Dette er historien om en fantastisk dame som vokste opp i en lutfattig familie i fjellene i Tennessee. Familien bestod av ekte hillbillies og flere hjemmebrennere, men også en svovelpredikant i pinsemenigheten.
Hun er en dreven og rik forretningsdame, men også et ikon for homofile og transpersoner. Hun har ingen egne barn, men har vært gift med den samme mannen i 55 år.
Hun har vært med i mange spillefilmer og hun har donert fryktelig mye penger til mange gode formål. Hun har delt ut millioner av bøker til barn og hun har bidratt med millioner av kroner til utviklingen av Modernas coronavaksine. Hun er også kjent for sitt utseende, sine store parykker, og enda større byste, men hovedgrunnen til at hun er en verdenskjent superstjerne er at hun er en låtskriver av rang og en av de største kvinnelige sangerne de siste 50 årene.
Denne historien inneholder også en sovjetisk utenriksminister, cherokeeindianere, Den amerikanske borgerkrigen, litt hjemmebrent, en lang biltur og Åse Kleveland.
Dette er historien om selveste Dolly Parton.
Historien kan også høres som podkast på Apple, Google, Acast og Spotify:
Familie og bakgrunn
Dolly Rebecca Parton ble født 19. januar 1946. Hun ble født i et lite stusselig trehus ved elvebredden i Pittman Center i Tennessee. Moren heter Avie Lee Caroline og faren Robert Lee Parton Sr. Dolly er nummer fire av totalt 12 barn de to får sammen. Barneflokken består av seks gutter og seks jenter.
Great Smoky Mountains
For å forstå Dolly Parton og hennes historie og hvordan bakgrunnen og historien har påvirket musikken, tekstene og egentlig også hvordan hun styrer sine forretninger, må vi se litt nøyere på geografien og historien til Tennessee og bygdene hvor hun vokste opp. Dette er en spesiell region som har vært gjennom ganske mye de siste par hundre årene.
Pittman Center er helt øst i Tennessee og dette er et bittelite sted med noe sånt som 500 innbyggere i dag. Pittman Center ligger ved foten av fjellkjeden Great Smoky Mountains, fjellkjeden som her danner grensen mellom Nord-Karolina og Tennessee. Smoky Mountains er en del av den større fjellkjeden Appalachene, som strekker seg fra Alabama i sør og nord-østover helt til Canada. Tennessee er en av de amerikanske sørstatene, hvis noen skulle være i tvil om at Dolly Parton er fra sørstatene. Toppene i Smoky Mountains er ikke voldsomt høye, men de er da opp mot drøye 2000 meter. Fjellene er stort sett kledd med løvtrær i lavere høyder og grantrær lenger opp.
Smoky Mountains var opprinnelig hjemstedet til Cherokeeindianerne, som bodde i små bye og landsbyer langs elveleiene. Cherokeene er blant de klassiske indianerstammene, og er blant de som ble omtalt som de såkalte “fem siviliserte stammene”. Cherokeehøvdingen Sequoyah hadde på begynnelsen av 1800-tallet utviklet et eget skriftspråk og de hadde også skrevet sin egen grunnlov. Vi omtaler dem vel strengt tatt ikke som indianere lenger, men som amerikanske urfolk. Cherokeene er uansett i dag den største av disse gruppene og teller bortimot 300.000 medlemmer.
Hernan de Soto, den berømte og beryktede spanske oppdageren møtte cherokeene i Smoky Mountains allerede i 1541. Senere handlet cherokeene med hvite handelsmenn og nybyggere, de solgte mye pels og skinn, men også indianerslaver de hadde kidnappet eller tatt som krigsbytte fra andre stammer. Cherokeene sto på Englands side i kriger mot Frankrike og Spania fra 1600-tallet og de var på den tapende siden under Den amerikanske revolusjonen.
Cherokeene fikk ikke bli værende i sine landsbyer i Smoky Mountains. Etter hvert som amerikanske nybyggere presset seg vestover fra østkysten og stadig lenger inn i landet på jakt etter nytt land til nye bondegårder, så ble cherokeene kastet ut og dyttet vestover, hvor det var ledige og tomme landområder.
Tåreveien
Denne utkastelsen, denne fordrivelsen er det som på engelsk kalles Trail of Tears, eller Tåreveien på norsk, og for Cherokeene begynte denne elendigheten i 1832. De måtte reise fra hjemstedene sine og dra vestover med hele familier, menn, koner og barn, og slavene de hadde og som de brukte i landbruket, ikke ulikt de store plantasjeeierne ellers i sørstatene. De hadde antakelig med seg flere tusen slaver da de trakk vestover før de endte opp i Oklahoma. Et par tusen Cherokeer ble igjen i fjellene i Smoky Mountains hvor de gjemte seg og forsøkte å klare seg på egenhånd.
Det hevdes at Dolly Parton og hennes familie har et snev av Cherokeeblod etter de som ble igjen i Smoky Mountains, men det er aldri blitt påvist med sikkerhet, og det er kanskje bare en gammel familieanekdote det ikke er noe hold i. Det som er sikkert er at hennes familie har aner fra de britiske øyer og det er spor tilbake til både Skottland, England, Irland og Wales, og navnet Parton betyr noe sånt som pærehagen, eller pæretunet, kanskje, og i så fall er det kanskje ikke helt urimelig å anta at det er noe norsk eller nordisk i den språklige opprinnelsen av navnet i hvert fall.
Den amerikanske borgerkrigen
Når vi først er kommet til de amerikanske sørstatene, så kommer vi ikke utenom Den amerikanske borgerkrigen, selv om den var slutt omtrent 80 år før Dolly Parton ble født. Borgerkrigen fikk en enorm innvirkning på Tennessee, som var åsted for mange store slag og de lokale bøndene fikk stadig sine åkre og jorder ødelagt. Tennessee var også en splittet stat, og de østlige delene, som altså er Dolly Partons hjemsted, stemte imot å gå ut av unionen. De ville altså ikke bryte ut og de ville ikke gå med Sørstatene, men var i mindretall i staten, som altså dermed havnet på det vi i historiens bakspeil må kalle feil side, kanskje særlig moralsk, men også til slutt militært. Sporene etter borgerkrigen sitter fortsatt i her og dette kommer vi tilbake til senere.
Etter hvert som Tennessee ble erobret og overvunnet av nordstatstroppene, så ble Andrew Johnson utnevnt til militærguvernør i Tennessee. Han ble deretter Lincolns visepresident etter valget i 1864 og etter at Lincoln blir drept, så blir Andrew Johnson president, og han fikk senere den tvilsomme æren av å bli den første amerikanske presidenten som ble stilt for riksrett. Før vi avslutter historien om Den amerikanske borgerkrigen, så kan jeg nevne at Cherokeene også her valgte feil side i et håp om anerkjennelse som en suveren, uavhengig stat, men dette gikk selvfølgelig også skeis etter at nordstatene vinner krigen.
Tennessee ble senere veldig hardt rammet også av Den store depresjonen og det er her i 1933 President Roosevelt setter i gang et av de første, største og mest kjente prosjektene i sin New Deal, nemlig Tennessee Valley Authority. Dette prosjektet var særlig knyttet til utbygging av vannkraftverk for å skaffe strøm og kraft til næringslivet og husholdningene i regionen, men inkluderte også andre prosjekter, blant annet gjødselproduksjon for å styrke det lokale jordbruket.
