manuskriptene

Isaac Newton: den siste trollmann

Denne historien handler om en mann som i tretti år var sjef for det engelske myntverket, og han jaget falskmyntnere med både kløkt og iver. Han syslet også med alkymi i all hemmelighet og han var en einstøing som mest sannsynlig døde som jomfru. 

Han var også en matematiker av rang, ja, kanskje historiens fremste vitenskapsmann, men han kunne være både smålig og hevngjerrig. Ja, og så fikk han visstnok, eller kanskje, et eple i hodet. 

Dagens hovedperson er Isaac Newton.

Historien kan også høres som podkast:

Historien kan også høres på Apple Podcast.

Bakgrunn

Isaac Newton ble født 25. desember 1642, men det er egentlig ikke helt riktig. Det er fordi dette var ifølge den gamle kalenderen, altså den julianske kalender, oppkalt etter selveste Julius Caesar. Den nye gregorianske kalenderen ble ikke innført i England før drøye hundre år senere, i 1752, da onsdag 2. september ble etterfulgt av torsdag 14. september, og man rett og slett hoppet over de 11 dagene i mellom. Det betyr altså at ifølge den kalenderen vi følger i dag, så ble Isaac Newton født 4. januar 1643, og ikke første juledag 1642. For den som måtte lure, så ble den gregorianske kalenderen innført i år 1700 i Danmark-Norge, altså mer enn 50 år tidligere, men heller ikke dette var særlig tidlig, og kalenderen har sitt opphav allerede i 1582, da pave Gregor den 13. forkynte den fra sitt sete i Vatikanet i Roma. 

Uavhengig av hvilken kalender du bruker, så ble Isaac født for tidlig. Hvor mye for tidlig vet vi ikke, men vi vet at han ble født prematurt, akkurat som Albert Einstein. Isaac var ifølge moren, Hanna Ayscough, både liten og svakelig, og veide visstnok under to kilo, og hun var redd han ikke skulle overleve spedbarnsfasen. 

Isaacs far, som også het Isaac, var allerede død da Isaac Newton ble født. Faren var en forholdsvis velstående gårdbruker, eller storbonde. Familien bor på en gård med griser, kyr, to-tre hundre sauer og dyrket mark, og de bor i et forholdsvis stort hus som heter Woolsthorpe Manor. Dette huset står der fortsatt og er i dag et museum til minne om Newton. Woolsthorpe ligger i Lincolnshire, et stykke nord for London, ikke så langt fra Leicester og Nottingham. 

Woolsthorpe Manor, Foto: http://en.wikipedia.org/wiki/Image:Woolsthorpe_manor.jpg, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2112481

Den engelske borgerkrigen

Isaac Newton vokser opp i en urolig tid. Det er nemlig borgerkrig i England, en borgerkrig som i grove trekk varte fra 1642, altså fra like før Isaac ble født, og frem til 1651, så frem til han var omtrent 8 år. Borgerkrigen var i bunn og grunn en kamp med parlamentarikerne på den ene siden, det vil si de som fremmet det britiske parlamentets makt og uavhengighet. Vi skal ikke kalle dem demokrater, dette handlet ikke om allmenn stemmerett for eksempel, men det handlet om å begrense kongens makt, og da særlig hans makt vis-a-vis parlamentet. På den andre siden stod derfor det vi kan kalle rojalister, eller de som var kongetro. Borgerkrigen ble tidvis kalt en revolusjon, og tidvis et opprør, og dette handlet først og fremst om hvilken side du stod på, og hvilket perspektiv du hadde på konflikten. 

Krigen førte til at kong Karl den første, eller Charles I, ble dømt til døden og halshugget, etter at han hadde nektet å sammenkalle parlamentet, og etter at han hadde vist stadig mer eneveldige dragninger. Dette var første gang en engelsk konge hadde blitt henrettet. Monarkiet ble oppløst og hans sønn måtte rømme landet. England ble formelt et samvelde, styrt av parlamentet, men dette utviklet seg ganske raskt til mer av et nytt enevelde, men denne gangen under parlamentarikernes sterke mann Oliver Cromwell. Noen år etter hans død igjen ble monarkiet gjenopprettet, og Karl den førstes sønn, Karl den annen, kunne komme tilbake og bli konge i 1660. Borgerkrigen var likevel ikke på noen måte forgjeves eller uten resultater, fordi den knesatte på mange måter det konstitusjonelle prinsippet om at den regjerende monarken i England ikke kan styre uten parlamentets samtykke. Oliver Cromwell er dermed på sitt vis en slags tidlig, mer krigersk versjon av våre egen Johan Sverdrup. 

