle ting, og var rent storveies til å gi bort, han var svært nøye på klærne; han var foran alle andre menn når det gjaldt å være djerv i kamp; stygg og grusom som få når han ble sint, og pinte uvennene sine fælt; noen brente han med ild, noen lot han olme hunder rive i filler, og noen lemlestet han, eller lot dem kaste utfor høye fjell. Derfor var vennene hans glade i ham, men uvennene var redd ham, og når han hadde slik framgang, var det fordi noen gjorde det han ville av godhet og vennskap, og noen fordi de var redde.

En morsom sak litt på siden er at Erik Werenskiold brukte Fridtjof Nansen som modell da han tegnet Olav Tryggvason for Snorres Kongesagaer.

Olav Tryggvason, tegnet av Erik Werenskiold

Slaget ved Svolder og Ormen Lange

Men Olav Tryggvasons kongsgjerning varte ikke særlig lenge. I år 999 eller 1000 reiser han sørover til Vendland, i dagens Polen, eller østre deler av Nord-Tyskland. Hva som får han til å reise sørover er ikke helt klart. Olav Tryggvason var gift med Tyra Haraldsdatter, datter av Harald Blåtann og søsteren til danekongen Svein Tjugeskjegg. En historie forteller at Svein nektet å betale medgiften hun hadde krav på og at Tyra derfor får Olav til å reise for å kreve inn denne medgiften. Kanskje var han rett og slett i ferd med å bli blakk og trengte mer penger, mer sølv? 

Olav reiser i hvert fall sørover til Vendland. Historiene spriker litt om han var på vei til eller fra Vendland, men i alle fall kommer det til et stort sjøslag ved Svolder, som vi strengt ikke helt vet hvor er, annet enn at det er et eller annet sted vest i Østersjøen. Kanskje blir Olav Tryggvason lurt i en felle av en av sine egne menn, men han kommer i hvert fall bare med deler av flåten fordi en stor del av skipene hans har reist i forkant, og vil ikke kunne hjelpe ham hvis han blir angrepet. 

Ved Svolder venter Svein Tjugeskjegg, danekongen, der venter også Olof Skötkonung, kongen av Sveariket, og Eirik jarl. Danekongen var ute etter Olav fordi han hadde tatt fra ham kontrollen over Viken, sveakongen var truet av Olav og stolte ikke på ham, og Eirik jarl mente Olav hadde fått faren Håkon jarl drept. 

Ormen Lange

Det er altså en hevnlysten og kampklar gjeng som venter på Olav da han kommer seilende med praktskipet Ormen Lange, som Snorre beskriver slik:

  • Det var en drake, bygd slik som Ormen, som kongen hadde hatt med fra Hålogaland; men dette skipet var mye større og mer forseggjort på alle måter. Han kalte det Ormen lange og det andre Ormen stutte. Det var 34 rom på Ormen lange. Hodet og kroken var helt forgylte; og det var like høyt til relinga som et havskip. Det er det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest.
  • Da de skulle sette mannskap på skipene, ble det valgt ut så omhyggelig at på Ormen lange fikk ingen mann være som var over seksti år eller under tjue, og de var utvalgte folk når det gjaldt mot og styrke også. Det var først og fremst kong Olavs hirdmenn, for til hirden var det valgt ut alle de som var de sterkeste og djerveste både av innenlandske og utenlandske folk.
  • Disse stod i krapperommet (som er det midtre rommet på skipet, ved masten): 
  • Einar Tambarskjelve, han syntes de ikke var full kar, for han var bare atten år gammel, (til tross for at aldersgrensen visstnok var 20 år, og Einar dermed ikke er gammel nok, så får han altså være med på selveste Ormen Lange, ifølge Snorre). Andre som var med var  Hallstein Livsson, Torolv, Ivar Smetta, Orm Skogarnev. Det var også mange andre store og vidgjetne menn på Ormen…Folk brukte å si at mannskapet om bord i Ormen stod like mye over alle andre menn som Ormen over andre skip, så vakkert og sterkt og djervt var det. Kong Olav hadde elleve store skip med seg fra Trondheimen, foruten tjuesesser og mindre skip. 
Ormen Lange, tegnet av Halfdan Egedius

Og det er nå vi kommer til slaget som virkelig har gjort Einar Tambarskjelve berømt og husket. Kong Olav hadde ifølge sagaene kun elleve skikkelige skip i slaget mot en overvekt av bortimot 70 og ved Svolder står altså danekongen, sveakongen og ladejarlen og venter på at Olav skal komme seilende, ifølge Snorre: 

  • Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene: Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange. Eirik jarl sa: Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet. (Dette er faren til vår hovedperson Einar Tambarskjelve). 
  • Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein: Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt. Men Eirik jarl sa: Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile.
  • Så fikk de se at tre skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa: De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå. Da var det mange som som sa: Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.
  • Da de hadde snakket om dette en stund, så de fire skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste Kong svein seg og sa: Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre. Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det: Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren. Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på tre veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De to andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. 
  • Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp. Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin tredjedel av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet:
  • Kong Olav stod i løftingen på Ormen, han stod høyt over de andre. Han hadde et forgylt skjold og rød gullhjelm, han var lett å kjenne fra de andre; utenpå brynja hadde han en rød kjortel. Da kong Olav så flokkene ordne seg, og merkene kom opp foran høvdingene, spurte han: Hvem er høvding for den hæren som er beint mot oss? De sa ham at der var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. 16 Kongen svarte: De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene. Men hva er det for en høvding som følger merket der ute på høyre hand? De svarte at det var kong Olof med sveahæren. Kong Olav sa: Det var bedre for svearne om de satt hjemme og slikket blotbollene sine, enn at de går her mot Ormen under våpnene til dere. Men hvem eier de store skipene som ligger der ute til babord for danene? Der, sa de, der er Eirik jarl. Da svarte kong Olav: Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente oss en kvass strid. De er nordmenn som vi sjøl.

