manuskriptene

Historien om Lev Nussimbaum

Dette er historien om en jøde fra Aserbajdsjan. Han vokste opp som sønn av en steinrik oljebaron, han flyktet fra sovjetkommunistene, og han skiftet navn og religion og skapte sin egen helt nye identitet, sin helt nye personlighet eller karakter. 

Han var en stund en berømt journalist og bestselgende forfatter i Berlin, men så kom Hitler og nazistene. Først flyttet, eller flyktet han til Wien, men han måtte videre derfra. Han kom dessverre ikke veldig langt og livet ble kort, men det rommet likevel mye. 

Dette er historien om Lev Nussimbaum.

Historien kan også høres som podkast på Spotify og Apple:

Bakgrunn

Lev Nussimbaum ble født på et tog under den første russiske revolusjonen i 1905. Toget var på vei gjennom Kaukasus, på vei til Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan. Dette vet vi fordi Lev selv fortalte denne historien mange ganger, inkludert i sin egen selvbiografi. Men, Lev fortalte også at han ble født i Baku. Han fortalte også at moren hans var en russisk aristokrat og at faren var en muslimsk prins med tyrkiske og persiske aner. 

Jeg kan allerede nå avsløre at sannheten og de harde fakta kan være utfordringer når det kommer til Lev Nussimbaums liv, og særlig når det gjelder hans egne historier om dette livet, og om seg selv. Dette er en mann som diktet og skrev historie, altså han var en forfatter, og han skrev et utall bøker i løpet av et ganske kort liv, men han diktet også i stor grad fortellingen om sitt eget liv, og diktet på mange måter sin egen identitet, men det kommer vi tilbake til senere.  

La oss kjapt gå tilbake til Levs fødsel. Han ble ikke født på et tog, og han ble heller ikke født i Baku. Vi vet dette nå fordi man har funnet fødselsattesten hans. Den ble funnet i Kiev, i Ukraina, hvor fødselen hans er registrert både i den lokale synagogen og i de ukrainske statsarkivene. Han ble altså født der, i Kiev, den 17. oktober 1905. 

Han kan likevel ikke ha vært lenge i Kiev, fordi vi vet at han vokser opp i Baku i Aserbajdsjan. Levs far, Abraham Nussimbaum var født i 1875, og han kom opprinnelig fra Tiflis, eller Tbilisi, i Georgia, men familien hadde mest sannsynlig sin nære fortid i Odessa eller i Kiev.  Abraham flyttet som ung mann til Baku, hvor han kastet seg på oljeboomen, antakelig allerede tidlig på 1890-tallet, altså før han hadde fylt 20 år. Levs mor og Abrahams kone, Berta Basya Davidovna Slutzkin var fra Petrovitsj i Hviterussland. Hun var verken rik eller aristokratisk, og som Abraham var hun jødisk med bakgrunn fra Det jødiske bosettingsområdet i Den russiske tsarens rike. 

Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland

Dette bosettingsområdet var området hvor den russiske tsaren tillot at jødene bosatte seg i hans svære russiske rike. Området var veldig grovt sagt den delen av Øst-Europa som var under tsarens kontroll, og det strakte seg fra Østersjøen og Litauen i nord til Svartehavet og Krim i sør. Dette området lå dermed vest for det som var kjernen i de etnisk russiske områdene av riket, og i all hovedsak vest for det som er Russland i dag. Området omfatter for eksempel byer som Minsk, Kiev, Lublin, Vilnius, Warszawa og Odessa, og store deler av dette området var blitt russisk under Katarina den store, og gjennom de forskjellige delingene av Polen i andre halvdel av 1700-tallet. 

For ordens skyld, dette var ikke et eksklusivt jødisk område, de hadde ikke på noen måte herredømme eller kontroll på dette området, men de fikk altså aller nådigst lov til å bosette seg der, og da først og fremst i såkalte shtetl, som betyr noe sånt som “liten by” på jiddisch, eller jiddisk. I disse shtetl var jødene vanligvis i stort flertall. Det var omtrent totalt fem millioner jødiske innbyggere i dette området mot slutten av det russiske tsardømmet, som er tiden vi snakker om i denne episoden, og dette var kanskje omtrent halvparten av verdens jøder. 

Livet og oppveksten i Baku

Lev vokser altså opp utenfor dette jødiske bosettingsområdet, han vokser opp i Baku i Aserbajdsjan. Baku er, som jeg har sagt allerede, hovedstad og største by i Aserbajdsjan, og det er den største byen ved det Kaspiske hav og i Kaukasus-regionen. Baku ligger faktisk 28 meter under havet, og byen er så vidt jeg vet den lavest-liggende hovedstaden i verden og også den største byen i verden som ligger under havoverflaten. Baku ligger på den sørlige bredden av Absheron-halvøya, langs Baku-bukten og har i dag drøyt to millioner innbyggere. 

Baku, Alexey Bogolyubov

Her i Baku vokser Lev opp. Han vokser opp i velstand, eller strengt tatt, han vokser opp i rikdom, det er ingen annen måte å si det på. Denne rikdommen kom fra olje, den kom fra farens oljevirksomhet. Det var enormt med olje i Aserbajdsjan, og oljehistorien går langt tilbake. Aserbajdsjan betyr ildens rike, eller den evige ilds land, eller noe liknende.  Dette var et treffende navn. Oljen piplet opp av jorden, enten man ville det eller ikke, og det kunne være så tjukk oljefilm på vannet i Kaspihavet at det kunne ta fyr. 

Her begynte man også tidlig med oljeboring, og den første oljebrønnen ble boret i en av Bakus forsteder i 1846. Deretter ble det oljeleting i stor skala fra 1872 etter at den russiske tsarens auksjonerte bort oljefelter og delte ut borelisenser. Det ga snart resultater. En oljebrønn som ble åpnet i juni 1873 sprutet ukontrollert i fire måneder før de fikk orden på den. Ifølge historien rant det flere titalls millioner fat olje ut i sanden mens det stod på. Denne ene kilden var så rik på olje at den fikk den globale oljeprisen til å synke som en stein.  Et betydelig industriområde med oljeraffinerier ble så etablert i nærheten av Baku tidlig på 1880-tallet, og dette området fikk det treffende navnet “Svartby”. Blant de mest kjente investorene i oljeindustrien i Baku var brødrene Nobel, og de tjente faktisk mer penger på olje her enn de tjente på Alfred Nobels dynamittoppfinnelse. Også familien Rothschild var aktive på oljefeltene i Aserbajdsjan. Verdens første offshore-plattform ble faktisk også satt i drift i Aserbajdsjan, men det var mye senere. På begynnelsen av 1900-tallet, når vår venn Lev vokser opp, produserte Baku så mye som halvparten av all olje som ble solgt på verdensmarkedet, og de produserte kanskje så mye som 20% av all olje i verden. Som et resultat av dette var Baku den gangen derfor en uvanlig kosmopolitisk, rik og moderne by på mange måter, men her var det Rolls Royce og kameler litt om hverandre. 

Oljefelt utenfor Baku.

Det er altså her Lev vokser opp. Han er en liten og litt tynn mørkhåret bortskjemt rikmannsgutt, med mørke, ganske store øyne og litt utstående ører. Han vokser opp i en veldig beskyttet tilværelse, og han er svært bortskjemt. Baku var noe av en røverhule, dette stod ikke tilbake for Det ville vesten på noen måte, og kidnapping var ikke uvanlig. Lev gikk derfor aldri ut av familiens store villa uten at han hadde følge med tungt bevæpnede livvakter og barnepiker. Jeg vil tro barnepikene var ubevæpnet, men jeg er jammen ikke sikker. Lev sa selv senere at han ikke engang hadde fått lov til å gå opp trappene inne i huset på egenhånd, men ble båret kjærlig opp av evnukk-tjenere, slik at lille Lev ikke skulle risikere å falle og slå seg. Han ble stort sett undervist hjemme, og familien hadde et stort bibliotek, som han benyttet flittig. Han hadde få, om noen, lekekamerater, men han altså hadde mange bøker. 

Lev i Baku, ca. 1915.

Jøder i Baku

Som jeg sa tidligere var dette utenfor Det jødiske bosettingsområdet, og det hadde tidligere bare bodd noen få jødiske kjøpmenn i Baku, og det var først etter 1883 da den fremtredende jødiske finansfamilien Rothschilds kom for å bore etter olje at det jødiske samfunnet begynte å vokse og blomstre i Baku. Dette jødiske samfunnet var likevel ikke større enn om lag 2000 personer ved folketellingen i år 1900. Flere var aktive i aserbajdsjansk politikk og i 1912 var rundt en tredjedel av Bakus registrerte advokater og leger også tilhørende denne folkegruppen, så den lille gruppen var ikke på noen måte usynlig i dagliglivet i Baku.

Moren

Levs oppvekst var altså beskyttet og priviligert, men likevel ikke på noen måte uproblematisk. Han vokser opp uten moren, fordi hun tok sitt eget liv i 1911, da Lev er bare fem år gammel. Morens søster som bodde sammen med dem i Baku da moren begikk selvmord, fortalte senere at hun hadde tatt livet sitt med syre. Levs mor var etter alt å dømme venstreradikal og hun kan ha vært involvert i den underjordiske kommunistbevegelsen, men dette vet vi lite håndfast om. Dette kan i så fall ha vært problematisk med en ektemann som var steinrik oljemagnat, men det er ikke noe som peker tydelig i retning av at dette hadde noe med selvmordet å gjøre. Lev fortalte selv senere historier om at hun var russisk aristokrat, og at hun opprinnelig bare var en del av farens harem, men han fortalte også at Stalin selv skal ha bodd hos dem da han besøkte Baku, men det meste av dette er nok tull. Det som er helt sikkert er at faren Abraham hyrer er barnepike for å ta seg av enebarnet Lev. Denne barnepiken, eller guvernanten, het Alice Schulte og var av tysk herkomst. Hun skal følge oss gjennom mesteparten av denne historien, men det viktigste med dette er at Lev blir flytende i tysk. 

