manuskriptene

Historien om Montagu Norman: Valutadiktatoren

Dette er historien om baron Montagu Collet Norman, sentralbanksjef i England og en hovedperson i mellomkrigstidens økonomiske opp- og nedturer, og da særlig nedturene. 

Han var fra en gammel og tradisjonell britisk overklassefamilie spekket med prominente bankmenn. Morfaren hans var guvernør i Bank of England, slik vår hovedperson også ble. Han var en ektefødt sønn av det britiske imperiet og han deltok i Boerkrigen i Sør-Afrika. Han overtalte Churchill til å gjeninnføre gullstandarden etter første verdenskrig og ble kalt “Europas valutadiktator” av Wall Street Journal. Han var i mange år kanskje verdens fremste og mest innflytelsesrike mann innen finans, men fikk etter hvert skylden for en økonomisk katastrofe, og han hadde muligens et ublidt og skjebnesvangert møte med ei ku. 

Montagu Norman på forsiden av Time, 1929.

Historien kan også høres på Apple podcast, Google og Spotify:

Familiebakgrunnen

Montagu Collet Norman ble født 6. september 1871 i Kensington på beste vestkant i London. Hans far Frederick Henry Norman var en suksessrik og velstående bankmann. Moren Lina Susan Penelope Collet var også fra en solid bankfamilie fra den britiske overklassen. Hennes far, baronett Mark Wilks Collet var bankmann, og guvernør, altså sjef i Bank of England på 1870-tallet.

Morfaren, Mark Wilks Collet, malt av Walter William Ouless.

Moren var bare nitten år da Montagu ble født. Hun var en nervøs og litt anspent mor, og skal ha vært plaget av depresjon, og ifølge en av Normans biografer led hun også av innbilte sykdommer, hun var altså en hypokonder, og mannen hennes syntes hun var i overkant skjør. Hun degget veldig med Montagu som var, eller ble, en sykelig liten gutt, og han hadde blant annet migreneanfall allerede som liten. 

Faren Frederick var en høy og kjekk bankmann og advokat, og Montagu, eller Mont, som han ble kalt blant familie og venner, får snart en to år yngre bror og en lillesøster. Familien flytter så ut av byen, og bosetter seg på en herregård utenfor London. Det ser ikke ut som faren hadde mye å gjøre med barna i det hele tatt før de ble litt eldre, og for Montagu Norman var oppveksten fullstendig dominert av moren. 

Utdanning og ungdomstid

Montagu følger fra start den typiske, nesten parodiske, løpebanen for en britisk overklassegutt på slutten av 1800-tallet. Etter barneskolen begynner han på Eton, den berømte gutteskolen for den britiske overklassen. Skolen tilsvarer omtrent ungdomsskole og videregående sett med dagens norske øyne. Eton ligger i Windsor, litt vest for London, ganske nær Heathrow og Etons historie går langt tilbake. Skolen åpnet i 1440 som en slags forberedende skole for King`s College ved Universitetet i Cambridge. Familien til Montagu Norman hadde vært fast inventar på Eton siden midten av 1700-tallet, etter at de først hadde blitt rike på handel med tømmer. Skolepengene kommer i dag på om lag en halv million norske kroner i året, så søkergrunnlaget begrenser seg nok litt, tror jeg vi kan si. Det er håpløst å nevne alle kjente elever og studenter fra Eton, men vi kan jo nevne noen. 

Tom Hiddleston, kjent som blant annet Loke i Avengersfilmene har gått der, det gjorde også økonomen John Maynard Keynes, han kommer vi tilbake til i denne historien, Ian Fleming, etterretningsoffiser og forfatter av bøkene om James Bond, prins William og prins Harry, og en rekke britiske statsministre, inkludert dagens statsminister Boris Johnson.

Montagu var som sagt litt skjør og sykelig, og i motsetning til sin far, bestefar, onkel og bror, blir han ikke kaptein på cricketlaget på Eton. Montagu var ikke noe idrettstalent, og var en ensom ulv på skolen. Faren hadde forsøkt å få ham til å bli interessert i sport, men hadde mislyktes fullstendig, bortsett fra at Montagu var glad i å ri. Montagu følger likevel skjemaet og fortsetter studiene ved King`s College på Cambridge etter at han er ferdig på Eton. Det bør sies at dette skjedde etter at faren hadde ordnet plass for ham der, og uten at dette i det hele tatt var diskutert med Montagu selv. Det var bare slik det var. Montagu Norman er like ensom og utilpass på Cambridge og det ender med at han gir rett og slett opp etter et år. Men Montagu og andre unge menn i dette sjiktet, unge menn fra den britiske overklassen er ikke i store vansker bare fordi studiene blir avbrutt. Dette var ikke hans siste sjanse og det er ikke slik at han umiddelbart må begynne å jobbe for føden. Neida, Montagu reiser på en slags dannelsesreise til Europa istedenfor. Faren var ikke mer skuffet enn at han sendte med ham en generøs bunke lommepenger som gjør at han kan oppholde seg i Europa et par år uten noen større bekymringer. Norman bor blant annet i Dresden i Tyskland et års tid, og lærer seg flytende tysk, og han blir interessert i litt sære filosofer. 

Bankkarrieren begynner 

Men selv for Montagu Norman må en slik behagelig dannelsesreise en gang ta slutt, og i 1892, 21 år gammel, kommer han tilbake til England. Han følger, som forventet, i fotsporene etter far, og morfar, og farfar, og flere onkler, og han begynner i finansnæringen, i banksektoren, nærmere bestemt i Martins Bank. Der var både faren og onkelen partnere, og Norman begynner som en slags lærling i filialen i Lombard Street i London. Dette gikk tilsynelatende veldig dårlig. Norman var synlig misfornøyd og trist og lei. Han ser ut til å ha bevisst unngått sine egne kollegaer, og både mor og far Norman ser resignert og fortvilet på fra sidelinjen. 

Etter et par år er han så lei at han slutter, men han blir ikke arbeidsledig, og han holder seg til bank og finans. Han bytter ganske enkelt til morfarens bank Brown Shipley. Dette byttet ser i stor grad ut til å ha vært satt i verk av morfaren, som var redd for at banken skulle falle utenfor familiens kontroll etter sin egen død. Brown Shipleys hovedgesjeft var å finansiere handel mellom USA og England, og banken hadde vært en pioner på dette området. Norman flyttet derfor til New York-kontoret hvor han er i et par år. Her trives han godt, og det som på mange måter synes som en litt eksentrisk og stereotypisk britisk gentleman fra overklassen, ja, han ser ut til å ha trivdes bedre alle andre steder enn i det tradisjonelle og konservative overklassemiljøet i London. Han stortrives i alle fall i USA, og reiser tilbake til USA på lange ferier nesten årlig resten av livet. 

Militær karriere og Boerkrigen

Han vurderer til og med å bosette seg permanent i USA, men slår det fra seg. Den viktigste grunnen til at han ikke blir igjen i USA ser ut til å være en slags patriotisme, en slags pliktfølelse for fedrelandet, fordi nå føler han seg kallet til krig. Dette kommer kanskje litt overraskende og bardus på, men allerede i 1894, som 23-åring hadde Norman blitt utnevnt til offiser i det som var en slags heimevernsstyrke, etter hva jeg forstår, nemlig det fjerde Bedfordshire and Hertfordshire-regimentet, og siden dengang hadde han deltatt på rep-øvelser hver sommer. Dette bekymret faren fordi en av Montagus onkler hadde vist samme patriotiske entusiasme for militæret og for krig, og han hadde endt sine dager på Krim under krigen der noen tiår tidligere. 