Det blir kvass motstand og et blodig slag. Snorre forteller videre: 

  • Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. 
  • Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av samisk ætt, det var en stor bueskytter: “Skyt den mannen i krapperommet du”.
  • Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: ‘Hva var det som brast så høyt?’ Einar svarte: ‘Norge av din hånd, konge.’ ‘Det var vel ikke så stort smell’, sa kongen, ‘ta min bue og skyt med den’, og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: ‘For veik, for veik er kongens bue’, slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet videre.»

Den mektige bueskytteren kunne altså ikke bruke kongens bue fordi den ikke var sterk nok og fordi han rett og slett trekker buestrengen så langt at pilen kommer bak buen. Einar må ha hatt ganske god selvtillit og høye tanker om sine ferdigheter, som konkluderer med at riket er tapt for Olav når buen hans er ødelagt, hvis han virkelig sa dette, og hvis dette virkelig skjedde ved Svolder, men det kommer vi tilbake til senere. 

Kampen fortsetter i hvert fall og Snorre forteller videre:

  • Kong Olav Tryggvason stod i løftingen på Ormen og skjøt det meste av dagen, snart med bue og snart med små kastespyd, og alltid to på en gang. Han så framover skipet og så mennene svinge sverd og hogge tett, men så også at det beit dårlig for dem. Da ropte han: Hvorfor svinger dere sverdene så sløvt? Jeg ser de biter ikke for dere. Det var en som sa: Sverdene våre er blitt sløve, og mange er brukket. 18 Da tok kongen ned i forrommet og lukket opp høgsetekista og tok ut mange kvasse sverd og gav dem. Men da han tok nedi kista med høyre hand, så de at det rant blod ned under brynjeermet. Ingen vet hvor han var såret. 
  • Dette går dårlig for Olav. Han er skadet og skipene hans blir ryddet etter tur, og det siste var Ormen Lange som Eirik jarl erobret da Olav i desperasjon kaster seg på sjøen og slaget og kongeriket er tapt for Olav. Etter at slaget var over begynner det snart å gå rykter om at Kong Olav skal ha vrengt av seg brynjen og svømt under vann til et av småskipene og dermed slapp levende fra det. Det er vel tvilsomt, men uansett kom Olav Tryggvason aldri tilbake til sitt rike i Norge, og han forsvinner i hvert fall ut av sagaene til Snorre, og han forsvinner også ut av denne historien. 

Erling skjalgsson, den store vestlandshøvdingen, eller Rygekongen, om du vil, var ifølge Snorre med i flåten til Olav Tryggvason, men var blant de som seilte foran og var aldri med i slaget ved Svolder. Det er Erling Skjalgsson som står og speider etter Ormen Lange og Olav Tryggvason i Bjørnstjerne Bjørnsons dikt:. 

Brede seil over Nordsjø går;
høyt på skansen i morgnen står
Erling Skjalgsson fra Sole, 
speider over hav mot Danmark:
«Kommer ikke Olav Trygvason?»

Seks og femti de drager lå,
seilene falt, mot Danmark så
solbrente menn; da steg det:
«hvor bliver Ormen lange?
kommer ikke Olav Trygvason?»

Men da sol i det annet gry
gikk av hav uten mast mot sky,
ble det som storm å høre:
«hvor bliver Ormen lange?
kommer ikke Olav Trygvason?»

Stille, stille i samme stund
alle stod; ti fra havets bunn
skvulpet som sukk om flåten:
«tagen er Ormen lange,
fallen er Olav Trygvason.»

Sidenefter i hundre år
norske skibe til følge får,
helst dog i måne-netter:
«tagen er Ormen lange,
fallen er Olav Trygvason.»

Etter Svolder

Etter slaget ved Svolder blir Norge delt mellom seierherrene, og Norge blir delvis styrt av ladejarlene under danekongen Svein Tjugeskjegg og Olof Skötkonung av Svearike. Danekongen beholder selv den direkte kontrollen i Viken. Einar Tambarskjelve får grid av Eirik jarl etter slaget, han blir altså benådet og skifter side. Einar seiler tilbake til Trondheim med Ormen Lange som seierherren Eirik jarl fikk. 

Snorre skriver:  

  • Jarlene gav Einar store veitsler i Orkdalen, og han ble den mektigste og gjæveste mann i hele Trøndelag. Han var jarlenes beste støtte og kjæreste venn. Det synes kanskje litt merkelig at han skal premieres slik da han sloss på feil side, men forklaringen kan kanskje ligge i et slag som vi kommer tilbake til litt senere. 

Olav den hellige

Einar lever i alle fall videre som stormann og bondehøvding i Trøndelag og han forsvinner ut av Snorres historier for en liten stund, og det er ikke mye annet å lene seg på i årene etter Svolder. 

Det skal likevel ikke ta så lang tid før han dukker opp igjen, og nå må vi videre til den neste viktige kongen i denne historien. Vi kommer nå til Olav Haraldsson, eller Olav Digre, eller Olav den hellige, Norges evige konge. Sagaene forteller at han var tippoldebarn av Harald Hårfagre, men dette er vel mildt sagt tvilsomt. Olav den hellige var sønn av en småkonge i Grenlandsdistriktet, men å ha Harald Hårfagre som tippoldefar ga uendelig mye mer legitimitet og prestisje, hvis man virkelig hadde ambisjoner her i livet. 

Olav hadde tilnavnet Olav Digre som tilsier at han var større enn vanlig, selv om det etter hva jeg forstår først og fremst peker på at han var kraftig og sterk, snarere enn at han var spesielt høy. Hans fiender omtaler han gjerne som tjukken i Snorres kongesagaer. 

Olav i utlandet

Olav har i mange år vært i viking og plyndret, ranet, massakrert, herjet og sikkert hva som verre er. Han var med i et angrep på London og han var med på en massakre i Canterbury. Han var også i tjeneste hos hertug Rikard II i Normandie og han seilte til Al Andalus, i dagens Spania, hvor han solgte slaver. Olav ser mest av alt ut til å være en leiesoldat med en egen hær som han leier ut til høystbydende. Våren 1014 var Olav med i hæren til kong Æthelred II, som dro for å gjenerobre England fra danekongen Knut den mektige, som må flykte tilbake til Danmark. Sommeren etter, i 1015 returnerer Knut til England og da er Olav på den andre siden og kjemper ved Knuts side. 