Den russiske revolusjonen kommer til Baku

Deretter vet vi at gutten lever sitt liv videre i luksus, men også langt på vei i ensomhet. Det ser ut som om lekekameratene i stor grad har vært tjenerskapet og barnepiken, og han har kun hatt  begrenset omgang med andre barn. 

Samtidig har vi nå kommet til første verdenskrig, og vi nærmer oss dramatiske hendelser i Russland. Den russiske tsaren hadde startet første verdenskrig med verdens største hær, men innen den er slutt er han kastet, tsarregimet er styrtet og hele familien skutt og drept Yekaterinburg. 

Den første flukten

Den russiske revolusjonen kommer også til syne i Baku, og det bryter ut gatekamper og slag flere steder i Kaukasus, og i Baku. I urolige perioder gjemte den lille familien seg i kjelleren, hvor de spiste peanøttbrød og kaviar. Utenfor rikmannsvillaen var det en fryktelig uoversiktlig situasjon. En tante fortalte senere at Levs far Abraham hadde tilbudt husly til folk som ble angrepet. Hun husket livredde armenere som kom for å gjemme seg fra rasende muslimske gjenger. og hun husket livredde muslimer, som på sin side kom for å gjemme seg fra like fandenivolske armenske gjenger. De jødiske husene fikk stort sett stå i fred, slik hun husket det mange, mange år senere. 

Den første tiden ser det ut til at dette skulle være håndterlig, men i 1918 måtte Lev og faren flykte fra Baku. Det var nå så farlig i Baku, det var massakrer i gatene og forskjellige politiske krefter sloss om makten. Første verdenskrig er heller ikke helt over, og i Baku og Aserbajdsjan er det slag mellom osmanske styrker på den ene siden, Storbritannia på den andre siden, pluss en salig suppe av sovjetkommunister, tsar-tro styrker, aserbajdsjanske uavhengighetsstyrker og så videre.

Lev forteller selv om flukten i sin første bok Blood and Oil in the Orient, og når sant skal sies anser ikke historikere den for å være veldig pålitelige, men det er nå det vi har. Lev og faren flykter først med et skip mot øst over Kaspihavet, og deretter inn i Turkmenistan. Turkmenistan var relativt nylig kommet under russisk herredømme, og kontrollen var så som så, den var ikke total, for å si det forsiktig, og også kommunistene skulle også streve med å få kontroll her. Lev og faren kommer til havnebyen Kisel-Su sensommeren 1918, og da var det ingen kontroll der i det hele tatt, etter hva jeg kan skjønne. Den russiske revolusjonen er jo datert til 1917, men den ble jo fulgt av en borgerkrig, og det tok uansett flere år før sovjetkommunistene klarte å få ordentlig kontroll med hele dette store riket. Dette inkluderte Kisel-Su, som hadde et barbarisk rykte, og det var Ifølge historien minareten ved moskeen bygget av skjeletter, men det spørs vel om det var en myte, men det var ille nok der til at en amerikansk journalist beskrev byen “som det verst tenkelige hull å bli sittende fast i”. 

Lev og faren blir likevel tatt godt imot fordi Abraham har eiendommer også også her, og hans lokale forretningsfører var en slags utenriksminister i det som en kort stund het Det røde vanns sosialistrepublikk. Lev forteller at de ble tatt i mot med brask og bram og de skal ha blitt paradert gjennom gatene, men han klager også på at det var kummerlig og skittent, og han klager på lus og skitne damer. Dette var langt under den standarden han var vant til. De to bor en stund i den lokale kinoen som var det eneste bygget i byen med ordentlig vannklosett, med et ordentlig toalett. For å illustrere litt mer hvordan ståa var her, så hadde den lokale valutaen bare trykk på en side for å spare penger, og disse pengesedlene var av så dårlig kvalitet at de var lette å forfalske. Finansministeren fortalte hvordan man skulle sjekke pengesedlenes ekthet: hvis man fuktet seddelen og blekket rant, da visste man at seddelen var ekte. Byen har også hett Krasnovodsk, men heter i dag Turkmenbashi, etter presidenten med samme navn.

I oktober 1918 reiser Lev og faren videre til Bukhara i Usbekistan. De tør ikke reise med togene som er kontrollert av kommunister, så de reiser med kamelkaravaner. Det er sandstorm og hårda bud, men de kommer helskinnet frem til Bukhara, hvor emiren styrte på russisk nåde, strengt tatt er han betalt av russerne. Emiren var likevel ikke mer glad i russerne enn at han grep sjansen da revolusjonen kom. Han beordret at alle russere i landet skulle drepes innen 24 timer, rett og slett fordi han tenkte han aldri ville få en bedre mulighet. 

Lev og faren svinger så sørover, ifølge Lev, til Persia, altså det vi i dag kjenner som Iran. Nesten med en gang de er innenfor Persias grenser blir de møtt av en rytter. Han hevder at han kommer som representant for den lokale herskeren Jafar Khan. Han overbringer de hjerteligste hilsninger fra khanen, og kan gledelig fortelle dem at de alle skal drepes. De måtte bare vente til khanen selv kom, slik at han kunne overvære drapene, som seg hør og bør. Jeg minner om at Lev fortsatt er bare 13, og han er livredd. Faren Abraham, derimot, tok det hele med stoisk ro. Abraham var en erfaren forretningsmann og jeg skulle tro at man ikke lyktes i oljeboomen i Baku den gangen uten et kaldt hode, og uten at man klarte å håndtere både farlige og uventede situasjoner. 

Abraham og budbringeren prater og diskuterer rolig, de to prater om løst og fast, sikkert om været, kanskje snakker de om hvordan kamelene traver gjennom ørkenen, kanskje sola, eller om all sanden, hva vet jeg. Etter hvert kommer det i hvert fall for en dag at khanen kunne tenke seg noen gaver, det vil si, budbringeren spør dem ganske enkelt hvilken glede Abraham ville ha av pengene sine, hvis han og sønnen er døde? Abraham er altså nå i en slags forhandlingssituasjon om sine egne løsepenger. Abraham gir budbringeren et tilbud, og budbringeren rir avgårde for å overbringe tilbudet til khanen. Etter litt frem og tilbake ender det hele med at Abraham sender et brev til khanen, og i konvolutten ligger det en passende sum penger. 

Og slik er situasjonen på et vis løst, og de to blir dermed selvfølgelig invitert til å bo hos khanen, som nettopp har truet dem på livet, men det er fortsatt litt uklart om de er gjester eller fanger. De blir behandlet som grever, men de får ikke umiddelbart lov til å reise videre. Lev fortalte senere at khanen en kveld sendte en såkalt nytelsesgutt til rommet til Abraham og Lev, men at de høflig takket nei fordi de, som de sa “hadde andre interesser”. Situasjonen skal ha blitt litt pinlig og beklemt, det ble bukket, skrapet og unnskyldt, men tjeneren tok nå med seg gutten og gikk. Dere kan vel gjette på neste steg? Joda, tjeneren kommer snart tilbake, og denne gangen har han med jenter istedenfor. Og nå ville det være direkte uhøflig å avslå, ifølge Lev, uten at han går i nærmere detalj om hva han mente med det. 

De to får etter hvert lov til å dra videre, og etter en strabasiøs reise, hvor de blant annet blir robbet for alt de eier og har, inkludert kamelene de rir på, så kommer de til havnebyen Enzeli, snaue 40 mil sør for Baku. De har nå nesten fullført runden sin tilbake mot Baku. Siste nytt fra Baku er at situasjonen er under kontroll, alt skal være rolig, og det er trygt å reise hjem. 

Sammen med noen andre familier som også hadde rømt under uroen leier de et gammelt skip.  Skipet er fullstendig overlastet, men de legger i vei ut på Kaspihavet. På veien nordover i Kaspihavet møter de et russisk krigsskip som fortsatt seiler under tsarens flagg. Mannskapet på dette skipet border dem, men mannskapet er så døddrukne at de sovner etter hvert, og Lev og kompani kan reise videre mot Baku, nesten som om ingenting har hendt. Skipet deres springer så lekk, og det er et utbrudd av svartkopper, eller en slags pest om bord, men de blir så reddet av et tysk krigsskip, som kan glede dem alle med at både briter og kommunister er kastet ut av Baku. De kommer seg helt hjem, og der står huset omtrent som før. 

Baku var nå kontrollert av Det osmanske riket og Tyskland, men det var et knallhardt styre, med stadige henginger på torget. Dette er sent på høsten 1918, og den tysk-tyrkiske okkupasjonen skal derfor selvfølgelig ikke vare. Det var likevel igjen glade dager for Lev og faren, med høy oljeproduksjon, og det var sigarer, kaviar og champagne på Hotel Metropole, i hvert fall for faren Abraham. Men, så slutter jo første verdenskrig, og både osmanerne og tyskerne kastes ut av Baku, og britene tar litt motvillig ansvaret for Baku og omegn. Deretter blir Aserbajdsjan et utypisk islamsk demokrati med kvinnelig stemmerett, men dette varte ikke mange månedene for nå kommer sovjetkommunistene tilbake. Og denne gangen lar de seg ikke stoppe.