Fattige hillbillies
Tilbake til Dolly Parton og hennes familie, så er dette folk av små kår, det tror jeg det må være lov å si. Dette er ekte hillbillies, eller bondeknøler, kanskje. Dolly Parton aksepterer ikke at dette er nedsettende begreper, nei, tvert imot. Hun er stolt over denne bakgrunnen og viser til at de som vokste opp i disse fjellbygdene, disse hillbilliene, er et folk som har sunn fornuft, bondevett, kanskje, høy arbeidsmoral, styrke og kløkt. Begrepet hillbilly eller redneck brukes av utenforstående som noe nedsettende, men Dolly Parton bruker hillbilly som en hedersbetegnelse. Om bruken av hillbilly og andre liknende uttrykk har hun sagt:
To me that’s not an insult. We were just mountain people. We were really redneck, roughneck, hillbilly people. And I’m proud of it.
Dolly Parton
Det er ellers ganske karrig jord her og vanskelig terreng mange steder, så landbruket er ikke det mest innbringende, den gode og fruktige landbruksjorda finner man andre steder, særlig lenger sør og vest. Det er ikke her i fjellene øst i Tennessee vi finner de store plantasjene hvor det dyrkes bomull. Det er heller ikke her vi finner tusenvis av slaver eller de store flotte, hvite herskapshusene vi har sett i et utall amerikanske filmer. Nei, oldefaren til Dolly Parton var ikke en stor plantasjeeier med slaver og herskapshus, men en kjent hjemmebrenner og han reiste visstnok rundt med en kjerre med et hemmelig hulrom hvor han gjemte spriten sin. Dollys far Lee dyrker diverse grønnsaker, korn og tobakk på små åkerlapper ved foten av fjellene, i skogkanten, men han eier ikke sin egen gård. Han er en slags husmann og arbeider for andre større jordeiere, mot at han får betalt med deler av avlingene han dyrker frem. Han jobber også av og til på byggeplasser for å skaffe litt mer penger til familien, jordbruket var for smått eller for magert til at det holdt for familien som blir større og større. Dette var hardt arbeid året rundt. Faren lærte aldri å lese og skrive, men var nok en luring og var utvilsomt flittig og arbeidsom. Til tross for farens analfabetisme, har Parton ofte kommentert at han var en av de smarteste menneskene hun noensinne har kjent, og kanskje særlig når det gjaldt forretningssans.
Partons mor, Avie Lee, styrte huset og husholdningen, og hun underholdt den store barneflokken med folkeviser og lokale sanger. Mange av sangene hennes var var opprinnelig sunget av innvandrere fra de britiske øyer som hadde kommet til disse fjelltraktene mer enn et århundre tidligere. Dollys morfar var opprinnelig lærer, men fant gud, eller gud fant ham, og denne morfaren ble vekkelsespredikant i pinsemenigheten, og Parton og hennes søsken gikk alle regelmessig i kirken. Før morfaren ble predikant hadde han faktisk hatt litt suksess som låtskriver og flere av sønnene hans, altså Dollys onkler, var også veldig musikalske. Dolly har gitt sin far æren for sin forretningssans, og morens familie for sine musikalske evner. Denne kombinasjonen har vært kraftfull hos Dolly Parton.
Den stadig større familien Parton flytter flere ganger, men de flytter aldri langt og de oppholder seg hele tiden i små fattigslige hus uten strøm og innlagt vann. De bor på steder med navn som Locust Ridge, Pigeon Forge og Bird`s Creek. Parton har selv beskrevet familien som «lutfattige» og da Dolly Parton ble født, så betalte faren legen med en pose maismel, kontanter var det aldri noe råd med, etter alt å dømme. Vi kommer tilbake til det snart, men Dolly har skrevet og sunget mange sanger om både bakgrunnen og regionen.
Dette er fortsatt ansett som litt bakevje og dette er blant delene av USA hvor de lokale innbyggerne gjerne vises som smådumme og enkle på film og i TV-serier. Dette er forresten i aller høyeste grad Trumpland og Trump fikk nesten 80% av stemmene i valgdistriktet som dekker Dolly Partons hjemsted ved presidentvalget i 2020. Området var tradisjonelt dominert av småskala landbruk, men det er i dag turisme som er driveren i den lokale økonomien, også det kommer vi tilbake til.
Kirken og musikk
Dette er også en del av det amerikanske bibelbeltet og kirken spiller en stor rolle i Dolly Partons oppvekst. I hennes families tilfelle er det som sagt pinsemenigheten vi snakker om. Pinsebevegelsen er en relativt ung gren på det kristne treet og fikk sitt gjennombrudd i Los Angeles så sent som på begynnelsen av 1900-tallet. Pinsebevegelsen tar Bibelen på alvor, om jeg kan si det slik, de tar den vel langt på vei bokstavelig. Bevegelsen er i dag utbredt over hele verden og har omkring 500 millioner tilhengere, eller medlemmer, på verdensbasis. Bevegelsen er konservativ og det er for eksempel lite rom for homofile.
Dollys morfar var vekkelsespredikant i den lokale pinsemenigheten og ifølge henne var dette en stor og dominerende del av livene deres. Dolly Parton har selv snakket om at det var både tungetale, håndspåleggelse og slikt involvert, men også til og med at slanger ble brukt under prekenene. Slangene ble brukt som et tegn, som bevis på at man virkelig hadde ånden i seg, hvis jeg forstår dette riktig. Hvis man kunne håndtere slangen uten å bli bitt, så var det et tegn eller bevis på at man hadde den hellige ånd i seg. Dette fenomenet ser ut til å ha blitt utbredt i disse fjelltraktene for omtrent hundre år siden. Men, det som er mest interessant for denne historien, er at det er det er i kirken hun opptrer for første gang når hun er seks år gammel. Hun begynner også å spille gitar på denne tiden, først på en hjemmelaget gitar, men når hun er åtte, kjøper den ene onkelen det som blir Dolly Partons første ordentlige gitar.
Barnestjerne
Dolly Partons barndom er ikke helt rett frem eller enkel, selv om den er enkel i betydningen av at de lever enkle liv på bygda. Hun forteller selv om en fri og idyllisk oppvekst i, jeg holdt på å si i det fri, og hun og de andre barna er mye ut i skogen hvor de bor. De bor relativt kummerlig og trangt og de har verken innlagt vann eller strøm i de forskjellige stedene de bor, og i en periode bor de slik til at man må krysse en elv på en taubro for å komme frem til huset de bor i. Hun sier selv i dag at hun av og til liker å tisse fra trammen og hun har kjøpt et av de små kummerlige husene hvor hun vokste opp, og dette huset er restaurert og brukes som en slags familiehytte, men standarden er fortsatt enkel.
Hennes beskrivelser av hjemstedet og barndommen er stort sett idylliske, av og til nesten nostalgiske, og det er vanligvis rett frem og enkelt beskrevet. Det er nesten noe Alf Prøysen-aktig over tekstene hennes og bildene hun bruker. Hun forteller om hvordan plantene slynger seg rundt gjerdestolpene og hvordan den søte blomsterlukten sprer seg, og at man over fjellene i det fjerne kan se ørnen bre sine vinger, og livet er så fredelig som et sukk fra en liten baby, mens gresshoppene synger på markene, synger hun i My Tennessee Mountain Home.
Honeysuckle vine clings to the fence along the lane,
Dolly Parton, My Tennessee Mountain Home
Their fragrance makes the summer wind so sweet,
And on a distant hilltop, an eagle spreads it’s wings,
An’ a songbird on a fence post sings a melody,
In my Tennessee mountain home,
Life is as peaceful as a baby’s sigh,
In my Tennessee mountain home,
Crickets sing in the fields nearby
Men vi vet også at det ikke bare var en lett oppvekst, det var nok tidvis ganske tøft. Før Dolly ble født, da moren og faren til Dolly var nygifte hadde de to først flyttet inn i et lite hus langt ute skogen. Det var helt øde. Dollys mor var gravid med nummer 1, Dolly var som jeg nevnte nummer fire i rekken. Moren Avie Lee var livredd for å være alene der ute i dette huset i skogen, men faren reiste likevel fra henne for å drikke med kameratene sine, mens hun ble sittende igjen gravid, alene og redd. Også han solgte hjemmebrent forresten. Jeg kan kanskje legge til at at Dollys far var 17 og moren bare 15 da de giftet seg. Det gikk ganske fort så dårlig med de to at innen Dollys eldste søster ble født, så hadde moren flyttet hjem til foreldrene sine, og det tok et års tid før hun flyttet tilbake til mannen Lee. Morens foreldre hadde hele tiden vært skeptiske til Lee, men de anerkjente at han tross alt var en flittig arbeidskar og en sliter. Dollys far kunne også bli voldelig, høres det ut som, og Dolly sa selv en gang at han slo litt for mye, men hun har nektet for at det var alvorlig eller på noen måte misbruk. Som jeg allerede har nevnt lærte faren aldri å lese og skrive, og foreldrene til Dolly Parton ser ikke ut til å ha vært opptatt av barnas skolegang i det hele tatt.