Og nå må vi hente frem igjen seierherren fra Svolder, Eirik jarl. Han må nemlig trå til for sin overherre, danekongen Knut den mektige, og nå dukker endelig vår venn Einar opp igjen. Snorre forteller:

  • Da Eirik jarl hadde rådd for Norge i tolv år, kom det bud til ham fra mågen hans, Knut danekonge, at Eirik jarl skulle følge med ham vest til England med hæren sin, for Eirik jarl var blitt kjent vidt og bredt for hærferdene sine, siden han hadde båret seieren hjem fra de to hardeste slagene som har vært i norderlanda, det ene da Håkon jarl og Eirik kjempet mot jomsvikingene, og det andre da Eirik kjempet mot Olav Tryggvason.

    Jarlen ville ikke la seg be to ganger av kongen, han reiste fra landet og satte Håkon jarl, sønn sin, igjen i Norge til å vokte landet; han gav ham over til sin måg, Einar Tambarskjelve, som skulle styre landet for Håkon, for han var ikke mer enn sytten år gammel.

Einar Tambarskjelve får altså ansvaret for å styre Norge på vegne av jarlens sønn, som ikke var gammel nok til å styre selv. Men i samme stund snur Olav igjen og skifter kurs og sikter mot Norge. Kanskje øyner Olav sin sjanse da Eirik Ladejarl var i England fordi det betyr at den ledende høvdingen i Norge var ute av veien? Eller kanskje blir han bare kjøpt ut av Kong Ethelred, akkurat som Olav Tryggvason.  

Uansett, Olav Digre reiser til Norge og han skjønner at hvis han skal lykkes med å overta makten i Norge, må han kvitte seg med ladejarlene. Sagaene forteller at noe av det første Olav gjorde, var å overfalle Eirik Jarls sønn, Håkon, og ta ham til fange. Håkon hadde da vært på reise med noen få menn og uten Einar Tambarskjelve. Olav tar altså Håkon til fange, men dreper ham ikke, og gir Håkon grid mot at han forlater landet. Dermed er veien til Trøndelag åpen for Olav, selv om Håkons andre bror Svein fortsatt er der. Snorre forteller at Einar Tambarskjelve skjærer såkalt hærpil og kaller inn hærstyrker for å bistå i forsvaret av Trøndelag mot Olav. 

  • Einar Tambarskjelve bodde på Husby i Skaun. Da budet kom til ham om kong Olav og hans ferd, lot han straks skjære hærpil og sendte dem ut i alle fire retninger; han stevnte sammen tegn og trell med fulle våpen, og det fulgte bud med at de skulle verge landet mot kong Olav. Det gikk hærpil til Orkdalen og til Gauldalen også, og overalt samlet det seg hær.

Einar trommer altså sammen sin egen motstandshær for å stoppe Olav, og de jager Olav ut av byen: 

  • Svein jarl og Einar Tambarskjelve samlet en stor hær og drog over land ut til Gauldalen, så videre ut til Nidaros; de hadde nesten 2400 mann. Kong Olav hadde menn på hestevakt ute på Gaularåsen, de fikk se hæren da den kom ned fra Gauldalen og fikk sagt fra til kongen, det var midnatt. Kong Olav stod opp straks og lot folk vekke hæren; de gikk straks om bord i skipene og bar med seg ut alle klær og våpen og alt de kunne få med; så rodde de ut av elva. Med det samme de var ute, kom jarlshæren til byen; de tok all julekosten og brente alle husene.
    Kong Olav seilte ut gjennom fjorden til Orkdalen og gikk i land fra skipene der; så drog han opp gjennom Orkdalen helt til fjells og så østover fjellet til Gudbrandsdalen.
  • Svein jarl samlet hær fra hele Trondheimen straks over jul; han krevde ut leidang og gjorde skipene klare. På denne tida var det en mengde lendmenn i Norge; mange av dem var så mektige og ættstore at de reknet ætta tilbake til konger eller jarler, og det ikke mange ledd borte; de var steinrike også. Konger og jarler som rådde over landet, måtte helt stole på lendmennene, for i hvert fylke var det slik at lendmennene rådde for bondehæren.
  • Svein jarl stod seg godt med lendmennene, så han hadde lett for å få folk. Mågen hans, Einar Tambarskjelve, gikk med ham, og mange andre lendmenn, og mange av dem som hadde svoret kong Olav troskap før på vinteren, både lendmenn og bønder. De seilte ut av fjorden straks de var ferdige, og styrte sørover langs land og samlet folk til seg fra hvert fylke. Da de kom sørover og utfor Rogaland, kom Erling Skjalgsson til dem, han hadde en stor hær, og det kom mange lendmenn sammen med ham. Hele denne hæren styrte de østover til Viken med. Det lei ut i langfasta da Svein jarl seilte inn mot Viken. Jarlen styrte flåten inn forbi Grenmar og la til ved Nesjar.

Svein jarl, Erlings Skjalgsson og Einar Tambarskjelve seiler i samlet flokk for å ta Olav. Ved Nesjar i Langesundsfjorden ved Helgeroa blir det et nytt stort sjøslag. Einar Tambarskjelve er med på Svein jarl sin side, og mot Olav Digre. Dette er palmesøndag 25. mars 1016 og Svein jarl oppgis å ha hatt 45 skip med 3000 mann under sin kommando, mens Olav hadde 30 skip og ca 2000 mann, men Olav blir likevel for sterk. 

