manuskriptene

Karl XII: Nordens løve

Denne historien handler om en av söta brors mest kjente konger, og kanskje deres aller første superstjerne. 

Han jaktet bjørn med høygaffel og garn, han halshugget kalver og kastet de avkappede kalvehodene ut av vinduene på det kongelige slott i Stockholm. Han tilbrakte nesten hele sitt voksne liv i utlandet og i krig etter at han hadde overtatt et svensk storrike rundt Østersjøen, men han mistet det meste i løpet av sine 20 år som konge. Han endte sine dager i Halden, men hva skjedde egentlig i skyttergravene utenfor Fredriksten festning? 

Han er kalt krigarkungen, den siste viking, den svenske meteoren og Nordens løve.  

Dette er historien om Karl XII, Sveriges konge fra 1697 til 1718. 

Historien kan også høres som podkast på Spotify og Apple Podcast.

Familien

Karl ble født 27. juni 1682 på slottet Tre Kronor i Stockholm. Han blir døpt med det latinske navnet Carolus, som han selv brukte hele livet, og dette er signaturen vi kan finne igjen i arkivene etter ham, men vi kjenner ham altså som Karl. 

Karl XII som barn. Malt av Anna Maria Ehrenstrahl, Nationalmuseum.

Hans far, kong Karl XI var streng og alvorlig og han hadde deltatt i krig som veldig ung, særlig mot danskene i det som er kalt Den skånske krigen. Karl XIIs mor var den danske prinsessen Ulrika Eleonora, som var datter av kong Frederik III av Danmark og hans dronning, Sophie Amalie. Giftermålet var i tråd med europeiske kongehus tradisjoner, det var et strategisk giftermål, et politisk ekteskap, om du vil. Målet for svenskene var å hindre Danmark i å inngå en allianse med Sveriges fiender. Prinsesse Ulrikas bror, som nå var den nye kongen av Danmark, Christian V, var ikke særlig begeistret for dette foreslåtte giftermålet, men moren var veldig ivrig fordi dette ville gjøre prinsesse Ulrika til dronning. 

Karl XI ved slaget ved Lund, 1676. Malt av David Klöcker Ehrenstrahl
Ulrika Elonora, 1677. Malt av David Jacques d`Agar.

Karl XIIs familie hadde også tyske aner og en av hans oldefedre kom til Sverige og giftet seg med Gustaf Adolfs datter Katarina. En av Karl XIIs biografer, Frans G. Bengtsson, omtaler det tyske blodet som “overlegen datidens tyske fyrsteslekters allerede temmelig beskjedne gjennomsnittskvalitet”. 

Karl XIIs barndom

Tilbake til dagens hovedperson, så var Karl eldst av fem brødre, men han var den eneste gutten som levde og vokste opp, men han han hadde to søstre som overlevde barndommen. Karl blir tidlig oppfostret med en tydelig retning, han skulle jo bli eneveldig konge. Da Karl ble seks år tok hans far, kong Karl XI, styringen og kommandoen over oppdragelsen og utdannelsen. Dette innebar blant annet at den lille prinsen måtte flytte inn i en egen leilighet på slottet, og dermed klare seg på egenhånd. På egenhånd betyr i denne sammenheng at han ble skilt fra sin mor og far, og sine søstre, men også at han fikk sin egen stab. 

Han vekkes klokka fem om morgenen, og starter med morgenbønn, frokost og deretter bibelstudier. Han fikk hjemmeundervisning seks timer om dagen, det gikk i matte, lære om festningsbygging, generell krigskunnskap, statsvitenskap, tysk, latin og fransk. Det ble sagt at han ikke ville lære seg fransk inntil han hørte at kongene i Danmark og Polen snakket fransk, og da skulle ikke han være noe dårligere. Likevel, senere i livet ville han ikke snakke fransk, fordi svensk var like fint, mente han, så den franske ambassadøren måtte pent lære seg å snakke svensk, hvis han ville tale med Karl. Han lærte seg senere også noe tyrkisk, finsk og italiensk. Han skal ha vært svært intelligent, og hatt veldig god hukommelse. 

Det var også mye hard fysisk trening og en skikkelig militær utdannelse, det var blant annet mye fekting og mange ridetimer, og det var jakt, mye jakt. Han fikk sin første hest som fireåring og drepte sin første rev som femåring. Han fikk kommandoen over sitt første regiment som sjuåring og han skjøt ulv i en alder av ti. Deretter ble det bjørnejakt før han hadde fylt tolv. Dette ble etter hvert en favoritthobby, men det skulle ikke jaktes bjørn med gevær, nei, det ville være feige lag, ifølge Karl. Det skulle brukes høygaffel, klubber og nett, eller garn. Det var en jevnbyrdig tvekamp mellom en bjørn og en kongelig jeger. 

Moren Ulrika dør allerede i 1693 da Karl er bare 11 år gammel. Dette skal nesten ha tatt knekken på ham, han skal ha vært helt knust. Og bare tre år senere dør faren, kong Karl XI. To dager før han døde ble Karl kalt inn til et møte med faren, hvor han fikk med seg noen siste kongelige råd. I møtet som varte i to timer, skal faren blant annet ha sagt at

Du må for enhver pris unngå krig, med mindre du blir dratt inn i krigen etter håret.

Karl XI

Ganske snart etter at Karl XI var død, og mens liket fortsatt ligger på slottet, så brenner det kongelige slottet Tre Kronor ned. I en overtroisk tid er det ikke rart mange lurte på hvordan dette skulle gå? 

Slottsbrannen i Stockholm. Malt av Johan Fredrik Höckert.

Det var allerede før Karl XIs død blitt opprettet og klargjort et formynderstyre som skulle styre på vegne av Karl XII inntil han var gammel nok. Dette styret besto av enkedronningen, det vil si Karl XIIs bestemor, og fem kongelige rådgivere med hva jeg vil kalle forutsigbare og typiske svenske adelsnavn: Der satt Oxenstierna, Gyllenstierna, Wrede den eldre, Gyldenstolpe og Wallenstedt. Det viste seg ganske raskt at dette formynderstyret ikke fungerte særlig godt, og allerede i november 1697 blir det i Riksdagen enstemmig avgjort at Karl XII var å anse som myndig, og dermed er klar for å bli konge. Han er nå så vidt blitt 15 år gammel. 

