manuskriptene

Adi Dassler: Brunstripete skomaker

Hovedpersonen i denne historien var sportsgal. Han var en aktiv løper og fotballspiller, men var også en detaljorientert oppfinner og Petter Smart-type. Han var en taus grubler, i motsetning til broren som var brautete og utadvendt. De to brødrene drev først familiebedriften sammen og var begge medlemmer i Hitlers naziparti, men ble etter hvert bitre fiender og arge konkurrenter.

Denne historien inkluderer også Jesse Owens, Joseph Goebbels, Pele, og ikke ett, men to fantastiske ungarske fotballag.

Dette er historien om Adolf Dassler, grunnlegger av Adidas. 

Historien kan også høres som podkast på Apple, Google, Acast og Spotify:

Familiebakgrunnen

Adolf Dassler ble født 3. november 1900 i den lille byen Herzogenaurach i Bayern, omtrent 20 km utenfor Nürnberg, og drøye 20 mil nord for München. Adolf var den yngste av Christoph og Pauline Dasslers fire barn. Han hadde to storebrødre og en storesøster. 

Faren Christoph hadde som de fleste i sin familie arbeidet i den lokale tekstilindustrien. Dette var småskala familiebedrifter og det var mange av dem i regionen. Etter hvert som større industrielle konkurrenter etablerte seg, så hadde det blitt vanskelig, for ikke å si umulig å holde tritt for disse små familieeide bedriftene og den lokale næringen kollapset mer eller mindre. I episoden min om Andrew Carnegie fortalte jeg hvordan hans far måtte gi opp vevstolene sine i konkurranse med storindustrien og at familien Carnegie flyttet fra Skottland til USA på søken etter nye muligheter. Christoph Dasslers valg var kanskje ikke ful tså radikalt, men han ble uansett den siste i familien Dassler som arbeidet i den tradisjonelle tekstilindustrien. 

Christoph Dassler beveget seg ikke så langt, hverken yrkesmessig eller geografisk, men valget skulle sette varige spor. Christoph begynte å gå i lære for å bli skomaker og fikk jobb på en lokal skofabrikk. Den lokale skoindustrien tok til seg mange av de gamle veverne og tekstilarbeiderne, og den lille byen som den gang hadde noe sånt som 3.500 innbyggere fikk raskt mer enn 100 skomakere. Christophs kone Pauline var også driftig og hun etablerte et lite vaskeri hjemme i familiens hus. De tre sønnene Fritz, Rudolf og Adolf ble alle brukt som løpegutter og bud for moren. De tre guttene løp byen rundt og leverte nyvaskede klær for moren og de tre ble derfor kjent som «vaskeriguttene.»

Bakerlærling

Denne historien handler altså om yngstesønnen Adolf, vanligvis kalt Adi. Han var ekstremt opptatt av all slags idrett og prøvde seg på det meste av det som var tilgjengelig av lokale sports- og idrettstilbud. Adi drev blant annet med friidrett, fotball, boksing og ski. 

En ung Adi Dassler.

Adi går selvfølgelig også på skolen, men er ferdig med den obligatoriske skolegangen i 1913, altså 13 år gammel. Deretter var det om å gjøre og finne seg et yrke og Adi begynner som bakerlærling, slik faren befalte. Adi var sånn passe engasjert i bakeryrket, og han fortsetter å bruke det meste av fritiden på idrett, og det var særlig løping og fotball som var favorittene. 

Adi var ikke bare opptatt av idrett som utøver, men han grublet og lurte på hvordan han kunne forbedre seg. Hva kunne han gjøre for å løpe fortere, skyte hardere eller kaste lengre? Han begynner å fikle og prøve seg frem med utstyr og han lager sine egne spyd og diskoser, for eksempel. 

Mens Adi går i lære som baker, så er tiden kommet for denne episodens første krig. Adi fyller 14 år omtrent samtidig som skuddene faller i Sarajevo og snart er første verdenskrig i gang. Ikke lenge etter blir begge hans to storebrødre innkalt til den tyske hæren. Adi var for liten og han fullfører læretiden som baker, men han bestemmer seg for at dette ikke er noe for ham og så snart han er ferdig med læretiden, legger han kjevla på hylla. Han begynner istedenfor å lære søm av faren, skomakeren. 

Adi var en metodisk og tålmodig type, en som ville forstå hvorfor og hvordan. Han begynner nå å se ordentlig på skoene han bruker som idrettsutøver og etter hvert som han lærer mer om skosøm av faren, så ser han muligheter for forbedringer. På denne tiden var det knapt noe som het idrettssko og fotballsko var egentlig bare arbeidssko, som for eksempel fabrikkarbeiderne brukte. De var laget av tungt og kraftig lær og de gikk gjerne godt over ankelen. Etter hvert hadde de fått påmontert knotter slik at man ikke skulle skli så mye på gresset, men skoene var fortsatt tunge, de kunne veie en halvkilo hver, og gjerne det dobbelte hvis det regnet og de ble våte.  

Adi ser at det er mye å hente på å lage spesialiserte sko for forskjellige idretter og lager forskjellige sko for løping og fotball, men det er først og fremst for seg selv og sine venner. Slik holder Adi på de første årene av krigen før han bli vervet sommeren sommeren 1918. Da er det jo ikke så lenge igjen av krigen, men han blir værende i hæren i et drøyt år og når han kommer hjem til Herzogenaurach høsten 1919, er det til et samfunn som strever økonomisk etter mange harde krigsår. Moren gir opp vaskeriet og Adi går tilbake til skoene. Han arbeider videre med idrettssko, og da særlig fotball- og løpesko, og starter et bittelite skoverksted på morens gamle vaskerom. 