Vi er nå altså kommet til våren 1900, så Norman er helt i slutten av tjueårene. Han er etter hvert blitt en dreven bankmann, men bankkarrieren settes nå på pause. Våren 1900 ankommer han nemlig Sør-Afrika, og han skal ut i krig, nærmere bestemt Boerkrigen. Boerkrigen handlet litt enkelt og grovt sagt om kontroll over de store gull- og diamantforekomstene i det som den gang ble kalt Oranjefristaten, i dag en del av Sør-Afrika. Krigen stod mellom boerne, i hovedsak sørafrikanere bakgrunn fra Nederland, og britiske styrker fra Kapp-provinsen, hvor britene allerede hadde en koloni, hvor de allerede hadde kontroll.

Krigen var kontroversiell og upopulær, mer enn vanlig, kanskje, fordi britene brukte ganske voldsomme og drastiske tiltak i kampen mot boernes geriljakrigere. Britene nøyde seg nemlig ikke bare med å ta soldater som krigsfanger, men de buret inne barn, kvinner og eldre også, og så mange som 200.000 kan ha vært innesperret på det meste. Av disse skal mer enn 25.000 ha dødd av sult og sykdom. Britene ble utsatt for mye kritikk, og krigen ble kanskje kroneksempelet, eller hovedbeviset, for de som var kritiske til britenes imperialisme. Kritikken kom ikke bare fra andre land, også engelske fagforeninger stod i bresjen for ganske harde opprop på vegne av flere millioner medlemmer.

Kritikk var det kanskje mye av, men britene vant krigen og fikk dermed kontroll på gull- og diamantforekomstene. Norman selv arbeidet mest administrativt og logistisk, men deltok også i slag, og det var uansett hårda bud og krevende forhold. Han og kompaniet hans kunne marsjere titalls kilometer hver dag, og med seg hadde de store flokker med sauer, sauer som var tatt fra boernes gårder, og som etter hvert skulle bli mat for britiske styrker. Han ser ut til å ha vært godt likt av sine undersåtter, og han ble tildelt æresbevisningen Distinguished Service Order i 1901, en æresbevisning han var oppriktig stolt av, og han insisterte alltid på at bokstavene D.S.O. skulle akkompagnere hans navn i alle tekster og omtaler. 

Han skrev selv i et brev at: 

I have at different times been more or less roasted, frozen or drowned; worried to death and almost tired to death; and for six months I have had the pleasure of being shot at almost every day by some miserable Boer skulking behind a rock. 

Montagu Norman

Men han var ikke egentlig noen sterk tilhenger av det britiske imperiet, men han var nok en romantiker, og han var i aller høyeste grad en patriot. Han var merkelig nok lite rammet av nerver under krigen, noe som plaget ham både før og etter. Han blir likevel etter hvert syk og han ser ut til ha fått en slags magekatarr, og ble dimittert høsten 1901, etter om lag halvannet år i felt.

Rekonvalesens, reising og psykoterapi

De neste par årene gjør han ikke stort annet enn å slappe av, eller komme seg til hektene, om du vil. Han bor i perioder i sin onkels villa i Hyeres, på den franske rivieraen, omtrent midt mellom Marseille og St. Tropez, og like utenfor Toulon. Han er ikke tilbake i full jobb i Brown Shipley før i 1905, etter nesten fem års fravær. Dette er en krevende og vanskelig periode for ham, selv om banken og Norman selv tjener masse penger. Vi er kanskje her på britenes absolutte toppunkt hva gjelder økonomi og finans, og Brown Shipley og Norman drar god nytte av det.

Han er i stadige klammerier og uenigheter med de andre partnerne i banken. Norman synes de tar for store sjanser, at de tar for mye risiko, og særlig gjaldt dette investeringene i nye markeder, og kanskje særlig i Sør-Amerika. Han er stresset og stadig plaget av nerver, og i perioder er han bare på kontoret i helgene, når han vet at de andre ikke er tilstede. Ifølge en biograf så haltet og snublet Norman fra det ene nervesammenbruddet til det andre på denne tiden. Det etablerer seg nå et tydelig mønster hvor han i perioder jobber hardt og mye, men disse periodene blir stadig avbrutt av perioder hvor han er nesten lammet av stress eller depresjon, og dette skjer særlig når det blir vanskelig på jobb. 

På privaten går det også sånn passe. Han er forlovet, men blir ikke gift. Han hadde vært forlovet med en amerikansk dame han traff i USA, og som var fra familien til den amerikanske delen av Brown Shipley. Det er ikke mye som er kjent om henne, men det ser ut til at hun hadde klart å love seg bort til Norman og en annen mann samtidig, og hun skrev brev til Norman hvor hun lurte på hvordan de skulle løse dette. Norman skriver kort og godt at hun får ordne opp som hun selv vil, han lukker døra, og får et nervøst sammenbrudd. For første gang ser gode venner den litt pertentlige og vanligvis svært velkledde Norman i gamle og slitte klær og han er tidvis ubarbert og uflidd. Han er stadig borte fra jobb, og er på reiser som gjerne varer i flere måneder. Han er i Egypt og Sudan, og Karibien, og i Sør-Amerika. 

På en reise i Panama, av alle steder, får han et tips om en sveitsisk psykiater som skal være veldig bra. Norman blir interessert, og reiser umiddelbart tilbake til Europa, og til Sveits. Han ordner en avtale med denne psykiateren i Zurich, og etter noen dagers tester og prøver får han en diagnose, som tydet på psykisk sykdom som følge av syfilis, og han får ganske brutalt beskjed om at han vil dø i løpet av noen få måneder. Navnet på psykiateren, glemte jeg visst å nevne. Dette var ingen ringere enn Dr. Carl Jung. Men heller ikke Carl Jung var ufeilbarlig, og i dette tilfellet tok han feil. Norman var ikke døende, og han hadde heller ikke hatt syfilis, etter hva jeg forstår. Norman finner en annen psykiater i Zurich, en Dr. Vittoz, og denne dr. Vittoz lærer Norman forskjellige teknikker og metoder for å håndtere stress, nerver, angst og panikk, og dette førte ham videre inn på spiritualisme og andre alternative tankesett, som han så vidt hadde fått føling med i Dresden mange år tidligere. Så vil kanskje mange tenke at dette ikke er så oppsiktsvekkende, men på denne tiden tror jeg nok det var helt uvanlig og i liten grad akseptabelt, og i hvert fall ikke noe man gikk ut med offentlig. Men det han lærte i Zurich forhindret uansett ikke senere nervøse sammenbrudd, det kommer vi tilbake til. 

Første verdenskrig

Så er vi kommet til 1914 og opptakten til første verdenskrig. I første omgang skapte ikke det som så ut til å være en konflikt mellom Østerrike-Ungarn og Serbia de helt store bekymringene i Storbritannia. I slutten av juli 1914, samme helg som Østerrike-Ungarn sender sitt skjebnesvangre ultimatum til Serbia, ja, da reiser statsminister Asquith og spiller golf, akkurat som han pleide, og utenriksminister Grey reiser på ørretfiske, akkurat som han pleide. 

Montagu Norman selv hadde vært i USA i et par måneder på ferie, i New York og i Maine, og etter at han kom hjem til England reiser han for å se cricket på Lords, den kjente og ærverdige cricketstadion ved Regent’s Park i London. Han er nå 43 år gammel og fortsatt ugift. Han bor alene i en villa rett ved Holland Park på vestkanten i London. Huset hadde han kjøpt et tiår tidligere og pusset opp og dekorert etter sin egen litt sære smak. Restaureringen eller oppussingen tok sju år og Norman var hele tiden involvert og engasjert i arbeidet og særlig med dekoreringen av huset. Han valgte ut tapeter og paneler, og plukket ut møbler og vaser og andre pyntegjenstander. Huset ble utsmykket med eksotiske trepaneler fra Afrika og Latin-Amerika på veggene, og i andre rom var det svære broderte japanske veggtavler med påfugler på. Det ble også bygget et eget musikkrom, hvor det stadig vekk var konserter med innleide strykekvartetter. Det var ikke nødvendigvis gjester på disse konsertene og det hendte flere ganger at han leide inn strykekvartetter som spilte konserter bare for ham. Når jeg sier at han bodde der alene, så var det for så vidt sant, men kanskje litt upresist. Han hadde nemlig en fast stab på sju tjenere, selv om det bare var fire under krigen, noe han mente viste at han gjorde sin skjerv, og at han var nøysom. 