Den endelige flukten fra Baku

Og med på lasset, eller kanskje snarere i front, kommer Tsjekaen, som er det korte navnet på «Den allrussiske ekstraordinære kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og sabotasje», eller kanskje bedre omtalt som det hemmelige politiet. Tsjekaen ble etablert av Vladimir Lenin i 1917, og hadde ansvaret for å arrestere «klassefiender», medlemmer av presteskapet og andre politiske motstandere av kommunistene. Dette er Den røde terroren i eget skinn. Som sjef for tsjekaen utnevnte Lenin 40-åringen Felix Dszerszjinskij. Han var egentlig en polskfødt adelsmann, men var troende kommunist og hadde sittet i tsarens fengsel i mange år. Som Lenin sa:

Han har sittet mer i fengsel enn noen av oss, så han er bedre egnet enn noen til å lede Tsjekaen. 

Lenin

Tsjekaen endret så navn til GPU, og senere til en annen bokstavforkortelse, som dere alle vil dra kjensel på, nemlig KGB

Tsjekaen kom i hvert fall dundrende inn i Baku med sine svarte skinnjakker og mauserpistoler og drepte systematisk alle som var en trussel. Oljebaronene, inkludert Abraham, fikk stort sett leve, fordi det var bruk for penger og det var viktig å sikre fortsatt produksjon. Også kommunistene var helt avhengig av de store eksportinntektene som oljen skaffet. Det var likevel ikke bedre stilt enn at Abraham ble dømt til døden som den blodsugeren og utbytteren han var, men selve straffen ble utsatt så lenge han bistod kommunistene med oljeproduksjonen. 

Det er nå, Ifølge Levs historie at selveste Stalin kommer på besøk og bor sammen med familien Nussimbaum. Det høres unektelig litt rart ut at Stalin skulle bo hos en klassefiende og en utbytter. Vi vet at Stalin besøkte Baku i 1920, men vi vet ikke hvor han bodde. Hvis man husker historien om moren og at hun kan ha vært involvert i kommunistenes undergrunnsvirksomhet før revolusjonen, og man inkluderer faren Abrahams finansielle muskler, så er det ikke helt utenkelig at de begge to har vært involvert på et vis. Dette vil i så fall kunne underbygge historien om at moren bistod kommunistene i Baku, og implisitt at faren Abraham hadde finansiert virksomheten i gamle dager. Kanskje, men kanskje mest sannsynlig ikke, spør dere meg. 

Men, det blir uansett klart for Abraham at Baku ikke er et blivende sted for en jødisk oljebaron og hans familie under kommunistene, og de planlegger derfor nok en flukt fra Baku. Denne gangen ser de vestover mot Georgia, som fortsatt var uavhengig, og altså ennå ikke innlemmet i kommunistenes klamme favn. Lev reiser i forveien på egenhånd, og planen er at faren skal komme etter under påskudd av å inspisere oljefeltene sine. På denne måten skulle de unngå at kommunistene fattet mistanke eller skjønte at de planla å rømme.

Underveis hevder Lev at han håndterte et maskingevær under beleiringen av en by han reiste gjennom, og at han ble arrestert av Tsjekaen, men at han klarte å lure seg unna. Han var også innom landsbyer befolket av tyskættede folk som dyrket druer og produserte vin. Disse tyskerne bodde her til de ble kastet ut i 1941, etter at Hitler angrep Sovjetunionen. På denne flukten møter Lev også de såkalte fjelljødene, eller kaukasusjødene, jøder i det østlige og nordlige Kaukasus. Dette var etterkommere av persiske jøder fra Iran, og har antakelig vært i regionen i hvert fall i 1000 år. 

På grensen til Georgia treffer han igjen faren sin, og de er innom hovedstaden Tbilisi, hvor faren opprinnelig kom fra, men de reiser raskt videre til havnebyen Batum ved Svartehavet. 

Batum og Nansen 

Dette var før øvrig en region vår egen Fridtjof Nansen kjente godt. Kun få år etter at Lev og faren Abraham var innom, og delvis som et resultat av første verdenskrig og den russiske revolusjonen, var Nansen aktiv gjennom Folkeforbundet og bisto i arbeidet med hungersnøden i området, og med lidelsene til de mange armenske flyktninger i området. I 1927 utga Nansen en bok som heter Gjennem Armenia, og her er også han innom Batum, som i dag kanskje er bedre kjent som Batumi. Batum var viktig for oljeindustrien i Baku, fordi det var herfra oljen ble fraktet videre vestover etter at den var transportert i rør fra Baku ved Kaspihavet til Batum ved Svartehavet.

Nansen spiser suppe med armenske flyktninger i Leninakan, 1925.

La meg sitere litt fra Nansens bok og besøket til Batum: 

Paa veien kom vi forbi den store tefabrikken med plantasjer, som opprinnelig ble grunnlagt av tsaren, og som nu drives av staten. Foruten disse plantasjer har det utviklet sig adskillig privat te-kultur i omegnen her, og det er mange te-plantninger op efter skråningen av åsene, hvor det ikke godt kan dyrkes mais eller korn. Denne te-dyrking synes å lønne sig. Teen er ikke særlig god, ble det sagt, og har ikke megen smak, men den blir blandet med Ceylon-te (10%) og skal da selge like godt som denne. Ellers dyrkes her appelsiner, mandariner, meget tobakk, bambus, mais, hirse, og en slags ris, ble det også sagt, som ikke trenger settes under vann, og hvis dyrking derfor ikke skulle hindre bekjempelse av malariaen. 

Foran oss så vi nu en del svære beholdere heve sig over sletten. Der stanste vi. Jeg gikk inn og hilste på den ledende ingeniør i hans kontor; så bar det igjen videre et stykke mellem bygninger og tanker, over jernbane-skinner, så ut på en mark, med ingeniøren som los. 

Og det er her vi kommer til oljerørledningen fra Baku:

Endelig, der var ledningen, denne merkelige pulsåre, som i årenes løp, siden 1906 da den ble fuldendt, har ført så megen kraft og så meget lys til Europa. Den lignet en ganske alminnelig vannledning som kom langs poppelraden over sletten fra landet og høydene langt inne. 

Jernrøret har et indre tverrmål av omtrent 20 cm, og efter ingeniørens oppgift førte ledningen nu 10 millioner pund, eller 164 millioner kilogram, eller 164 000 tonn, petroleum om året, men han så den kunne føre 30 millioner pund om året. 

Denne ledningen som følger jernbanelinjen hele veien er bortimot 900 km lang og stiger fra det Kaspiske hav, hvis flate ligger 26 meter under verdenshavets, til 950 meter over dette, for så igjen å senke seg mot Svartehavet. Oljen må heves ved en rekke pumpestasjoner på veien. Det er alene renset petroleum som kan føres gjennem ledningen, råoljen renner for tregt og vilde snart forurense og stoppe til røret. Her ved endestasjonen blir petroleumen pumpet opp paa de store tanker. Men dessuten kommer det daglig til Batum lange jernbane-tog med store tankvogner fylt med råolje og forskjellige oljesorter, som behandles og raffineres og fylles på sine store beholdere. Derfra føres de forskjellige oljesorter, som det er noen og tyve av, gjennem sine særegne ledninger ned til havnen og gjennom svære slanger ombord til tankene i dampbåtene, som kan lastes paa kort tid. 

Fritjof Nansen, Gjennem Armenia, 1927.

Etter besøket til dette anlegget forteller Nansen litt om lunsjen etterpå: 

Kl. 1, eller så meget senere som det stemmer med god gammel skikk i en lykkelig verdensdel hvor tiden ikke haster, var det et stort festmåltid med ekte russisk oppdekning: først sakuska (som er noe a la koldtbord, etter hva jeg forstår, min anmerkning), med overflod av herlig kaviar, røket stør og andre lekrerier, og dertil vodka. 

Så avkokt stør, kylling med mer, og med liflig kaukasisk vin. Tross alt forbud innen sovjetrepublikkene er vin alltid blitt drukket i Transkaukasia, og selv her hos muhammedanerne, men nu har jo dessuten sovjet-regjeringen i Moskva ikke alene opphevet forbudet også mot brennevin, men gjort tilvirkning, og salg av det til statsmonopol, som det var før krigen, og vodkaen kan nu faaes overalt, skikkelig til gangs for statskassen, kanskje ikke saa meget for folkene. 

Og her kan jeg også fortelle at med seg i reisefølget hadde Nansen en norsk offiser, en kaptein, som blant annet fungerte som tolk. Denne kapteinen ga noen år senere ut sin egen bok om Russland, og han er med på mange bilder og omtales gjentatte ganger i Nansens bok. Og hva var navnet på denne kapteinen, tror du? Joda, dette er kaptein Vidkun Quisling. Han deltok i Folkeforbundet og Nansens humanitære arbeid i Sovjetunionen i flere år, uten at det vel på noen måte har hjulpet på hans ettermæle. 

Uansett, tilbake i Batum og til Lev og Abrahams historie. Batum var full av flyktninger som Lev og faren. De hadde penger og edelstener og var på utkikk etter en vei videre vestover. Lev og faren reiste også med mye penger og mange verdisaker, slik at de kunne betale for både mat, transport, overnatting, men sikkert ogsaa for sin egen sikkerhet ved flere anledninger. Lev og faren oppholder seg en stund i byen. Lev virrer rundt i gatene og ser piker uten slør, som langt på vei var noe nytt for ham. Abraham lykkes å bestikke en lege som kunne gi dem vaksinasjonsbevis, fordi uten dette kunne man ikke reise noe sted, og han får kjøpt billetter på det italienske passasjerskipet Kleopatra. Etter bare fire dager over Svartehavet kommer de til Konstantinopel. 