Gebrüder Dassler

Adi tjener litt penger på å reparere sko, men bruker mesteparten av arbeidstiden til å prøve seg frem med nye sko og nye løsninger. Han har lite penger, og det var knapt mulig å låne noen, være seg i banken eller noe annet sted, og det var få investorer med kapital de første årene etter krigen. Det var uansett knapphet på nesten alt og det var vanskelig å skaffe råvarer, selv om han hadde hatt penger. Adi begynner derfor å samle skrot og ting han finner i byen. Krigen hadde om ikke annet etterlatt seg mye rart og han fant gamle lærhjelmer, brødposer og gamle sko og skrapmetall var det nesten overalt. Alt kunne brukes til forskjellige deler av skoene som han utvikler. Også strømtilførsel var en utfordring, og i beste Reodor Felgenstil, så monterer Adi opp en sykkel, kobler den til noen drivreimer, som igjen var koblet til en lærfres, og slik kunne han skaffe sin egen strøm. 

Og det er her i det gamle vaskerommet hjemme hos moren og faren Adi lager noen av de første ordentlige piggskoene, sko som var designet og laget kun for å løpe på en friidrettsbane. Mange, mange år senere sa Adis enke at han ikke så på dette som en jobb, egentlig, dette var mer en slags altoppslukende hobby, men en hobby som ble gjort med skikkelige og vitenskapelige metoder og med nesten parodisk eller stereotypisk tysk grundighet.  

De første årene arbeider Adi mer eller mindre alene, men i 1923 blir også storebroren Rudolf med. Rudolf, eller Rudi, som han vanligvis ble kalt, hadde arbeidet med sko sammen med faren før krigen, men hadde egentlig tenkt å bli politimann da han kom hjem igjen. Han fullfører politiskolen, men ombestemmer seg og blir heller med på brorens lille skoverksted. Året etter, i 1924, etablerer de og registrerer firmaet Gebrüder Dassler Sportschuhfabrik, altså brødrene Dasslers sportsskofabrikk. 

Broren Rudi var, i motsetning til Adi, høylytt, utadvendt, kanskje til og med brautete som type. De to var derfor på mange måter en god miks for Gebrüder Dassler. Adi kunne sysle med utvikling av sko og nitid arbeid i verkstedet, mens Rudi var den pågående og offensive selgeren, som ikke lot seg stoppe av et nei. Det var likevel ikke på noen måte slik at dette ble noen stor suksess umiddelbart, men de holder det gående og det går rette veien, selv om det ikke går voldsomt fort. 

Gebrüder Dassler Sporthschufabrik, Herzogenaurach, 1928.

Mot slutten av 1920-tallet har de likevel fått et anerkjent navn og det tyske friidrettslagets trener Josef Waitzer hører om de nyskapende brødrene Dassler og kommer til Herzogenaurach for å treffe de to og se på skoene deres. Josef og Adi blir raskt gode venner og Josef kunne dele av sin kunnskap med Adi, slik at Adi kunne lage enda bedre løpesko. Adi var kanskje en idrettsmann, men Josef Waitzer var på et annet nivå. Han hadde selv deltatt i OL og var nå landslagstrener i friidrett. Samarbeidet gir raskt uttelling og tyske utøvere med sko fra Dasslerbrødrenes lille fabrikk vant olympiske gull både i Amsterdam i 1928 og i Los Angeles i 1932, men det er de olympiske lekene i 1936 som virkelig skal sette fart på sakene. 

Nazismen og medlemskap

Men før vi kommer til de olympiske lekene i Berlin i 1936, så må vi se på brødrene Dasslers forhold til politikk, og dere aner vel hvilken vei dette bærer. Jeg tror det er unødvendig å bruke mye tid på bakgrunnen her, men årene før Berlin-OL i 1936 er selvfølgelig også årene hvor Hitler og nazistene gjør sin brutale og voldsomme fremmarsj Tyskland. Hitlers Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, NSDAP, eller Nazipartiet, tok tidlig kontroll også over idretten og i løpet av 1933 og 1934 blir i praksis alle idrettslag som ikke underkaster seg nazipartiet forbudt. 

Hitler ville bruke idretten til i hvert fall to ting. Det ene var at idretten skulle bidra til å skape en sterk og sunn generasjon av ungdommer, og det kunne jo komme beleilig med, hvis man skulle havne i en krig. Det andre var selvfølgelig at sterke og raske tyske idrettsmenn og -kvinner ville vise for all verden at tyskerne, og da kanskje særlig den ariske rasen, var overlegne alle andre. 

De to Dassler-brødrene følger med på ferden og melder seg inn i Hitlers naziparti allerede i mai 1933, bare noen måneder etter at Hitler utnevnes til kansler. Også den tredje broren Fritz var med i partiet fra start. Adi så også muligheter i Hitlerjugend og ble både trener og leverandør til de nazistiske idrettslagene. Dette bidro i betydelig grad til at skosalget skyter i været. Før vi går videre med skofabrikken og før vi kommer til OL i Berlin sommeren 1936, så må vi også se litt nærmere på familien Dassler, fordi familien kommer til å spille en helt avgjørende rolle i den videre historien. 

Familien og begynnelsen på vanskelighetene

Når vi nå er kommet litt ut på 30-tallet, så er både Rudi og Adi gift. Rudi var gift med Friedl Strasser, som var konservativ og katolsk, og gikk veldig godt overens med de konservative svigerforeldrene Christoph og Pauline.

Adi på sin side hadde noen år tidligere studert på en fagskole for skomakere, og hadde giftet seg med datteren til læremesteren på denne fagskolen. Hun het Käthe Martz og var bare 15 år da de ble sammen. I motsetning til Rudis kone Friedl, var Käthe selvsikker, selvhevdende, og hun var ikke like konservativ og føyelig. Käthe skal nesten fra dag 1 ha blandet seg inn i det meste, også forretningsdriften, og broren Rudi hevder senere at denne umodne og uerfarne jenta var årsaken til at de to brødrene blir uvenner. Det hører med til historien at de alle bor i det samme huset. De to brødrene hadde noen år tidligere bygget et nytt og større hus ved siden av en ny og større fabrikk. I tredje etasje i denne store villaen bor brødrenes gamle foreldre, i andre etasje bor Rudi og hans familie, og i første etasje bor Adi med sin familie. Eldstebroren Fritz skal vi ikke bruke så mye tid på, men han ble igjen i det gamle familiehuset på den andre siden av elven, hvor han drev en lederhosenfabrikk.