Konge i 1697

Og dermed, den 14. desember 1697 blir han kronet til kong Karl XII i Stockholms Storkyrka. Det var kaldt den morgenen i Stockholm, og kongen bar en klassisk purpurfarget hermelinkappe, men ellers var han kledd i svart fra topp til tå, da det var fortsatt sørgetid etter hans avdøde far. Han kommer ridende til seremonien med kronen allerede på sitt eget hode. Det vanlige var selvfølgelig at kongen ble kronet i seremonien i kirken, og at det var erkebiskopen som satte kronen på hodet, men ikke Karl XII. Han etterlot ingen tvil om at dette var eneveldig konge. Dette var ikke en konge som tok sin makt fra biskop eller kirken ellers. Nei, Karl XIIs makt kom direkte fra Gud. Og mot all tradisjon avlegger han heller ingen ed, sånn for å sette to streker under dette svaret. Det var også et brudd med tradisjonen at han ble kronet i Stockholm. Vanligvis ble svenskekongen kronet i domkirken i Uppsala. 

Som dere skjønner allerede nå var dette en egenrådig og sta konge. Hans standardsvar når noen tillot seg å stille spørsmål ved en avgjørelse var “Saadan er min vilja, og därvid blir det”. I moderne tid har flere leger kommet til at han antakelig hadde aspergers eller liknende, og det kan sikkert hende, men jeg tror uansett vi kan være enige om at han var sta, egenrådig og viljesterk. 

Og bare for ordens skyld, at han ble kong Karl XII etter sin far Karl XI er kanskje ikke så rart, men dette var ikke fordi de var konge nummer 11 og 12 som het Karl. Neida, det var Karl IX som hadde som hadde valgt nummer ni, fordi dette var gunstig ifølge svensk mytologi, og alle svenske konger ved navn Karl har telt derfra, inkludert dagens Carl 16. Gustaf.   

Bakgrunn og Sverige som stormakt

Før vi tar fatt på Karls kongegjerning, må vi se litt på hvilket Sverige vi snakker om her. Karl XII blir født i det som er Sveriges storhetstid. Karl XII blir nemlig ikke bare konge og hersker over det vi i dag kjenner som Sverige. Han blir herre over Sverige, jada, det blir han, men også Finland. I tillegg har Sverige makten i Livonia, som grovt kan sies å være dagens Latvia. Riga, som i dag er hovedstaden i Latvia, var faktisk Sveriges nest største by på denne tiden. Karl ble også hersker over Karelen og store deler av dagens Estland, og Ingria, eller Ingermanland, regionen rundt det som i dag er St. Petersburg. I tillegg til dette kom tyske byer og regioner som Wismar, Pommern og Bremen, og det som i dag er Tysklands nest største øy, nemlig Rügen i Østersjøen, og Ösel, som i dag er Estlands største øy Saaremaa. Alt dette gjorde Østersjøen på mange måter til en svensk innsjø på tiden da Karl XII blir svensk konge. Svenskene hadde også erobret Praha i avslutningen av tredveårskrigen femti år tidligere, og de hadde truet Wien, nesten som de mongolske hordene noen hundre år tidligere. 

Svenskene herjet på en tid da de tradisjonelle, og kanskje mer naturlig dominerende maktene i Europa, hadde sine egne problemer, og de var stadig opptatt med sine egne kriger, og dette er før Russland har kommet på banen i Europa for alvor. Det kommer jeg tilbake til litt senere. Sverige var ikke bare litt heldige med perioden, men var i også stor grad avhengig av finansiell og militær støtte fra andre europeiske land. Under for eksempel tredveårskrigen mottok Sverige betydelige subsidier fra Frankrike som godt kunne like at Habsburgerne fikk seg en svensk, eller blågul, blåveis. Handelsnasjonene England og Nederland var på sin side svært opptatt av at ingen skulle dominere Østersjøen fullstendig, slik at deres handelsskip skulle kunne reise fritt. De kunne derfor støtte Sverige, hvis det så ut som Danmark-Norge ble for sterke til sjøs, men de kunne også gjøre motsatt hvis svenskene truet handelsrutene deres.

Sverige hadde også en viktig våpenindustri som bidro til at de var noen hardinger på slagmarken, men dette var også en industri som skaffet svenskene gode eksportinntekter. Husqvarna hadde startet som en riflefabrikk i 1689, altså et snaut tiår før Karl blir konge. Husqvarnas første anlegg ligger ved fossen i Huskvarna i Sør-Sverige, og på begynnelsen av 1700-tallet, har denne statlige riflefabrikken rundt 1000 ansatte. 

Ung konge

Tilbake til den ungen kongen, så var Karl XII selv nærmere 1.80 høy, noe som var over gjennomsnittet på den tiden, og han hadde mørkebrunt hår, sies det, selv om enkelte malerier kanskje heller peker mot mørkeblondt hår. Han hadde i hvert fall blå øyne. Han skal ifølge en historiker ha hatt smale hofter og brede skuldre. Han mislikte selv sin lyse hud, og det han selv mente var et noe feminint utseende, og han gjorde derfor alt for å herde huden og seg selv ved å sove ute, eller i stallen, eller på gulvet. Og han brukte mye tid ute på militærøvelser, og på trening og sport, og tilsvarende liten tid med sine rådgivere, eller med sine ministre, eller med styret av riket. En gang, i en slags marineøvelse på innsjøen Mäleren holdt han på å drukne. Han hadde aldri lært å svømme, men ser ut til å ha hoppet i vannet fordi han ikke kunne tåle at noen ertet ham med at det bare var mot som skulle til for å svømme. Karl var modig, det skulle det ikke være noe tvil om, og han hoppet uti, og druknet altså nesten. 

At Karl XII ble konge betød ikke automatisk at han ble voksen, ikke voksen i betydningen av at han ble en moden eller fornuftig herremann. Han var jo fortsatt tenåring og oppførte seg kanskje mer som en bortskjemt og velstående russ enn noe annet. Sammen med sin svoger, den unge hertugen av Holstein, gjorde Karl XII all mulig ugagn. De kastet kirsebærsteiner på kongens gråskjeggete rådgivere, de knuste ruter, de lekte med det kongelige serviset, med et forutsigbart og knasende resultat, og de ødela benkene i slottskapellet. De jaktet på harer inne i Riksdagen og de red hester til døde. Det ble også arrangert konkurranser hvor man skulle se hvem som på det mest elegante vis kunne ri og halshugge kalver, og dette skjedde inne på slottet. Hodene ble deretter kastet ut av vinduet, til en viss forskrekkelse for de som måtte befinne seg på gateplan, skulle jeg tro. 