Konstantinopel

Abraham og Lev blir noen uker i Konstantinopel, men de tenkte hele tiden at dette var et midlertidig stoppested på veien videre, og at de maatte komme seg til Europa. Dette var på linje med de fleste fra den russiske eliten som hadde flyktet fra kommunistenes overtakelse. De fleste siktet mot Frankrike og Paris, men nesten alle så mot Europa. Franskmenn hadde vært de ivrigste investorene i Tsarens Russland i tiårene før første verdenskrig, og før den russiske revolusjonen. Franske investorer hadde faktisk investert så mye i Russland, og revolusjonen førte til så store økonomiske tap, at en av grunnene til at Frankrike ivret så veldig etter å straffe Tyskland så hardt økonomisk etter første verdenskrig, var at Frankrike selv stod på randen av et økonomisk sammenbrudd. Var det Gro som sa at alt henger sammen med alt? Det er i hvert fall slik sett en klar linje fra første verdenskrig, den russiske revolusjonen, Frankrikes økonomiske tap, den knallharde Versailles-freden, som på sett og vis ruinerte Tyskland, og skapte rom for ekstremisme, og dermed videre til Adolf Hitlers maktovertakelse, men det får vente litt. 

Det osmanske riket faller

Først, Det osmanske riket, som vi dag selvfølgelig kjenner som Tyrkia, om enn noe mindre i geografisk utstrekning. Dette var også et rike som vaklet i etterdønningene av første verdenskrig. Det osmanske riket var på den tapende siden og hovedstaden Konstantinopel var okkupert av fremmede makter. De måtte også godta en oppdeling av riket, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og mesteparten av Midtøsten ble delt mellom Storbritannia og Frankrike.

Disse fredsbetingelsene var så ydmykende at det bidro til opprør og det ble ny fart og ny kraft i tyrkisk nasjonalisme. I front for dette opprøret og denne nasjonalismen stod general Mustafa Kemal, senere kjent som Ataturk, og i april 1920 etableres en ny regjering med hovedsete i Ankara.  Det tar deretter bare noen få år før den gamle sultanfamilien som hadde styrt riket i århundrer kastes på båten, det vil si de ble kastet ut av landet. Den siste sultanen reiser med et britisk krigsskip i november 1922 og året etter, i 1923, erklæres republikken Tyrkia. 

Innen den tid har Lev og Abraham forlengst forlatt åstedet, og de har reist videre fra Konstantinopel og Tyrkia med skip i retning av den italienske adriaterkysten. Levs reaksjoner på revolusjonene og omveltningene han ser rundt seg er at han drømmer om monarkiene, som i hans øyne i hvert fall hadde beskyttet jødene og andre minoriteter, selv om de kanskje ikke hadde vært likestilte eller rettferdig behandlet over alt, eller noe sted. Lev synes alternativene som springer frem er skumle, men med noen litt snodige unntak, som vi kommer tilbake til.  Etter tre dager på havet så ankommer Lev og faren Brindisi, som ligger på østkysten av Italia, omtrent på høyde med Napoli på den vestlige kysten, og ovenfor Albania på den andre siden av Adriaterhavet. Dette er våren 1921, og Lev og faren har endelig ankommet Europa.

Lev og Abraham reiser videre til Roma hvor de innlosjerer seg på et hotell i sentrum. En dag er Lev vitne til et opptrinn av unge marsjerende italienske menn som sang kampsanger og svingte store, tunge køller. Lev konkluderte umiddelbart med at dette var kommunister, som også nå ville overta Roma og Italia, og at også Italia ville være fortapt. Men, dette var ikke kommunister, som Lev fryktet, dette var fascister. Og Lev så ingen grunn til å frykte dem. Tvert imot.

Fascistene og Mussolini

Lev ble faktisk tiltrukket av fascistene, kort og godt fordi de først og fremst, slik han forstod det, var anti-kommunister, anti-bolsjevister, og det var jo tross alt kommunistene som hadde tvunget Lev og faren til å rømme fra Baku og hjemlandet. Det fascistiske kuppet året etter var en forholdsvis forsiktig og lavmælt affære, i hvert fall sammenliknet med det som skulle komme senere, og det var ikke mange døde. Mussolini fikk støtteerklæringer fra Winston Churchill og George Bernard Shaw, men også New York Times ga uttrykk for sin beundring og den amerikanske bank, finans- og industrikjempen JP Morgan sørget for betydelige lån til Mussolinis regime. Og for de av dere som ikke har hørt min episode om gravejournalisten Ida Tarbell, så var også hun i overkant positiv til Mussolini. Mye av dette skyldtes nok det enkle faktum at Mussolini, i manges øyne først og fremst var antikommunistisk, og da så man gjennom fingrene på mye av det andre. 

Paris

Men før Mussolini tar makten, og mens det fortsatt er våren 1921, så reiser Abraham og Lev videre til Paris. De begynner etter hvert å få litt dårlig med kontanter, og de som har vært så rike, og aldri har bekymret seg for penger, må etter hvert ta noen grep. Abraham har fortsatt skjøtene til oljefeltene i Baku og omegn, og disse kunne selges. Men her er det et men, et stort men. Disse skjøtene hadde jo kun verdi hvis en av to ting skjedde. Det ene scenariet er at kommunistene anerkjenner skjøtene og Abrahams eierskap til dem. Det synes lite trolig, de nasjonaliserte jo i praksis alt av næringsliv. En så viktig og innbringende ressurs som oljen i Kaukasus var, var det vel aldri noen sjanse for at de ville gi fra seg kontrollen over. Den andre muligheten var jo at kommunistene snart ville miste makten, og at alt skulle gå tilbake som det var før kommunistene kom. 

Abraham og flere andre oljebaroner fra Kaukasus vegret seg for å selge, men innså at de måtte skaffe seg inntekter. De fikk jo ikke lenger noe av inntektene fra selve oljen som ble utvunnet. De pengene gikk til kommunistene og til sovjetstaten. Denne vegringen bidro i hvert fall til at tilstrekkelig med investorer og oljeselskaper ble interessert i å kjøpe disse skjøtene. Disse investorene tenkte vel at enten var den potensielle gevinsten så stor at det var verdt risikoen, eller så trodde de kommunistene ville bli kastet før eller siden, og da ville de stå klare til å rykke inn. 

Det hører også med til historien at de fleste som rømte til Europa var verken rike eller adelige og anslag viser at mellom to og tre millioner mennesker rømte fra det gamle Russland, eller det nye Sovjetunionen, om du vil. Lev er fortsatt bare 16 år gammel, og det korte oppholdet i Paris fortonet seg som en slags ferie for ham. De hadde fortsatt ok med penger og han var på mange måter fortsatt en bekymringsløs, bortskjemt gutt. Det var likevel en litt kjedelig og ensom tilværelse. Han ser ut til å ha vært mye alene, og fant seg få nye venner, og han tilbrakte mesteparten av tiden på hotellet hvor de bodde. Han var keitete med jenter og ble oppfattet som litt underlig, og ifølge ham selv ble han sett på som “litt idiot”. 

Abraham og Lev må ganske snart ta stilling til hva de skal gjøre med Levs skolegang. Abraham var skeptisk til å sende Lev på skole i Paris. Abraham tenkte at Paris ikke hadde noen god innflytelse på Lev, men det var også slik at han vurderte England og Tyskland som mer seriøse når det gjaldt utdannelse. Abraham sa at Lev måtte til et seriøst land for å gå på skole, og da var tydeligvis ikke Frankrike i den kategorien. Abraham hadde høye tanker om Englands skoler, men han var skeptisk til det kalde været og om Lev ville tåle slike påkjenninger. Stakkars Lev hadde jo ikke engang sett ekte snø, som det tydeligvis var mye av i England, slik Abraham vurderte det. Abraham var heller ikke særlig begeistret for engelskmenn rent generelt, og mente de hadde skylden for sammenbruddet i Det osmanske riket, men familien har senere antydet at denne motviljen mot engelskmenn hadde med tidligere forretninger å gjøre, og at Abraham rett og slett hadde tapt penger på investeringer på grunn av engelskmenn. 

Og mens faren grubler på hva de skal gjøre med skolegangen til Lev, så kommer det en slektning til Paris fra Tyskland. Han lovpriser skolene i Tyskland, og særlig skolene på kysten mot Nordsjøen. Idealene og disiplinene denne slektningen fortalte om overbeviser Abraham. Lev snakket jo allerede flytende tysk takket være sin tysktalende guvernante, og i tillegg var det mye billigere enn alternativene i Frankrike og England. Dermed var den saken klar og det gjøres klart for å reise til Tyskland for å gå på skole der. Lev kjøpte seg en monokkel før avreisen, fordi han, og jeg siterer ham her:

Jeg var overbevist om at i Tyskland var en monokkel like nødvendig for en herre som en paraply var i England.

Lev Nussimbaum

Og dermed bar det avsted på første klasse i en sovevogn på et tog på vei østover til Tyskland. 

Tyskland 

Våren 1921 er urolig i Tyskland. Det hadde det strengt tatt vært siden Versailles-traktaten ble undertegnet i 1919, en avtale som både straffet og ydmyket tyskerne, og nærmest satte dem i en økonomisk tvangstrøye. 