De hadde knapt råd til klær til hele gjengen og etter hvert som flokken økte, så måtte de eldste barna trå til som barnepassere for de yngste. De sultet ikke, men det var magert og knapt når det gjaldt materielle goder og Dolly har fortalt at moren vannet ut ketsjupen for å få den til å vare lenger, og de kjøpte nesten aldri noe annet på butikken enn sukker og kaffe. Resten måtte de lage, dyrke frem eller finne i skogen eller i fjellene, eller skaffe på annet vis. Sengetøyet var laget av gamle gjødselsekker og Dolly har fortalt at de så rent hvitt sengetøy for første gang da moren havnet på sykehus. Det hører også med til historien at faren Lee fikk to barn utenfor ekteskapet.
Coat of Many Colors
De økonomiske vanskelighetene er godt synlige og hørbare i en av Dolly Partons aller mest kjente sanger, nemlig Coat of Many Colours. Der kan man også tydelig høre om en mor som ikke var tapt bak en vogn. Hun evnet å skaffe barna det de trengte, til tross for at det skortet på penger. Navnet på sangen er hentet fra bibelen og historien om Josef og frakken. Josef var sønn av Jakob og han var Jakobs favoritt, i hvert fall var det slik brødrene til Josef så det. Josef fikk en gang en lang mangefarget frakk eller tunika av faren sin, noe som førte til at brødrene hatet ham enda mer. Brødrene fryktet at dette betød at Josef kom til å ta over familieeiendommen og ta over som familieoverhode etter farens død. Brødrene ville derfor kvitte seg med Josef og de lurer og fanger ham, og de selger ham som slave. For at ikke faren skal mistenke at brødrene har gjort noe galt, dypper de frakken til Josef i geiteblod slik at faren skal tro at Josef er tatt av ville dyr.
Dolly Partons historie om sin frakk eller sin jakke er kanskje ikke like dramatisk, men den er minst like trist og den er vel strengt tatt hjerteskjærende. Hun synger liketil og rett frem om hvordan mora har fått en eske med brukte tøystykker og hvordan mora bruker disse til å lage en frakk, eller en jakke i mange forskjellige farger og tøystoffer. Den lille jenta i historien kunne ikke vært stoltere av den nye jakka og hun kan ikke vente med å komme på skolen og vise den frem. Men, jenta blir selvfølgelig mobbet og ertet av de andre barna og hun kan ikke engang skjønne hvordan de ikke kunne synes den var like fin som hun selv syntes. Det er vanskelig å skille historien fra Dollys egen, og det er en gjennomgangsmelodi i sangene og tekstene hennes. Til tross for det triste og smertefulle er det like fullt tydelig at det er en stolthet og styrke i denne sjelen, som ikke vil la seg kue, eller mobbe, for den saks skyld. Sangen er sår og sterk på samme tid.
So with patches on my britches,
Dolly Parton, Coat of Many Colors
And holes in both my shoes,
In my coat of many colors,
I hurried off to school,
Just to find the others laughing,
And making fun of me,
And my coat of many colors,
My momma made for me
Andre sanger som The Bridge er enda mer tragiske og triste. Den handler om en jente eller ung dame som står på broen og tenker på mannen som har forlatt henne og hennes ufødte barn. Med bankende hjerte og ustø føtter beveger hun seg sakte mot rekkverket før hun kaster seg i elven.
Tonight, while standing on the bridge,
Dolly Parton, The Bridge
My heart is beating wild,
To think that you could leave me here,
With our unborn child,
My feet are moving slowly,
Closer to the edge,
Here is where it started,
And here is where I’ll end it…
I en annen sang, Down from Dover, synger Dolly om en jente som er blitt gravid, og kjæresten, han som er gravøren, om jeg kan si det slik, han har reist til byen Dover, og etterlatt den gravide unge jenta som må klare seg på egenhånd. Hun må skjule at hun er gravid, hun er jo ikke gift og det gikk jo ikke an. Hun går og venter og håper at han kommer tilbake før det er for sent, for å redde henne fra skammen. Men han kommer ikke og babyen fødes. Teksten går slik…
My body aches the time is here, it’s lonely in this place where I’m lyin’
Dolly Parton, Down from Dover
Our baby has been born but somethings wrong its much too still I hear no cryinshe’d never have a father’s arms to hold her
I guess in some strange way she knew
And dying was her way of telling me he wasn’t coming down from Dover
Denne sangen ble forbudt på radio, den ble ikke spilt på radio fordi teksten var for drøy. Graviditet utenom ekteskapet var nok ille nok, men i tillegg så høres det jo ut som om den unge moren i sangen er lettet over at barnet dør, og det gjorde det jo ikke noe bedre.
Det er ingen grunn til å tro at alle disse tekstene, alle disse historiene, er selvopplevde, selv om vi vet at Coat of Many Colours er det, men det er heller ikke tvil om at mange av tekstene hennes henter inspirasjon fra kjente miljøer og nærstående familie og venners historier.
Men, selv om Dolly har en ganske kummerlig og vanskelig oppvekst på mange måter, så blir musikken veldig tidlig en vei ut av livet på bygda og inn i en helt annen verden. Som jeg nevnte har hun tidlig begynt å opptre og synge i kirken, og deretter baller det ganske fort på seg. Dolly Partons talent, arbeidsvilje og ambisjoner gjør at hun allerede fra 10-årsalderen er en barnestjerne, i hvert fall i sin egen hjemstat Tennessee. Hun farter mye rundt i regionen, særlig med den ene onkelen, onkel Bill, og noen andre slektninger, og de har sitt eget lille familieband. Dolly og de andre synger og opptrer på små konsertsaler, puber og barer. Dette var tøffe forhold for en liten jente, men hun har selv sagt at hun kan takke disse erfaringene for at hun lærte å håndtere de fleste utfordringer, inkludert klåfingrede og innpåslitne menn. Hun opptrer også på flere lokale radio- og TV-programmer og er på TV lenge før familien har noen TV hjemme. Dolly var også mer eller mindre et fast innslag på det populære radioprogrammet Farm and Home Hour. Her synger hun salmer og hymner, countryviser og gamle folkeviser, og hun synger nesten fra start sanger hun har skrevet selv. Hun var åpenbart et formidabelt talent, og hun var ambisiøs. Hun har selv sagt at hun visste at hun kom til å bli en stjerne. Dette var ikke noe hun håpet på eller drømte, hun var helt overbevist, hun var helt sikker på hun kom til å bli en stor stjerne.