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at det var drikking involvert. Men, så sier historien at prestene begynte å akke og beklage seg, og da de forkynte bibelvers om hvor ulykksalig det var for et land og et folk med en barnekonge, begynte Karl å våkne og han husket foreldrenes historier om hans forgjengere, og deres formaninger om moral, ære og plikt. Og en kveld kommer kongen for sent til middag med sin egen bestemor, altså enkedronningen. En lettere eller tyngre bedugget Karl XII klarer å rive ned bordduken slik at et fat havner i fanget på enkedronningen, i fanget på bestemoren. At hun var misfornøyd ville nok være en kraftig underdrivelse. Under frokosten dagen etter griper kong Karl XII atter en gang til rødvinsglasset, men dette er en dypt angrende konge. Han utbringer en skål for bestemoren, og erklærer at siden vinen er årsaken til alt det vonde, så skal dette glasset bli hans siste. Han blir avholdsmann resten av livet. 

Stora nordiska kriget, 1700-1721

Vinteren år 1700 er Kongen 17 år og han er på bjørnejakt da det kommer et andpustent og heseblesende bud med dramatiske nyheter. Augustus den sterke, kongen av Polen, har invadert Livonia i finskebukta og beleiret Riga, som altså var svensk den gangen. Augustus den sterke skal ha vært uvanlig sterk, og han kunne visstnok bøye en hestesko med bare nevene. Slik sett var dette kallenavnet passende, og heller ikke overraskende. Men han kan også ha fått sitt kallenavn på bakgrunn av sine utenomekteskapelige bravader. Han skal ifølge enkelte samtidige kilder ha hatt et sted mellom 350 og 400 barn, inkludert ett barn med sin kone. 

Augustus den sterke. Malt av Louis de Silvestre.

I alle fall, den unge svenskekongen får ikke panikk, han feller en bjørn til, og så bærer det tilbake til Stockholm. Deretter kommer nyheten om at danskene har angrepet Holstein, som er alliert med Sverige. Kongen raser og sier at:

Jeg sverger at jeg aldri vil starte en urettmessig krig, men jeg ville heller ikke avslutte en krig uten at fienden er ødelagt. Jeg er fast bestemt. Jeg vil marsjere og angripe den første som erklærer krig, og når jeg har erobret ham, håper jeg at jeg skal skremme vannet av resten. 

Karl XII

Hans egne rådgivere var skrekkslagne, denne erklæring syntes hodeløs, og alliansen mot ham var overveldende. Mot Sverige og Karl XII stod ikke bare Frederik den fjerde av Danmark, og Augustus den sterke av Polen og Saksen, men også Peter den store, tsar i Russland. De tre tenkte nok de kunne utnytte svakheten hos den unge og uerfarne kongen av Sverige. De var, tror jeg, kraftig lei av at svenskene hadde tatt seg slik til rette i Østersjøen, og nå fikk det holde. Nok var nok.

Men Karl XII var rask og handlekraftig. Han skaffet penger og klargjorde raskt en hær for krig. Sverige hadde inngått en hemmelig allianse med England og Nederland, og det ble opprettet et regjeringsråd som skulle styre landet mens Karl XII var i krig. Og dermed i april år 1700, et par måneder før han fyller 18 år, så sier han farvel til sin bestemor og sine søstre i Stockholm, og begir seg ut i krigen. Karl XII vil aldri igjen komme tilbake til Stockholm. 

Den svenske styrken seiler fra Landskrona i Skåne mot Humlebæk på Sjælland i Danmark. Karl XII har med seg sin favoritthest Brandklipparen, som vil følge kongen gjennom alle slag i nesten tjue år deretter. På vei inn mot land i Danmark skal kongen ha hoppet ut i vannet og vasset de siste meterne med sverdet hevet mens han ropte at de som var klare for strid skulle følge ham inn i Danmark. Mens han vasser i land begynner danske musketter å skyte mot kongen og hans følge. Kongen spør hva det er som lager den susende, hvinende  lyden, og får til svar at det er danske kuler som suser forbi hodet hans, og Karl XII sier “godt, fra nå av skal dette være min musikk”. Angrepet var vellykket og to dager senere hadde Karl XII skremt kong Frederik til å undertegne en ydmykende fredsavtale. Det hører med til historien at Karl XIIs allianse med mye mer erfarne britiske og nederlandske marinefartøy var sterkt delaktige i dette, og det var kanskje dem danskekongen egentlig var aller mest redd for. Britene og nederlenderne hadde formidable og fryktinngytende krigsskip, mens danskene omtalte de svenske sjømennene som “bondedrenger dyppet i saltvann”. 

Karl XII vasser i land i Danmark. Av Carl Andreas Dahlström.

Kong Augustus den sterke hadde uansett ikke forventet denne raske og resolutte responsen fra den unge svenske kongen, og Augustus tar ingen sjanser. Han trekker seg stille og rolig tilbake igjen fra Livonia. I mellomtiden hadde Peter den Store beleiret den svenske byen Narva, i dag i Estland, helt nord-øst, på grensen til Russland. Narvas festningsverk var svenskenes fremste skydd mot russerne lenger øst. I november var svenskene på plass med en hær på om lag 20.000 mann og var beredt til å forsvare Narva. 

Svenskene rykket raskt frem, nesten hodeløst rask. Karl XII angrep uten pause, og gikk imot rådene fra sin egen general Stenbock. Det brøt ut en fryktelig snøstorm, og de svenske troppene brøt gjennom de russiske rekkene, som flyktet i panikk. Etter en fullstendig utmattende marsj kommer svenskene Narva til unnsetning, og situasjonen synes under kontroll. Men styrkene er fullstendig utslitt. De har sovet ute i ukesvis og de har nesten ikke mat. Krigsbyttet var likevel betydelig. Flere tusen russiske krigsfanger, 145 kanoner, 24.000 geværer, den russiske krigskassen, pluss hele vodkarasjonen til den russiske styrken. Samtidig lå mer enn 2.000 svenske soldater døde igjen på slagmarken.

Russerne overgir seg til Karl XII ved Narva. Malt av Gustaf Cederström.