Adi og Käthe.

Uansett, tilbake til de to brødrene og deres familier. De får begge flere barn, og de jobber jo tett sammen, og etter hvert som Käthe blander seg stadig mer i virksomheten og husholdningen, ja, da blir det veldig tett og trangt i villaen, det krangles, hviskes og baktales, og mistenksomheten og fiendtligheten får gode kår. Denne situasjonen skaper vondere og vondere blod mellom svigerforeldrene og Käthe, mellom svigerinner og svogere, og ikke minst mellom de to brødrene Rudi og Adi. 

OL i Berlin og Jesse Owens

Vi kommer tilbake til kranglingen i familien Dassler når vi kommer til andre verdenskrig, men nå er det på tide og komme seg til OL i Berlin. Berlin hadde faktisk blitt tildelt OL en gang tidligere, men det var i 1916, og de lekene ble naturligvis avlyst på grunn av første verdenskrig. Men et par år før Hitler og nazistene kommer til makten tildeler Den internasjonale olympiske komite Sommer-OL i 1936 til Berlin. Hitler var først helt uinteressert i OL, men han blir overbevist av propagandasjefen Joseph Goebbels. Goebbels overbeviser Hitler om at OL er en perfekt arena for å vise frem den ariske rasens overlegenhet og at dette kan bli en triumf for partiet og for Hitler. Og dermed blir OL en del av det tyske og nazistiske propagandamaskineriet.

Joseph Goebbels.

Og propaganda eller god reklame kunne være kjærkomment på denne tiden. Utviklingen i Tyskland under Hitler hadde allerede skapt bekymringer i resten av Europa, og i USA. Dette var riktignok før Krystallnatten i 1938 og det var før Holocaust, men det var allerede nå godt kjent at jødene lå dårlig an. De hadde allerede mistet statsborgerskapet i Tyskland og de var langt på vei utestengt fra store deler av samfunnet, og det var iverksatt omfattende og brutale boikotter av jødiske kjøpmenn og deres butikker. 

Det blir derfor en opphetet internasjonal debatt om OL virkelig kunne finne sted i Tyskland i 1936. Avery Brundage, lederen av den amerikanske olympiske komite, reiste selv til Tyskland for å sjekke forholdene. Han blir tatt vel imot, om jeg kan si det slik, og hvem tror dere fikk ansvaret for å vise ham rundt i Berlin og i Tyskland? Joda, det var ingen ringere enn selveste Joseph Goebbels som tok seg av det. Han gjør som vanlig en grundig og overbevisende jobb, og Brundage reiser hjem til USA og kan avkrefte alle skumle rykter om Tyskland og om jødenes vanskelige situasjon der. Og dermed var veien åpen for deltakelse. 

Også i Europa blir det harde diskusjoner. Lederen for Den internasjonale olympiske komite, en belgier ved navn Henri Baillet-Letour, han kommer også på inspeksjonsrunde og han var nok litt skarpere enn amerikaneren. Baillet-Letour var i hvert fall veldig misfornøyd med alle de antisemittiske plakatene han så over alt. Han krevde at de ble fjernet, hvis ikke ville han avlyse hele arrangementet. Hitler blir rasende, men tyskerne ryddet likevel opp i forkant av OL, slik at Baillet-Letour og den olympiske komite skal bli fornøyde. Tyskerne får beholde OL og Goebbels skal få sin propaganda. Filmskaperen Leni Riefenstahl, som hadde laget propagandafilmen Viljens Triumf et par år tidligere, hun får i oppdrag å lage propagandafilm fra OL. 

Tilbake til brødrene Dassler, som også ser store muligheter i OL i Berlin, og at dette kan bli deres store springbrett ut i verden. Adi Dasslers nære vennskap og samarbeid med det tyske friidrettslandslaget ville sikre at de fleste tyske idrettsutøverne ville ha på seg Dassler-sko i Berlin, noe som selvsagt ville gi god reklame. Men det var en helt annen utøver Adi Dassler var opptatt av før lekene skal begynne. Utøveren Adi Dassler tenkte på og som han var nesten besatt av og som han ville, ville, ville skulle ha på seg Dasslersko, det var Jesse Owens, den amerikanske friidrettsstjernen. 

Jesse Owens fra Alabama hadde året før satt tre nye verdensrekorder og tangert en gammel rekord i løpet av en snau time på et friidrettsstevne i Michigan. Jesse Owens var med andre ord en stor stjerne allerede før OL i Berlin, og han kom til OL med et voldsomt renomme. Jesse Owens var ikke akkurat arisk og de tyske avisene sammenliknet ham med aper og andre ville dyr. Samtidig var det stor beundring for bedriftene og rekordene hans og det var vel ingen som skapte større forventninger før lekene i Berlin. Da Owens og resten av den amerikanske OL-troppen ankommer Hamburg på vei til Berlin blir de møtt av tusenvis av tyskere som begeistret ropte ett navn, og det navnet var Jesse Owens. 

Jesse Owens, Berlin, 1936.

Adi Dassler var desperat etter å få Jesse Owens til å løpe med sine sko. Som jeg var inne på tidligere har Adi fått et godt og nært forhold til landslagstreneren i friidrett og Adi er nå nærmest en del av det tyske OL-landslaget, og han var dermed på indre bane. På den måten klarer Adi Dassler å få overlevert flere par sko til Jesse Owens. Owens tok imot skoene og han ender med å bruke disse lette og særegne skoene med to striper på sidene. De to stripene med lær var der først og fremst for å stramme og beskytte skoen og vi kommer tilbake til disse stripene. Uansett blir Jesse Owens OL en eneste stor triumfferd og det er kanskje særlig tvekampen med den tyske lengdehopperen Lutz Long som huskes best i dag. Hitler var selv på tribunen og kunne lite gjøre med at Owens smadret sin egen verdensrekord og ble olympisk mester foran Long, som så ut som en prototype på en arisk nazist og som selvfølgelig burde vunnet sett fra Hitlers og Goebbels ståsted. Jesse Owens vinner også individuelle gull på 100m og 200m og selvfølgelig som medlem av USAs stafettlag som vant sprintstafetten. 