Oliver Cromwell

Familien oppløses, og samles igjen

Men la oss gå tilbake til Isaac og hans familie, fordi også der brygger det opp til en slags borgerkrig, eller revolusjon, eller opprør, alt etter som hvilket perspektiv du legger til grunn. Moren Hannah gifter seg nemlig på nytt da Isaac er bare tre år gammel. Man skulle kanskje tro at det ikke skulle være dramatisk, men dette satte dype spor, og førte til helt konkrete og dramatiske endringer for tre år gamle Isaac. Morens nye ektemann var en velstående sogneprest ved navn Barnabas Smith. Sognepresten var allerede i sekstiårene, mens moren til Isaac antakelig ennå ikke hadde fylt 30. Denne Barnabas Smith fremstår ikke spesielt sympatisk, og som en betingelse for å gifte seg med Hanna, krevde han at hun ikke tok med seg tre år gamle Isaac inn i ekteskapet. Moren går faktisk med på det, hun gifter seg med Barnabas Smith, og hun flytter fra Isaac og inn hos sin nye ektemann, bare et par-tre kilometer unna Woolsthorpe Manor. Isaac blir altså etterlatt på familiegården, hvor bestemoren Mary og bestefaren James tar seg av ham. Isaac så lite til moren under oppveksten, til tross for at de bodde like i nærheten. Dette må ha vært ganske hjerterått for en liten gutt på tre år som vi må tro hadde vært veldig nær alenemoren frem til nå. Mange år senere, da Isaac i sin dagbok førte opp synder han hadde begått, var en av syndene at han i sinne hadde truet med å brenne ned huset til herr og fru Smith, som han kalte dem, og huset skulle brenne mens de var inne i det. Isaac ser hele tiden ut til å ha vært en einstøing, og hatt svært få, om noen, venner og lekekamerater. Isaac nevnte senere aldri besteforeldrene, så det virker ikke som om de heller kom ham særlig nær. 

Men på samme måte som kongehuset ble restaurert og gjeninnført i 1660, så blir familien Newton også på sett og vis gjenforent. Barnabas Smith dør nemlig da Isaac er om lag 10 år gammel, og moren flytter tilbake til Woolsthorpe, og dermed tilbake til Isaac. Hun har med seg tre små barn fra ekteskapet med sognepresten, og altså får det forlatte enebarnet Isaac nå en yngre halvbror og to yngre halvsøstre. 

Isaac går på den lokale skolen, hvor han lærer å lese, men ikke så mye mer. Det blir likevel tidlig klart at denne gutten er smartere enn de fleste andre på skolen, og moren bestemmer seg derfor for å sende ham til en bedre skole. Isaac flytter derfor 12 år gammel til King`s School i nabolandsbyen Grantham, drøye ti kilometer unna. Med datidens transportmuligheter betød det at det var så langt unna at han måtte bo i landsbyen, og han blir innlosjert hos den lokale apotekeren, eller farmasøyten, herr Clark. Isaac Newton blir venn med denne apotekeren og familien Clark, og han blir fascinert av apotekerens kjemikunnskaper. Isaac får lov til å hjelpe til, og han holder på en del selv, og han eksperimenterer og prøver seg frem i laboratoriet. 

Han begynner nå også å konstruere solur, vannklokker og forskjellige mekaniske apparater og maskiner, som for eksempel en liten mølle drevet av en mus. Og han lager små dukkeleker til datteren i huset. Han forsøker seg også på små eksperimenter som å måle vindens hastighet. En kveld det var storm målte han hvor langt han kunne hoppe i medvind og hvor langt han kunne hoppe i motvind, og så hoppet han igjen etter at stormen hadde lagt seg. Deretter prøvde han å regne seg frem til hastigheten på vinden basert på forskjellen i lengdene han hadde hoppet. 