Japansk veggtavle med påfugler i gangen.

Når vi først har snakket litt om huset, og den litt særegne interiørsmaken, så kan vi kanskje også snakke litt om stil og utseende ellers. Montagu Norman var høy, han hadde bukkeskjegg, han var rødlig i hår og skjegg, men blir tidlig grå. Han ser ut til å ha vært en munter fyr, i hvert fall når han ikke var syk eller deprimert, og får tidlig et litt godslig bestefarsaktig utseende. Han gikk med en stor hatt og spaserstokk, gjerne smoking og sløyfe, og han hadde en svær grønn smaragd i slipsnålen. Han skal ha vært en veldig sjarmerende type, og til tider intens og energisk, men som vi allerede har sett, var han også til tider helt uten energi, og helt uten intensitet, og i praksis bare gjemte seg bort under dyna. New York Times sa han så ut som sjefskurken i en italiensk opera, mens den franske sentralbanksjefen Emil Moreau sa: 

han ser ut som om han kommer rett ut av et Van Dyck-maleri: langstrakt figur, bukkeskjegg, en stor hatt. Veldig mystisk, svært kompleks, man vet aldri hvor dypt tankene rekker. 

Emil Moreau, fransk sentralbanksjef 1926-1930

Første verdenskrig og Bank of England

Men, tilbake til Europa på randen av første verdenskrig. Helgen etter statsministerens golfrunde, og utenriksministerens fisketur, og i det vi avslutter juli sommeren 1914 er det liten tvil om at det er en storkrig på gang. Østerrike-Ungarn angriper Serbia, Russland sender ut mobiliseringsordre, og etter tur stenger børsene i Berlin, Wien, Budapest, Brussel og St. Petersburg. Frykten var stor og panikken måtte for all del ikke slippes løs i aksjemarkedet, det var slik Norman og andre i finansmiljøet i London tenkte. Britene holdt seg foreløpig utenfor, og sjefen for Bank of England, guvernør Walter Cunliffe, en slags talsmann for finansmiljøet i City of London, ba på sine knær om at England ikke skulle bli involvert. Han skal ha vært på gråten da han sa til daværende finansminister Lloyd George at: 

Keep us out of it. We shall be ruined if we are dragged in. 

Walter Cunliffe, guvernør i Bank of England

London var den globale finanshovedstaden, og levde på og av internasjonal handel, og internasjonale investeringer og kjøp og salg av forskjellige finansinstrumenter, som for eksempel statsobligasjoner og liknende. I City of London tjente man altså ikke de store pengene på hjemlig industri, eller hjemlige investeringer i særlig grad. Jeg fortalte i min aller første episode om Nathan Rothschild og om hvordan han bidro til at London fikk denne sterke internasjonale posisjon, som de fortsatt hadde hundre år senere, om enn ikke i samme grad i dag. Rothschild-familien var fortsatt aktive når det gjaldt utstedelser av statsobligasjoner, men det var også mange andre som Barings bank, og Brown Shipley, bare for å nevne noen få. Hvis det brøt ut storkrig i Europa, ville det skade mulighetene for å utstede store slike lån, særlig hvis det var snakk om land britene kriget mot. 

Nathan Rothschild

Tidligere samme år hadde forretningsbankene og Bank of England gjort en slags sårbarhetstest, det vi i dag ville kalt en stresstest, eller risikoanalyse, for å finne ut av hva som ville skje med finanssektoren ved en krise, en krig eller en annen type sjokkartet hendelse utenfor bankens kontroll. Man simulerte forskjellige scenarier, og de fant ut at britene var svært sårbare, hvis krig skulle bryte ut og det ble gjort utenlandske krav på gullreservene deponert i London. Dette er viktig i denne historien fordi dette handler om britene og den såkalte gullstandarden. 

Gullstandarden
I min episode om Isaac Newton fortalte jeg at han i tillegg til å være en stor og banebrytende vitenskapsmann også i årevis var sjef for Den kongelige britiske mynt, og i den stillingen fikk han ansvaret for å innføre et helt nytt myntsett. Som et ledd i dette arbeidet introduserte han i 1717 et nytt forholdstall mellom gull og sølv som gjorde at Storbritannia etter hvert i praksis gikk over til gullstandarden, selv om den ikke ble formelt innført før i 1817.  Den britiske gullstandarden ble deretter også utvidet til mange britiske kolonier.

Gull har hatt en posisjon som verdi og som byttemiddel i lang tid. Det er flere grunner til dette. Gull, altså metallet i seg selv, er veldig fleksibelt og egner seg derfor bra til smykker og slikt. Det er også en begrenset mengde av det, det er et sjeldent metall sammenliknet med mye annet, noe som gjør at verdien er forholdsvis stabil. Etter hvert som handelen hadde økt mellom forskjellige byer, bystater, regioner og land, så trengte man et system for å fastsette verdien av forskjellige typer penger, forskjellige valutaer. Pengesedler har i motsetning til gull og andre metaller ingen verdi i seg selv, og deres verdi må derfor knyttes til noe, og og da var gull et åpenbart valg.

Hvis valutaen er bundet til gull gjennom en gullstandard, så består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt som er mer praktisk for handel med store beløp, men bankenes reserver består av gull, ikke lån fra sentralbanken. Disse bankreservene er begrenset til hvor mye gull som finnes. Gullstandarden var bakgrunnen, fundamentet, for produksjonen av pengesedler. Sedlene fungerte som et verdipapir som viste at eieren av seddelen hadde rett til å gå inn i den utstedende bank og ta ut den mengden gull som seddelen viste. Gull som transaksjonsmiddel var i praksis mer relevant når det gjaldt internasjonale transaksjoner, og da særlig når det gjaldt mellom land. Fordi gull er så tungt, i hvert fall sammenliknet med papirsedler, så ble det ikke sendt rundt etter hvert som det ble overført mellom eierne, mellom forskjellige land. Alt gull ble på denne tiden i praksis i lagret i Bank of England eller i den amerikanske sentralbanken, så når vi sier at gull ble solgt og flyttet, så gikk noen arbeidere eller funksjonærer ned i kjelleren i Bank of England. Der flyttet de gullbarrer fra et sted i hvelvet til et annet sted i bankhvelvet. Hvis det var snakk om store overføringer brukte de trillebår, og så, når det var ferdige, så satte de et nytt flagg på toppen av stabelen med gullbarer for å vise hvilket land som nå eide gullet. Også i Norge hadde vi på denne tiden gullstandarden, etter at de tre skandinaviske landene sammen hadde innført gullstandarden 1. januar 1874.

Da krigen startet sikret mange banker seg ved å ta ut sine gullreserver, som ganske raskt minket faretruende i Bank of England. For å prøve å demme opp for dette hevet banken rentene til rekordhøye 10%. Vi er nå kommet til lørdag 1. august og Montagu Norman sender et telegram til sine partnere i New York, hvor han skriver: 

European prospects very gloomy.

Montagu Norman

og et par dager senere skriver han ganske enkelt: “Bank holiday, War today”. 

Og det var virkelig dystre utsikter i Europa, Tyskland går til krig mot både Russland og Frankrike og det blir fort klart at folkeopinionen i England støtter krig på Frankrikes side. Det var en umiddelbar fare for at finanssystemet skulle kollapse og at banker skulle gå overende. Bankene nektet derfor å betale ut gull til kundene sine, børsen i London stengte, og deretter ble det kø utenfor Bank of England, som var den eneste som vekslet pengesedler i gull. Det var fortsatt ingen panikk, men tydelig uro. 