Lev, som fortsatt er tenåring er også dypt urolig, han ser for seg at han og toget reiser inn i en ny revolusjon, og han er fortsatt preget av redsel og frykt etter flukten fra Baku. I tillegg til Sovjetunionen og kommunismen og første verdenskrig, så har gamle riker som Habsburgmonarkiet og Det osmanske riket falt, og spanskesyken har herjet i hele Europa. Det er mye å bli skremt av, det er mye å savne for Lev. Hans tyske guvernante er heller ikke med, hun har ikke klart å komme seg hele veien etter. Kanskje sitter hun fast på Balkan et sted, men de vet ikke, etter hva jeg kan skjønne, de vet ikke sikkert. 

De tyske sosialistene og kommunistene var fryktet av moderate og demokratiske deler i befolkningen, men som vi vet var det radikale krefter på motsatt side, på høyresiden, som skulle bli utslagsgivende i Tyskland. Lenin hadde vært aktiv i Tyskland, både i Berlin og Munchen, men hadde etter hvert gitt opp forsøket på å organisere noen revolusjon i Tyskland:

Tyske sosialister ble knapt vurdert som ordentlige revolusjonære av de russiske bolsjevikene. Lenin selv sa at “de tyske sosialistene vil ikke engang storme en togstasjon uten å kjøpe billetter først”. I 1917 hadde Lenin blitt sendt tilbake til Russland i et forseglet tog til St. Petersburg, et tog som den tyske hæren ordnet for ham i 1917. Planen var vel at Lenin skulle starte en revolusjon og svekke Tsar-regimets evne til krig mot Tyskland. Og planen lykkes i den forstand at revolusjonen kom til Russland, og Russland forsvant ut av krigen mot Tyskland, men det hjalp ikke likevel. Tyskland tapte likevel første verdenskrig, og i en togvogn dekket av gull og elfenben reiser Keiser Wilhelm til Nederland og til en eksiltilværelse som skulle vare livet ut. 

Krigen var tapt, men for den jevne soldat, og for så vidt den vanlige tysker, hadde dette kommet overraskende på, og Tyskland ble aldri invadert, ikke engang mot slutten av krigen. Tvert i mot, på papiret hadde de kontroll over et enormt landområde i øst. Dette var likevel en mager trøst. 

Dette var et nesten utsultet folk og de var uten tilgang på tilstrekkelige ressurser og kommunikasjons- og forsyningslinjer var i brutt i det både det Osmanske riket og Bulgaria hadde inngått separate fredsavtaler, og lagt ned våpnene. Generalene Ludendorff og Hindenburg skjøv ansvaret over på politikerne og demokratiske krefter, som fikk skylden for både tapet og freden. Disse demokratiske kreftene evnet ikke å holde kontrollen med situasjonen i Tyskland, og de militære kreftene grep makten, og de var først og fremst opptatt av å sikre at Tyskland ikke skulle bli radikalisert mot venstre, de skulle være et bolverk mot kommunismen og sosialismen. For å gjøre vondt verre i Tyskland, så hadde spanskesyken og herjet også der. Bare i Berlin var det i perioder så mange som 300 døde hver eneste dag. 

Mange soldater og matroser deserterte og solgte gjerne våpnene sine til de som var interesserte. Andre beholdt våpnene, men sluttet seg til forskjellige mafialignende grupperinger. Mange av disse soldatene kom fra elitestyrker som hadde utført farlige oppdrag bak fiendens linjer. Disse var fanatiske og patriotiske, og disse skulle senere bli rollemodeller for andre fanatikere som skulle komme i de neste årenes Tyskland. Det er borgerkrigliknende, eller lovløse, tilstander i deler av Tyskland i disse årene. 

I perioder døde hundrevis i gateslag hver dag, og den amerikanske korrespondenten Ben Hecht sendte hjem til Chicago Tribune:

Tyskland opplever et nervøst sammenbrudd. Intet normalt å rapportere.

Ben Hecht

Frykten for kommunistisk revolusjon var så stor i Tyskland, at høyesterett avsa i 1919 en kjennelse om en slags ny form for unntakstilstand hvis samfunnet var truet av revolusjon. 

I mars strammes skruen på et vis ytterligere etter et kupp og sosialdemokratene erklærte deretter generalstreik i hele landet. Alt stanset. Aviser, strømforsyning, vannforsyning, søppeltømming og så videre. Lenin sendte agenter for å hjelpe til i revolusjonen, men det lyktes ikke, og innen vi har kommet til våren 1921, og vår venn Levs ankomst til Tyskland, så har situasjonen roet seg betraktelig. Lev og faren er i tillegg på vei til en av de roligste delene av Tyskland, de er på vei til en skole som ligger på en liten øy i Nordsjøen, ikke veldig langt fra Hamburg. Det viser seg at dette strengt tatt ikke var en vanlig skole, men et sanatorium, eller et kursted, et gammeldags spa, hvor overklassen gjerne tilbragte en del tid, og der var det en slags skole i ganske luksuriøse omgivelser. Far og sønn Nussimbaum finner seg godt til rette ganske umiddelbart, de var godt vant og likte begge å bli oppvartet på hender og føtter. 

Slektningen som hadde fortalt dem om stedet hadde varslet skolen om at det kom en tenåringssønn av en oljebaron fra Baku i Kaukasus, og at de nå kom fra Paris. At dette skulle være en litt pertentlig gutt med lakksko og monokkel, kom likevel overraskende på personalet. Lev selv forteller at også han var litt forvirret, men dette stedet kunne han like. Her var det gammeldags luksus, staben gikk i hvite, rene, nypressede jakker, det var nyklippet, nesten friserte plener i flotte parkanlegg og det var mange andre rike flyktninger fra den kommunistiske revolusjonen. 

Lev og faren diskuterte skolegangen og pensum med ledelsen på stedet. Det vil si, Lev diskuterte og fortalte, Abraham snakket ikke et ord tysk, og kunne bare nikke. Lev forklarte at han var for moden til å studere og bo sammen med vanlige tyske gutter, og at hans egen utdannelse var for “egenartet”, som han sa. Han ble etter hva jeg skjønner halvveis innskrevet som “pleiepasient” i anførselstegn og halvveis som elev. Abraham reiste glad og fornøyd tilbake til Paris for å fortsette handel med sine oljekilder, uten at han helt forstod hva som var greia med denne skolen, eller kurbadet, eller sanatoriet. Lev trivdes altså godt fra start. Han studerte sånn passe hardt, men nøt tilværelsen på strendene. Han spilte kort og spill med eldre og andre rike beboere, og han spilte litt tennis og svømte sjøen. 

Lev hadde vært vant til et litt begrenset utvalg jenter og kvinner. I Baku hadde de fleste vært dekket til med slør og lange kjoler og klær, og underveis på flukten hadde han riktignok noe erfaring, men han sa selv at  den erfaringen var med kvinner man ikke skulle menge seg med, han var da ikke et dyr heller. Levs plan var ganske enkelt at han etter hvert skulle finne seg en ærbar kvinne og få barn, det var så enkelt. Nå ble han stilt overfor nesten sjokkerende lyse jenter, som han mente så ut som dukker i et vokskabinett. De var fargeløse og ufullstendige, syntes Lev. Han syntes også de alle så like ut, men det stoppet ikke fascinasjonen hans. 

Etter hvert begynte han å være mer med de andre ungdommene på øya. Disse fremmede, lyse, tyske ungdommer og Lev gikk sammen på de lokale pubene. Lev så helt annerledes ut enn de andre. Han var tynn og mørk og han gikk kledd i mørke dresser, og han brukte fortsatt monokkel. Han flørtet med mange tyske jenter, men fikk seg ikke til annet enn kyss på hånden og lette bukk. Han syntes de ikke var tiltrekkende, og klager selv på at han ikke hadde noe dyrisk begjær.

Etter et års tid eller så så avslutter han oppholdet ved sanatoriet og nå går ferden til Berlin, hvor faren i mellomtiden har bosatt seg. Det er nå klart at det er mindre med penger, det er slutt på rikdommen, og det går dårligere med faren. Oljefeltene og skjøtene blir stadig mindre verdt fordi mindre og mindre tyder på at Sovjetunionen er en døgnflue. Vi vet ikke sikkert, men det er ikke utenkelig at kostnaden ved å holde Lev på det luksuriøse hotellet på øya i Nordsjøen ble for høye for far Abraham, og at det er grunnen til at Lev forlater skolen og øya. De to holdt like fullt fasaden vedlike. Faren gikk fortsatt alltid kledd i pressede dresser, nypussede sko, slips og spaserstokk, mens Lev hadde dress med vest, oljet hår, og naturligvis, han gikk fortsatt med monokkel. 

Berlin

I årene etter første verdenskrig er Berlin og Tyskland et krevende sted å være, det har vi allerede hørt. I tillegg til den politiske uroen og gatevold, så er økonomien elendig. Den tyske valutaen, den tyske marken hadde kollapset. Kursen målt mot dollar var om lag 4 til 1 før krigen, men var i 1921 sunket til 75 mark per dollar. Og verre skulle det bli, mye verre. I 1922 var kursen falt til 440 000 000 mark per dollar. Alle som lurer på hva hyperinflasjon er, kan lese om Tyskland på 1920-tallet.

Det var nå ikke lenger mulig å selge skjøter på oljefelter og brønner i Aserbajdsjan, eller andre steder i Sovjetunionen for den saks skyld. Det var ingen troverdighet i eiendomsrettighetene igjen. Abraham er dermed blakk. Men de er ikke alene i Berlin, ikke alene i betydningen av at det er svært mange der som har rømt fra revolusjonen og bolsjevikene. Og derfor ble Berlin nå kjent som Russlands andre hovedstad. Abraham og Lev bosetter seg i bydelen Charlottenburg, også kalt Charlottengrad av åpenbare grunner. Der var det russiske restauranter med russisk mat og musikk. Berlin hadde omtrent 4,5 millioner innbyggere på denne tiden, hvorav så mye som en halv million kan ha vært russere. 