Til countrymusikkens høyborg
Slik holder Dolly, onkel Bill og de andre det gående noen år mens hun går på skolen og hun bor vekselvis hjemme hos foreldrene på bygda og hos en tante i byen Knoxville, som var mer praktisk når hun skulle opptre forskjellige steder i regionen. Dolly hadde ingen planer om å bli på bygda lenger enn hun måtte, selv om hun var aldri så glad i familien og livet der, og dermed, dagen etter at hun er ferdig på Sevier County High School i 1964, flytter Dolly Parton til Nashville. Sammen med onkel Bill, får hun ganske umiddelbart kontrakt som låtskriver for Combine Publishing, og de to skriver sangerfor andre musikere, inkludert en sang for Skeeter Davis, som jeg bare nevner fordi jeg så henne live en gang. Jeg kommer tilbake til det. Dolly Partons låtskrivertalent var synlig og åpenbart for de fleste og mange år senere sa Emmylou Harris at:
I`ve never seen anyone so spontaneously creative. I`ve watched Dolly write one song, while she`s singing another.
Emmylou Harris
Men det ble ikke stor suksess umiddelbart, og det var dårlig med penger den første tiden. Hun pleide visstnok å snike seg rundt på hoteller og ta room service-mat som ikke var spist opp, og som gjestene hadde satt ut på gangen igjen, og der kom Dolly og tok maten før stuepikene rakk å rydde det bort.
Likevel, det gikk ganske snart rett vei. Året etter ankomsten til Nashville undertegner hun en avtale med plateselskapet Monument Records, som tenkte at hun skulle bygges opp som en klassisk 60-talls popsangerinne. Dette var foreløpig ikke i Dollys tanker, som selv var tydelig på at hun skulle satse på country og allerede nå ser vi at hun er egenrådig og sta, og som regel får hun viljen sin. Hun gir snart ut sin første country-singel, og den heter Dumb Blonde. Denne er faktisk ikke skrevet av Dolly selv, men var komponert av Curly Putman. Den solgte helt ok, men ikke mer heller. Teksten til sangen Dumb Blonde annonserte uansett på behørig vis at her kommer jeg, og tro ikke at du kan valse over meg, bare fordi jeg er blond og pen.
Just because I’m blonde
Dolly Parton
Don’t think I’m dumb
Cause this dumb blonde ain’t nobody’s fool
Giftermål og Carl Dean
Men før alt dette, før hun gir ut noen plater og før hun blir en skikkelig stjerne, så møter hun mannen i sitt liv. Ifølge Dollys egen historie så møter hun ham allerede den samme dagen hun kommer til Nashville og hun møter ham utenfor vaskeriet med det beste navnet jeg har hørt på et vaskeri noen gang: The Wishy-Washy Washeteria. Der møter hun Carl Dean, som var fra byen, og som er noen få år eldre enn henne. Carl er høy, mørk og kjekk og kjører en klassisk og erkeamerikansk hvit Chevrolet.
Etter et par år så gifter de seg, til tross for at plateselskapet hennes var sterkt imot det, først og fremst fordi de regnet med at det ville begrense karrieren hennes betydelig. De så vel for seg at hun ville bli en vanlig husmor. Så feil kan man altså ta. De to stikker i alle fall til nabostaten Georgia, og gifter seg 30. mai 1966. På den måten ble ikke vielsen annonsert i lokalavisene i Nashville og de kunne late som ingenting en stund til. Som et eksempel på driftigheten og drivkraften Dolly hadde, kan jeg fortelle at Dolly Parton stod opp kl. 03.00 dagen etter bryllupet, eller strengt tatt står hun vel opp midt på natta på bryllupsnatta, fordi hun måtte gjøre seg klar for å reise til neste konsert, mange timers bilkjøring unna.
Selv om Parton ikke bruker mannens etternavn som artist, så heter hun visstnok offisielt Dolly Parton Dean, hun sier selv at det er det det står i passet, og at hun noen ganger bruker Dean når hun undertegner kontrakter. Carl Dean er i dag pensjonist, men drev i flere tiår sin egen asfalteringsbedrift i Nashville. Han har alltid unngått oppmerksomhet og følger sjelden med Dolly på konserter eller på den røde løper. Det finnes nesten ikke bilder av ham, hvis man leter på Internett, og han har selv, ifølge Dolly, sagt at han ikke vil bli gjenkjent når han går på den lokale jernvarehandelen eller i matbutikken. Carl Dean er selvsagt mannen som den berømte Jolene så innstendig blir bedt om å holde fingrene sine langt unna.
I følge Parton har han sett henne opptre kun en gang, men det er nok en underdrivelse. Dolly Parton sa for noen år siden at
Vi er veldig stolte av ekteskapet vårt. Det er det første for oss begge. Og det siste.
Dolly Parton
Jeg nevnte tidligere at Dolly var nummer fire av tolv søsken og etter hvert som hennes suksess gir gode inntekter, så overtar hun etter hvert et slags foreldreansvar, eller i hvert fall forsørgeransvar for flere av sine yngre søsken. Parton og Dean hjalp altså til med å oppdra flere av Partons yngre søsken som flytter inn hos dem i Nashville. De to får aldri noen egne barn fordi Dolly måtte operere bort deler av livmoren på grunn av sykdom. Dolly er åpenbart svært opptatt av sin egen storfamilie og flere av dem har arbeidet for selskapene hennes og flere av dem er også musikere.
Porter Wagoner
Men, vi må tilbake til Dolly Partons tidlige karriere i Nashville, countrymusikkens høyborg. I 1967, samme år som hun gir ut sin første plate 21 år gammel, får hun jobben som medprogramleder på et populært TV-program med countrymusikk. Dette var The Porter Wagoner Show, og stjernen var en mannlig countrymusiker ved navn, ja, dere gjetter riktig, han het Porter Wagoner. Dette var klassisk, nesten parodisk countrystil, i hvert fall slik det ser ut femti år etter. Kulissene i studio var ting som kjerrehjul og westernsaloons og denslags. Porter Wagoner går i skikkelige, gjerne fargerike countrydresser med lisseslips. Han var allerede en legende og stor stjerne og dette ble Dolly Partons virkelige vei opp og frem i lyset. Det er nå hun virkelig begynner på veien mot å bli en superstjerne og hennes første hitsingler er duetter sammen med Porter Wagoner. Hun gir også ut musikk som soloartist, men det tar noen år til før hun virkelig treffer blink.
Når vi kommer til februar 1971 har hun så vidt fylt 25 år, og nå får hun sin første skikkelige hit med sangen og albumet Joshua. De neste par årene får hun en rekke solo-hits, inkludert Coat of Many Colors, som vi jo allerede har snakket om. Det er også nå hun virkelig treffer gull med blant annet sangen Jolene og hun for alvor får sitt gjennombrudd utenfor countrysjangeren. Det er nå hun blir ordentlig kjent utenfor det tradisjonelle countrymiljøet i de amerikanske sørstatene.
Men, det er også nå hun på sett og vis begynner å bli for stor for Porter Wagoner. Eller det er kanskje riktigere å si at han og TV-programmet synes for lite, for begrensende for Dolly Parton og hvordan hun så for seg sin egen videre utvikling. Derfor forteller hun Porter Wagoner at hun vil slutte i TV-programmet hans. Hun vil satse ordentlig på en solokarierre.
Porter Wagoner var ordentlig misfornøyd med dette. Dolly Parton hadde bidratt til at showet hans og musikken hans ble enda mer populær. Det var jo nå også blitt klart for alle at hun var en låtskriver av rang, noe som ga Wagoner gode inntekter fordi de to hadde et slags forretningspartnerskap, som ikke bare gjorde at han produserte musikken hennes, men han hadde også betydelige andeler av salgsinntektene. Det var også antydninger om at de to hadde et mer personlig forhold, men det er spekulasjoner og gjør ikke så mye fra eller til, spør dere meg.
Etter lang tids krangling bryter Dolly Parton til slutt med Wagoner og hans TV-show, og det er et bittert brudd, veldig bittert, og Porter Wagoner sa senere i et TV-intervju at hun var nedrig og ikke til å stole på og ville solgt moren sin for å oppnå suksess, eller noe veldig lignende. Men det er nå, midt i all denne bitterheten og i dette opprivende bruddet at vi kommer til hennes aller største hit, nemlig I Will Always Love You.