Krigen førte likevel raskt til at de fleste land måtte oppgi gullstandarden, og prisnivået ble doblet i USA og Storbritannia, tredoblet i Frankrike og firedoblet i Italia. Valutakursene endret seg mindre, og i sum betydde dette at kostnadene for amerikanske varer falt sammenlignet med europeiske varer, og det amerikanske handelsoverskuddet vis-a-vis Europa økte kraftig. USA var det eneste landet som ikke suspenderte, eller gikk vekk fra gullstandarden under krigen.

På dette tidspunktet har Norman selv tatt ut sine investeringer fra Brown Shipley, men han er fortsatt i teorien partner og ansatt i banken, men han jobber ikke der, det vil si han er ikke lenger på kontoret, ikke engang i helgene når de andre ikke er der, og i 1915 hadde han endelig fått avsluttet forholdet til Brown Shipley, banken som bestefaren hadde ledet i 35 år. De første årene av krigen arbeider han derfor mer med vervet sitt som direktør, eller styremedlem, i Bank of England. Norman hadde nemlig vært styremedlem der siden 1907. Dette var kanskje ikke en spesielt viktig stilling, det var kanskje til og med mest en slags æresbevisning. En av hans egne biografer omtaler dette som en selvsagt ting at menn som Norman ble utpekt til direktør i banken, og ferdigheter og innsats hadde ikke noe med saken å gjøre. Bank of England er naturligvis sentralbanken i Storbritannia, og ligger i Threadneedle Street i City of London. Banken ble grunnlagt på slutten av 1600-tallet, men dette var ikke en sentralbank slik vi kjenner det i dag, og det var kanskje ikke en sentralbank i det hele tatt den gangen. Banken var en privat stiftelse, og var eid av en rekke banker og finansinstitusjoner. Banken ble langt på vei styrt som en privat herreklubb, det var lite eller ingen kontroll fra parlamentet eller finansdepartementet. Bank of England opererte den gang i mye større hemmelighet enn sentralbanker gjør i dag. Dette passet Montagu Norman godt, som ikke bare gjemte seg bort til tider, men han reiste til og med bort under aliaset Professor Skinner, for å være mest mulig anonym. Normans motto var “never explain, never excuse”, og han snakket nesten aldri med journalister, med unntak av finansredaktøren i the Times. 

Fra januar 1916 er han i praksis heltidsbyråkrat og han blir på et vis ansatt som arbeidende styremedlem i Bank of England, men uten lønn eller annen godtgjørelse. Men den litt særegne og eksentriske Montagu Norman glir ikke rett inn i miljøet i Bank of England heller, og han blir ikke særlig godt tatt imot av guvernøren, som en gang ropte høyt i det Norman går forbi kontoret hans: 

There goes that queer-looking fish with the ginger beard again. Do you know who he is? I keep seeing him creeping about the place like a lost soul with nothing better to do. 

Guvernør Cunliffe

Samtidig som krigen pågår er det det også en maktkamp mellom finansdepartementet og sentralbanken, og finansdepartementet prøver å få mer kontroll over banken. Maktkampen var så tøff at sentralbanksjefen, guvernør Cunliffe, sendte telegram til Ottawa i Canada, hvor britenes gull var flyttet for sikkerhets skyld. I dette telegrammet gir han instruks om at gullet ikke under noen omstendighet kan disponeres av finansdepartementet, men istedet ble det gitt fullmakter til den amerikanske private banken J.P. Morgan. Dette likte selvfølgelig ikke finansministeren, og heller ikke statsministeren, og sentralbanksjefen tapte denne maktkampen. Guvernør Cunliffe blir sparket, viseguvernøren rykker opp, og dette betyr at for Normans del ender det hele med at han plutselig blir visesentralbanksjef omtrent i det krigen slutter. 

Krigen slutter etter drøyt fire år og så mange som totalt tjue millioner døde, og nå står tyskerne foran noen knallharde forhandlinger i Paris, forhandlinger som ender med den kjente Versailles-traktaten.

Freden fra Versailles 

Versailles-traktaten var den viktigste, men ikke eneste, fredsavtalen etter første verdenskrig. Den ble undertegnet i Versailles sommeren 1919, omtrent et halvår etter våpenhvilen i november 1918. Fredsbetingelsene var knallharde for Tyskland. Det var blytunge finansielle krav om krigsskadeerstatning, og da særlig til Frankrike. 

John Maynard Keynes, som jeg nevnte også var Etongutt, kom allerede høsten 1919 med boken The Economic Consequences of the Peace hvor han omtalte fredsbetingelsene som alt for harde for Tyskland, og han sammenlignet den med hvordan romerne hadde fullstendig ødelagt Kartago to tusen år tidligere, og at dette bare ville føre til en ny katastrofe. I ettertid er det kanskje lett å si at Keynes hadde rett, men det var ikke slik at dette var like åpenbart den gangen.

Europa lå i ruiner og også økonomien i England var skadeskutt, særlig fordi britene hadde tatt opp store lån for å finansiere krigen. Fra Normans ståsted hadde man kastet alle regnskapsprinsipper på båten for å vinne krigen. Britene kommer ut av krigen med en formidabel gjeld til USA, men har samtidig mye til gode fra tyskerne, og fra Frankrike. Nå måtte regnskapet tilbake i balanse igjen, mente Norman, og her ble Bank of England viktig, og ganske snart er Montagu Norman i praksis fungerende guvernør i banken, fordi guvernøren var mye syk. 

Etter krigen

Det var også på denne tiden oppriktig frykt for revolusjon flere steder i Europa. Både revolusjonen i Russland og økonomisk kollaps og voldsom arbeidsledighet i store deler av Europa var helt reelle grunner til denne bekymringen. Denne frykten var tilstede også i England. 

Norman hadde en klar oppfatning av hva som måtte til. Myndighetene, staten, kunne bare bruke det lille de hadde av penger, rentene måtte opp for å regulere, eller dempe, privat forbruk, og en stabil hjemlig økonomi måtte bane veien for en retur til gullstandarden. Dette måtte til for at London skulle gjenoppta sin plass som global finanshovedstad. Norman var ikke særlig redd for at han i samme slengen skulle kvele økonomien, eller hindre økonomisk vekst. Regjeringen på sin side ville fortsette å låne penger, særlig for å finansiere sårt trengt boligbygging. Norman mente derimot at finansmiljøet og arbeidere begge til slutt ville tjene på hans plan. Det eneste rette, ifølge Norman, var å komme seg tilbake til gullstandarden og til systemet fra før krigen. Pundet måtte styrkes, og rentene måtte opp. 

Våren 1920 overtar Norman formelt som sentralbanksjef, som guvernør i Bank of England. Dette var ikke en stilling som regjeringen pekte ut, eller hadde kontroll over. Nei, bankens eget uavhengige styre bestemte selv hvem som skulle ha vervet, eller stillingen, og valget gjaldt for to år av gangen. Norman, som skal ha vært svært overbevisende og insisterende, særlig på tomannshånd, evner deretter å overtale, eller overbevise, finansminister Austen Chamberlain, og det første han gjorde var å heve renten til 7%. Norman skaffer seg snart en sterk, nesten enestående posisjon. Han hadde hele tiden møter med alle som betød noe i finansmiljøet i London, helst på tomannshånd, og på denne måten gjør han seg selv nesten uunnværlig, det er bare han som har oversikt over hva som egentlig foregår.  

Men, det tok lang tid før Norman skjønte hvor tungt det gikk for britisk eksportindustri, for kull-, bomull-, jern- og stålindustrien, alle store sysselsettingsnæringer. Prisene var for høye, og etterspørselen ute for svak. Arbeidsledigheten ble skyhøy, men det var noe regjeringen måtte fikse, Norman hadde et helt annet oppdrag. Det betød at han snarere enn å fokusere på arbeidsledighet og hjemlig industri, heller fokuserte på å få finansmiljøet i Europa på beina igjen, og da særlig i Østerrike og Tyskland. Han kaster seg rundt og bidrar til at Østerrike får betydelige lån, og regjeringen står nærmest bare og ser på, mens guvernøren i Bank of England påtar seg en rolle som en slags europeisk økonomiminister. 