På King’s School går det derimot så som så. Historien forteller at han var ganske uinteressert og utilpass på skolen, og resultatene var ikke mye å skryte av. Isaac blir mobbet og plaget, han får ingen venner, og det hele virker både trist og mørkt. Men så en vakker dag havner Isaac i slåsskamp med en gutt i klassen, og dette blir et slags vendepunkt. Isaac vinner slåsskampen, men nøyde seg ikke med det. Isaac bestemmer seg for at han skulle slå denne gutten grundig, ikke bare i slåsskamp, men også i klasserommet. Isaac studerer nå plutselig med all sin kraft, han konsentrer seg på skolen og i timene, og han gjør lekser. Det gir nesten umiddelbart resultater, og han blir best i klassen omtrent med en gang. Allerede her kan vi ane konturene av en ganske nådeløs og ambisiøs ung mann, som ikke nøyde seg med å vinne, tapet skulle gnis inn i fjeset på taperen. Til tross for denne fremgangen og de gode resultatene, så blir skolegangen snart avsluttet.

Isaac som bonde

Moren synes nemlig etter hvert at det får være nok skolegang. Det var vel begrenset hva hun tenkte han hadde behov for av boklig lærdom for å drive familiegården. Hun henter ham derfor hjem for å drive gården, litt før Isaac fyller 17 år. Det var ikke Isaacs drømmejobb, for å si det mildt. Og han gjorde en ganske slett jobb, det er det heller ingen tvil om. Om det var med vilje, eller ikke, det vet jeg ikke, men sannheten er nok uansett at han ikke egnet seg for dette livet, han egnet seg ikke som bonde. Han hadde nå ansvaret for sauer, griser og hele gårdsdriften, og ser ikke ut til at han har tatt dette særlig alvorlig. Han sniker seg unna og tegner diagrammer og gjør regnestykker i jorda, og han bygger forskjellige mekaniske apparater, vannhjul og liknende. Til slutt går det så dårlig at han og moren ble bøtelagt. Isaac hadde nemlig ikke vedlikeholdt gjerdene på gården. 

Dette førte til at grisene hans gikk fritt, og de gikk dermed ut av Newtons gård, og inn på andres eiendommer, hvor de spiste avlingene til naboene. Det ser også ut til at han ikke hadde sørget for at sauene fikk nok å spise, og ifølge retten hadde disse stakkars sauene derfor gått og gnagd på stubber på gården. Det hele ender med en bot på fire skilling og fire pence og en god porsjon skam, til morens store fortvilelse. 

Til Cambridge

Uansett, det var klart for de fleste at Isaac ikke egner seg som gårdbruker, og også at han hadde store evner som bedre kunne brukes andre steder. Moren var den siste som så dette, hun var i hvert fall den siste som aksepterte det, men til slutt blir hun overtalt av Isaacs onkel William og herr Stokes, rektoren på King’s School. Begge mener Isaac må få slippe bondeyrket, og må studere videre. 

Og dermed, i en alder av 18 år, begynner den egentlige reisen mot det som skal bli den store Isaac Newton. Isaac reiser til Trinity College ved Universitetet i Cambridge, og det sies at gårdsfolket ved Woolsthorpe jublet da han reiste, og at de hadde sagt at han egnet seg ikke for noe annet enn universitetet. Morens “ja” var ikke helt betingelsesløst, eller skal vi si, det var i tråd med hennes strenge og sparsommelige vesen. Hun hadde sagt ja til at han kunne reise fra gården, og at han kunne studere, men hun hadde ikke sagt “ja” til å betale for ham. Det betyr at Isaac må arbeide for å betale for seg på Cambridge, og det innebar i praksis at han serverte måltider for andre rikere studenter, og at han gjorde andre småjobber på universitetet ved siden av studiene. 

Cambridge og Oxford er, som dere sikkert vet, de eldste universitetene i England, og Cambridge var allerede et 450 år gammelt universitet da Newton begynner sine studier der, noe som betyr at det nå er mer enn 800 år gammelt. Cambridge ligger omtrent ti mil nord for London, og omtrent midt mellom Newtons hjem og London. 

Trinity College, Cambridge. Foto: Rafa Esteve – Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=51077381