For å gi et inntrykk av svenskekongen i felt kan jeg kort si litt om hvordan han gikk kledd under dette felttoget. For det første bar han ingen dekorasjoner eller medaljer på uniformen, men han bar klær av topp kvalitet, som selvsagt var sydd spesielt for ham. Han gikk med en lærfrakk ytterst, selve uniformen var enkel, men av engelsk blått kvalitetstøy, og med messingknapper. Under hadde han gul bukse og gul vest, blå-gult altså, samt en skjorte av hvit lin. På hodet hadde han vanligvis en svart filthatt, og hatten den hadde tre kanter, og hvis det var kaldt hadde han på seg en lue av oterskinn. Hanskene var av hjortelær og elgskinn, og på føttene hadde han store svarte støvler med jernsporer.

Karl XIIs uniform. Livrustkammaren.

Dette var i stor kontrast til andre konger, adelsmenn og generaler i Europa, som var, tja, mer utspjåket, med parykker, pudder, og mer moteriktig kledd. Karl XII gikk kledd som en soldat, han var kledd for krig.

Karl XII møter Hertugen av Marlborough. Malt av Henry Edward Doyle.

Krigen som nå er i gang, er altså det Det stora nordiska kriget, og krigen hadde begynt veldig bra for Karl XII. Han har skremt vannet av danske Kong Frederik og Augustus av Polen, og han har slått tilbake russerne og vunnet over Peter den store. Karl XIIs rykte som en uovertruffen krigsherre spredte seg rask gjennom Europa og han blir berømt, han blir en stjerne. 

Karl XII kunne antakelig ha sluttet fred med både Augustus og Peter på dette tidspunktet, men han ville ikke det. Fred var ikke nok, han skulle knuse dem. Marsjen går derfor mot Polen og Augustus den sterke, og han gir seg seg ikke i Polen før Augustus var fjernet fra tronen, selv om det tok flere år og mange harde slag, og mange falne svenske soldater. Karl XII fulgte en etter hvert lang tradisjon med svensk krigføring og felttog i Europa, og jeg mener vi kan se og høre dette i svenske folkeviser, som i større grad enn vår handler om krig, om slag mot russere, om polakker. Der hvor våre folkeviser handler om ur og steinrøys, finner vi for eksempel Värmlandsvisan, som handler om bondegutter som går til krig mot russere, uten frykt. 

Freddie Wadling, Värmlandsvisan.

Felttog mot Russland

Etter felttoget i Polen, snur Karl XII igjen mot Russland og Tsar Peter den store. Og, da bør vi kanskje minne om hvem Peter den store er og var. Peter hadde blitt tsar allerede i 1682, og han utvidet det russiske riket i geografisk utstrekning, men kanskje først og fremst så moderniserte han Russland. Han grunnla den russiske marinen, og moderniserte det politiske systemet, og Peter så mot Vest, og han reiste mye til Vest-Europa, hvor han hentet inspirasjon til utviklingen av moderniseringen av russisk vitenskap, teknologi og våpen. 

Peter den store. Malt av Paul de la Roche.

Og fordi Peter sikter mot vest, så trenger Russland havner som kan gi dem åpen tilgang mot Europa. Dette handlet både om handel og om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Russerne hadde allerede Arkhangelsk i Kvithavet, men der frøs det til om vinteren, så den var bokstavelig talt litt halvpasse som havn for en ambisiøs russisk tsar. Derfor går han igjen til angrep mot Sverige i Baltikum, og erobret våren 1703 den svenske festningen Nyenskans ved munningen av Neva-elven i det som den gang ble kalt Ingria, eller Ingermanland. 

Peter den store begynner raskt byggingen av en ny og bedre festning, en ny festning som får navnet Peter-Paulus-festningen. Dette er forresten samme festning som Dostojevskij satt fengslet i påvente av sin dødsstraff, som jeg fortalte om i min episode om den russiske forfatteren. Uansett, det var her Peter begynte byggingen av en helt ny by som altså ga russerne en havn som var åpen året rundt og tilgang på Østersjøen. Denne byen ble i stor grad bygget av livegne bønder fra hele Russland, men også en rekke svenske krigsfanger skulle etter hvert få den tvilsomme gleden og æren av å delta her. Titusenvis av livegne og andre skal ha dødd under arbeidet med å bygge byen. Peter begynte allerede i 1704 å omtale denne nye byen som hovedsete for regjeringen og flyttet hovedstaden hit fra Moskva i 1712. Og navnet på byen? Ja, den deler navn med grunnleggeren, den har hett blant annet Petrograd og Leningrad, og heter i dag selvfølgelig St. Petersburg.

Slaget ved Poltava

Etter noen år på slagmarkene i og rundt Polen, så skal Karl XII altså igjen gå mot russerne, men denne gangen viser det seg å være en tabbe, en kjempetabbe. Karl XII skulle til Moskva, hadde han tenkt, akkurat som Napoleon og Hitler etter ham, men som for dem, dette gikk ikke bra. Karl XII møtte nå det som var resultatet av Peter den stores reformarbeid. En moderne, godt trent russisk styrke. Sverige hadde om lag tre millioner innbyggere på denne tiden, mot Russlands drøye ti millioner. Forskjellen begynner å gjøre seg gjeldende. Og langt inne i Russland, så blir det etter hvert veldig vanskelig å opprettholde forsyningslinjene, og særlig etter at russerne benytter seg av den brente jords taktikk, og det blir nesten ikke mat og forsyninger å finne. 

Karl XIIs tropper marsjerer likevel videre gjennom rykende ruiner og forsyningslinjene kuttes ytterligere gjennom geriljaangrep bakfra. Den 15. september 1708 var det slutt på marsjen fremover, de er kommet langt inn i det russiske riket, og er omtrent 40 mil fra Moskva, men her måtte de stoppe fremmarsjen. Karl XII må gå sørover for å sette vinterleir. Dette er en skrekkelig marsj. Det er knapt veier, det er kaldt og det er nesten ikke mat å finne, og de har tusenvis av hester og soldater med seg. Ryttere fryser i hjel på hestene sine og likene må skjæres løs. Tusenvis dør av sult eller kulde, men det er ikke mulig å begrave dem på grunn av frosten i jorda. Det er koldbrann og amputasjoner en masse. Kong Karl hadde det riktignok bedre enn sine tropper, men bare marginalt. Også han sov ofte ute, og han gikk alltid i enkle uniformer, slik soldatene gjorde. Han leser i bibelen hver dag, og han deltar på gudstjenestene hver morgen og hver kveld. Han sov fra ni om kvelden til to om morgenen, da var han visstnok ferdig uthvilt.