Selv om Norman på mange måter er helt ledende i det internasjonale finansmiljøet, må vi ikke glemme USA, som på mange måter kommer ut av krigen som en soleklar nummer 1, på nærmest alle områder, og krigen hadde gjort USA til stor kreditor vis-a-vis andre industrialiserte land, som nesten alle hadde lidd betydelig. USA hadde passert Storbritannia som verdens største økonomi allerede i 1890, men man kan jo lure på om Norman og co virkelig hadde skjønt hvor mye som hadde endret seg på noen tiår, og da særlig etter krigen. 

Sjefen for New York Federal Reserve, Benjamin Strong, var likevel hele tiden en viktig støttespiller for Norman, og de var nære venner. Strong bor stort sett hjemme hos Norman da han er i England. Strong var også overbevist om at normalitet etter første verdenskrig måtte komme gjennom en retur til gullstandarden. Strong var også en litt skrøpelig type og var stadig syk og fraværende og han fikk visstnok store doser med morfin for å døyve kroniske smerter. Han og Norman reiste mange ganger på ferie sammen, og Strong var gjerne i Europa fire måneder om sommeren, og særlig Biarritz og Antibes er populære reisemål for Strong og Norman. 

De to begynner også å snakke om sentralbankene som sentralbanker, mer som vi kjenner dem i dag. Norman er overbevist om at den eneste måten man kan komme seg ut av uføret er gjennom samarbeid og samhandling, men han var også opptatt av at disse sentralbankene måtte være helt selvstendige slik at de kunne handle uten politikernes daglige innblanding. Som allerede nevnt var ikke Norman særlig meddelsom, hverken overfor kolleger eller overfor regjeringen. Han ser også ut til å ha hatt en voldsom tro på egen intuisjon, og en biograf hevder at han egentlig ikke trodde på økonomi, på økonomisk teori eller økonomiske modeller. Norman sa en gang til bankens sjeføkonom: 

Your job is not to tell us what to do, but explain why we did what we did.

Montagu Norman

Det er klart at en slik innstilling krever mye frihet og selvstendighet, men, det var krefter som virket i motsatt retning, og finansdepartementet og regjeringen strammer delvis inn på enkelte områder vis-a-vis banken og Norman. Norman økte stadig renten for å gjøre det enklere å komme tilbake til gullstandarden for pundet, men da han ville heve renten til 8% sommeren 1920, så satte finansminister Austen Chamberlain ned foten. Austen Chamberlain er forresten halvbroren til statsminister Neville Chamberlain, som mistet all ære etter Munchenavtalen med Hitler før andre verdenskrig.

Gjeld til USA

Britene hadde som sagt stor gjeld til USA. Dette var penger som var lånt for å kjøpe ammunisjon, våpen og annet krigsmateriell, og mye av dette hadde britene faktisk kjøpt for å sende videre til sine allierte, og da særlig til Frankrike. Britene hadde faktisk utestående gjeld i Europa som var fire ganger større enn det britene selv skyldte til USA, problemet var bare at disse landene ikke kunne, eller ikke ville betale tilbake. Den amerikanske kongressen var samtidig fast bestemt på at alt måtte tilbakebetales, selv om sentralbanksjef Strong privat mente noe annet. Norman derimot ser ut til å ha tenkt som så at britene må betale tilbake alt, koste hva det koste ville. Dette handlet om ære, og om Londons posisjon og troverdighet som globalt finanssenter, et finanssenter han og familien hans var en så inngrodd del av. Banken som sådan var nok også i bunn og grunn konservativ i sin, hva skal vi si, natur. Det er tjue år siden jeg var der, men at det var en gammel, stolt og ærverdig institusjon som satte sin egen historie høyt, det var veldig tydelig. 

Statsminister Bonar Law uttalte i parlamentet at han var redd for følgene hvis britene skulle betale sin gjeld, men at de ikke skulle få pengene sine fra Frankrike og andre skyldnere, og han fryktet at dette ville svekke levestandarden i Storbritannia for en hel generasjon. Men amerikanerne var ikke villige til å fire på kravene, eller som president Coolidge sa:

They hired the money, didn’t they?  

President Calvin Coolidge

Altså, pengene var lånt og skulle tilbakebetales. Etter knallharde gjeldsforhandlinger med amerikanerne, som i praksis dikterte betingelsene, så godtar statsministeren motvillig en justert avtale, men ikke mer helhjertet enn at han skriver et anonymt leserbrev til The Times hvor han kritiserer den samme avtalen han som statsminister har undertegnet. 

Så, i januar 1923, okkuperer Frankrike Ruhrområdet i Tyskland, i et slags desperat forsøk på å tyskerne til å betale det de skylder Frankrike. Frankrike hadde regnet ut at tyskerne skyldte dem 6.6 milliarder pund, og tyskerne nektet ikke for det, strengt tatt, men de kunne rett og slett ikke betale for seg. Norman omtalte dette som “typisk fransk galskap”, og var redd for at det ville strupe tyskerne ytterligere, og jobbet derfor sammen med tyskerne for å få Tyskland på beina igjen. Norman jobbet særlig tett med sin kollega Hjalmar Schacht, presidenten i Reichsbank, en tysk nasjonalist, om kanskje ikke nazist. Schacht klarte å få bukt med hyperinflasjonen i Tyskland i 1923, og han drev frem et lite økonomisk mirakel i Tyskland, men han klarte ikke overbevise andre om at krigsskadeerstatningene til Tyskland måtte droppes eller reduseres. I sin streben etter å få finanssystemet i Europa på fote igjen, klarer likevel Norman, på vegne av Bank of England, å yte et lån til Schacht og Reichsbank, slik at også Tyskland kunne forberede en retur til gullstandarden. 

Tilbake til Gullstandarden

I forberedelsene til overgangen til gullstandard hadde også Strong og Federal Reserve klargjort 200 millioner amerikanske dollar som Norman kunne disponere ved behov, og J.P. Morgan hadde 100 millioner dollar klare. Samtalene med Strong gir ikke Norman noen løfter om at amerikansk rente- eller pengepolitikk ville støtte opp om britenes politikk, men Strong delte så mye av Normans syn, at Norman følte støtten var der i tilstrekkelig grad. De to var hjertens enige om at gullstandarden skulle dempe inflasjonen som fortsatt var et problem mange steder i Europa.

Så en kveld i mars 1925 er det en viktig middag i Downing Street nummer 11 hvor finansministeren bor.  Finansminister Winston Churchill var vert og blant gjestene var Keynes, og noen seniorer i finansdepartementet. Norman, derimot, var ikke invitert, fordi Churchill kunne ikke fordra ham. Det var gullstandard eller ikke som var tema for middagen, Churchill hadde ikke klart å bestemme seg om de skulle gjeninnføre gullstandarden. Keynes var visstnok ikke i toppform, og klarer ikke argumentere særlig godt for seg og for hvorfor det var en dårlig ide.  Historien sier videre at alkoholen fløt og at Churchill etter mye tvil faller ned på at gullstandarden ville signalisere og symbolisere at britenes makt, posisjon og ære ikke var tapt, og derfor bestemte han seg for at de måtte tilbake til gullstandarden, selv om en av deltakerne sa: There is no escape. You will have to go back, but it will be hell”. 

Winston Churchill, Foto: Yousuf Karsh, Canada 1941.

Churchill hadde blitt finansminister kun kort tid i forveien og innrømmer selv senere at han ikke helt skjønte opplegget, og han forstod ikke hva det faktisk betød å gå tilbake til gullstandarden: 

When I held other offices under the Crown, I could always find out where I was. Here I`m lost and reduced to groping. 

Winston Churchill

Norman hadde prøvd å berolige ham med å si at:

I will make you the golden chancellor. 