Lev synes leiligheten de fikk leid var stusselig, og det var den helt sikkert sammenliknet med hva han var vant til. Husverten høres ut som en mildt sagt usympatisk type. Han kunne bli svært aggressiv og pågående, hvis husleien ikke ble betalt i tide. Av og til kom husverten full og sint brasende inn til Lev og Abraham, og krevde betaling umiddelbart. Dette var så opprørende for Lev at han av og til sov ute på gårdsplassen, bare for å unngå ham. Denne husverten var visstnok hallik for halvparten av jentene som bodde i bygården, inkludert sine egne døtre. Det var heller ikke så lett å finne en skole til Lev. Han og faren var ikke lenger oljemillionærer med uendelig kjøpekraft, de var nå fattige innvandrere, og det endret interessen og velvilligheten hos de fleste skolene. De som tok seg bryet med å snakke dem var også svært skeptiske og kritiske til Levs tidligere utdannelse, som var ujevn og uortodoks, for å si det mildt. 

Heldigvis for Lev var det ett gymnas, en videregående skole som var villig til å ta imot ham. Det var Det russiske gymnaset i Charlottenburg. Her fulgte de gammelt russisk pensum fra tsartiden, og det ble selvfølgelig undervist på russisk. På skolen var det også mange russiske jøder, samt to Pasternak-jenter, altså søstre av forfatteren Boris Pasternak, senere nobelprisvinner og forfatter av Dr. Zhivago, og der var også lillesøsteren til Nabokov, han som skrev Lolita. Storebror Nabokov var i England og studerte ved Cambridge. En annen jente på skolen var Valentina Brodskaja, som senere skulle gifte seg med maleren Marc Chagall, som egentlig het Moishe Shagal, og kom fra det som i dag er Hviterussland. 

Den urolige tiden i Berlin bare fortsetter. Det utføres mange politiske drap i disse årene, og far Nabokov er bare ett av ofrene for disse drapene. Allerede nå var det et flertall av jødiske ledere i forskjellige former som ble offer, selv om dette var forsiktig i forhold til hvordan det skulle bli senere. 

Attentatet mot Walther Rathenau

Sommeren 1922 kommer kanskje det første illevarslende og alvorlige slaget mot jøder i Tyskland. Walther Rathenau var arving av indsutrikonsernet og kraftleverandøren AEG, men er med i vår historie først og fremst fordi han var utenriksminister, og fordi han var tysk jøde. Rathenau hadde vært helt avgjørende i Tysklands innsats under første verdenskrig. Han hadde sikret leveranser og produksjon av helt nødvendige varer som mat, drivstoff, kjemikalier, gummi, bomull til uniformer og ammunisjon. Alt dette hadde han gjort til tross for at han var blant de mest tydelige motstanderne av krigen. Rathenau blir så våren 1922 utenriksminister i Tyskland, selv om han vegret seg, først og fremst fordi han var skeptisk til at han som jøde ville tåle en slik politisk stilling. Moren hans skal ha spurt ham hvorfor han gjorde dette mot henne, og Rathenau skal ha svart: “Jeg hadde ikke noe valg, mamma. De fant ingen andre”. Det var Rathenau som forhandlet med Sovjetunionen da de vestlige seierherrene ikke ville inngå lettelser i fredsvilkårene, og de istedenfor ble enige om bilaterale lettelser i Rapallo-traktaten

Han får daglig trusselbrev og politiet ber ham ta imot beskyttelse, men Rathenau nekter. 24. juni, tidlig om morgenen er han på vei på jobb i en åpen bil. Tre terrorister følger etter bilen hans, og Rathenau blir først skutt, og deretter blir en håndgranat kastet inn i bilen. Rathenau dør ganske umiddelbart. To av terroristene dør, men sjåføren overlever og kunne senere fortelle at i deres øyne var Rathenau lederen for en hemmelig jødisk bolsjevikbevegelse som hadde planer om å ta over verden. Et lite sidespor kan være at AEG, likevel skulle samarbeide tett med nazistene i frem til slutten på andre verdenskrig og de brukte slavearbeid fra konsentrasjonsleire, inkludert fra Auschwitz. 

Weimar

Dette er perioden med den såkalte Weimarrepublikken, som grovt sagt er betegnelsen på Tyskland fra slutten av første verdenskrig i 1918 frem til Hitler tar makten i 1933. Perioden er oppkalt etter byen Weimar, hvor den grunnlovsgivende forsamling utformet Weimarforfatningen, men den egentlige, eller formelle, benevnelsen på Tyskland i denne perioden var Det tyske riket (Deutsches Reich).

Etter Rapallo-traktaten, blir Lev og faren Abraham i praksis statsløse, fordi deres gamle papirer fra før Sovjetunionen ikke lenger var godkjente papirer. Sovjetunionen hadde tidligere hevdet at papirer utstedt av tidligere regimer var ugyldige, men etter at Rapallo-traktaten ble inngått begynte tyske myndigheter faktisk å håndheve dette. Det betød at Lev og Abrahams papirer var ugyldige, og de fikk beskjed om at de måtte forlate landet eller skaffe papirer, men nå kommer dermed sannelig også Nansen tilbake, fordi de to får nå sine Nansen-pass, selv om Nansen selv ikke på noen måte var involvert i akkurat deres papirer. 

Det er uansett vanskelige tider for Lev. De er fattige og selv om han ikke akkurat lider hungersnød spiser han lite. Han hadde heller ikke råd til dyre klær, og dette plaget ham kanskje enda mer. Faren som alltid hadde nypressede dresser og blankpussede sko ser også etter hvert litt slaskete ut. 

Universitetsstudier

Denne samme høsten, altså høsten 1922, skriver Lev seg inn som student på Universitetet i Berlin, altså før han er ferdig med gymnaset. Han blir student ved Seminaret for orientalske språk ved Friedrich-Wilhelms Universität, og han skriver seg inn som Essad Bey Nussimbaum.  Dette navnet kommer vi tilbake til senere, men dette er etter hva jeg forstår ganske enkelt herr Lev Nussimbaum på tyrkisk. Det ser ut til at han på et vis har holdt det skjult at han ikke var ferdig med gymnaset. Om det betyr at han jukset med papirene eller ikke vet vi ikke, men det er langt fra utenkelig. For at han skulle klare å holde dette skjult måtte han iverksette et svært strengt tidsskjema. Hver morgen klokka seks gikk han til fots fra Charlottenburg til Friedrich Wilhelms universitet som lå på andre siden av byen, kanskje seks, sju kilometer østover. Han var så på universitetet hele formiddagen. Deretter bar det til Det russiske gymnaset på ettermiddagen. Hvorfor på ettermiddagen? Jo, fordi Det russiske gymnaset startet ikke undervisningen før klokka tre på ettermiddagen, fordi de lånte lokalene av en tysk jenteskole, som altså var der på dagtid. 

Etter at undervisningen på gymnaset var over klokka åtte på kvelden, gikk han tilbake til universitetet for å få med seg kveldsundervisningen der. Som han selv sa:

jeg gikk nesten alltid til fots fordi jeg led av en form for sult, sult på drosjepenger.

Lev Nussimbaum

Deretter gikk han hjem og gjorde lekser. Slik holdt han det gående i to år. Han forteller selv at dette jaget, dette strevet, ga ham en nødvendig flukt fra fattigdommen, og det som må ha vært elendighet for en sønn av en oljebaron. Han sa selv at:

Dette spranget inn i fattigdommen ville trolig ha kostet meg livet om jeg ikke hadde hatt kjærligheten til den klassiske orienten til å holde meg gående.

Lev Nussimbaum

Han insisterer etter hvert på at alle skal kalle ham Essad Bey, og trakk sågar kniven mot en klassekamerat som gjorde narr av det han anså som en slags orientalsk dille. Lev, eller Essad Bey, står uansett såvidt på avgangseksamen på gymnaset. 

Konvertering til Islam

Men dette var ikke en orientalsk dille. Dette var kanskje mer et utslag av en lengsel av noe han hadde mistet i Baku, et savn etter orienten, og kanskje handlet dette også om at han ikke fant seg helt til rette i Berlin, og i Vesten. I hvert fall ikke foreløpig. Men Lev går et skritt lenger, han tar ikke bare et nytt navn. Neida, Lev går til den tyrkiske ambassaden, og i nærvær av imamen der, så konverterer han til Islam. 

Forfatterstjerne

Og omtrent samtidig med dette så begynner det som kanskje virkelig er Levs tilværelse i smørøyet, eller Essad Bey i sitt element om dere vil. Lev blir svært aktiv i Berlins kulturliv. Han er i fri dressur i lesesirkler, han går på kafeer, litteraturkvelder og på alle mulige steder hvor de kulturelle og kunstneriske elitene i Berlin samlet seg. Her holdt han foredrag og forelesninger på russisk, men han leste også høyt selvskrevne dikt og historier. Men, Lev skulle raskt slutte å skrive på russisk, det var tysk forfatter han skulle og ville bli. 

Til tross for den vanskelige økonomiske tiden, så blomstrer kulturlivet i Berlin på mange måter, og dette gjaldt kanskje særlig litteraturen og trykkeribransjen. Dette sammenfaller godt i tid for Lev, som nå for alvor er klar for å ta steget ut i offentlighetens kulturelle søkelys. Berlin var til tross for all elendigheten jeg har nevnt tidligere et kulturelt og litterært kraftsenter i Europa, og snart skal Lev bli helt sentral i dette miljøet. I disse salongene, i disse kretsene vandret han rundt, og nå var det ikke lenger monokkel, nå var det gjerne med turban og med en arabisk dolk i beltet. Dette var et Berlin fullt av røyklagte kafeer og salonger, det var kabareter, burlesk teater, dadaisme, og til og med en svært populær nyvinning som ble kalt nakenvarieete, som så vidt jeg forstår var en slags kunstnerisk, litt mørk form for seksuell, i hvert fall sensuell underholdning, og/eller kunst. 