Snorre forteller: 

  • Einar Tambarskjelve hadde lagt skipet sitt på den ene sida av jarlsskipet; de kastet nå et anker over i framstavnen på jarlsskipet, og slik flyttet de seg alle på én gang ut på fjorden.
  • Nå flyktet noen av jarlens menn opp på land, noen gav seg og fikk grid. Så rodde Svein jarl og hæren hans ut på fjorden, der la de skipene sammen, og høvdingene talte med hverandre. Jarlen spurte lendmennene om råd. Erling Skjalgsson rådde til at de skulle seile nordover i landet og få mer hjelp og så kjempe om igjen med kong Olav. Men ettersom de hadde mistet mye folk, ville de aller fleste at jarlen skulle dra ut av landet og til sveakongen, mågen sin, og prøve å få en hær derfra; Einar støttet dette rådet, for han mente det så ikke ut til at de var sterke nok til å kjempe mot kong Olav. Så skiltes flåten. Jarlen seilte sørover Folden, og Einar Tambarskjelve fulgte ham; Erling Skjalgsson og mange andre lendmenn som ikke ville rømme fra odelsgardene sine, drog nordover dit de hørte hjemme. 

Olav seirer og tar et viktig steg i prosessen med kristningen og maktovertakelsen av Norge. Svein jarl flykter utenlands og dør kort tid senere. 

En morsom eller interessant sak om slaget ved Nesjar og Einar Tambarskjelve, er at historien om buen som brast også er med her. Einar Tambarskjelve var som sagt gift med Eirik og Svein jarls søster, og slik sett er det kanskje usannsynlig at Einar skulle delta i et slag og kjempe på Olav Tryggvasons side mot svogeren Eirik i slaget ved Svolder. En samtidig kilde til slaget ved Svolder sier heller ikke noe om at Olav Tryggvason hadde noen hær fra Trøndelag. Anekdoten om den ødelagte buen beskriver dermed kanskje heller Einar og Svein jarl under slaget ved Nesjar, og ikke Einar og Olav Tryggvason under slaget ved Svolder. Det betyr altså at Einars bue ikke røyk da han skulle forsvare Olav Tryggvason, men da han prøver å drepe Olav den hellige, som altså ikke var hellig riktig ennå. 

Politisk eksil i Sveariket

Etter slaget ved Nesjar forteller i hvert fall Snorre at Einar Tambarskjelve reiser til Sveariket, altså Sverige: 

  • Einar Tambarskjelve og den flokken som fulgte ham, drog til sveakongen om vinteren og ble der og var velkomne til det; der var det mange andre også av de mennene som hadde fulgt jarlen. Sveakongen var alt annet enn nøyd med at Olav Digre hadde satt seg fast i et av skattlandene hans og jagd bort Svein jarl; kongen lovte på at Olav nok skulle nok få unngjelde for det på verste måte, bare kongen kunne komme til. Han sa Olav kunne vel ikke være så frekk at han tok under seg det riket jarlen hadde hatt, og det var alle sveakongens menn enige i, at det kunne han ikke.
  • Men da trønderne fikk visshet for at Svein jarl var død, og at han aldri kom til Norge mer, vendte hele allmuen seg til kong Olav og viste ham lydighet. Det kom mange menn til kong Olav fra det indre Trondheimen og ble hans menn; noen sendte bud og sikkerhet for at de ville tjene ham. Om høsten drog han inn i Trondheimen og holdt ting med bøndene, og da ble han tatt til konge i alle fylkene. Så drog han ut til Nidaros, og dit lot han alle kongs- inntektene føre, og samlet forråd for vinteren der.

Trøndelagstraktene vender seg altså likevel til Olav, som etter hva jeg kan forstå rett og slett ble for mektig for dem da Einar Tambarskjelve var utenlands og jarlene var borte. Einar blir i Sverige i flere år, men han er også i England, og han reiser på pilgrimsferd til Roma, før han kommer tilbake og forliker seg med Olav, slik Snorre forteller: 

  • Einar Tambarskjelve hadde vært hos Olof sveakonge siden Svein jarl, mågen hans, døde, og han hadde blitt sveakongens mann og fått et stort len av ham. Men da kongen var død, fikk Einar lyst til å prøve å få grid av Olav Digre, og det hadde gått bud mellom dem om dette. Og mens kong Olav lå ved Elv, kom Einar Tambarskjelve dit med noen menn; han og kongen talte om forlik, og de kom overens om at Einar skulle dra nord til Trondheimen og få alle sine eiendommer og likeså den jord som Bergljot hadde hatt i medgift. Så reiste Einar sin veg nordover, men kongen ble i Viken; han var i Borg lenge utover høsten og først på vinteren.
  • Sommeren før hadde Einar Tambarskjelve reist fra landet og kom først vest til England, der møtte han mågen sin, Håkon jarl, og ble hos ham en stund. Så drog Einar til kong Knut og fikk store gaver hos ham. Etter dette reiste Einar sør over havet og helt til Roma, og kom tilbake neste sommer.  

Sagaene er samstemte i at Olav lot seg hylle til konge og vi vet at Olav utstedte mynter der han titulerer seg som konge. Det er likevel usikkert når det skjedde og det er funnet veldig få mynter i Norge etter Olav den hellige, og det er høyst uklart hvor sterk posisjon han noen gang hadde. Olav fortsetter også kristningen av Norge, men det var kristne i Norge før Olav, og det var hedninger etterpå, og hans rolle i kristningen av Norge er nok kraftig overdrevet i ettertid. 

Det er godt mulig at Olav i starten bare var en slags vasallkonge under danekongen Knut den mektige. Men Olav allierer seg med svenskekongen Olof Skötkonung, og gifter seg med hans datter Astrid og så bryter han freden med kong Knut. Olav angriper så Danmark i 1026, mens kong Knut var i England, men Olav blir slått, og må flykte tilbake til Norge til fots gjennom sveariket. Dette må ha vært et stort nederlag, og antakelig kan det ha rammet hans anseelse ganske hardt, da hans vikingstyrke, hans krigere ble tvunget til å traske gjennom skog og myr hjem til Norge. Med en langt sterkere millitærmakt og større ressurser, var det nok deretter bare et tidsspørsmål før Knut ville angripe Olav i Norge.