Montagu Norman

Og dermed den 28. april 1925, annonser Churchill i House of Commons at britene går tilbake til gullstandarden. Churchill omtalte det senere som sitt livs tabbe og resultatet var en katastrofe. Først i Storbritannia, men ikke på noen måte bare der. Ikke bare gikk britene tilbake til gullstandarden, de gikk tilbake på vekslingskursen fra før krigen. Det betød at sentralbanken gikk inn med et kraftig overpriset pund, og britiske eksportører ble fullstendig sjanseløse på eksportmarkedet, men kanskje enda verre var det at gullstandarden ble en hemsko for global handel, en global handel som britene var så avhengige av. 

Keynes forutså umiddelbart problemene. Gullstandarden og det dyre pundet, førte til at den viktige kulleksporten ble utradert. Britisk kull priset i et overpriset pund blir for dyrt, det er ikke konkurransedyktig, med mindre det ble gjort noe alvorlig med produksjonskostnadene. Det var ikke mange andre steder å kutte enn i lønna, som utgjorde det meste av kostnadene. Keynes kommer nå med boken The Economic Consequences of Mr. Churchill og forholdet mellom Norman og Churchill, altså mellom sentralbanksjefen og finansministeren, krasjet fullstendig, og ble egentlig aldri reparert. 

Fagforeningene var også misfornøyde, for å si det mildt. Det var både lockout og streik, og til slutt måtte regjeringen trå til og subsidiere gruvearbeidernes lønninger. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at Norman ikke helt skjønte problemet, utover hvordan det svekket han og bankens mål, og at gullstandarden ble angrepet og kritisert. At gruvearbeiderne fikk lønnskutt, var ikke noe han ser ut til å ha merket seg i særlig grad. Det var kanskje ikke slik at Norman ga blaffen i gruvearbeidere eller arbeidsfolk ellers, kanskje var det heller slik at han så på sitt oppdrag som avgjørende for britene i stort, og han var jo også fra et sjikt av befolkningen hvor han egentlig aldri hadde kontakt med gruvearbeidere. Han reiste mye hele livet, men det var enten på luksuriøse ferieturer og cruise i Karibien eller til Sør-Afrika, eller det var til New York, Paris eller Basel. Han ser ikke ut til å ha vært mye i det industritunge Nord-England, bortsett fra at han stadig ankom og reiste med skip fra eller til Liverpool. 

Fra 1927 begynte det å bli ganske klart at gullstandarden hadde vært et feilsteg, i hvert fall hjalp det ikke. Problemene i industrien var ikke bare et prisproblem. Skipsverftene i Nord-England og Skottland fikk ikke lenger store bestillinger fra forsvaret, og industrien sakket akterut på kvalitet og teknologi på flere områder. Uansett, ikke noe av dette var Normans prioritet, hans prioritet var å sikre City of Londons plass i sentrum for den globale finanseliten. Dette handlet om Aker brygge, ikke om Aker mek

Fransk motstand

Samtidig som Storbritannia og flere andre europeiske land har store økonomiske utfordringer, så klarer ikke Norman å få kontroll med situasjonen eller å samle landene til noen felleseuropeisk linje. Det var særlig vanskelig med Frankrike. Emil Moreau den franske sentralbanksjefen, var ifølge en møtereferent i Bank of England:

stupid, obstinate, devoid of imagination and generally of understanding, but a magnificent fighter for narrow and greedy ends. 

referent i Bank of England

Moreau og Frankrike hadde konkludert med at britene hadde gått tilbake til gullstandarden for tidlig, og til for høy kurs, og ville unngå å gjøre den samme tabben. I tillegg til dette, så hatet Moreau Norman, og dette hatet var gjensidig. Moreau var fryktelig irritert, og sjalu, kanskje, fordi Norman var så begeistret over Tyskland og Hjalmar Schacht. Norman snakket flytende fransk, men nektet å snakke fransk med Moreau, som på sin side ikke kunne engelsk, og dermed ble de to, helt unødvendig, avhengig av tolk. Moreau og Frankrikes økonomiske politikk gikk i perioder helt på tvers av Normans ønsker, til hans store ergrelse.

 

Emil Moreau, fransk sentralbanksjef fra 1926 til 1930.

Norman er mye syk i disse årene og han er oppfarende og humørsyk. Han kaster en gang et blekkhus etter en kollega i raseri, og han er stadig sengeliggende og på lange feriereiser for å samle krefter. Sommeren 1928 reiser Norman til Sør-Afrika på en tre måneders ferie og innen han er tilbake i England på høsten, er Ben Strong død. USA mister med andre ord sin fremste finanspolitiske mann, og dette kan ha bidratt til at man ikke skjønte hva som var i ferd med å skje i USA.  

Krasjet i 1929

I motsetning til i Europa hadde 1920-tallet vært bra i USA, og tiåret kalles “the roaring twenties”. Men det krasjer brutalt oktober 1929 da børsen på Wall Street dundrer i bakken. Den svarte tirsdagen 24. oktober faller børsen med 11%, men dette var bare begynnelsen, og krasjet er i dag å regne som starten på Den store depresjonen, eller de harde 30-årene, som vi helst sier i Norge. Dette er overgangen fra Den store Gatsby til Vredens druer, for de av dere som er glad i amerikansk mellomkrigslitteratur. 

Folkemengder utenfor børsen på Wall Street, New York, 1929.
Det mest kjente bildet fra Den store depresjonen i USA. Foto: Dorothea Lange, California, 1936.

Det amerikanske børskrakket blir så fulgt av en finanskrise i Europa, og i 1931 smeller det i både Tyskland og Østerrike. Uroen sprer seg til England og pundet svekkes betraktelig. Norman fokuserer som vanlig på Europa og det internasjonale bildet, og ser ut til å ha oversett det som skjedde hjemme i England. Norman anså i utgangspunktet ikke arbeidsledighet og industridød som hans eller bankens problem, men måtte etter hvert gi tapt og sette inn redningspakker til enkeltbanker i et desperat forsøk på å unngå en bankkrise. Det lykkes ikke, det blir uansett en bankkrise i England, og det var nå fare på ferde for gullstandarden og statusen og verdien til britiske pundet, og Norman, vanligvis en svært flittig dagbokskriver, får et to måneders opphold i skrivingen.

For å få klarhet i situasjonen og sette kursen gjennomføres det politiske høringer i England. Nå kommer Keynes tilbake på banen og i disse høringene blir Norman på mange måter stilt til veggs av Keynes. Norman fremstår som både kald og ufølsom overfor andre behov enn valutakurs og gullstandard. At bankens rentepolitikk som skulle sikre pundkursen kunne ha negative virkninger på arbeidsledighet og industri var noe Norman forstod, det innrømmet han etter trykk fra Keynes, men dermed ble det jo også klart at det ikke var noe han prioriterte. 

John Maynard Keynes, karikatur tegnet av David Low, 1934.

Sommeren 1931 skriver Normans visesentralbanksjef i et brev til finansminister Snowden at: 

We have virtually no foreign exchange left. However black the Governor may have painted the picture in his discussions with you, his picture cannot have been more black than it is today. 

viseguvernør Harvey, Bank of England

Visesentralbanksjefen fortsetter med å si at situasjonen er så alvorlig at han må orientere opposisjonen også, og beskjeden var klar: Vi må skifte kurs, vi må oppgi gullstandarden. Handelsunderskuddet økte, budsjettunderskuddet økte, og nye lån måtte til, og britenes troverdighet og kredittverdighet var på randen av stupet. Det var nå tre millioner arbeidsledige i Storbritannia, men det måtte kuttes i trygden. Men selv dette var for snaut, og britenes budsjettforslag måtte legges frem for den amerikanske private banken J.P. Morgan. Altså, Storbritannia måtte få godkjent sitt eget statsbudsjett av en privat bank. Arbeiderpartiregjeringen, ville selvfølgelig ikke kutte i trygden, men de hadde knapt noe valg, og statsminister Ramsay MacDonald trekker seg, men blir så statsminister for en nasjonal samlingsregjering, som om det var krig.