Lev Nussimbaum, eller Essad Bey.

I en alder av bare 21 år blir han så introdusert for den kanskje viktigste redaktøren i den tyske litterære verden den gangen. Det var Willy Haas, i magasinet Die Literarische Welt. Lev var som dere skjønner en person og en personlighet som ble lagt merke til, men kanskje fikk han litt hjelp på veien her, gjennom en introduksjon til herr Haas fra Pasternak-familien, eller kanskje Nabokov-familien. Uansett, Lev, eller Essad Bey, blir snart en viktig bidragsyter til magasinet Die Literarische Welt. Lev skrev særlig om “Østen”, eller Orienten. Han skrev artikler om Malaysia, Aserbajdsjan, Djengis Khan, og han skrev bokanmeldelser av biografier av for eksempel Mustafa Kemal, altså Kemal Ataturk, Tyrkias landsfader, som Lev kalte: Den minst tyrkiske av alle tyrkere, som bidro til Vestens seier med Østens metoder, med sluhet, tyranni og list”. Lev arbeidet svært raskt og produserte en mengde artikler og bøker. Han skrev også biografier om Lenin, Reza Sha, Stalin, tsar Nikolai den annen, og mange av bøkene hans var bestselgere. 

Forfatterskapet

Han er likevel ikke noen anerkjent historiker eller biograf i dag. Kanskje tvert imot. Han anses vel ikke generelt som noen pålitelig kilde eller seriøs historiker. Det meste av bøkene hans var dokumentariske, men det var generelt få kildehenvisninger.  Flere av kritikerne av bøkene hans viser til regelrette faktafeil og unøyaktigheter, og det er også stilt spørsmål ved om han virkelig skrev alle disse bøkene selv, fordi det ble utgitt så veldig mange bøker på kort tid. Over mange år gir han ut  flere bøker i året under navnet Essad Bey, og hans tyske agent, herr Werner Schendell, ba ham rett og slett sakke farten litt, fordi dette skadet renommeet hans. Han anbefaler rett og slett at Lev skulle vente litt og ta et friår mellom bøkene. 

Hele tiden spiller han et slags offentlig teater, hvor han lever som Essad Bey, muslimen, sønn av en muslimsk prins. Dette teateret ble riktignok avslørt den gangen også, uten at det stopper ham. En avis mente at han var fullstendig uten troverdighet fordi ingen jøde kunne tegne et ekte bilde av Orienten. Han blir også hengt ut av enkelte muslimske organisasjoner i Berlin. De tok ham ikke akkurat til seg, og kalte ham en russisk svindler, og verre ting enn det. De skrev leserinnlegg i tyske aviser og pekte på faktafeil i bøkene hans. Nå kommer også historien om at han hadde svindlet seg inn på universitet for en dag. Kritikerne hans var en salig blanding av muslimske organisasjoner, tyske offiserer og rasister og nazister, og nå sendes det en klage til det tyske utenriksdepartementet. Det blir hevdet at han svekket Tysklands omdømme i Asia. Dette var i 1930, og noen få år før det ble helt vanlig med streng sensur av bøker i Tyskland, men inntil videre lot det tyske utenriksdepartementet saken ligge. 

Ekteskap

Men nå begynner nazistene og Hitler virkelig å gjøre seg gjeldende i Tyskland. Valget til Reichstag, riksdagen, eller parlamentet i 1930 var på mange måter gjennombruddet. Litt etter, høsten 1931, i en alder av 26 år, treffer Lev en dame, som han kaller Monika Brand. Merk kaller. Monika var en slags praktikant, eller ulønnet arbeider, en sekretær i magasinet han hadde jobbet for tidligere. Hun gikk i herreklær, i dresser, eller i korte skjørt. Det egentlige navnet var Erika Løwendahl, og faren var en styrtrik industriherre. Hun ble kjørt på jobb av en uniformert sjåfør, så dette var altså ikke en helt vanlig ulønnet sekretær, med andre ord. Hun var mørk i hår og øyne og minnet Lev litt om de jentene han hadde vokst opp med i Baku, bortsett fra at hun heller gikk i buksedresser inn med slør og slikt. Akkurat som Lev var hun bortskjemt og hun hadde hatt mye hjemmeskole. Hun var også jødisk, hun var født i Leipzig, men vokste opp i Berlin, hvor faren hadde gjort stor suksess i skobransjen. Erika hadde tidlig bestemt seg for å gifte seg med en forfatter, det var visst fryktelig gjevt, men han burde helst være berømt og eksotisk. Lev, eller det hun trodde var Essad Bey,  passet perfekt, og de gifter seg 7. mars 1932. Den tyske embetsmannen som stod for vielsen, en slags sorenskriver, skal ha sagt at: “Det er min plikt å advare dem om at denne mannen når som helst kan reise til muhammedansk territorium og ta seg tre koner til”. Erika svarte kaldt og rolig: “Det har han allerede skrytt av, jeg tar sjansen”. 

Erika Löwendahl

Året 1932 er et viktig år av andre grunner også. Det er valg igjen i Tyskland. Feltmarskalk Hindenburg, den prøyssiske  offiseren og sittende president, så for seg gjenvalg som president. Utfordrerkandidaten kjenner dere. Det var en østerriksk korporal med en litt pussig bart. Hindenburg holdt utfordreren borte fra radioen, han fikk ikke holde tale på radio, så da la han ut på en politisk turne og han reiste Tyskland rundt med tog, fly og bil. Han reiste sammen med sine politiske rådgivere og en liten gruppe med SS-bøller, som kunne ordne opp hvis det ble bråk. Etter et par valgomganger ble det klart at Hindenburg ble gjenvalgt, men utfordreren var ikke ute av dansen. 

Det begynner nå å bli mer dramatisk, mer radikalt, mer ekstremistisk, på nesten alle måter i tysk politikk. De moderate stemmene svekkes, de gjør det dårlig ved valgene, og nazistene og kommunistene har fremgang ved urnene, og møtes til gatekamp når det ikke er valg. Samtidig som det for alvor nærmer seg maktovertakelse i Tyskland, reiser Lev til Tyrkia, Østerrike og Tsjekkoslovakia på bokturne. Og mens han er i Østerrike, så strammes skruen så hardt i Tyskland, Hitler kommer til makten, at Lev velger å bli igjen i Wien. Det var tydelig at det ikke var noen fremtid i et Hitler-styrt Tyskland. Faren Abraham og den gamle guvernanten Alice Schulte kommer etter hvert etter ham til Østerrike og til Wien. 

Ny kritikk

En saksbehandler i tysk UD finner frem igjen mappen fra den tidligere rapporterte saken, og denne ivrige byråkraten går til Göbbels propagandadepartement og ber om at bøkene til Lev fjernes. Men, Göbbels departementet var først og fremst opptatt av at Essad Bey, altså Lev, skrev kritisk om kommunismen, og de ville derfor ikke kritisere Lev. De kunne heller ikke se noen bevis på at denne forfatteren Essad Bey var jøde. At han foreløpig slapp unna var nok bare et uttrykk for at maskineriet og systemene ikke var på plass. Ikke ennå. 

Wien

Det begynner uansett ganske raskt å tære på å leve i Wien og ekteskapet mellom Lev og Erika er kjølig og dårlig allerede fra starten, etter alt å dømme. De har reist mange steder i en blanding av bryllupsreise og foredragsturne for Lev. De er blant annet i USA et par ganger, sammen med svigerforeldrene. De har allerede nå skjønt at det gjelder å ikke reise tilbake til Europa. De innlosjerer seg først på berømte Waldorf Astoria i New York, før de kjøper en luksuriøs leilighet på Fifth Avenue på Manhattan. Lev og Erika flytter inn sammen med dem. Denne tilværelsen, som varer i et par år, er luksuriøs, men trist, og Lev begynner å drikke. Selv sa han at han 

var full i to år. Jeg gikk rett og slett overbord, selv etter amerikansk målestokk.

Lev Nussimbaum

Lev synes ikke å ha likt Amerika i særlig grad, i motsetning til svigerfamilien, som elsket landet. Det hjalp neppe heller at Erikas familie så på han som en fattiglapp. 

Når det gjaldt hva som skjedde i Tyskland, var Lev lenge unnskyldende og bortforklarende. Han ville nødig dømme verken Hitler eller nazistene, og de kunne i hvert fall ikke under noen omstendighet sammenliknes med det barbariske Sovjetunionen og den forferdelige Stalin. De var de virkelige skurkene. Men i 1935 fikk han brev om at han ikke lenger kunne utgi bøker i Tyskland, det tredje riket hadde fått på plass systemene sine. 

Ekteskapet rakner

Etter noen få års ekteskap så begynner avisskriveriene om ekteparet. Dette er sladder om det som er et ekteskap i oppløsning. Lev ble svertet i de aller fleste av disse skriveriene, og det er mye som tyder på at Erikas rike far, herr Løwendahl, stod bak mye av dette. Det gikk hardt innpå Lev, og ifølge guvernanten Alice, som fortsatt er med ham, så reddet hun ham fra selvmord tre ganger i denne perioden. Lev blir, fortsatt ifølge Alice, sendt til et sanatorium for psykoterapi, men hun sier det ikke hjalp stort. Han fortsetter likevel hele tiden å skrive, og skriver biografier om blant andre tsar Nikolai II og keiser Wilhelm.