På samme måte som Newton hadde en litt bedagelig og treg start på skolen, er han også nå bare måtelig ambisiøs og flittig. Men, i motsetning til tidligere får han i hvert fall nå tilgang på et skikkelig bibliotek, et av de beste i verden. Det betyr at han nå blir kjent med Copernicus fra Tyskland, Preussen eller Polen, det kommer an på hvem du spør. Copernicus var i alle fall en vitenskapsmann som drøyt hundre år tidligere hadde lansert den revolusjonære, banebrytende ideen om at jorda går i bane rundt sola, og ikke motsatt, som hadde vært tatt for gitt tidligere. Copernicus var strengt tatt ikke den første som hadde hatt problemer med å få gamle Aristoteles teori om at jorda var i sentrum av universet til å passe. Det var særlig planetenes baner som var vanskelig å få til å passe med det man observerte på himmelen, før man endret utgangspunktet slik at det var sola som var sentrum, og det som planetene kretset rundt. Newton leser seg også opp på Johannes Kepler, som i hvert fall var tysk. Kepler var den som introduserte teorien om at planeten ikke går i sirkler rundt sola, men at de beveger seg i et kretsløp formet som ellipser. Newton studerer også arbeidene til Galileo Galilei og han studerer generelt det han kommer over av matematikk. Han ser også her ut til å ha vært for seg selv det meste av tiden, og igjen ser det ut til at det har vært veldig begrenset med nære venner og studiekamerater. Han var ikke noen omgjengelig eller enkel personlighet, det synes som et ubestridelig faktum. 

Et brev han skrev til en syk student det første året på universitet avslører en hel del om personligheten Isaac Newton, tror jeg. Denne studenten hadde blitt syk av for mye drikking, ifølge ryktene, og Isaac skriver: 

Jeg håper virkelig du vil angre på dette, og at du forsøker å gjenvinne helsen. Hvis gud vil at du skal bli frisk igjen, bør du leve sunt og holde deg edruelig fremover. Dette kommer alle dine venner til å sette pris på, spesielt din kjære venn. 

Isaac Newton

Uansett, I 1665 avlegger han eksamen og han blir såkalt bachelor. Og selv om resultatene ikke var voldsomt imponerende, gjorde han det godt nok til at han fikk fortsette som forsker på Cambridge, med gratis kost og losji. Newtons akademiske karriere fortsetter, men 1665 er ikke noe lykkeår i England. 

Pesten kommer tilbake

Pesten har nemlig kommet til England, og til London og omegn. Strengt tatt så hadde den kommet tilbake igjen. Pesten hadde kommet og gått både i England og andre deler av Europa siden utbruddet vi kjenner som Svartedauden tre hundre år tidligere. Denne runden var i langt mindre skala enn svartedauden, men det var ille nok. Det er anslått at 100.000 mennesker døde bare i  London, noe som tilsvarte nesten en fjerdedel av byens befolkning. De fleste døde en smertefull, men forholdsvis rask død. 

Det var vanskelig å håndtere og begrense pestutbruddet, særlig i fattige og overbefolkede deler av byene, og da London i særdeleshet. Avfall av alle slag, inkludert skitt, bokstavelig talt, havnet i gatene, det var dyremøkk, menneskelig tilsvarende, og søppel i en salig og illeluktende suppe. Byen luktet stramt, og i tillegg var det forurensning og støv i lufta etter brenning av kull og annet. Lommetørkle var på moten som et flittig brukt tiltak mot lukten. 

Pestdoktoren. Av I. Columbina, Paul Fürst – fra the History of Medicine, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=207821

Når det gjelder behandling av selve pesten, skriver Newton at

den beste metoden er en padde som er hengt opp etter bena i en skorstein i tre dager, padda vil dermed spy opp forskjellige insekter den har spist. Ved å kombinere pulverisert padde med disse insektene, kunne man drive bort smitten og få bort giften.

Isaac Newton

Denne kuren var nok lite brukt, men originalmanuskriptet hvor denne behandlingen foreskrives ble tidligere i år solgt for drøyt 800.000 norske kroner. Den ble kanskje særlig ettertraktet fordi pest og epidemier plutselig var tidsriktig igjen, hva vet jeg? 

Den store brannen i London 

Som om ikke pesten var nok, så brenner store deler av London ned i 1666. Dette berørte ikke Isaac direkte, men det var av et omfang som satte preg på hovedstaden i mange år, og det berørte omegnen, og også det vitenskapelige miljøet. Fra søndag 2. september til torsdag 6. september raser brannen som ødela mer enn 13.000 hus, 87 sognekirker og St. Paul-katedralen. Det er uklart hvor mange som døde i brannen, men de fysiske ødeleggelsene i byen var enorme. Og de sosiale og økonomiske problemene som katastrofen skapte, var overveldende. og snart var det opptøyer og gatevold en masse.

The Great Fire of London, ukjent kunstner.

Og mens alt dette pågår, og fordi pesten var fryktelig smittsom, så er Newton hjemme hos mor på Woolsthorpe, hvor han i praksis isolerer seg det neste halvannet året. Kanskje stolte han ikke helt på paddemiksturen, likevel? 