På dette tidspunktet ligger Norman, nok en gang, nede for telling, stresset og kritikken har tært hardt på ham, og han reiser deretter ut av landet og på ferie for å komme til hektene. Mens han er borte blir det vedtatt at pundet igjen må av gullstandarden, det var rett og slett ikke noe valg. Mens han er på et skip på vei fra Quebec får Norman et telegram fra visesentralbanksjef Harvey hvor det står at

 The Old Lady goes off on Monday. 

viseguvernør Harvey

Old Lady of Threadneedle Street var kallenavnet til banken, men likevel skjønte ikke Norman at dette var en referanse til at gullstandarden var i ferd med å bli historie for britenes del. Det var for utenkelig. Nei, Norman trodde dette handlet om hans gamle mors ferieplaner. Det hører med til historien at Norman gjerne reiste på spaopphold i Lausanne sammen med sin gamle mor. 

Norman kommer hjem fra sin ferie, han ankommer Liverpool med skip og leser i avisen at gullstandarden er skrapet, og blir fra seg av raseri. Men, Norman var nå ikke lenger den uslåelige, han som fikk gjennom viljen sin. Nei, nå ble han kraftig kritisert og på mange måter gitt skylden for misæren. Churchill som aldri kunne tilgi Norman for at de gikk tilbake til gullstandarden i 1925 skriver nå i et brev at: 

Everybody I meet seems vaguely alarmed that something terrible is going to happen financially. I hope we shall hang Montagu Norman if it does. 

Winston Churchill

Norman hadde vært konge over finansverden, men er nå langt på vei satt på sidelinjen i vanry. Han blir sittende som guvernør i Bank of England, men som en litt pussig markering av alvor og uenighet, sverger han på å aldri gå med flosshatt igjen, med unntak av de mest alvorlige begivenheter, et slags symbol på at en æra var over. Ikke før 1937 var britenes økonomi tilbake på gamle høyder, men både Tyskland og USA gjorde det bedre med tanke på sysselsetting og økonomisk vekst. Pundet ble devaluert med nesten 40% etter at gullstandarden ble oppgitt, og pundet fant dermed sin rette verdi vis-a-vis andre valutaer. Alt dette smertet Norman, men kanskje enda verre var det at sentralbankene langt på vei sluttet å samarbeide på tvers av landegrensene, og proteksjonisme, tollsatser og selvforsyningsstrategier forsterket denne tendensen frem mot andre verdenskrig. President Roosevelt, som også mislikte Norman og kalte ham “old pink whiskers”, altså gamle rosa værhår, gjorde heller ikke noe for å støtte Norman, og gikk selv til drastiske skritt for å endre amerikansk valutapolitikk gjennom devaluering. Roosevelt torpederte også Normans nye forsøk på internasjonalt samarbeid.  

Ekteskap og familieliv

Mens Norman opplever nedtur på jobb, så lysner det litt på privaten. Den 2. november 1933 gifter han seg nemlig med Priscilla Reyntiens, halvparten så gammel som Norman, som nå er passert 62 år. De hadde møttes et par år tidligere og Norman frir etter at hans onkel i praksis sa han måtte velge. Enten så frir du eller så avslutter du dette forholdet. Denne uavklarte mellomtingen høver seg ikke for en gammel mann, var beskjeden. 

Priscilla hadde to sønner fra et tidligere ekteskap, men Norman og Priscilla får ingen barn sammen. Norman ville ikke ha barn, selv om hun gjerne ville. Han fortalte selv om en episode om et lite og litt ynkelig barn han hadde møtt på en skole en gang. Han hadde spurt rektoren på skolen hvorfor denne gutten var så liten og svak, og rektoren hadde kort og greit sagt at “han er sønn av en gammel mann”. Norman ville ikke ta slike sjanser, ser det ut til. Han hadde tidligere sagt at han ikke hadde tid til giftermål og familie på grunn av jobben, men kanskje skjønte han nå at han var satt på sidelinjen for godt, og da var det rom for slikt likevel. 

Hjemmet på landet, St. Clere, Kent.

Nazigull

Så nærmer vi oss en ny krig, og nazistene er for alvor kommet på banen, og da må vi hente frem igjen Hjalmar Schact fra tidligere. Han hadde gått av som riksbankpresident i 1930, men ble gjenoppnevnt i 1933 etter at han i november året før, sammen med enkelte andre prominente finans- og næringslivsledere hadde undertegnet en henvendelse til president Hindenburg om å utnevne Adolf Hitler til ny rikskansler.

Hjalmar Scahct ble omtalt som “supersmart, men som en komplett opportunist”. I perioden 1934 til 1937 var Schacht også næringsminister og hadde ansvaret for å sikre sysselsetting og opprustning. Dette ble gjort gjennom å ta opp store statslån, lån det neppe noen gang ville ha vært mulig å tilbakebetale, men også gjennom tvangsarbeid for arbeidsløse, særlig gjaldt dette den store motorveiutbyggingen i Tyskland på 30-tallet. 

Regimet fikk også hjelp av en generell konjunkturoppgang, samt at Weimarrepublikken i 1932 hadde lyktes med å få innvilget enkelte lettelser for krigsskadeerstatningene etter første verdenskrig. I 1933 sørget Schacht for å kjøpe tilbake tyske låneobligasjoner fra USA, etter først å ha skapt tvil om Tyskland ville betale tilbake lånene. Dette førte til at kursen på obligasjonene falt, og tyskerne kunne dermed kjøpe dem på billigsalg. 

Schacht ble etter hvert uenig i Hitlers økonomiske politikk og de omfattende militærutgiftene som han mente kunne føre til økonomisk sammenbrudd og han havnet i konflikt med Hermann Göring. På grunn av dette ble han avsatt som næringsminister i november 1937, men ble gjenutnevnt som riksbanksjef. Denne stillingen hadde han frem til 1939 og deretter var han minister uten portefølje i regjeringen til han ble endelig avsatt i januar 1943. Han ble arrestert etter krigen og stilt for retten i Nurnberg, men ble ikke dømt. 

Hjalmar Schacht i en alliert interneringsleir, 1945

Så tilbake til saken. Tsjekkoslovakia var presset fra tyskerne og nazistene på flere fronter. Munchenavtalen i september 1938 mellom britenes statsminister Neville Chamberlain og Hitler ga tyskerne fikk lov til å annektere Sudetenland, som tilhørte Tsjekkoslovakia.

Bank of International Settlements

Når nazistene deretter marsjerer inn i Praha i mars 1939, så går en tropp soldater rett til sentralbanken. Nazistene vil ha kloa i tsjekkernes gull. Men gullet er ikke i Praha, Tsjekkoslovakias gullreserver er deponert i Bank of England. Disse gullreservene var formelt bokført i Bank of International Settlements i Basel, men gullet var fysisk i London og i hvelvene hos Bank of England. Og her må jeg kanskje gi en liten forklaring på hva Bank of International Settlements, eller BIS,  er for noe. BIS’ grunnleggere og initiativtagere var nettopp Montagu Norman og Hjalmar Schacht. Det opprinnelige formålet var å lette overføringene av krigsskadeerstatningene fra første verdenskrig. BIS er på mange måter en litt pussig hybrid. Den utfører kommersielle finansielle tjenester for sentralbanker, men er samtidig beskyttet under internasjonal lovgivning som en internasjonal organisasjon, omtrent som FN eller liknende og BIS betaler ingen skatt. 

Uansett, de tyske soldatene truer de tsjekkiske bankdirektørene i Praha til å sende beskjed til BIS om å overføre 23 tonn med gull fra Tsjekkoslovakias BIS-konto til Tysklands BIS-konto. En annen forespørsel ba om at 27 tonn tsjekkisk gull skulle overføres fra Tsjekkoslovakias gullreserver i Bank of England i London. Hjalmar Schacht omtalte BIS som “min bank”, og at dette var en bank som gjorde som Schacht og Norman ville, kommer ganske klart til syne. Tsjekkerne trodde disse overføringene ville bli stoppet all den tid det måtte være åpenbart at dette var presset frem under trusler om vold og det som verre er, siden Praha var invadert av tyskerne. 