Knut den mektige erobrer Norge og Olav rømmer

Etter det mislykkede angrepet på danekongens rike og den forsmedelige retretten kommer det også til et stort slag mot Vestlandets store mann Erling Skjalgsson. Einar Tambarskjelve er avventende og støtter hverken Olav eller Erling og ser ut til å være en tålmodig avventende og kanskje til og med kynisk og kalkulerende maktpolitiker. Jeg gir igjen ordet til Snorre: 

  • Men nå skal vi fortelle om det som vi tok til med før, at kong Olav drog med hæren og hadde leidang ute langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham, uten Einar Tambarskjelve; han hadde sittet stille på gardene sine siden han kom til landet, og tjente ikke kongen. Einar hadde svære eiendommer og levde som en stormann, enda han ikke hadde noen veitsler av kongen. 

Olav vinner slaget mot Erling, som blir drept, men dette er ingen varig seier for Olav, fordi snart kommer Knut den mektige til Norge. I 1028 kommer Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Olav flykter sammen med sønnen Magnus til Gardarike, dagens Russland, og Snorre forteller at Knut tar makten i Norge:

  • Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; 

Og det høres ut som Einar Tambarskjelve satset på riktig hest, hør bare her: 

  • Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann.

Olav Digre slår seg i mellomtiden ned i Holmgard, det vi i dag kjenner som Novgorod, han er kanskje også i Kiev. Situasjonen hans synes ganske håpløs og veien tilbake til Norge virker uendelig lang, men så drukner Håkon jarl i et skipsforlis etter bare et års tid, høsten 1029. Det gir Olav muligheten til et nytt forsøk på å ta makten i Norge. Olav reiser tilbake til Norge. Han stabler på beina en hær og det er nå vi kommer til 1030 og Stiklestad. Olav forsøker å finne ut av hvilke menn han kan stole på og hvem han ikke kan stole på, og som Snorre forteller havner Einar Tambarskjelve i sistnevnte kategori:

  • Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta.

Omtrent samtidig har også Einar store planer og ambisjoner. Snorre forteller at Einar reiser til England for å møte kong Knut den mektige: 

  • Einar Tambarskjelve var den som hadde mest å si i ytre Trondheimen etter at Håkon jarls død ble kjent. Han mente at han sjøl og sønnen Eindride hadde mest rett til de eiendommene jarlen hadde hatt, og til løsøret etter ham. Einar mintes nå løfter og vennskapsord som kong Knut hadde gitt ham da de skiltes. Så lot Einar ruste ut et godt skip som han eide, og gikk sjøl om bord der med stort følge, og da han var ferdig, seilte han sørover langs land og så vest over havet og stanset ikke før han kom til England. Han drog straks til kong Knut, og kongen tok godt imot ham. Så kom Einar fram for kongen med ærendet sitt. Han sa at han var kommet for å få innfridd de løftene kongen hadde gitt ham, at Einar skulle få bære høvdingnavn over Norge om Håkon jarl ikke var til.

Einar tror nok han skal bli jarl og øverste mann i Norge, og at dette var et løfte som var gitt ham. Men Kong Knut den mektige skuffer ham: 

  • Kong Knut sa at det gikk nok helt annerledes med den saken nå. Nå har jeg sendt menn og kjenningstegn, sa han, til Svein, sønn min, og sagt at jeg har lovt ham riket i Norge. Men jeg vil holde vennskap med deg. Du skal få den rang av meg som du har ætt til, og være lendmann, men du skal få store veitsler og stå så mye over andre lendmenn som det er mer tiltak i deg enn i de andre lendmennnene. Da skjønte Einar hvordan saken stod, og hva utfall ærendet ville få, og så gav han seg på hjemvegen. Da han nå kjente kongens planer, men også visste at det var stor utsikt til at det ikke ville bli fredelig i landet om kong Olav kom østfra, så falt det Einar inn at det ikke hadde noen bråhast med å komme hjem, om det skulle komme til kamp med kong Olav, og Einar så likevel ikke skulle få mer makt da enn før. 38 Så seilte Einar ut da han var klar til det, og kom ikke til Norge før det allerede hadde hendt, det meste av det som foregikk den sommeren.

Einar Tambarskjelve fikk ikke riket. Han er sint og skuffet, men han er samtidig kalkulert og tålmodig nok til å vente ut utviklingen i Norge, hvor det brygger til et endelig oppgjør med Olav Digre.

Olav blir drept på Stiklestad

Det er nå vi kommer til slaget på Stiklestad. Det er mye uklarhet også om Stiklestad. De eldste kildene viser til at Olav blir drept av sine egne, noen snakker om et bakholdsangrep, eller et feigt overfall, men det er ingen kilder som forteller om et stort slag på Stiklestad før lenge etter selve slaget. For de av oss som er litt skeptisk eller kynisk anlagt, er det naturlig å se dette i lys av andre ting som skjer etter Olavs død, og at også Slaget på Stiklestad kanskje er en litt overdreven og påkostet versjon av virkeligheten,og at dette er gjort av politiske grunner. Hva nå enn som er sant, så blir Olav Digre, senere Olav den hellige, drept på Stiklestad omtrent 1030.

Og nå dukker Einar Tambarskjelve opp igjen i Norge og han ser muligheten som står foran ham. En konge er drept, men det kan kanskje brukes til å stå opp mot danekongen, som Einar mener har brutt et løfte. Kan Einar bruke dette for å svekke danekongens makt? Snorre forteller oss at:

  • Einar Tambarskjelve hadde kommet vestfra England og hjem til gardene sine. Han hadde de veitslene som kong Knut hadde gitt ham da de var sammen i Trondheimen, og det var nesten et jarlerike. Einar Tambarskjelve hadde ikke vært med på å gå mot kong Olav, og det skrøt han av sjøl. Einar mintes det at kong Knut hadde lovt ham jarledømme i Norge, men også det at kongen ikke hadde holdt sitt løfte. Einar var den første av stormennene som hevdet at kong Olav var hellig.