Jesse Owens og Lutz Long på seierspallen, Berlin, 1936.

Hitler var gretten og ville ikke gratulere Jesse Owens, men når sant skal sies var han ikke den eneste som unnlot å gratulere Jesse Owens på høvelig vis. Det gjorde heller ikke president Roosevelt, som ikke sendte noe telegram for å gratulere Owens, og heller ikke inviterte ham til Det hvite hus da Owens kom tilbake til USA. Antakelig fordi Roosevelt var redd for å irritere sine egne velgere, særlig i sørstatene. Jesse Owens til tross, tyskerne tok klart flest gull og medaljer av alle under lekene i Berlin. 

Tilbake til brødrene Dassler, så blir lekene i Berlin det internasjonale gjennombruddet de hadde håpet på. Men selv om det nå går veldig bra for Gebrüder Dassler, så begynner de to brødrene å bli stadig mer uvenner. Rudi syntes Adi var en pedantisk, nevrotisk pirkepetter, og de kjekler og krangler. Konene krangler også og Rudi krangler med Adis kone Käthe, som stadig får skylden for alt som er galt. Stemningen er dårlig i flere år, men det er først når vi kommer til andre verdenskrig at det blir skikkelig ille og det virkelig går i dass. 

Andre verdenskrig

Den 7. august 1940 får Adi beskjed om å melde seg til tjeneste til Wehrmacht, og han begynner senere den høsten på opplæring som radiotekniker. Overraskende nok blir Adi ganske raskt dimmitert, det skjer allerede i februar 1941 uten at han noen gang er i nærheten av noen slagmark. Grunnen til dette var at han var for viktig for driften av Gebrüder Dassler, og han blir sendt hjem for drive fabrikken. 

Nazistene og militæret tok kontroll over store deler av næringslivet og industrien og også brødrene Dassler blir delvis satt til å produsere utstyr for det store tyske krigsmaskineriet. De klarer så vidt å produsere løpesko og fotballsko, selv om volumet blir mye mindre. Et par av fotballskomodellene får forresten tidsriktige navn som «Kampf» og «Blitz.» 

Storebroren Rudi har vært selvskreven enehersker den korte tiden Adi er borte, og blir ikke glad når Adi kommer tilbake, tvert imot blir han dritsur og forsmådd. I det som ser ut til å være et smålig forsøk på å vise hvem som er sjefen nekter han å ansette søsteren Maries sønner, altså sine egne nevøer, og hevder at «det er nok familieproblemer i selskapet.» Avgjørelsen er fullstendig hjerteskjærende for Marie, siden sønnene hennes dermed nesten var garantert å bli innkalt ettersom hærens behov var umettelig. Maries sønner blir da også til slutt innkalt, og de kommer aldri tilbake fra krigen.

Rudi blir ikke mindre sint når han selv blir innkalt av Wermacht i januar 1943. Han hadde allerede avtjent fire år under den første verdenskrigen, og nå blir han kalt inn igjen. Dette er etter slagene om Stalingrad og El Alamain, og det begynner virkelig å se dårlig ut for Tyskland, og de må ta i bruk alle midler og alle ledige hender, selv 45-åringer som Rudi. Senere hevder Rudi at det var Adi som sørget for at han blir innkalt, og dette gjør familieforholdene enda surere. 

Rudi Dassler.

Rudi blir sendt til Polen og herfra sender han truende brev til Adi og skriver at han gjerne stenger fabrikken, slik at også Adi må ut i krigen. Rudi får viljen sin og en kort periode er fabrikken stengt. På samme tidspunkt som fabrikken blir midlertidig tvangsstengt, så er Rudi hjemme på permisjon. Han tenker han skal sikre seg en del av lagerbeholdningen for senere bruk, men blir illsint når han oppdager at Adi allerede har hatt samme tanke. Rudi blir så sint at han angir Adi til nazistenes regionale hovedkontor, og selv om Adi ikke blir fengslet, blir han dårlig behandlet, ifølge Adis kone Käthe, som dermed bygger opp under den stadig vondere konflikten. Ved et annet tilfelle blir hjembyen bombet av de allierte og da skal Rudi og familien ha kommet stormende ned i bomberommet for å gjemme seg. Der er allerede Adi og familien og da Rudi kommer halsende inn med sin familie sier Adi at “der er de drittsekkene igjen”. Mente han Rudi og Friedl, eller siktet han til de allierte bombeflyene? Det er ikke godt å si, men Rudi var ikke i tvil om hva Adi mente.

Så i desember 1943, mens Rudi er tilbake i Polen, bestemmer hæren at Dassler-anlegget skal produsere deler til Panzerschreck, eller “panserskrekk”. Dette var mer eller mindre en kopi av amerikanske bazookaer og i likhet med den amerikanske modellen kunne Panzerschreck trenge gjennom pansrede kjøretøyer og tanks. Testene tydet på at de var enda mer effektive enn den amerikanske originalen og den enkle utformingen av våpenet gjorde at Adi raskt kunne trene sine sydamer og menn slik at de kunne gjøre sin del. 

Tilbake i Polen var Rudi fortsatt like sint og bitter. Det vil si, han surner vel stadig mer etter hvert som tiden går og han arbeider hele tiden med planer for hvordan han skal klare å skyve broren til side og hvordan han selv skal kunne komme seg hjem og overta sjefsstolen i Gebrüder Dassler. Rudi er fortsatt i Polen vinteren 1945, da Den røde arme nærmer seg med voldsomme og fryktinngytende stormskritt. Rudi søker om tillatelse til å reise hjem, men den søknaden blir blankt avslått. Jeg vet ikke hvordan han begrunnet søknaden, men det spiller ingen rolle egentlig. Rudi gir ikke opp og bestemmer seg for å rømme fra Polen og fra troppen sin. Han deserterer og når han senere dukker opp igjen i hjembyen ordner han en legeattest som sier han må fritas fra militærtjeneste på grunn av frostskader i den ene foten. Troppen hans, derimot, ser ut til i stor grad å ha blitt drept eller tatt til fange av sovjetiske styrker i januar 1945. 