Mens alt dette pågår er Erika i USA og lever i en rikmannsverden i Bel-Air i LA med en annen berømt forfatter, ungareren Rene Fulop-Miller. Han var både kollega og konkurrent av Lev. Fulop-Miller hadde for eksempel skrevet bestselgere om Rasputin, og om Lenin og Gandhi. Erika hadde nå søkt om skilsmisse fra det hun omtalte som sin “russisk-muhammedanske  ektemann Essad Bey”. Hun viste til at han hadde skrytt på seg å være fra en arabisk fyrstefamilie, men at hun først etter at de var gift fikk vite at han bare var den vanlige, den helt ordinære Lev Nussimbaum. Han var ingen eksotisk muslimsk prins. Han hadde riktignok vært rik en gang, men det var lenge siden. Erika klager også på hans raseriutbrudd hvor Lev skal ha viftet med pistoler, hun hevder han har en kone til, noe som ikke var sant, men også at han truet henne på livet. Lev selv benekter alt dette. Erikas foreldre hjalp henne uansett med gode advokater, som i 1937 lykte med å få ekteskapet opphevet. 

Ali og Nino

Før vi går videre til neste, og siste akt, i Levs liv, så må vi et øyeblikk tilbake til Levs forfatterskap, og nå skal vi til en bok som er utgitt under enda et nytt navn. Boken ble utgitt under navnet Kurban Said, og boken heter Ali og Nino og er en roman om et kjærlighetsforhold mellom en muslimsk aserbajdsjansk gutt og en kristen jente i Baku i årene 1918–1920, altså i årene rett forut for Levs flukt fra Baku. Romanen er utgitt på mer enn 30 språk, med mer enn 100 utgaver eller opptrykk og ble først utgitt i Wien i 1937, og den anses som en slags nasjonalroman i Aserbajdsjan.

Dette pseudonymet Kurban Said kan være Lev, men det er jammen langt fra sikkert. En bok som ble utgitt i 2011 hevder at en viss Yusif Vazir Chamanzaminli skal være den rette forfatteren, og at Lev i beste fall var en slags redaktør for boken Ali og Nino. Chamanzaminli sønner hadde allerede i mange år hevdet at deres far var den rettmessige forfatteren, men det er flere krav på denne tittelen. En dame ved navn Leela Ehrenfels eier i dag rettighetene til boken, og hun hevder at hennes tante, baronesse Elfriede Ehrenfels von Bodmershof er den virkelige forfatteren av boken. Dette kan hun hevde hovedsakelig fordi bokens forlagskontrakt identifiserer henne som Kurban Said, selv om få støtter dette som bevis på hennes forfatterskap. Det er grunn til å tro at dette var et grep for å tilsløre den som virkelig var forfatteren. Det kan likevel se ut som om Kurban Said ble brukt som et dekknavn for en kvinne fra Wien, og at uten pseudonymet hadde det ikke vært mulig å gi ut boken. I 1938 blir jo Wien og Østerrike omfanget, gjennom  Hitlers anschluss, og er altså blitt en del av Hitlers tyske rike. Det er likevel kanskje aller mest sannsynlig at vår venn og helt Lev er den virkelige forfatteren av Ali og Nino, selv om dette på ingen måte er gitt, eller uten tvil.

Wien fortsetter

Anschluss fører uansett til at de fleste jødene reiser fra Østerrike. Lev kommer seg også på et vis ut av Østerrike denne våren, men vi vet ikke helt hvordan. Det vi vet er at faren Abraham er igjen, Lev har altså reist uten faren. Hvorfor reiste han fra faren? Det vet vi ikke, men Lev kan faktisk ha blitt invitert til Italia som Mussolinis offisielle biograf, selv om jeg vet det høres veldig rart ut at Mussolini skulle invitere en jøde for å skrive biografien hans. Lev hadde faktisk arbeidet iherdig for å få oppdraget og han hadde i flere år reist til Italia, et fascistisk Italia, hvor han hadde vært sammen med fascister i Mussolinis krets. En fascistisk forlegger ved navn Gentile hadde gått god for Lev overfor Mussolinis kontor, og det er ting som tyder på at Lev faktisk traff Mussolini en gang, selv om heller ikke det er helt sikkert. Det kan legges til at Mussolini i utgangspunktet egentlig ikke var antisemittisk, snarere tvert i mot omtalt han antisemmitisme som “den tyske syke”. Mussolini hadde faktisk både jødiske generaler og jødisk elskerinne. Men når det er sagt, så hadde mye endret seg innen vi kommer til 1938. Nå var Mussolini alliert med Hitler, og antisemittisme ble offisiell politikk også i Italia, og bøkene til Lev, bøkene til Essad Bey, ble bannlyst også i Italia. 

Uansett hva som var sant og ikke om biografien til Mussolini, så kommer Lev Nussimbaum til Italia i 1938 og han slår seg ned i den gamle havnebyen Positano. Han kommer antakelig inn i Italia under dekke av å være amerikaner. Positano ligger på Amalfikysten like sør for Pompei og Napoli. Og så skulle man kanskje håpe at Lev Nussimbaum, eller Essad Bey, og kanskje også Kurban Said, skulle leve og skrive mange bøker, og bli gammel, i denne Middelhavsidyllen, men det gjør han ikke på noen måte. Han har pengeproblemer, og han får ikke gitt ut flere bøker, og er dermed uten et levebrød. I et brev til forlegger Gentile ber han om hjelp til å finne en vitenskapsmann, eller antropolog, som kan bevise at Lev er av arisk rase. Lev hevder selv han har papirer som beviser dette, men at disse papirene er i bolsjevikenes hender etter revolusjonen i Russland. Den jødiske gutten som konverterte til islam, prøver nå altså å bevise at han egentlig er av godkjent arisk avstamning. 

Faren Abraham unnslapp ikke sin jødiske bakgrunn. Han forlot Wien, men ikke til Italia, og ikke dit han ønsket, og ikke frivillig. Han blir hentet i Wien den 5. mars 1941, og han blir satt på en togtransport til Polen. Vi vet ikke mer med sikkerhet, men antakelig blir han drept i konsentrasjonsleiren i Treblinka den samme våren. 

Sykdom

Og det går ikke veldig mye bedre med Lev. Han er nemlig svært syk. Han får koldbrann og symptomer som minner om spedalskhet, og han må amputere tær på sykehuset i Napoli. Han er i praksis blakk og han har knapt råd til mat. Han lever også i konstant frykt i det som egentlig er et Middelahvsparadis. Den gamle barnepiken Alice Schulte dukker opp nok en gang, men hun begynner å bli gammel, og her blir hun omtalt som “den sjuskete russiske” kvinnen. Lev får mer koldbrann, men arbeider som besatt. Han tar morfin for å dempe smertene, men i 1939 ligger han nesten halve året på sykehuset i Napoli. Han får deretter bo hos en fornem familie, i en liten leilighet i deres familieslott. 

Slutten i Italia

Våren 1942 er litt mer positiv og han får litt mer hjelp av bekjentskaper og kontakter, han får litt penger og han fikk igjen radioen, som tidligere hadde blitt tatt fra ham. Han begynner likevel å rote, han ser ut til å være litt forvirret, og blir desperat. Han er fortsatt bare i midten av 30-åra, men han ser ut som en gammel, gammel mann. Han lider antakelig av en sykdom som var kjent for å ramme mannlige Ashkenazi-jøder, nemlig Buergers sykdom. Dette er en sjelden sykdom og det er grunn til å tro at Lev gjorde diagnostiseringen vanskeligere fordi han ikke vedkjente seg sin jødiske bakgrunn, og dette kan ha ført til at han rett og slett ble et offer for feildiagnostisering og dermed ikke fikk den behandlingen han egentlig trengte. Det var i det hele tatt ikke mye man visste om denne sykdommen på denne tiden, men den førte til hårtap, huden ble tynn og gusten, og blodpropper førte til koldbrann i fingre og tær. En av de som så ham i Positano den gangen omtaler ham som et “tynt gjenferd som halter rundt på værelset sitt”.

I august 1942 kommer så to svarte, litt skumle biler kjørende opp til eiendommen hvor Lev bor. Var dette det italienske hemmelige politiet som kom for å hente ham? Passasjerene i bilene kommer bestemt og raskt ut av bilene og spør utålmodig: Hvor er han? Hvor er muslimen? 

De har dårlig tid, men de var for sent ute. Lev var allerede død, og han var allerede begravet ved en kirkegård oppe i en bratt skråning. Som et litt pussig poeng, så var det ikke det hemmelige politiet som kom for å hente ham for å sende ham til en konsentrasjonsleir. Bilene kom for å hente ham til Roma, hvor de ønsket å intervjue ham. 

Men, dette intervjuet ble aldri noe, og der, på Amalfikysten ligger ligger altså Lev Nussimbaum, og dermed også forfatteren Essad Bey, og kanskje også Kurban Said. Lev ligger i hvert fall gravlagt med føttene mot Mekka, og med en gravstein med turban på, under navnet Essad Bey. 

Kilder og kreditering: 

Orientalisten av Tom Reiss
The Great Game av Peter Hopkirk
On Secret Service East of Constantinople av Peter Hopkirk
The Prize av Daniel Yergin
Breaking Rockefeller av Peter B. Doran
Gjennem Armenia av Fridtjof Nansen
Grensen av Erika Fatland

Kategorier:manuskriptene

Merket som:, , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s