I Will Always Love You
Dolly Parton gir ut sangen i 1974 og Porter Wagoner hevder at han lenge hadde oppfordret henne til å skrive flere kjærlighetssanger, og at dette er et resultat av det, og dermed har han i hvert fall litt av æren, kanskje. Ifølge Dolly selv derimot, så handler sangen om nettopp det vanskelige og opprivende bruddet med Wagoner. Porter Wagoner saksøker henne fordi han mente han hadde rett på mer av salgsinntektene hennes, men selve bruddet blir løst med et forlik rett før rettssaken skulle begynne. Senere ble de ordentlig forlikte, og da han hadde problemer med skattemyndighetene på begynnelsen av 80-tallet, ja, da kjøper Dolly Parton rettighetene til alle sangene hans. Det høres ut som hun betaler en god pris, men enda mer bemerkelsesverdig er det vel at hun gir rettighetene tilbake til ham, uten noe mer om og men. Han hadde betydd mye for henne, og hun var blitt rik og var i stand til å gjøre dette, og da var det vel ingen grunn til å la være, selv om de hadde kranglet så busta føyk noen år tidligere, slik hun så det. Mange år senere da Porter Wagoner sang på sitt siste vers, så besøkte Dolly Parton ham på sykehuset og hun satt visstnok ved sengekanten hans, sammen med familien Wagoner, da han døde.
Tilbake til I will Always Love You, ganske snart etter at Dolly Parton selv har gitt ut sangen, så melder oberst Tom Parker seg og viser interesse for sangen. Oberst Tom Parker var, som mange av dere sikkert vet, den sagnomsuste manageren til ingen ringere enn Elvis Presley. Parker forteller at Elvis vil spille inn sangen og han vil gi den ut som singel. Parton er selvfølgelig kjempebegeistret over dette. Elvis var opplagt den største av dem alle, og det var både prestisje og mye penger i at han ville gi ut I Will Always Love You. Men, oberst Tom Parker forteller Dolly at han og Elvis har et krav før de spiller inn andres sanger. Elvis og Parker krever at låtskriverne måtte overføre store deler, gjerne halvparten, av rettighetene til den aktuelle sangen, slik at Elvis ikke bare fikk æren for å ha vært medforfatter, medkomponist, men også slik at han tjener penger som rettighetshaver og opphavsmann. De fleste låtskriverne ga etter for dette kravet, etter hva jeg kan se, det var for innbringende og for mange fordeler med å la Elvis få viljen sin.
Dolly Parton, derimot, hun nekter. Hun skjønner at en slik overføring av rettighetene vil ha negative følger, særlig på sikt og hun synes fra starten av inneforstått med at de virkelig store pengene, pensjonen, sparekontoen, sikkerheten hennes, kall det hva du vil, den lå i låtskrivingen, forfatterskapet, og hennes opphavsrettigheter. Så, Elvis han får for en gangs skyld et klart og tydelig “Nei, takk” og han spiller aldri inn I Will Always Love You. Dette var en gedigen skuffelse for Dolly, og jeg skulle også gjerne hørt hans versjon, men dette viser i hvert fall at hun var smart og forutseende og også at hun må ha vært ganske tøff, rett og slett. Hvor mange sa nei til Elvis på den måten? Ikke mange, etter alt å dømme.
Og så vet vi jo at snaut 20 år senere, i 1992, så kommer Kevin Costner-filmen The Bodyguard, og nå får hun virkelig betalt for at hun sa nei til Elvis. Whitney Houston har den kvinnelige hovedrollen og den store sangen i filmen skulle egentlig være What Becomes of the Broken-Hearted. Problemet var bare at den sangen plutselig blir brukt i filmen Stekte grønne tomater og dermed måtte Kevin Costner og co. finne en ny sang. Kevin Costner er en stor countryfan, ikke bare det, han har faktisk sitt eget countryband, Kevin Costner & the Modern West. Og det er Kevin Costner selv som foreslår Dolly Partons gamle sang I Will Always Love You og resten er historie, som det heter. Whitney Houstons versjon av sangen blir en kanonhit, en superhit. Den ligger på førsteplass på listene i USA i 14 uker, og topper listene nær sagt over alt og som Dolly Parton har sagt: “Whitney Houston gjorde meg rik”, selv om det antakelig ville være riktigere å si at Whitney Houston gjorde henne enda rikere.
Sangen og teksten er enkel og rett frem, den er raus og full av tilgivelse, men den er også ubønnhørlig og nådeløs på et vis. Det er ingen tvil om hvor det bærer. Til tross for at kjærligheten fortsatt er der, så er det slutt. Og der hvor Whitney Houston drar på noe så fryktelig, og det er flott og imponerende, det innrømmer jeg, men jeg synes nå likevel at Dolly Partons versjon er bedre, mer ekte, mer nære, hvis du skjønner hva jeg mener. Teksten og innholdet kommer bedre frem i Dollys versjon, som er mer lavmælt, uten de bombastiske trommene og det er knapt noe annet enn en sanger og teksten.
I hope life treats you kind
Dolly Parton, I Will Always Love You
And I hope that you have all that you ever dreamed of
And I wish you joy and happines
But above all, I wish you love
Pop
Tilbake til andre halvdel av 70-tallet og Dolly Partons karriere, så gikk den bra, men hun var ikke fornøyd, det vil si hun nøyer seg ikke med bra eller OK. Mye vil ha mer, kanskje, men Dolly Parton begynte i hvert fall en ganske målbevisst dreining vekk fra country og i retning popmusikken i et forsøk på å nå et en større publikum, selge enda flere plater og få enda større suksess.
Albumet Here You Come Again fra 1977 blir nok en milepæl og hennes første millionselger, men det er kanskje når hun begir seg inn i filmbransjen og etablerer seg i Hollywood at det virkelig tar av og hun blir en amerikansk nasjonalskatt. At hun vandret inn i popmusikken og Hollywood førte til litt kritikk fra et konservativt og tradisjonelt countrymiljø, som nok skulle ønsket at hun holdt på den mer rendyrkede countrystilen og at hun ble igjen i Nashville og Tennessee, men som Dolly sa:
I´m not leaving country, I´m taking country with me.
Dolly Parton
Superstjerne, politikk og likestilling
Filmen 9 to 5 fra 1980 er Dollys første spillefilm. Her er hun sammen med Jane Fonda og Lily Tomlin. Dolly spiller en sekretær som blir plaget av sin sjef, en gammeldags mannsgris av en sjef som kommer med seksuelle sleivspark og fremstøt i tide og utide. Denne sjefen hadde vært sjanseløs i våre dager, får vi håpe og tro. Jane Fonda, datter av Henry Fonda og broren til Peter Fonda, var nærmest en innfødt i Hollywood, men var også politisk engasjert, i en helt annen grad enn Dolly. Jane Fonda ble kalt Hanoi Jane, fordi hun hadde besøkt Nord-Vietnam under Vietnamkrigen, og hun var kontroversiell, ja, mildt sagt upopulær i mange kretser. ilmen var tydelig feministisk og fremhever problemet med diskriminering av kvinner på arbeidsplassen. Dette er på mange måter om me too før me too var me too.
Dolly Parton hadde sagt ja til å bli med i filmen på en betingelse, og det var at hun fikk skrive sangen til filmen. Den kjenner dere og den ble selvfølgelig en superhit, den ble en hit blant countryfolket, men også utenfor countrymiljøet. Parton ble en av få kvinnelige countrysangerne som hadde en nummer én singel på country- og poplistene samtidig, og sangen ble nominert til en Oscar. Sangen har etter hvert blitt en feministisk kampsang og denne er igjen tydelig og rett frem i sin tale, og poengtert, det må være lov å si. Sangen har også en rytme og takt som minner om ei klokke, som tikker like nådeløst som det arbeidslivet hun beskriver i sagen, og hvordan man er fanget i det vi på godt norsk kalle rotteracet.