Einar spiller altså fra start en helt sentral rolle i det som raskt blir en helliggjøring av Olav. Dette gjør han sammen med Olavs egen biskop Grimkjell. Allerede året etter Olavs død graver de rett og slett opp liket av Olav og sagaen forteller at Olavs hår og skjegg hadde vokst. Danekongens sønn, Svein, og hans mor Alfiva og deres menn prøver å stoppe det hele, men under ledelse av Einar blir de tvunget til å bøye av. Snorre igjen:

  • Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om. 
  • Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda. Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.
  • Men da det hadde gått tolv måneder og fem netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.

Danekongens sønn Svein var altså gitt makten i Norge, men det var moren Alfiva som hadde styringen. Alfiva prøver iherdig å stoppe at Olav blir erklært som helgen og stiller seg sterkt tvilende til at Olav skulle være hellig på noen som helst måte. Hun skjønte at en helgendyrkelse av Olav kunne svekke danekongens posisjon og legitimitet i Norge. Einar var ikke særlig tålmodig med henne, slik Snorre forteller historien: 

  • Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva: Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold. Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva: Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her. Da svarte Alfiva: Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.
  • Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det. Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. 
  • Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne. Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret.

Olav Digre blir erklært som helgen av biskop Grimkjell i august 1031 og dermed blir han Olav den hellige, og Olavs skjelett, eller deler av det, ligger trolig fortsatt et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.

Problemene og motgangen fortsetter for danekongen og hans mor:

  • Kong Svein Knutsson rådde for Norge i noen år. Han var et barn både i alder og forstand. Alfiva, mor hans, hadde mest styringen i landet, og landets menn var hennes bitre uvenner både da og alltid siden. Danske menn gjorde seg mye til herrer i Norge, og det likte ikke landets egne menn. Når det ble snakk om dette, gav de andre folkene i landet trønderne skylden for at de hadde vært de verste og sørget for at kong Olav den hellige ble drept, og landet tatt fra ham, og de hadde lagt Norges folk under dette vonde styret, så tvang og ufrihet rammet hele folket både storfolk og småfolk og hele allmuen. De sa at trønderne var skyldige til å gjøre oppstand, og til å kaste av oss dette herredømmet. 
  • Landets menn mente også at trønderne hadde størst makt i Norge den gangen på grunn av høvdingene sine, og det at det var så mange mennesker der. Da trønderne fikk vite at folk i landet klagde på dem, gikk de ved at det var sant, og at de hadde gjort en stor dumhet da de tok livet av og landet fra kong Olav, og de sa også at de fikk bøte dyrt for den ulykken de hadde gjort. Høvdingene holdt stevner og rådslo med hverandre, Einar Tambarskjelve var første mann i disse rådslagningene.
  • Da Svein hadde vært konge i Norge i tre år, kom det rykter til Norge om at vest for havet hadde det samlet seg en flokk, og høvdingen for den var en mann som het Tryggve. Han sa han var sønn til Olav Tryggvason og Gyda den engelske. Da kong Svein fikk høre at det ville komme en utenlandsk hær til landet, bød han opp en hær nord fra landet, og de fleste lendmennene fra Trondheimen fulgte ham. Einar Tambarskjelve satt i ro hjemme og ville ikke følge kong Svein. 

Einar sitter nok en gang i ro og nok en gang trosser han kongemakten, men det fikk ingen umiddelbare konsekvenser. Det ble ingen invasjon fra noen sønn av Olav Tryggvason, men Einar skal likevel sørge for at det kommer en kongssønn til landet. Fordi omtrent samtidig henter han nemlig hjem Magnus, sønn av Olav den hellige. Magnus hadde rømt til Gardarike, sammen med sin far, men hadde ikke blitt med tilbake da Olav gjorde et nytt forsøk, forsøket som endte på Stiklestad. 

Magnus den gode

Vi vet vel ikke så mye om Einars motiver. Var han bare irritert og ute etter hevn fordi han mente Knut hadde brutt et løfte og han var forbigått? Eller handlet det om lokal selvråderett? Handlet det om at han virkelig var opptatt av at Norge skulle styres av en norsk konge eller var det bare personlig makt og rikdom det handlet om. Det vet vi ikke. Det vi vet noe om er at Einar ville  etablere et alternativt styre og han arbeider med Kalv Arnesson, som er samme Kalv som antakelig hadde gitt banesåret til Olav på Stiklestad.

  • Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson holdt møter og rådslagninger den vinteren, de møttes i kaupangen. Da kom kong Knuts sendemenn der til Kalv Arnesson og hadde bud med til ham fra kong Knut om at Kalv skulle sende ham tre tylvter økser, og la dem være av beste slaget. Kalv svarte: Jeg sender ingen økser til kong Knut. Si ham at jeg skal gi Svein, sønnen hans, så mange økser at han ikke skal synes det skorter.
  • Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip.
  • Om sommeren reiste de øst i Gardarike og kom om høsten til Aldeigjuborg. Så sendte de noen menn opp til Holmgard til kong Jarisleiv med det budskap at de tilbød å ta imot Magnus, sønn til kong Olav den hellige, og følge ham til Norge og hjelpe ham så han kunne få igjen farsarven sin, og gjøre ham til konge over landet.
  • Da dette budskapet kom til kong Jarisleiv, holdt han råd med dronninga og de andre høvdingene sine. De ble enige om dette at de sendte bud til nordmennene og stevnte dem dit for å møte kong Jarisleiv og Magnus. Det ble lovt dem fritt leide. Da de kom til Holmgard, ble de fullt og fast enige om at de nordmennene som hadde kommet, ble kong Magnus’ håndgangne menn, og Kalv og alle de menn som hadde stått mot kong Olav på Stiklestad, ble bundet med eder, Magnus gav sikkerhet og fullt forlik og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle om han fikk makt og kongedømme i Norge. Han skulle bli Kalv Arnessons fostersønn, og Kalv skulle være skyldig å gjøre alt det som kunne gjøre riket til Magnus større og friere enn før.