Nå er det kanskje om lag 25.000 mann igjen av de 35.000 som startet felttoget mot Russland. Denne styrken inkluderte både polakker, finner, baltere, kosakker, og leiesoldater fra Frankrike, Tyskland, Nederland og så videre, i tillegg til svensker, selvfølgelig.  Sommeren 1709 forsøker Karl XII seg på et angrep på den russiske festningen i Poltava. Dette var antakelig en strategi for å åpne fredsforhandlinger, svenskene var i store problemer nå, og det kan knapt ha vært noe håp om store seire i Russland lenger. Problemene var større enn Karl kanskje forutså. Det hadde gått noen år siden de hadde slått russerne ved Narva. De russiske styrkene hadde blitt flere og bedre trent. Svenskene derimot, var færre, og de var utslitt. 

Peter den store selv dukker også opp ved Poltava og det brygger opp til et avgjørende slag. Kong Karl XII som alltid ledet sine tropper i strid kunne ikke gjøre det denne gangen. Bare en uke tidligere hadde han nemlig blitt skutt i foten. Kongen hadde kjempet videre selv om det kunne ses blod rennende fra støvelen mens han satt på hesten sin på slagmarken. Senere på dagen svimer han av, og det viser seg at såret hadde ført til blodforgiftning og han får feber. Dette var faktisk den første alvorlige skaden han hadde fått etter nesten et tiår i krig. Karl XII var, som dere skjønner, ikke en konge som bare befalte “gå dit”, “grav der”, han var med selv. “Kom her!”, lød ordren og han var den siste kongen i Europa som ledet sine tropper i strid. Men i slaget ved Poltava måtte altså feltmarskalk og greve Karl Gustav Rehnskiöld og general Adam Ludwik Lewenhaupt overta kommandoen i fellesskap. De klarer dessverre ikke å samarbeide og det går ikke bra. Kongen er tilstede, men ligger på en båre, og han er fortsatt sjuk og har vondt i foten. Alt går galt for svenskene, nesten fra start. 

Karl XII ved Poltava. Malt av Gustaf Cederström.

Det svenske kavaleriet kommer aldri ordentlig på banen, og de russiske artillerienes bombardementer foerer til store svenske tap. Nesten 7.000 svenske soldater dør denne dagen, og feltmarkskalk Rehnskiöld blir tatt til fange.

Slaget ved Poltava. Malt av Pierre-Denis Martin.

Kongen kommer seg i all hast på en hest, men hesten blir skutt, og deretter kommer han seg opp i salen på den trofaste favoritthesten Brandklipparen, men det ble mest for å samle troppene for å trekke seg videre tilbake. De fortsetter sørover og nå mot områder kontrollert av Det osmanske riket. De kommer frem til en sideelv til Dnjepr og det er nå bare 8000 svenske soldater igjen. I spissen for dem er general Lewenhaupt sammen med Karl XII. General Lewenhaupt sørger for at kongen og en tropp på omtrent 1000 mann fikk krysset elven for å flykte videre. Karl XII ønsket at Lewenhaupt skulle bli med videre, men generalen blir etter eget ønske igjen for å holde befalet over brorparten av hæren, med sikte på å komme etter med hele styrken. Nå kommer dessverre den russiske styrken halsende etter før svenskene rekker å få hele hæren over elven og etter litt rådslagning med de andre høytstaaende offiserene kapitulerer Lewenhaupt. Han overgir seg til sin konges store fortvilelse. 

General Lewenhaupt. Malt av David von Krafft.

Tsar Peter har vunnet en stor seier over svenskene og ydmykelsen er nær total. Tsar Peter demonstrerte med all tydelighet at dette var en viktig seier for ham og for Russland. I gatene i Moskva blir det servert gratis mat, øl, vin og vodka. Fangene blir paradert til spott og spe, men også fangene kunne forsyne seg av godsakene, hvis de ville. Kirkeklokkene ringte uten stans i åtte dager og skattene ble satt ned.

Det endelige resultatet var nesten 30.000 svenske krigsfanger, inkludert Lewenhaupt og Rehnskiöld. De fleste kom aldri hjem. Lewenhaupt døde i fangenskap i Moskva, og kongen gjorde aldri noe forsøk på å få ham fri. Døden var kanskje likevel en blidere skjebne enn den de fleste krigsfangene fikk. Mange av krigsfangene ble sendt til tvangsarbeid i Sibir. Blant fangene var det i tillegg til menige soldater og offiseres, prester, stallgutter, hustruer, barn og arbeidere. Bare 5.000 av dem kom hjem etter så mye som 20 års fangenskap. 

Flukten via Det osmanske riket

Etter en lang og strabasiøs flukt kommer Karl XII og kompani frem til byen Bender i Det osmanske riket, som enkelt sagt er den ganske mye større forgjengeren til dagens Tyrkia. Der innlosjerer Karl XII seg og det skulle bli totalt fem år i eksil i Det osmanske riket, tre av disse årene i Bender, dagens Tighina i Moldova. Dette ble i praksis svensk hovedstad i noen år og det gikk sendebud tvers over kontinentet med saksdokumenter og ordre om blant annet byggingen av Stockholms slott, embetsmannsutnevnelser og Karl XIIs forslag om skattepolitikk, planer om nye armeer og så videre. 

Og mens kongen er i eksil kommer pesten til Sverige, og så mye som en tredjedel av Stockholms befolkning døde, minst 20.000 bare i Stockholm, og så mye som 100.000 i hele landet. Det en gang så mektige svenske riket vakler, og kongen er i eksil i utlandet.

I sin eksiltilværelse i Bender leste kongen mye, men det ble også satt opp teaterforestillinger for ham. og han spilte sjakk. Men Karl kunne ikke spille sjakk på den vanlige måten etter reglene. Karl XII kunne ikke akseptere at kongen skulle stå bakerst, og satte den foran bøndene, helt i front, hvor kongen hørte hjemme, ifølge Karl. Og han døpte om dronningen til feltmarskalk, det var en absurd tanke at dronningen skulle være så mektig.

Det ble også etter hvert tomt for penger. Det ble derfor tatt opp mange og store lån, til stadig høyere renter, og til slutt var også sultanen i Konstantinopel kraftig lei av sin høybårne gjest. Sultanen prøvde derfor å kaste ham ut og søndag første februar i 1713 marsjerer flere tusen osmanske soldater inn i Bender. Karl stiger opp i salen på sin hest og er klar for kamp, men ble stoppet av sine offiserer, som trakk ham inn i midlertidig sikkerhet. Det ble en hard kamp med sverd og gevær, og etter noen timer forsøkte de osmanske angriperne å sette fyr på huset hvor svenskene gjemte seg. Dette skal ha vært en av kun to ganger Karl rørte alkohol etter episoden med bestemoren vi var inne på i starten av historien. De var innesperret og med mye røyk og harde kamper måtte han bare drikke noe, og det var ikke annet enn vin inne i huset. 