Working 9 to 5, what a way to make a living
Dolly Parton, 9 to 5
Barely getting by, it’s all taking and no giving
They just use your mind, and they never give you credit
It’s enough to drive you crazy if you let it
Just Because I`m a Woman
Temaet kvinner og likestilling var høyaktuelt i Hollywood, det har jo historiene om for eksempel Harvey Weinstein senere vist oss, men det var nok ikke noe lettere i sørstatene, snarer var det nok heller enda vanskeligere. Da Dolly kom til Nashville midt på 60-tallet var kvinner en klar nummer to også i countrymusikken. Det var visstnok slik at radiostasjonene ikke spilte to sanger av kvinner på rad, det ville bli for mye, og de kunne ikke være hovedattraksjonen på store konserter. Som et tidlig svar på forskjellsbehandling av kvinner og menn, og kanskje særlig når det gjaldt sex og kjærlighet skrev Dolly Parton sangen Just Because I´m a Woman. Dollys tekst er nok en gang tydelig og klar, og hun sier i praksis at hør her, slik at vi er enige om hvor vi står, mine feilsteg er ikke noe verre enn dine, selv om jeg er en kvinne. Det er jo vanskelig å være uenig i det.
Just let me tell you this
Dolly Parton, Just Because I`m a Woman
Then we’ll both know where we stand
My mistakes are no worse than yours
Just because I’m a Woman
Men, dette er egentlig en ganske radikal tekst i et veldig konservativt miljø i bibelbeltet i USA på 60-tallet. Så tenker du kanskje at hun er en sterk, tydelig og tidlig feminist? Svaret på det er “ja”, men også “nei”. Hun har på sett og vis alltid vært en slags feminist. Hun har selv sagt at hun var blant de første til å brenne bhen sin, men klarer ikke la være å legge til at brannvesenet brukte tre dager på å slukke brannen. På direkte spørsmål om hun er en feminist, svarer hun kontant “Nei!” og hun utdyper med at “ja, hun er en kvinne, hun er en forretningsdame”, men også at hun tenker som en mann, og elsker menn. Hun vil med andre ord ikke ensidig bekrefte hverken det ene eller det andre, egentlig. Spørsmålet mitt er om hun svarer slik fordi ordet “feminist” har noen negativt ladede konnotasjoner i enkelte miljøer, og at hun rett og slett vil unngå å bli satt i en slags politisk bås, hun vil ikke fornærme noen, til tross for at hennes synspunkt egentlig synes krystallklart. Dette dilemmaet, denne tvetydigheten kommer vi litt tilbake til senere.
Dolly Parton spilte ellers inn flere filmer på 80-tallet, blant annet The Best Little Whorehouse in Texas med Burt Reynolds, Rhinestone med Sylvester Stallone og Steel Magnolias med blant andre Julia Roberts, Shirley MacLaine og Darryl Hanah. Dolly Parton tilhører nok ikke skuespillerne med det største registeret, og det ser nok ut til at hun i stor grad spiller versjoner av seg selv, men det innså hun selv og hun har selv sagt at hun hun var hyret inn ganske enkelt for å tjene penger, og disse filmene var innbringende.
Ellers ga hun også ut duetten Islands in the Stream med Kenny Rogers på 80-tallet. Sangen er skrevet av Bee Gees og den ble også en kanonhit. Senere ga hun ut plater sammen med Emmylou Harris og Linda Ronstadt, som også var suksesser, om enn ikke i samme voldsomme omfang.
Veldedighet
80-tallet er også tiåret da Dolly Parton virkelig setter inn støtet når det gjelder veldedighetsarbeid, og særlig gjennom det som heter Dolly Partons Imagination Library, en gratis bokklubb for små barn. Dette er et formidabelt og imponerende prosjekt som hver måned sender ut en ny bok til et utall små barn. Det begynte i hjemtraktene i Tennessee, men spredte seg raskt, først i USA og deretter også til Canada, Storbritannia, Australia og Irland. De siste tallene jeg fant viste at denne organisasjonen passerte 100 millioner utsendte bøker for et par-tre år siden. Du hørte riktig. Mer enn 100 millioner bøker.
Parton har også gitt penger til mange andre gode formål, inkludert det amerikanske Røde Kors og forskjellige HIV/AIDS-relaterte organisasjoner, men det er også gitt store midler til bevaring av artsmangfoldet i Smoky Mountains og andre steder. Dolly Parton har også i årevis gitt penger til Vanderbilt School of Medicine i Tennessee, og i fjor donerte hun 10 millioner kroner til vaksineforskning. Og i mars i år ble Parton vaksinert med Modernas covid-vaksine som hun altså hadde vært med å finansiere og hun oppfordret alle til å vaksinere seg når det ble deres tur, mens hun sang en bearbeidet versjon av Jolene, omdøpt til Vaccine, for å feire anledningen.
Forretningsdamen Dolly
Og når vi nå har snakket om hennes veldedighet, så passer det kanskje at vi tar for oss forretningsdamen Dolly Parton. Jeg har allerede fortalt om hvordan hun sa nei til Elvis fordi hun tenkte strategisk og langsiktig og ikke ville gi fra seg opphavsretten til I Will Always Love You. Hun har også investert i mye eiendom og eier store hus og boliger i Tennessee, Los Angeles, New York og på Hawaii for nå nevne noen, men hun eier også kontorlokaler, musikkstudioer og så videre.
Dolly Partons selskap Dollywood Company driver blant mye annet fornøyelsesparken Dollywood som ligger like ved der hun vokste opp ved foten av Smoky Mountains. Dollywood har flust av berg og dalbaner, karuseller, og liknende og også en kopi av et av de små husene hvor hun vokste opp. Dollywood har 3 millioner besøkende per år. Det er omtrent tretti ganger antall besøkende til Skogmuseet på Elverum, eller tre ganger Dyreparken i Kristiansand. Dolly Parton har selv sagt at det var et helt bevisst valg å legge Dollywood til regionen hvor hun kommer fra fordi hun ville bidra til økonomien der. Det har hun virkelig gjort gjennom å skape mange nye arbeidsplasser og generere gode skatteinntekter til de lokale myndighetene.
Og når vi nå er kommet til Dollywood, så må jeg fortelle kort om en lang bilferie jeg var på da jeg var 14-15 år gammel. Jeg var da så heldig å få være med familien Sætereie på en biltur på kryss og tvers av Sørstatene. Det er mange ting å ta med seg fra den turen. Vi besøkte Elvis sitt Graceland i Memphis, vi var i New Orleans, og vi besøkte hjemmet til Hank Williams, en av de første og største countrystjernene, og historiens beste låtskriver, ifølge Bob Dylan. Vi var også innom Abraham Lincolns barndomshjem i Kentucky, en skikkelig enkel liten tømmerkoie, som altså var fødestedet til en av de største, om ikke den største, amerikanske president noensinne. Det hjemmet minner faktisk ikke så rent lite om de hjemmene Dolly Parton vokste opp i over hundre år senere. Vi var også innom Nashville og vi var på konsert på Grand Ole Opry. Hvis Nashville er countrymusikkens Mekka, så er kanskje Grand Ole Opry countrymusikkens Royal Albert Hall.