Magnus kommer hjem til gamlelandet og blir tatt til konge uten kamp og uten motstand. Svein og moren Alfiva rømmer til Danmark og omtrent samtidig dør Knut den mektige, så det var god timing, og knapt noen som kunne utfordre Magnus, så lenge han hadde bred støtte fra høvdinger som Einar Tambarskjelve. De neste årene er Einar en slags formynder for den unge kongen. Snorre beskriver Einars posisjon slik:

  • Når kongen satt til bords, satt Kalv Arnesson på den ene sida av ham, og Einar Tambarskjelve på den andre. Da var det alt kommet til det at kongen var kort mot Kalv, men vørte Einar mest. Kongen sa til Einar: Vi to skal ri til Stiklestad i dag; jeg vil se merker etter det som har hendt der. Einar svarer: Jeg kan ikke si deg noe om det; la din fosterfar Kalv fare, han kan nok fortelle om det som der gikk for seg.

Magnus får se hvor faren helgenkongen falt og nå faller det harde ord mellom ham og Kalv. Magnus anklager Kalv for å ha drept faren. Kalv rømmer landet og det er grunn til å tro at Einar Tambarskjelve stod bak dette og slik kvittet han seg med en av sine største rivaler. Einar hadde som nevnt ikke deltatt i slaget på Stiklestad, og nå ser det ut til at han bruker det for å sikre sin egen makt og innflytelse. 

Kong Magnus tråkker til enda litt hardere og tar deretter gårdene fra de som hadde kjempet i bondehæren mot sin far Olav den Hellige, og som Snorre sier: 

  • somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen.

Alt dette bidrar til stor misnøye blant de lokale bøndene og det ble på ny snakket om å hugge ned en konge i Trøndelag. Kongen snur og demper seg litt etter påtrykk fra Einar Tambarskjelve, som nok en gang er aktiv i kulissene. Landsforvisningen og inndragning av gods blir stoppet, og det er denne kursendringen som gir Magnus tilnavnet “ den gode”. Kanskje mest fordi han ikke lenger var ond.

Harald Hardråde dukker opp

Men så etter noen år dukker plutselig et nytt kongsemne opp. Dette er Harald Hardråde, en tjue år yngre halvbror av Olav den hellige. Harald var med Olav på flukten til Gardarike i 1028. Og da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av få i Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike og så til Miklagard, altså reiser han over Østersjøen til dagens Russland, før han trekker sørover til det som i dag er Istanbul i Tyrkia. Ifølge Snorre var han gift med en datter av Jaroslav av Kiev.

Harald har i mange år arbeidet som leiesoldat i Miklagard eller Bysants, altså det som senere blir Konstantinopel, og nå Istanbul. Keiseren i Bysants hadde en egen avdeling med skandinaviske leiesoldater, den såkalte Væringgarden. De var kjent for å være harde og fryktløse, sterke og dristige. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde Harald lynkarriere, og ble øverstkommanderende for væringene. Han deltok i en rekke slag og angrep i landene rundt Middelhavet og erobret mange byer.

Når Harald får vite at nevøen Magnus var tatt til konge i Norge, bestemmer han seg for å reise hjem til Norge og han krever sin del av kongeriket. Harald Hardråde hadde som Olav Tryggvason og Olav den hellige med seg store mengder gull og sølv, og det er grunn til å tro at Magnus ikke hadde råd til å stå imot denne formuen og lojaliteten den kunne kjøpe hos krigere og bønder, selv om Einar Tambarskjelve råder Magnus til å avvise kravet fra Harald. Snorre forteller:

  • Så sa kong Magnus: Med denne rørkjeppen gir jeg deg halve Norges rike med all skatt og skyld og all eiendom som hører til, med den avtalen at du skal være konge allesteds i Norge med samme rett som jeg. Men når vi to er sammen, skal jeg være førstemann i hilsen, tjeneste og sete. Er det tre fyrstelige menn til stede, skal jeg sitte i midten; jeg skal ha rett til kongeplass i havn og ved brygge. De skal også stø og styrke Vår makt til gjengjeld for at Vi har gjort Dem til en så stor mann i Norge at Vi trodde ingen skulle bli så stor så lenge hodet Vårt var over molda. Da stod Harald opp og takket ham vel for den høye verdighet og for æren, dermed satte de seg ned begge to og var lystige og glade,

De to kongene skal altså dele makten, men Magnus hevder han skal være den fremste av de to. Men, så allerede i 1047, bare ett år etter Haralds ankomst, dør kong Magnus den gode. Magnus har noen år tidligere blitt anerkjent som konge av Danmark, men han dør på vei til Danmark for å slå ned et opprør sammen med Harald Hardråde. Einar Tambarskjelve er selvsagt med på turen. Harald mener at Einar og hans menn skal følge ham videre for å angripe opprørerne, men Einar sier nei, han vil ikke følge Harald, han vil heller følge Magnus den godes lik tilbake til Trondheim. 

  • Etter disse hendingene holdt kong Harald ting med hæren, og sa til mennene det han tenkte å gjøre; han ville fare med hæren til Viborg ting og la seg ta til konge over Danevelde, og så vinne landet. Han sa at dette var en arv etter kong Magnus, frenden hans, likeså vel som Norge var det. Han bad hæren om hjelp, og sier at da skulle nordmenn til alle tider være herrer over danene. Da svarte Einar Tambarskjelve at han var mer skyldig til å føre kong Magnus, sin fostersønn til grava og føre ham til hans far, kong Olav, enn å slåss utenlands og streve etter rike og eiendom til en annen konge. Han sluttet talen sin slik at han syntes det var bedre å følge kong Magnus død enn noen annen konge levende. 
  • Så lot han ta liket og stelle om det på ærefull måte, så de kunne se tilstellingen på kongsskipet. Så gjorde alle trøndere og nordmenn seg ferdige til å reise hjem med liket av kong Magnus, og leidangshæren løste seg opp. Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken.
Einar Tambarskjelve steller like til Magnus den gode, tegnet av Wilhelm Wetlesen

På kant med Harald Hårdråde

Det er altså ikke rart Einar får et anstrengt forhold til Harald Hardråde. Han opptrer som den rene småkongen i Trøndelag og trosser kongen åpent på tinget. Snorre forteller at han stod opp for bøndenes rett mot kongens overmakt, eller kanskje til og med maktmisbruk: 

  • Einar Tambarskjelve var den mektigste av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann.