Rudi kommer seg altså hjem, men de tyske væpnede styrkene gir ikke slipp på ham. Rudi blir kalt tilbake til tjeneste i SS sin sikkerhetstjeneste (SD). SD jobbet blant annet med informasjon som Gestapo brukte til sine forferdelige overgrep. Rudi møter aldri til tjeneste og i april blir han arrestert og ført til Nürnberg.  

Men, Gestapo og tyskerne er på vikende front på alle fronter og det tar ikke lang tid før amerikanske styrker kommer til Herzogenaurach. Da de i begynnelsen av mai 1945 kommer dit stopper stridsvognene foran Dassler-fabrikken og amerikanerne diskuterer om de skal sprenge fabrikken i filler. Adis kone Käthe var ikke skyggeredd og hun går rett frem til amerikanerne og hevder at anlegget bare er en uskyldig produsent av sportssko. De lar fabrikkanlegget stå, men overtar familiehuset. De mange allierte soldatene, eller kanskje først og fremst offiserene, ville jo ha tak over hodet etter måneder i telt, i beste fall. Det sies også at amerikanerne sparte fabrikken etter at de fikk høre at skoene til Jesse Owens ble produsert der, men jeg er usikker på om dette er sant eller ikke. Det som skal være sant er at mange av troppene ble gode kunder og bestilte store mengder av sko som egnet seg bra til typisk amerikanske idretter som basketball og baseball. Frigjøringen av Europa betyr også at Gestapo ikke lenger holder på Rudi, som kommer tilbake mot slutten av mai 1945. Det er en sur og bitter Rudi som kommer tilbake. 

Etterkrigstiden og et uforsonlig brudd

Men Rudi får ikke være hjemme lenge denne gangen heller. Et par måneder etter at han har kommet hjem blir han arrestert igjen. Denne gangen blir Rudi arrestert av de amerikanske okkupasjonsmyndighetene, mistenkt for å ha jobbet for SS-styrkenes hemmelige sikkerhetstjeneste.  Rudi blir nå sendt til en interneringsleir i Hammelburg. Dette var kummerlige saker, i hvert fall til å begynne med. Leiren blir bygget etter at fangene var ankommet, så i første omgang var det i praksis bare et jorde med piggtråd og vakter rundt. Deretter ble brakkene satt opp og smått om senn ble det en slags fangeleir. 

Rudi hevder til sitt forsvar at han ikke frivillig hjalp Hitler og Det tredje riket og at han ikke under noen omstendigheter deltok i hverken Waffen SS- eller SD-aktiviteter. Men de amerikanske etterforskerne finner ut at han hadde vært medlem i nazi-partiet i årevis og at han har arbeidet med etterretning i Polen, og Rudi klarer heller aldri å redegjøre overbevisende for hva som skjedde mot slutten av krigen da han ble hentet av Gestapo. Det hjelper vel ikke på familiesituasjonen at Adi vitner om at Rudi faktisk hadde jobbet for Gestapo. Etterforskningen varer i nesten et år, men etter hvert som krigsoppgjøret este ut i omfang og etter hvert som det ble klart at det var veldig mange større kjeltringer å ta tak i enn Rudi Dassler, så blir Rudi løslatt uten dom.  

Men før Rudolf blir løslatt, må også Adi møte for retten. Han hadde jo også vært partimedlem og han hadde produsert krigsutstyr for Wehrmacht, for de tyske væpnede styrker. Adi får sin dom sommeren 1946 og han blir erklært såkalt Belasteter, den nest alvorligste kategorien av nazistiske lovbrytere. Dette omfattet for eksempel krigsprofitører, og den dømte kunne få opptil ti års fengsel. Det mest alvorlige for Adi var nok at dette ville forby ham å lede firmaet. 

Hans tidlige medlemskap i Nazipartiet og Hitlerjugend kunne ikke bestrides, men han setter i gang med å forberede en anke og han samler en bunke vitnesbyrd som vitner om hans gode oppførsel under krigen. Adis sterkeste støttespiller var Herzogenaurachs borgermester, som de allierte styrkene stolte på. Adi legger også frem regnskap og bøker som viser at firmaet ikke hadde tjent på det som ble beskrevet som tvungen våpenproduksjon, men at de tvert imot hadde tapt 100.000 mark. Til tross for alt dette blir ikke Adi frikjent, men de justerer den opprinnelige dommen og nå blir han Minderbelasteter, en kategori ned og han unngår fengsel. Også denne dommen ville bety at han mistet kontrollen over selskapet. 

Rudi, som altså er løslatt helt og holdent, ser nå sitt snitt til å kvitte seg med Adi og overta kontrollen over Gebrüder Dassler. I sin vitneforklaring i brorens sak, forteller Rudi at Adi hadde organisert våpenproduksjonen selv og for egen vinning. Rudi hevder også at broren hans hadde feilaktig vitnet mot ham for å slippe unna selv, og at Adi hadde holdt politiske og nazistiske taler til de ansatte under krigen. 

Men til tross for Rudis iherdige forsøk på å sverte broren, så blir Adis straff nok en gang nedgradert og nå blir han idømt statusen Mitläufer (tilhenger eller medløper) og dermed slipper han de aller fleste begrensninger og den 3. februar 1947 får Adi Dassler formelt og juridisk tillatelse til å gjenoppta ledelsen av firmaet. 

Det er vel opplagt at de to brødrene ikke blir venner igjen nå. Rudi tror fast og bestemt at han var angitt av Adi, og Rudi har vitnet mot Adi, og Adi har vitnet mot Rudi. Det var ingen vei tilbake etter dette. Dette splitter familien uopprettelig. Faren er allerede død, men moren velger Rudi og Friedls side, og bor sammen med dem resten av livet. Søsteren Marie derimot, hun kunne aldri tilgi Rudi for at han ikke ansatte sønnene hennes, og dermed var Rudi i hennes øyne skyld i at de ble sendt til fronten, og at de døde. 