Kongen og de andre rømte videre i all hast, men de blir til slutt fanget og ført til Demotika i dagens Hellas. Denne episoden er for øvrig det svenskene kaller Kalabaliken i Bender, og dette tyrkiske ordet er blitt en del av det svenske språket, som et uttrykk for opprør, tumulter, bråk eller liknende. Resultatet var fem svenske og femti tyrkere døde. Karl XII blir sengeliggende i ett år på grunn av benbrudd, og er kanskje også litt handlingslammet av skuffelse og depresjon, men i september 1714 begynner hjemreisen nordover. Tusen soldater følger med ham, i tillegg til et 70-talls pengeutlånere som ble lovet tilbakebetaling hvis de kom seg til Sverige. I dette kreditorfølget var det med et titalls arabere, noen polske jøder, en polsk grevinne og seks tyrkere som alle hadde lånt penger til kongen og hans følge. Flere av dem måtte vente i flere år før de fikk tilbake pengene sine. 

Karl og følget reiste inkognito gjennom Europa og Karl XII reiser med et falsk pass utstedt til en kaptein Peter Frisk. Han red til hest som de andre, og han anla skjegg som forkledning. Det gikk i høy fart gjennom et Europa fullt av fiender, og de tilbakela 17 mil hver dag, noe som en historiker har omtalt som en idrettsbragd. Han blir aldri avslørt, men måtte nok en gang bryte sitt avholdsløfte, fordi han ved en anledning måtte drikke alkohol som en slags prøve på at han ikke var Karl XII, da hele Europa visste at svenskekongen var avholdsmann.

Felttog mot Norge

Etter en hard og intens flukt gjennom Europa kommer Karl XII og følget hans i november 1714 til Strålsund, som på det tidspunktet fortsatt var en svensk havneby, men som i dag heter Stralsund og ligger i Nord-Tyskland. Her fikk Karl vite at Russland hadde tatt Finland og Baltikum, og det så mørkt ut for resten av det svenske riket. Sverige er langt på vei ferdige som stormakt og også Strålsund var dømt til å falle. Til tross for overveldende motstand og det som synes som en håpløs situasjon nekter Karl XII likevel å forhandle om fred. Han blir i Strålsund til desember 1715 og flykter bare få dager før byen faller. Det bærer nå til Sverige for første gang på 15 år og han bosetter seg i Lund. Regjeringen møter ham der og deres arbeidsmøter kunne gjerne starte kl. 03:00 på natten, etter som kongen da var uthvilt og ferdig utsovet. 

Så legger Karl XII planer om å gå til nye angrep og han stabler på beina en ny hær. Denne gangen er det Danmark som skal til pers, og planen er å gå over isen mellom Skåne og Sjælland med 40.000 soldater. Men en sterk storm bryter opp isen i Øresund i januar 1716, og planen må derfor avlyses. Karl og co. setter derfor i stedet kursen nordover med en ny og hastig lagt slagplan. 

Og dermed er det altså mot Norge denne gangen, det vil si Danmark-Norge. Karl XIIs plan var et lynangrep inn fra Värmland, men et kraftig snøvær stanset Karl XIIs tropper i tre dager. Denne forsinkelsen ødela overraskelsesmomentet i fremrykkingen mot Christiania, altså Oslo. Underveis mot Christiania overnattet Karl XII blant annet på prestegården på Aas og der kunne presten Søren Hagerup senere fortelle at Karl XII hadde en spesiell gange, som var en følge av en gammel krigsskade. Hagerup kunne også fortelle at kongen var snørrete, og at han spiste som en galning, ikke som en konge. Han nærmest slukte maten som en ulv. Dette var altså en mann som bar preg av at han hadde vaert i felt mer eller mindre sammenhengende i drøyt 15 år.

Karl XII erobrer i alle fall Christiania, men de svenske troppene klarer ikke innta Akershus festning. Etter en kort beleiring trekker Karl XII seg derfor tilbake til Sørøst-Norge og målet er å erobre Fredriksten i Fredrikshald, altså Halden, ​​men Haldens innbyggere setter fyr på byen, de brenner ned sin egen by, og sine egne hus, og Karl må trekke seg tilbake og vente på forsterkninger og tunge beleiringsvåpen, hvis han skal noe håp om å innta Fredriksten.

Og, nå kommer vi for første gang til en norsk helt i denne historien, og det er selvfølgelig Tordenskjold. Peter Wessel, senere Peter Tordenskjold var, som meg, født i Trondheim, men der slutter nok likheten mellom Tordenskjold og meg, er jeg redd. Tordenskjold hadde gjort stor suksess som marineoffiser i København, og endte til slutt som kontreadmiral. Han var nettopp adlet av den danske kongen, og hadde da tatt navnet Tordenskjold. Nå skulle han i strid mot svenskene for å forsvare gamlelandet. 

Sjøslaget

Midt på natten seilte Tordenskjold og hans skip inn mot Dynekilen hvor de svenske skipene med viktige forsyninger var fullstendig uforberedt. De svenske skipene lå fortøyd med baugen mot land og de lå tett i tett, de var ikke på noen måte klare til kamp. I de tre neste timene drønnet kanonene mellom de høye skråningene som omkranser Dynekilen. Etter noen timers intens kamp er det klart at svenskene har tapt, og de slår hull i sine egne skip og setter dem på grunn, eller tenner på skipene, slik at ikke fienden skulle få bruk for dem. Den dansk-norske marinen klarer likevel å redde flere av de svenske skipene, og dermed blir ni krigsskip og fem fraktfartøy krigsbytte. I tillegg til tapte skip og døde matroser, så tapte Sverige en stor mengde artilleri og krutt. Med dette tapet var Karl XIIs mulighet for å fortsette felttoget i Norge borte, og han måtte raskt trekke seg tilbake over Svinesund og brente broene bak seg. Innen midten av juli 1716 var alle svenske tropper trukket ut av området rundt Fredrikshald. De svenske troppene var nok en gang uten særlig mat, og sykdommer begynte å spre seg i troppene, og det var stor misnøye. Flere av Kongens befal skjønte ikke en gang poenget med forsøket på å ta Norge, og de spurte om de ikke hadde nok stein og røys i Sverige, kanskje? 