Grand Ole Opry er snart 100 år gammel og konsertene sendes fortsatt live på radio og via Internett, og dette er faktisk det eldste fortsatt eksisterende radioprogrammet i USA. Grand Ole Opry tiltrekker seg årlig hundretusenvis av besøkende fra hele verden og millioner av lyttere. Dolly Parton har selvsagt spilt på Grand Ole Opry et utall ganger, og hun debuterte der som ti-åring da hun ble introdusert av ingen ringere enn Johnny Cash. Dessverre var hverken Johnny Cash eller Dolly da jeg var der på begynnelsen av 90-tallet. I min minnebok etter turen står det at Skeeter Davis opptrådte, og som jeg nevnte tidligere, Skeeter Davis spilte inn en av Dolly Partons første sanger allerede midt på 60-tallet. Den dagen jeg var på Grand Ole Opry spilte også Little Jimmy Dickens, Jimmy Newman, og Bill Anderson, men jeg må innrømme ingen av dem vekker til live de helt store minnene. Skal jeg være helt ærlig kan jeg ikke huske noen av dem. Jeg husker mest den enorme konsertsalen. På dette tidspunktet hadde jeg vel bare vært på ordentlig konsert en gang før, tror jeg, og det var med moren min på Åge Aleksandersen-konsert på Elverum kino. Dette var et hakk opp i størrelse og omfang, men i minneboken fra USA-turen og besøket til Grand Ole Opry står det ganske enkelt “konserten var ikke det helt store, men salen var enorm”.
På det jeg er fristet til å kalle vår sørstatsturne var vi også innom Country Music Hall of Fame og det berømte RCA Studio B hvor Elvis spilte inn et par hundre sanger. Da Dolly Parton skulle spille inn sine sanger der for aller første gang var hun så opprømt at hun krasjet i murveggen da hun skulle parkere bilen sin. Det var her Dolly spilte inn både Jolene, Coat of Many Colours, I Will Always Love You og mange, mange flere av sine sanger.
På vår tur rundt omkring i sørstatene var vi faktisk også innom Great Smoky Mountains og barndomstraktene til Dolly Parton, men vi var ikke innom Dollywood, som hadde åpnet noen år tidligere. Hvorfor besøkte vi ikke Dollywood den gangen? Det vet jeg ikke. Det må nesten familien Sætereie svare for. Jeg vet det ble vurdert, men Dollywood nådde ikke opp, dessverre sett fra Biografi-poddens ståsted 30 år senere. Men jeg skal unnskylde planleggerne av turen den glippen, det var uansett en aldeles fantastisk tur. Så stor takk igjen til familien Sætereie for en helt uforglemmelig reise gjennom de amerikanske sørstatene.
Dolly Parton og hennes selskap har også stått bak musikaloppsetninger av 9 to 5. Den har gått på Broadway i New York og på West End i London, og skal nå på turne i Storbritannia sommeren 2021, hvis alt går etter planen og Covid-situasjonen er under kontroll. Hun har også startet sitt eget plateselskap, Dolly Records, og hun er medeier i et film- og TV-produksjonsselskap, som har vunnet Oscar for beste dokumentar. Dette selskapet produserte også blant mye annet Buffy the Vampire Slayer og spillefilmen Father of the Bride med Steve Martin og Diane Keaton i hovedrollene.
Og når vi nå snakker om Dolly som forretningsdame, så må vi også innom et litt vanskelig, et litt kinkig tema og et historisk verkende sår. Dolly Partons sørstatsidentitet fikk kjørt seg litt da Black Lives Matter gjorde seg virkelig gjeldende for et par år siden.
Dolly Partons Dixieland Stampede er en slags showrestaurant, et slags underholdningsshow med matservering. Det hele finner sted i en enorm låve, eller en rodeorena, hvor det serveres et standardmåltid med store menger fritert kylling, svinestek, gratinerte poteter, grillet mais, så mye Cola du klarer å drikke med mer. Underholdningen er et rodeoshow hvor ryttere og hester kjemper mot hverandre i forskjellige konkurranser og hvor to lag representerer sør- og nordstatene. Dixie er selvfølgelig det gamle kallenavnet på sørstatene og for mange representerer det kampen mot nordstatene i Borgerkrigen, og dermed helt feil side av slavespørsmålet og spørsmålet om like rettigheter for alle uansett hudfarge. Etter hvert som Black Lives Matter-bevegelsen fikk fot ble Dolly Partons Dixieland satt under press for å gjøre noe med navnet og innholdet i showet. Ganske umiddelbart fjernet Dolly Parton rett og slett Dixieland-delen av navnet og dermed heter det i dag bare Dolly Parton`s Stampede. Showet ble endret slik at det ikke lenger ser ut som en kamp mellom nord og sør, og alle referanser til borgerkrigen er fjernet.
Selv sa hun ganske enkelt:
This is a business. We’ll just call it the Stampede. As soon as you realize that [something] is a problem, you should fix it. Don’t be a dumbass. That’s where my heart is. I would never dream of hurting anybody on purpose.
Dolly Parton
Hun er helt ærlig på at hun gjør dette ikke bare fordi hun mente det var den rette tingen å gjøre moralsk, om du vil, men også at det var riktig av forretningsmessige årsaker. Det har vært snakk om å utvide og etablere dette showet andre steder i USA, og kanskje også i andre land. Da ville det nok uansett være mindre interessant å bruke Dixienavnet, som utenfor de amerikanske sørstatene enten er assosiert med noe negativt, eller ikke kjent i det hele tatt. Denne evnen og dette ønsket om å ikke støte noen, eller ikke støte noen fra seg, er synlig på flere andre områder også. Hun er for eksempel uttalt mer allment kristen i dag, enn spesifikt pinsevenn.
Også tidligere, på begynnelsen av 80-tallet hadde Dolly Parton vært i hardt vær, da hun spilte på Sun City i Sør-Afrika. Sun City er et stort feriekompleks med flere luksushoteller med casinoer, et slags sørafrikansk Las Vegas. Sun City lå i nord-østre Sør-Afrika, i det som apartheid-regimet i Sør-Afrika hadde definert som en uavhengig stat. Denne staten var ikke anerkjent av noen andre, etter hva jeg har kunnet finne, og dermed var også Sun City underlagt FN-boikotten som gjaldt for Sør-Afrika. Det betyr igjen at Dolly Parton brøt FN-boikotten da hun spilte der mot det som etter sigende var veldig god betaling. Dolly var ikke alene om dette og andre kjente band og artister som Beach Boys, Liza Minnelli, Elton John og Frank Sinatra opptrådte også på Sun City på begynnelsen av 80-tallet, men det var mange som reagerte negativt på at de spilte i Sør-Afrika under apartheidtiden. Det var særlig Queens opptredener der i 1984 som virkelig skapte bråk og Queen ble regelrett kjølhalt i britiske medier, og etter hva jeg kan se var Queen de siste av de store stjernene som reiste dit. Queen, Dolly Parton og flere av de andre stjernene unnskyldte seg med at de ikke tok stilling til politikken og at de spilte for sine fans hvor enn det måtte være, uten at det høres veldig overbevisende ut, skal jeg være helt ærlig.
Men når det er sagt så er ikke dette en feig dame, som ikke står for det hun mener er viktig. Hun har blant annet blitt et ikon for homofile og transpersoner, og hun har i hvert fall omfavnet denne omfavnelsen, for å si det slik, selv om det ikke lenger er noen fast årlig Homodag på på Dollywood. Dolly har sagt at:
I think everybody should be allowed to be who they are, and to love who they love.
Dolly Parton
En slik holdning vil åpenbart ikke være apolitisk, og kanskje i hvert fall ikke i et konservativt sørstatsmiljø, i bibelbeltet. Det er altså ikke slik at hun er feig eller unnvikende, men hun vokter seg nok svært vel for hva hun mener offentlig om hva. I et intervju jeg hørte nylig sier hun noe sånt som at “Jeg svarer ærlig og oppriktig på spørsmålene dine, jeg sier det slik det er, eller slik jeg ser det, eller så sier jeg bare det jeg vil du skal høre”, og så ler hun så hjertelig at man nesten overhører hva det er hun egentlig sier, og hvordan hun vel egentlig avslører at hun ikke nødvendigvis er så åpen og ærlig, som man kanskje først tror. Det er jo på sett og vis en ærlig sak, og helt forståelig, spør du meg, men det er påfallende hvor åpen hun kan synes, og hvor privat hun egentlig er, slik jeg ser det.