Det er først nå de to familiene flytter fra hverandre. Rudi, hans kone og to barn, og den gamle moren flytter til den andre siden av elven Aurach som deler byen i to. De to brødrene tar hver sin halvdel av Gebrüder Dassler og de tar hver sin fabrikk og Adi og familien blir igjen i familievillaen. Etter at brødrene deler virksomheten og flytter fra hverandre, snakker de aldri med hverandre  igjen. 

En ny begynnelse

Men det er ikke bare forholdene i familien Dassler som ligger i grus. En ny verdenskrig har rasert den tyske økonomien og det er nok en gang vanskelig å få tak i forsyninger, arbeidere og kraft til skofabrikken. I tillegg må fabrikken til Adi Dassler bygges om fordi den jo var modifisert for å produsere våpendeler. Heldigvis for Adi Dassler ser amerikanerne tidlig at det er nødvendig å skape økonomisk aktivitet, hvis ikke kan dette gå riktig ille i Tyskland, og for så vidt i hele Europa. Et Europa som ikke bare er i ruiner, men som også er truet av kommunismen og et Sovjetunionen som fester grepet i øst. Alt dette bidro sterkt til Marshallplanen, som understøttet gjenreisningen i betydelig grad. 

Amerikanske offiserer hadde som sagt rekvirerert Dassler-huset som bolig, og dermed blir Adi også godt kjent med amerikanske tjenestemenn som faktisk hjelper ham og han får blant annet en del materialer og stoffer, som ikke lenger var livsnødvendig for de allierte styrkene som nå hadde avsluttet krigen i Europa. Nok en gang bruker Adi det han finner og får tak i og Adi er dermed i stand til å produsere sko. 

Gebrüder Dassler blir Adidas

De to brødrene Dassler skiller altså lag og etter forhandlingene om hvordan dette skulle gjøres, hadde de to blitt enige om at de ansatte skulle få velge hvem de ville jobbe for. Fordi Rudi hovedsakelig hadde vært opptatt med salg og administrasjon, valgte de fleste selgerne og kontorpersonalet å bli med Rudi, mens resten, inkludert nesten alle som hadde vært involvert i produktutvikling og produksjon blir med Adi. Adi ender dermed opp med nesten to tredjedeler av de ansatte og for å fylle tomrommet etter de som ble med Rudi får Käthe og søsteren Marie større roller enn de hadde hatt tidligere. 

Adi arbeider ufortrødent videre med sine sko, men nå bruker han mer tid på design, og ikke bare på funksjon som hadde vært hovedfokus til nå. Selv om han ikke var et salgstalent som sin bror, så skjønte han verdien av PR og Adi forstår at det måtte bli lettere å se hvem som faktisk brukte skoene hans. Det måtte bli mer synlig for det blotte øyet at dette var hans sko og ikke noen andres. Etter litt prøving og feiling, ender han opp med at han skulle fargelegge stroppene eller lærreimene som ble brukt til forsterkning på sidene av skoene. Hvis han ga disse stripene enn annen farge enn resten av skoen ville det gi ham et synlig og lett gjenkjennelig varemerke. Etter litt eksperimentering ender han opp med de tre stripene vi kjenner så godt i dag og i mars 1949 registrerer Dassler de tre stripene som selskapets varemerke. Han måtte selvsagt også ha et nytt navn, det kunne jo ikke hete Gebrüder Dassler lenger. Han bestemmer seg for en sammentrekning av sitt eget fornavn og familienavnet, og dermed blir det Addas. Eller, det ble jo ikke Addas, og grunnen til det var at det allerede fantes en barneskoprodusent som brukte det navnet, og dermed i august 1949 føyer han til i´en fra sitt eget fornavn, og Adidas er et faktum.

Fotball-VM i 1954

Før vi går videre til neste viktige etappe i Adi Dasslers liv og i historien om Adidas, så må vi nå introdusere en ny person som spiller en viktig birolle i denne historien, nemlig Sepp Herberger. Sepp Herberger var tidligere tysk landslagspiller i fotball og han hadde blitt trener for det tyske landslaget etter OL i 1936. Den forrige landslagstreneren fikk sparken etter OL fordi Tyskland tapte kvartfinalen mot vårt berømte bronselag. Dette åpnet veien for Sepp Herberger. Sepp hadde også blitt medlem i nazipartiet til Hitler i 1933 og ble dømt som Mitläufer etter krigen, men de tyske myndighetene lot ham fortsatte som trener for landslaget. Herberger hadde allerede før krigen samarbeidet tett med brødrene Dassler. Det er kanskje greit nå å minne om at Tyskland ikke lenger eksisterer som ett land på dette tidspunktet. Adi bor og lever nå i Vest-Tyskland, det som formelt heter Forbundsrepublikken Tyskland og som ble skilt fra Øst-Tyskland (DDR) i 1949. Vest-Tyskland har likevel allerede spilt sin første landskamp i 1948 og det første målet blir scoret med en av storebror Rudis sko etter at Herberger hadde valgt å fortsette samarbeidet med Rudi. Men Rudi, som ser ut til å ha vært i stand til å irritere en gråstein blir også uvenn med Herberger, og dermed skifter Herberger og landslaget skoleverandør og går til Adi og adidas. Adi blir dermed fast inventar i reisefølget til det tyske fotballlandslaget og under kampene sitter han på benken ved siden av Herberger. 

Vest-Tyskland var ikke kvalifisert for verdensmesterskapet i fotball i Brasil 1950, eller mer presist de fikk ikke være med. De var ikke anerkjent eller opptatt som medlem av FIFA før etter mesterskapet var ferdig. Med unntak av det aller første verdensmesterskapet i Uruguay i 1930, da Tyskland ikke var interessert i å delta, så er VM i 1950 det eneste Tyskland ikke har deltatt i. Det betyr at Tyskland aldri har mislyktes i en kvalifisering til VM i fotball. 