På veien tilbake til Lund treffer Karl XII nå sin søster prinsesse Ulrika Eleonora for første gang på 17 år. Hun er den eneste gjenlevende i familien hans. Ulrika Eleonora må ha blitt lettere sjokkert over den kongen, den broren, som nå møtte henne. Dette var ikke lenger den stilige unge Karl XII som i sin ungdom gikk i moteriktige klær og parykk, men en arrete, nesten skallet mann. En mann som så mye eldre ut enn midten av 30-årene, jeg holdt på å si at han var furet værbitt, og han gikk med fillete klær. Karl XII kommer seg så tilbake til hovedkvarteret i Lund. Søsteren sendte noen parykker etter ham, men de ble knapt brukt, så vidt jeg vet. 

Men, Karl XII gir seg fortsatt ikke. Et par år etter, i 1718, angriper Karl enda en gang Norge, eller Danmark-Norge, og planen er nå å først erobre Halden for deretter å kunne ta Akershus festning og Christiania. Først går svenskene inn over grensen i Trøndelag med om lag 10.000 mann under ledelse av general Armfeldt. Ved å først ta grenseområdene i Trøndelag ønsket Karl å unngå en gjentakelse av fiaskoen fra to år tidligere. Så kommer angrepet mot Halden og Fredriksten. Garnisonen på Fredriksten kjemper voldsomt for å holde invasjonen tilbake, men får et kraftig tilbakeslag da den fremre delen av festningsanlegget, Fort Gyldenløve, faller den 8. desember 1718. Den svenske hæren økte nå trykket på selve Fredriksten festning og de svenske stillingene har nesten nådd de innerste murene kvelden 11. desember 1718.  

Fredriksten festning.

Men, det er på Fredriksten historien ender, om enn ikke helt. Den kvelden, den 11. desember etter det er blitt mørkt går nemlig kong Karl XII for å inspisere arbeidet med skyttergravene ved fronten, og han er klart innenfor skuddhold fra festningen. 

Dette var et farlig sted å være, og så mange som 60 svenske arbeidere hadde så langt blitt skutt under arbeidet med skyttergravene. Det hadde vært tåkete tidligere på dagen, men nå er det kaldt og stjerneklart. Det er også fakler og noen lysglimt fra kanoner og geværmunninger her og der. Han klatrer opp på brystvernet for å få litt bedre oversikt, men så, plutselig segner han om og blir stille. “Herrejesus! Konungen er skjuten!” roper generaladjutant Johan Fredrich von Kaulbars. En kule har truffet kongen under den ene tinningen og gått tvers gjennom hodet og ut på den andre siden. Karl XII dør umiddelbart. 

Kongens lik blir raskt fraktet ut av Norge. Det er sikkert mange av dere som kjenner det ikoniske maleriet av Gustaf Cederström, som viser kongen liggende på båra, mens han blir båret over snødekte fjell, men denne versjonen er nok litt vel dramatisk. Han blir riktignok fraktet på båre til hovedkvarteret i Tistedal, men blir deretter lagt i en kiste som blir fraktet med seks svarte hester til Uddevalla hvor liket ble balsamert. Liket ble etter hvert fraktet videre til Riddarholmskyrkan hvor han ble begravet med pomp og prakt. Men det var en mindre påkostet seremoni enn for hans far og farfar. Den politiske og økonomiske situasjonen i Sverige var svakere, tydelig svekket etter mange års krigføring og mange tapte slag. 

Liket av Karl XII bæres hjem. Malt av Gustaf Cederström.

Hvem drepte Karl XII?

De fleste trodde skuddet kom fra kongens venstre side, altså fra selve festningen, men det var ingen som hadde sett selve skuddet, og det ble ganske raskt forskjellige versjoner av historien, og, ja, konspirasjonsteorier om hva som virkelig hadde skjedd. Det har blitt hevdet at det ikke ble skutt fra festningen på dette tidspunktet, og at han derfor må ha blitt drept av en fra sine egne rekker. Det er ikke riktig, det vil si, det ble skutt fra Fredriksten, selv om at det ikke er helt klart om det ble skutt med kaliberet som tok livet av Karl XII. En annen teori var at han hadde regissert sin egen død og flyktet til Amerika, hvor han levde videre i skjul og med ny identitet. Kanskje var likevel så mange lei av krigen at en menig soldat kan ha gjort dette i skjul, eller på oppdrag fra noen? Årene med krig hadde ikke bare forspilt et mektig svensk rike, men også utarmet et folk, og på toppen av det hele hadde pest og uår i landbruket svekket kongens posisjon betraktelig. August Strindberg som lenge etter skrev et skuespill om Karl XIIs siste år, kalte ham ganske enkelt for Sveriges ruin.  

I tillegg til alt dette hadde Karl XIIs viktigste minister, Baron Görtz, ført en knallhard skattepolitikk for å redde den svenske statens finanser. Han hadde fått vide fullmakter og han etablerte i praksis en krigsøkonomi som førte til nærmest total statlig kontroll over all handel og eksport. Og han hadde innført høye avgifter på parykker og tobakk. Alt dette gikk særlig hardt ut over de rike og velstående delene av samfunnet, det var vel lite å hente på å skattlegge den øvrige befolkningen, et folk som ellers allerede var et utarmet folk. 

Karl XII og Baron Görtz

Görtz var dermed blitt svært upopulær, og kanskje var det han de egentlig var ute etter? Görtz ble i hvert fall tatt, dømt og til sist halshogd på Hammarbyhøyden i Stockholm noen få måneder etter kongens død. Han ble begravet i den frosne vinterjorden, noe som den gang var svært nedverdigende, det var en skam. Görtz blir senere gravd opp igjen og fraktet til sin hjemby i Hessen i Tyskland hvor han ligger under en gravstein hvor det står skrevet: «Troskap mot min konge ble min død». Han hadde selv diktert denne teksten mens han ventet på at dødsstraffen skulle bli fullbyrdet. 

Kanskje stod svogeren Fredrik bak det hele? Fredrik var gift med Karl XIIs søster Ulrika Eleonora, som etter kongens død ble dronning. Det hevdes at Fredrik var nervøs og urolig den skjebnesvangre dagen i desember, og at han roet seg ikke ned før etter at han fikk nyheten om kongens død. Fredriks sekretær tilstod til og med drapet, men dette skjedde mens han lå syk med høy feber, og han trakk tilbake tilståelsen etterpå. Fredrik klarte uansett etter hvert å utmanøvrere sin egen kone og bli konge av Sverige etter et par år, og han regjerte deretter som kong Fredrik I i mer enn 30 år.