Kongen og Einar stoler ikke på hverandre og Einar begynner å holde en stor styrke av husmannssoldater, sin egen lille hær. 

  • Einar Tambarskjelve var det som mest var formann for bøndene i hele Trondheimen. Han svarte for dem på tingene når kongsmennene gjorde søksmål. Einar hadde godt kjennskap til lovene; og det skortet ham ikke på djervhet til å føre det fram på tingene om så kongen sjøl var der. Alle bøndene støttet ham. Kongen harmet seg sterkt over dette, og til slutt kom det til det at de hele tida dreiv på med ordstrid. Einar sa at bøndene ville ikke tåle ulov av ham dersom han brøt landsretten for dem. På denne måten gikk det noen ganger mellom dem. Da tok Einar til å ha stor folkestyrke om seg hjemme, men enda mange flere folk når han fór inn til byen og kongen var der. Det var en gang at Einar fór inn til byen og hadde mye folk med, åtte eller ni langskip og nær fem hundre mann. Da han kom til byen, gikk han i land med dette mannskapet. Kong Harald var da i gården sin og stod ute i svalgangen og så at Einars folk gikk i land fra skipene. 

Det blir sagt at Harald da lager dette kvadet, eller diktet, om du vil:

Her ser jeg at den djerve
Einar Tambarskjelve,
som mang en gang sjøen pløyer
går i land så mannsterk.
Han full av styrke venter
å vinne kongens sete.
Ofte huskarer færre
fant jeg i følge til jarlen.
Han, som gjør sverdet blodig,
bort vil drive fra landet
oss, om Einar ei kysser
øksemunn den tynne.

Harald vil altså at Einar skal kysse den tynne, eller skarpe siden på øksen, hvis ikke, vil Einar drive ham ut av landet. Einar Tambarskjelve er altså å oppfatte som en klar trussel for Kong Harald Hardråde. Dette er faktisk den eneste samtidige kilden vi har om Einar Tambarskjelve. Alle andre opplysninger vi har stammer fra kongesagaene som er skrevet mange, mange år senere.

Drept av Harald Hardråde 

Forholdet mellom Einar og Harald Hardråde blir i hvert fall stadig dårligere, og det synes vanskelig å forlike Einar Tambarskjelve og Harald Hardråde. Snorre forteller: 

  • En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl.

Einar Tambarskjelve tar seg altså til rette og og befrir en mann som kongen ville straffe. Dette synes ikke Kong Harald Hardråde noe særlig om, og fra hans ståsted er dette åpenbart oppvigleri, klar ulydighet mot kongen og kongemakten. Einar reiser for å møte kongen som avtalt. Snorre forteller slik om dette møtet:

  • Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk; han sa til Eindride, sønnen sin: Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg. Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han: Mørkt er det i kongens målstue. Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden.
  • Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgården der bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp; men nettopp da rodde kongen ut etter elva. 

Einar Tambarskjelve dør omtrent 70 år gammel, drept i et sjofelt angrep fra kongens menn. Einar Tambarskjelve blir aldri hevnet, til det var antakelig Harald Hardråde rett og slett blitt for sterk. Det siste vi skal høre fra Snorre om Einar er: 

  • Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson. Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.

Kong Harald Hardråde dør selv mange år senere i 1066, da han går til krig i England og han faller ved slaget ved Stamford Bridge. Senere samme år kommer Wilhelm Erobreren til England, og han lykkes, og han er den siste som klarte å invadere England. I vår tid er Stamford Bridge selvsagt mest kjent som hjemmebanen til fotballklubben Chelsea. 

Sånn mot slutten kan vi kanskje kort si noe om navnet Tambarskjelve, et navn han fikk tildelt i voksen alder. Navnet betyr etter hva jeg forstår noe sånt som “buestrengskjelveren” eller “han som får buestrengen til å skjelve”. I nyere tid har det vært foreslått at navnet henspiller på Einars utstående mage, og at det skulle bety at han hadde blitt tjukk på sine eldre dager. Dette synes kanskje ikke særlig overbevisende, da alt tyder på at tilnavnet hos Snorre og de andre skaldene er å oppfatte som en hedersbetegnelse og knyttet til Einars voldsomme renomme som bueskytter. Uansett det er en slank utgave av Einar Tambarskjelve som i dag preger kommunevåpenet til Melhus Kommune, hvor han er knestående med buen i spenn. Det er også reist en bauta til minne om Einar Tambarskjelve der hvor gården Gimsan i sin tid lå.

Einar Tambarskjelve, bueskytteren, bondehøvdingen, politikeren og krigeren som stod imot flere konger, men kanskje først og fremst kjempet for de lokale bondehøvdingenes makt i Trøndelag. Han var i historikeren P.A. Munchs øyne Fædrelandets frelser, men han gikk også gang på gang mot kongemakta og slik kan man på sett og vis også forstå historikeren som falt ned på å kalle ham en riksfiende, selv om det i mine ører ikke låter helt treffende. 

Kilder og kreditering: 

Håkon Jarls saga av Snorre Sturlason
Olav Tryggvasons saga av Snorre Sturlason
Olav den helliges saga av Snorre Sturlason
Magnus den godes saga av Snorre Sturlason
Harald Hardrådes saga av Snorre Sturlason
Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid av Tore Skeie.
Norge i vikingtid av Torgrim Titlestad
Erling Skjalgsson – Rygenes konge, Erling Skjalgssonselskapet
Snl.no
Wikipedia

Kategorier:manuskriptene

Merket som:, ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s