Men når vi kommer til neste VM, det som skal holdes i Sveits i 1954, ja, så er Vest-Tyskland kvalifisert og klare for kamp. Adi har brukt tiden godt og adidas fotballsko har kommet langt. Adidasskoene er mye lettere enn de gamle tradisjonelle klumpete og tunge fotballskoene. Adi Dassler har også utviklet fotballsko med skruknotter, og dette gjorde at de kunne feste kortere eller lengre knotter, alt avhengig av hvor langt gresset var, eller hvor vått det var. 

Det er likevel Ungarn som er storfavoritter før VM og Tyskland taper gruppespillkampen mot de såkalte magiske magyarene med stjernespillerne Ferenc Puskas og Sandor Kocsis i spissen. Ungarn knuser tyskerne og vinner 8-3 og Kocsis scorer fire mål. Ungarn var regjerende olympiske mestere fra Helsinki i 1952 og på dette tidspunktet spiller de to stjernene fortsatt for Budapest Honved bak jernteppet. Ferenc Puskas var en målscorer av rang og endte med 84 mål på 85 kamper for det ungarske landslaget. 

Sandor Kocsis scoret faktisk enda flere landslagsmål per kamp enn det Puskas gjorde. Kocsis endte på smått utrolige 75 mål på 68 landslagskamper. Til sammenlikning scoret Ole Gunnar Solskjær 23 mål på omtrent like mange kamper. Kocsis startet karrieren i Budapestklubben Ferencvaros, hvor han ble seriemester noen år før han flyttet til Honved. 

Og når vi snakker om Ferencvaros, må jeg også her flette litt av min egen historie inn i denne episoden. Jeg spilte faktisk mot småguttelaget til Ferencvaros en gang. Det gikk ikke bra. Det var kaldt og det regnet, jeg tror det må ha vært tidlig på morgenen. Vi var egentlig et veldig bra lag, men vi ble most i denne kampen. Vi tapte 6-0 og det er eneste gang jeg kan huske at vi ikke hadde noe å stille opp med. Det er den eneste kampen jeg kan huske at vi var sjanseløse. Jeg tror egentlig også det er den eneste gangen jeg kan innrømme at vi tapte fortjent. Dette var i 1988 og Ungarn var fortsatt bak jernteppet og det var fortsatt en mystikk rundt disse lagene, og vi ble fortalt at disse guttene bodde i kaserner på fotballskoler, og det hadde de visstnok gjort i årevis. 

Jeg vet ikke om Kocsis hadde bodd i slike kaserner, men vi må uansett tilbake til fotball-VM i Sveits i 1954. Selv med braktapet mot Ungarn går Tyskland går videre og etter sluttspillseire mot Jugoslavia og Østerrike er de klare finalen, hvor det er klart for et nytt oppgjør mot storfavorittene Ungarn. 

Puskas scorer allerede etter seks minutter, til tross for at han antakelig var småskadet, og bare to minutter etter scorer Ungarn igjen, og det ser dermed vanskelig ut for Vest-Tyskland. Historien forteller så at det begynner å regne og det er nå Adi Dasslers nyskapning virkelig bidrar til at tyskerne kan slå tilbake. 

Det regner tungt og banen blir gjørmete og tung og de stakkars ungarerne har tunge sko med dårlig feste, mens tyskerne har lette sko med påskrudde og gode knotter, noe som gir dem en stadig større fordel utover i kampen. Tyskerne vinner 3-2 i det som ble kjent som Miraklet i Bern og tyskerne blir verdensmestere for første gang. Et nedtrykt og ruinert Tyskland som fortsatt var en internasjonal paria etter krigen får seg en lenge etterlengtet oppmuntring og Herberger berømmer Dassler offentlig som en sentral bidragsyter til seieren. Adidas berømmelse stiger også fordi dette var det første TV-sendte verdensmesterskapet i fotball og de tre hvite stripene til Dassler var godt synlige i skjermen. 

Adidas fotballsko, 1954.

Ser man bilder av skoene Puskas brukte og sammenlikner dem med de tyske adidasskoene i 1954, så er det stor forskjell. En ting er skruknottene, men adidasskoene ser egentlig ganske like ut dagens sko. De er riktignok kjedeligere i fargen og læret er ekte, men de er gjenkjennelige som fotballsko. Skoene til Puskas ser mer ut som gamle tunge beksumstøvler og det er ikke vanskelig å se for seg at dette ble tungt etter hvert som det begynte å regne. 

Så skal det sies at det er flere årsaksforklaringer til at Vest-Tyskland ble verdensmestere i 1954. Den ene forklaringen kan være dårlige dommere. I forkant av utlikningen til 2-2 hindrer nemlig Vest-Tysklands Schäfer den ungarske keeperen, og rett før slutt får Puskas en scoring tvilsomt annullert for offside, en scoring som ville betydd 3-3. 

Den kanskje mest oppsiktsvekkende forklaringen er ikke at tyskerne holdt ut lenger, løp raskere og var bedre etter hvert som ungarerne ble slitne fordi de hadde bedre fotballsko med nye skruknotter, men fordi tyskerne fikk sprøyter i pausen. En historie forteller at de fikk C-vitaminsprøyter,  og at de hadde fått en brukt sprøyte av en sovjetisk lege og at dette skulle forklare hvorfor mange spillere fikk gulsott i etterkant. Hvorfor eller hvordan de skulle fått denne sprøyten er litt uklart. Sovjetunionen var ikke bare en fiende til Vest-Tyskland, men Sovjetunionen var ikke engang med i dette mesterskapet. 

Enda mer oppsiktsvekkende er det at en studie gjort ved Universitetet i Leipzig hevder at de tyske spillerne ikke fikk C-vitaminer, men at de rett og slett fikk metamfetamin. Metamfetamin er ikke bare et vanedannende og helsefarlig narkotisk stoff, men kan i små doser styrke konsentrasjonsevnen og øke energinivået. Verdensmestere ble de i alle fall og Ungarn reiste slukøret tilbake, selv om Sandor Kocsis ble toppscorer med 11 mål.