Knappekuleteorien

En annen teori om kongens død tok utgangspunkt i at Karl XII i sin samtid hadde blitt sett på som udødelig og “hard”. De trodde rett og slett han var skuddsikker, og enkelte trodde til og med at han hadde et slags kraftskjold rundt seg. Vanlige kuler skutt mot ham ville dermed ganske enkelt treffe et usynlig skjold og falle til jorden. Det ble sagt at han på slutten av dagen etter at slaget var over tok av seg støvlene og tømte ut kulene som hadde prellet av ham, og deretter falt ned i støvlene hans. 

Dette betyr at det holdt ikke med vanlige kuler, hvis man skulle få has på Karl XII. For om lag 100 år siden fant i alle fall en smed ved navn Karl Andersson en messingkule fylt av bly, en kule med en liten hempe, omtrent som en knapp. Den ene siden av kula, eller knappen, var litt flat, som om den hadde truffet noe hardt i høy hastighet. Smeden Andersson hadde funnet kula i en grushaug nær hjemmet sitt. Historien sier at en soldat i Karl XIIs hær skal ha funnet kula i Fredrikshald og senere kastet den i grustaket nær hjemmet sitt, hvor smeden Andersson altså fant den et par hundre år senere. Denne kula stemmer ganske bra med størrelsen på hullet i filthatten Karl XII hadde på seg da han ble skutt. Det er også tatt DNA-prøver av kula som viser at den kan stemme overens med DNA-spor fra Karl XIIs hansker. Men, kan virkelig kongen ha blitt skutt på avstand med et prosjektil som ikke en gang var en skikkelig kule, med et våpen av 1700-talls standard, og datidens presisjon og treffsikkerhet? Det er vel tvilsomt. Karl XII er tatt opp av graven og sjekket tre ganger. Første gang i 1746, deretter i 1859 og igjen i 1917. Siste gangen tok de til og med røntgenbilder av hodeskallen.

Karl XII. Foto: Otto Matsson, 1917.

Noe entydig svar om hvem som faktisk drepte Karl XII får vi neppe, selv om den mest sannsynlige virkeligheten antakelig er den enkleste, og i hvert fall den som passer best for en nordmann. Altså, han ble skutt av en norsk skarpskytter på Fredriksten, men antakelig ikke med en knappekule, det synes i hvert fall jeg høres for utrolig ut. I Halden ligger det i dag et minnesmerke i parken oppkalt etter kongen som falt der, rett foran festningen. Fredriksten festning ble forresten beleiret hele seks ganger, men den ble aldri inntatt av fienden. 

Karl XIIs filthatt er i dag i Livrustkammaren i Stockholm og kongen selv ligger i Riddarholmskyrkan i Stockholm. Der ligger han i en sarkofag av svart marmor i det nedre karolinske gravkoret.

Karl XIIs sarkofag i Riddarholmskyrkan, Stockholm.

Freden

Tilbake til Sverige etter Karl XIIs død, så var ikke krigen umiddelbart over, selv om felttoget mot Norge ble avsluttet ganske umiddelbart. De siste krigshandlingene var en serie russiske og danske herjinger langs den svenske kysten, inkludert i Stockholms skjærgård, som ble alvorlig truet av russiske krigsskip. Sverige ble til slutt tvunget til forhandlingsbordet og den endelige avslutningen av Det stora nordiske kriget kom med freden i Nystad i 1721. Der ble det endelig og formelt klart at Sverige hadde mistet alle sine oversjøiske besittelser som landet hadde erobret på 1600-tallet og Sverige var ikke lenger en europeisk stormakt. Russland hadde overtatt som den dominerende makten i Baltikum og ble for første gang en stormakt å regne med i Europa. Peter den stores ambisjoner var på mange måter fullbrakt.

Voltaire

Den berømte franske forfatteren og historikeren Voltaire har mye av æren, eller skylden, for ettertidens bilde av Karl XII. Han skrev en veldig populær biografi om svenskekongen som ble utgitt i 1730. Voltaire gir et veldig positivt portrett av den svenske kongen, og presenterer ham som en motvekt til Peter den Stores brutalitet og barbariske krigføring. Flere av historiene, eller mytene, om Karl XII stammer fra Voltaire, og mye tyder på at han har smurt på litt her og der, og kanskje tatt seg noen dikteriske friheter. 

Voltaires historie om Karl XII skal, ifølge enkelte være den franske boken som har kommet ut i størst opplag gjennom historien, selv om dette også høres ut som en overdrivelse, spør dere meg. Boken om Karl XII har i alle fall i alle år vært mye brukt i franskundervisningen rundt om i verden. Det hører med til historien at Voltaire kjente baron Görtz og det skal til og med ha versert rykter om at Voltaire skulle bli med til Sverige og arbeide for kong Karl XII, men det ble aldri noe av. 

Avslutning

Det får være nok om den svenska krigarkungen, nok om nordens lejon, kong Karl XII. Kongen som aldri giftet seg fordi han var gift med sin hær, og hadde bestemt seg for at han måtte vente på freden foer han kunne gifte seg og få familie. 

Den freden kom aldri og så mange som 200.000 svenske soldater mistet livet i denne krigen som ble en katastrofe for svenskene. Alt var tapt, med unntak av Finland, som Peter den store ikke synes særlig interessert i, men som vi vet skulle senere generasjoner med russere komme tilbake til Finland. Det er uansett etter min mening lite trolig at Sverige skulle klare å stå imot Russlands fremmarsj mot Østersjøen, og det var kanskje litt naturen og de store tallene som bestemte retningen heretter. Husk også at Karl XII ikke startet krigen, men den store feilen var kanskje at han ikke ville avslutte den, koste hva det koste ville. Nordens løve tapte kanskje, men han var ingen skinnfell. 

Kilder:

The Blazing Career and Mysterious Death of “The Swedish Meteor” av Mike Dash
Carl XIIs historia av Voltaire
A Warrior Dynasty av Henrik O. Lunde
Charles XII – King of Sweden av Karl Gustafson Klingspor
Karl XII – Krigarkungen av Bengt Liljegren
Karl XII av Frans G. Bengtsson
Karl XII av Herman Lindquist
Peter den store av Stephen Graham

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s