Amerikas Åse Kleveland
Vi har ikke så langt snakket noe særlig om Dolly Partons utseende, som jo på flere måter er ganske oppsiktsvekkende. Hun har alltid vært liten av vekst, i hvert fall i høyden, og er naturlig lys, men har alltid brukt parykker. Parton er kjent for å ha gjennomgått et antall skjønnhetsoperasjoner, det er vel ingen hemmelighet eller overraskelse for noen. Hun har selv spøkt med at “det koster en formue å se så billig ut”. Det er jo likevel de to store fordelene hennes som er mest iøynefallende, og det som de aller fleste forbinder med henne, i tillegg til musikken. I Mobile, Alabama er det en bro med to svære bærebuer, nesten som to regnbuer i stål, bare helt grå, uten farger. Broen heter egentlig General W.K. Wilson Jr. Bridge, men de fleste kaller den «The Dolly Parton Bridge» på grunn av bærebuene, jeg trenger vel ikke forklare det noe nærmere. Den klonede sauen Dolly er også oppkalt etter Dolly Parton. Hvorfor? Jo, fordi sauen var klonet med celler fra sauens melkekjertler, altså også et lite nikk til de to fremstående berømthetene hennes.
Det er lov å mene hva man vil om Dolly Partons stil, men det er i hvert fall ingenting som tyder på at denne stilen er tilfeldig på noen måte. Stilen har vært gjennomført i mer enn femti år, og selv om noen kan synes det kan være litt harry, kanskje, og kanskje også litt vulgær, så er den samtidig også ganske tilkneppet. Hun synes ekstremt bevisst eget image, og også her er hun jo litt tvetydig. Det er tilkneppet, men likevel, samtidig ganske oppsiktsvekkende seksuelt og pirrende i stilen. En biograf har konkludert med at Dollys image er som en buktalerdukke, og hun har selv sagt at hun har beskyttet imaget sitt gjennom å alltid vise seg som Dolly med full sminke, parykk og trange klær for å ikke ødelegge illusjonen om Dolly. Hvis fansen hadde sett henne slik hun er uten sminke, uten parykk og med vanlige klær ville magien være ødelagt. Jane Fonda som ble en god venn med Dolly Parton etter filmen 9 to 5, sier at hun aldri har sett Dolly uten parykk og sminke. Dolly er både vennlig, imøtekommende og sprudlende i intervjuer, men når man har sett noen av dem og også hørt hvordan sminken og parykken aldri kommer av i offentligheten, så tenker man fort at dette også gjelder personligheten utover utseendet. Altså at hele pakken Dolly Parton er en karakter, en slags rollefigur. Det er i hvert fall et klart inntrykk av at Dolly sier akkurat det hun synes passer best, hverken mer eller mindre. Hun er vel ikke akkurat reservert, hun er for vennlig, for morsom og lattermild og sprudlende til det, men hun er proff til fingerspissene og ser ikke ut til å forsnakke seg.
Det er også en annen ting som kommer veldig tydelig frem og det er at det er det jeg tolker som en helt enestående selvsikkerhet og tro på sin egen stil, og det er her jeg må trekke en parallell til en norsk sangerinne, som også har sin helt særegne, sin helt egen stil, nemlig Åse Kleveland.
Åse Kleveland har i mine øyne også alltid hatt sin egen stil og etter hva jeg har kunnet se også hatt det som ser ut som en voldsom trygghet i den stilen. Ja, stilen er helt annerledes enn Dollys, nesten fundamentalt annerledes, Åse Kleveland er nesten anti-Dolly i stilen, men de har begge vært trofaste mot sin stil, og virker trygge i den, noe jeg synes er imponerende. Og med fare for at det høres ut som om deres stil er datert og umoderne, så vil jeg heller si at de har vært tidløse og konsistente i sin stil. På samme måte som Dolly, så var Åse Kleveland også en barnestjerne, også hun var på radio fra ti-årsalderen. Men også Åse Kleveland har vært mye mer enn en sanger med sin egen stil. Hun har vært sjef for Rikskonsertene, Svenska Filminstitutet i Stockholm, styreleder i Human-etisk forbund og hun var selvsagt også kulturminister i mange år under Gro. Men i tillegg, og kanskje morsomst av alt er jo at Åse Kleveland også var direktør på fornøyelsesparken Tusenfryd, og dermed er sammenligningen med Dolly og Dollywood enda bedre, selv om jeg skal innrømme at den halter på enkelte områder.
Jeg hadde faktisk Åse Kleveland til bords en gang, og det gjorde inntrykk. På meg altså, ikke så mye på henne. Hun utstrålte en selvsikkerhet og ro jeg knapt har sett før eller siden. Da vi hilste på hverandre før vi satte oss, så introduserte hun seg ikke, hun sa ikke navnet sitt, det var vi nok enige om ikke var nødvendig, men hun var høflig, altså, det var ikke det. Hun gjorde så stort inntrykk på meg at da min datter og jeg for noen uker siden så henne komme kjørende i sin lille grå firesylindrede svenske sportsbil, da måtte jeg peke og fortelle datteren min, som er 8, at der, der kjører Norges stiligste dame nest etter mammaen din, altså min kone Lise. For ordens skyld, og hvis det skulle være noen tvil, alt dette er ment som komplimenter til både Dolly, Åse og Lise.
Dolly har kanskje blitt 75 år gammel, men er fortsatt i godt driv og så sent som i 2014 spilte hun på hovedscenen på Glastonbury-festivalen i England, en av verdens aller største musikkfestivaler. Sangen Jolene er snart 50 år gammel og er spilt inn av blant annet rockebandet White Stripes, som fikk en hit med låten i 2004, og senere har også Kygo laget en versjon av den. Hun har visstnok et yngre publikum enn noensinne, og det må jo si noe om hennes stayerevne om ikke annet. Hun har solgt noe sånt som 100 millioner plater over hele verden, og hun er tildelt National Medal of Arts, den største æresbevisningen amerikanske myndigheter kan gi til en utøvende kunstner.
Og sånn helt til slutt, og for å understreke den brede appellen Dolly Parton har hatt de siste drøye femti årene, må vi en liten tur innom den kalde krigen og Sovjetunionen. Vi må kort nevne Andrej Gromyko, utenriksminister i Sovjetunionen under nær sagt hele den kalde krigen, og kjent som Mr. Njet for sin hyppige bruk av Sovjetunionens veto i Sikkerhetsrådet da han var FN-ambassadør i New York. Gromyko var tungt involvert i alt som skjedde mellom USA og Sovjetunionen frem til Gorbatsjev, og var sentral under Cubakrisen og forhandlingene om nedrustningsavtalene SALT I og II. Men i tillegg til å være en formidabel utenriksminister var Andrej Gromyko også en stor fan av Dolly Parton, og det sies at han sendte sjåføren sin for å kjøpe Dolly Parton-plater da han var i USA på tjenestereiser og møter i FN, eller hva det var han skulle. Jeg tror jeg lar det være den endelige bekreftelsen på at Dolly Parton har evnet å gjøre seg populær og holde seg relevant på tvers av regionale, religiøse, politiske, ideologiske og nasjonale grenser.
Kilder og kreditering:
Here I Am, BBC/Netflix
Smart Blonde av Stephen Miller
Dolly Parton, Gender and Country Music av Leigh H. Edwards
Brian Johnson: A Life on the Road, Somethin` Else, 2017
Dolly Parton – Biography, More Music Shows
Dolly Parton`s America, WNYC Studios & OSM Audio
Biografipodden 