Men Norman sørget for at det tsjekkiske gullet blir overført som anmodet. Dette skapte stor oppstandelse i parlamentet og Winston Churchill spurte retorisk hvordan myndighetene kunne forvente at noen vil verve seg til militærtjeneste når man ikke engang klarte å stoppe overføringen av gull fra tsjekkoslovakia til nazistene. 

Montagu Norman hadde presset hardt på for å gjøre denne overføringen som om ingenting uvanlig hadde skjedd, og han var nesten besatt på at BIS og finanssystemet skulle fungere som vanlig, men også at BIS skulle bidra og være sentral i gjenoppbyggingen etter krigen, men dette er altså før krigen egentlig har startet. Under krigen påberopte BIS seg nøytralitet, men BIS bidro med å veksle valuta for nazi-Tyskland, de tok i mot innskudd av gull nazistene hadde stjålet, og BIS anerkjente regimer som ble innsatt av tyskerne. Denne tette koplingen til naziregimet ble et problem senere, ved Bretton Woods-konferansen i 1944. BIS ble gjenstand for harde diskusjoner og USA, Norge og en rekke andre europeiske land mente banken burde legges ned, mens den britiske delegasjonen ville bevare banken.

Det ble vedtatt at banken skulle legges ned, og dette vedtaket ble fattet etter at Norge hadde lagt frem bevis om at BIS hadde vært involvert i krigsforbrytelser. Den britiske delegasjonen ga ikke opp og så dør president Roosevelt, og i april 1945 fikk britene USAs nye President Harry S. Truman til å stoppe hele vedtaket. BIS overlever dermed krigen, nettopp fordi det ble ansett som nødvendig med åpne kanaler for finanser under gjenoppbyggingen. Banken finnes fortsatt og har fortsatt sitt hovedkvarter i Basel i Sveits, og fungerer som oppgjørsbank for medlemslandenes sentralbanker, og skal ellers bidra til pengepolitisk og finansielt samarbeid. 

Norman var nok ingen nazist, han var først og fremst opptatt av å sikre finanssystemene og da var ikke politikk, selv nazismen, avgjørende eller tunge nok motargumenter, ser det ut til. Han hadde nok ganske markante fordommer mot jødene, men ikke mer enn det som var vanlig den gangen, jeg holdt på å si dessverre. Samtidig var det nok mistanke til at president Roosevelt i 1942 hadde bedt Churchill undersøke om Norman var nazi-sympatisør, og det var mistanke om at de to hadde møttes i Sverige så sent som i 1941. Som et eksempel på hvordan finans og børs trumfet det meste for Norman, kan jeg også fortelle at han bidro til at en planlagt radiotale fra Kong George VI ble avlyst i 1939. Det var tenkt at kongen skulle tale til folket og oppfordre til at folk skulle verve seg. Norman trodde det kunne svekke aksjemarkedene på grunn av panikk og frykt for krig, og mente derfor det var en dårlig ide. Samme år reiser Norman selv til Berlin, dette er altså i 1939, og formålet er å besøke Schacht, men utenriksministeren ber ham la være. Det tar seg ikke ut å reise til Tyskland, sier han, men Norman insisterer på at dette er en privat reise, og det var det jo. Han skulle delta i dåpen til Schachts barnebarn. Ja, hva skulle barnet døpes? Det var en liten gutt, og han skulle hete Norman. 

Sykdom og død

Men når krigen først kommer i gang er det tydelig at Norman virkelig er satt på et sidespor og krigen forløper seg relativt rolig for Norman til vi kommer til en ettermiddag i januar 1944. Norman skal besøke broren Ronald på hans landsted Moor Place i Hertfordshire nord for London. Norman kommer kjørende i bil med sjåfør, men av en eller annen grunn får han det for seg at han selv skal ut og åpne porten inn til herregården. Det er tjukk tåke, og Norman kommer ikke tilbake til bilen. Etter litt om og men, og etter litt leting finner sjåføren ham. Norman er omtumlet, og har antakelig vært slått i svime, og han har et kutt i hode. 

Sjåføren hjelper ham tilbake til bilen. Broren tror at han har snublet og falt over en ku, mens andre tror at han kanskje heller falt over en stor stein. Uansett, etter en ukes tid blir Norman verre, og må til lege. Churchills livlege, Lord Moran, setter diagnosen hjernehinnebetennelse. Jeg har ikke helt skjønt hvordan dette skal henge sammen med det eventuelle fallet over en ku, etter hva jeg forstår er ikke hjernehinnebetennelse forårsaket av fall og slag, men kanskje har jeg misforstaatt helt? I alle fall. Kuren er oppsiktsvekkende og moderne, og knapt prøvd. Kun åtte-ni voksne hadde fått behandlingen som Norman foreskrives, og av disse åtte eller ni, så hadde fire dødd. Norman får penicillin sprøytet rett inn i hjernen, og Norman blir blant de som overlever. 

Norman overlever, men han er ikke akkurat i tipp-topp form, og det nærmer seg gjenvalg som guvernør i sentralbanken. Under vanlige omstendigheter ville nok Norman vunnet på walkover, som vanlig, men legene er klare på at han må pensjonere seg, ellers vil han fremskynde døden.  Norman lytter, og hører, men sier til en venn: 

You understand, of course, that it’s their refusal to let me work which will kill me?

Montagu Norman

Og heretter og ut er det bare trist, og mørkt, ensomt og deprimerende, etter hva jeg kan se. Han hadde blitt gradvis vingeklippet, kritisert for fadesen med gullstandarden, og i 1946 nasjonaliserte Labour-regjeringen Bank of England, som et slags endepunkt som viste at Normans side hadde tapt. Bank of England blir nå en sentralbank slik vi forstår det i dag. Norman blir likevel adlet og får tittelen baron i 1945. 

Ettermæle

I et tilbakeblikk i 1948 var Norman uvanlig selvkritisk til politikken han hadde ført i mellomkrigstiden: 

As I look back it now seems that … we achieved absolutely nothing… nothing that I did… produced any good effect, or indeed any effect at all except that we collected money from a lot of poor devils and gave it over to the four winds.

Montagu Norman

Og slik har han vel kanskje på sett og vis blitt enig med Keynes og de andre kritikerne av politikken han førte på 20-tallet. Montagu Norman er bemerkelsesverdig lite kjent i dag med tanke på at han var sentralbanksjef i Storbritannia i tjue år, i en helt avgjørende periode mellom to verdenskriger, og i en periode hvor Storbritannia var en ledende stormakt og hvor London kanskje fortsatt var finansverdenens hovedstad. Han dør i 1950, uten at han har skrevet noen selvbiografi, eller deltar i noen offentlig debatt eller liknende i årene som pensjonist.

Fraværet av hans egen versjon av historien har kanskje bidratt til at ettertiden har vært enda hardere med Norman, enn han var mot seg selv. Etter at stadig mer ble kjent om han og sentralbankens rolle når det gjaldt gullet Nazi-Tyskland tusket til seg, så har det faktisk endt med at Montagu Normans portrett, som tidligere hang på møterommet til den enhver tid sittende sentralbanksjef i England, ja, det portrettet ble fjernet i 2013, og det var kanskje den siste spikeren i kisten, med tanke på hans ettermæle.

Kilder og kreditering: 

City of London, David Kynaston
`Till Time`s Last Stand, David Kynaston
Lords of Finance, Liaquat Ahamed 
Montagu Norman, Andrew Boyle 
Economic Consequences of the Peace, John Maynard Keynes
The Weimar Republic, Charles River Editors 
John Maynard Keynes, Robert Skidelsky
Keynes – Return of the Master, Robert Skidelsky
How Global Currencies Work, Eichengreen, Mehl & Chitu
Wikipedia 
Bank of England

6 svar »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s