Jeg kan kanskje legge til at året etter VM i Sveits så var de magiske magyarene på en liten turne i Skandinavia og i løpet av en ukes tid spilte de mot Norge, Sverige og Danmark. De vant 5-0 mot Norge, 6-0 mot Danmark og 7-3 mot Sverige. Sandor Kocsis scoret seks mål på de tre kampene. I perioden 1950 til 1956 tapte Ungarn kun en kamp og det var finalen mot Vest-Tyskland, men etter 1956 spiller ikke de to stjernene flere landskamper for Ungarn. Kocsis fikk ikke vært med i flere VM, mens Puskas spilte i VM i Chile i 1962. Da spilte han for Spania, etter at han hadde flyttet til Real Madrid.

For hva skjer i 1956? Jo, høsten 1956 reiser Puskas og Kocsis og resten av klubblaget Budapest Honved til Bilbao for å spille Europacupkamp, og mens de er der så bryter det ut et opprør eller en revolusjon hjemme i Ungarn. Dette var et opprør mot de sovjetiske styrkene som i praksis okkuperte Ungarn, og denne oppstanden ble slått hardt ned av disse sovjetiske styrkene. Som en følge av dette reiser ikke Puskas og Kocsis hjem til Budapest og de to spiller aldri mer for det ungarske landslaget. Likevel klarer Ungarn å kvalifisere seg til de neste mesterskapene i Sverige i 1958, Chile i 1962 og England i 1966, men i nyere tid har det vært begredelig og de har ikke kvalifisert seg for VM siden 1986. 

Sovjetisk pansret kjøretøy brenner i Budapest, november 1956. Foto: Házy Zsolt, Fortepan. https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=37402313

Tvekamp med storebror og Puma

Tilbake til Adi Dassler så etablerer adidas seg nå som et stort globalt varemerke, til tross for at Tyskland og tyske varer fortsatt kunne være upopulære som en følge av krigen. Denne sterke posisjonen har Adidas fortsatt og det er vel fortsatt nesten utenkelig å se det tyske landslaget i noen annet enn de tre stripene, selv om de ikke spilte i adidastrøyer da de ble verdensmestere i 1954. Den gangen var det kun adidassko. Det var først etter dette at Adidas virkelig begynte å produsere klær i tillegg til sko og siden den gang har det tyske landslaget alltid brukt Adidas som leverandør av drakter, selv om de en periode på 70-tallet brukte Erima, som var et underbruk av Adidas. 

For å fortelle resten av historien om Adi Dassler må vi hente frem igjen broren Rudi. Han ga seg jo selvsagt ikke uten kamp etter at de to skilte lag. Rudi drev jo også sin egen skofabrikk og også hans skomerke måtte selvsagt ha et navn. Først prøvde han seg med omtrent samme variant som broren Adi og ville bruke Ruda, men ender opp med Puma

Den lille byen Herzogenaurach får dermed det som fortsatt er to av verdens største varemerker for sportstøy og sko. Brødrene og fabrikkene holder til på hver sin side av elven Aurach som renner tvers gjennom byen. Puma på sørsiden av elven, Adidas på nordsiden. Det ble sagt at hver familie hadde minst ett familiemedlem som arbeidet for enten Puma eller Adidas. Det sies også at brødrenes fiendskap smittet over på resten av samfunnet og at byens innbyggere først sjekket fottøyet når de møtte noen på gaten, slik at man raskt kunne sjekke om det var venn eller fiende mann møtte. 

De to brødrene og deres selskaper hadde begge sett nytten av reklamen superstjerner som Jesse Owens ga dem, og de neste par tiårene kjemper de som løver om hvem som skal få pryde føttene til de aller største idrettsstjernene. Adi hadde vunnet kampen om det tyske fotballandslaget, og han vant slaget om Muhammed Ali, men Rudi og Puma var ikke tapt bak en vogn på noen måte. 

Under VM i Mexico i 1970 spiller Pelé med Puma på føttene. Rett før VM-finalen mot Italia skal starte, med alle kameraer rettet mot seg i det han skal ta avspark, henvender Pelé seg til dommeren og ber dommeren vente litt med å blåse i gang kampen. Pelé setter seg ned på kne og knyter skolissene slik at skoene og Pumamerket kommer ordentlig i fokus i kamera og tv-bildene blir sendt verden rundt. Diego Armando Maradona, som jeg personlig mener er tidenes beste fotballspiller, brukte forresten også Puma.

Brasils landslag i VM i fotball, Mexico, 1970. Bak fra venstre til høyre: Carlos Alberto Torres, Brito, Piazza, Félix, Clodoaldo, Everaldo. Foran fra venstre til høyre: Jairzinho, Gérson, Tostão, Pelé og Rivelino.

Senere har superstjerner som Usain Bolt valgt Puma og David Beckham valgt Adidas, men innen disse kommer på banen er både Rudi og Adi døde og begravede. Adis sønn Horst Dassler overtar ledelsen i Adidas etter Adi, men hadde før det også etablert Arena, som fortsatt er en storprodusent av svømmebriller, badedrakter og så videre. Adidas var et familieeid selskap helt frem til 1995, da selskapet ble børsnotert. Adidas er sommeren 2021 verdsatt til nesten 60 milliarder Euro, noe som er omtrent det samme som Equinor. 

Lillebror Adis selskap er fortsatt storebroren når det gjelder verdi og størrelse og Adidas er verdt mer enn fire ganger så mye som Puma. Rudi dør også først, og kjenner jeg ham rett var vel det også et slags nederlag, selv om Adi Dassler neppe kan lastes for det. Adi på sin side forble gift med Käthe til han dør av hjertesvikt i 1978. Adi og Rudi Dassler er gravlagt på samme kirkegård, men på hver sin side av kirkegården og på behørig avstand fra hverandre. 

Kilder:

Sneaker Wars av Barbara Smit
The Adidas Story, ZDF, 2018: https://youtu.be/LDgfLgLqOww
The Nazi Olympics, The US Holocaust Memorial Musem
adidas.com 
The Miracle of Bern, Bavaria Film International: https://www.youtube.com/watch?v=-wQLKpgAmWQ 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s