De store oppdagelsene 

Newton gjør mildt sagt det beste ut av denne tiden. Det er her i løpet av snaue to år, han gjør sine største vitenskapelige oppdagelser. Han skaper i praksis en helt ny gren av matematikken, med integral- og differensialregning, eller kalkulus, eller matematisk analyse, men dette kommer vi tilbake til litt senere.  

Lys og prismer

Først skal jeg kort fortelle om noe annet som Newton oppdaget, noe annet han skjønte mens han var i isolat hjemme på gården. Dette handler om lys og farger. Frem til Newtons tid så var kunnskapen om lys mer eller mindre basert på Aristoteles teorier, og Aristoteles mente at lyset, i seg selv, og i sin grunn, var rent og hvitt. Aristoteles mente således at alle andre farger kom gjennom å gjøre endringer i det hvite lyset. 

Newton hadde et år tidligere vært på det lokale markedet i Stourbridge, og der hadde han kjøpt seg et prisme, en slags glasspyramide. Newton visste allerede at hvis du satte et prisme i lyset fra sola, så ville sollyset gå gjennom prismet på den ene siden, og ut på den andre siden ville du kunne få lys i mange forskjellige farger. Dette skulle kunne passe med Aristoteles teori, altså at det rene hvite lyset ble endret av prismet. 

Men hva skjedde hvis du lot de forskjellige fargede lysstrålene gå gjennom et prisme nummer to? Newton testet dette hjemme på Woolsthorpe Manor. Først boret han et bittelite hull i veggen, så bare en tynn solstråle slapp gjennom, deretter traff denne solstrålen et prisme inne i et ellers mørkt rom. Det hvite lyset gikk gjennom prismet, og ut kom hele fargespekteret. Så justerte han med en liten skjerm slik at bare det grønne lyset skinte gjennom et prisme nummer to. Hvis Aristoteles hadde rett, så ville prismet gjøre noe med det grønne lyset, endre det, fordi prismet, ifølge Aristoteles teori, gjorde noe med lyset. Men, det gjorde ikke det. Det grønne lyset var og ble grønt, og dermed kunne Newton hevde at Aristoteles hadde tatt feil. Prismet endret ikke det hvite lyset, men det hvite lyset besto av alle fargene i spekteret, og prismet skilte dem bare fra hverandre. Og dermed kunne Newton også forklare hvordan regnbuer oppstår, nettopp gjennom at sollyset treffer regndråper, som fungerer på samme måte som hans prismer, og dermed bryter opp det hvite sollyset, slik at du får alle fargene i spekteret, og dermed regnbuen. Dette er essensen i det som er Newtons fargelære.  

By Dispersive_Prism_Illustration_by_Spigget.jpg: Spiggetderivative work: Cepheiden (talk) – Dispersive_Prism_Illustration_by_Spigget.jpg, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=12098156

Newton var, som dere skjønner, ikke en ren teoretiker, men han likte å gjøre eksperimenter, for å prøve ut sine teorier. Han gikk heller ikke av veien for å gjøre eksperimenter på seg selv, og noen ganger tror jeg vi kan si dette gikk litt vel langt. Som ung og vitebegjærlig student ødelegger han nesten synet ved et par anledninger. I et eksperiment for å lære mer om hvordan synet fungerer, presser han en spiss kniv, eller en lang nål, bak øyeeplet for å sjekke hvordan øyet virket. Slik beskriver han selv eksperimentet: 

Jeg tok en kniv, og plasserte den mellom øyet og knokkelen så nær baksiden av øyet som jeg kunne. Jeg trykket på øyet med baksiden av kniven, og da så jeg flere hvite, mørke og fargede sirkler. Sirklene var tydeligst hvis jeg fortsatte å bevege på øyet med spissen av kniven, men hvis jeg holdt øyet og kniven stille, selv om jeg fortsatt presset på øyet, ble sirklene svakere og nesten helt borte.  

Isaac Newton

En annen gang stirret han rett mot sola, til han bokstavelig talt så prikker og stjerner, og nesten ble blind, så han måtte ligge inne i mørket i flere dager etterpå.

Tyngdekraften

Men Newton var ikke ferdig med Aristoteles. Aristoteles hadde forklart at gjenstander hadde en slags naturlig tendens til å falle, eller bevege seg nedover, og at dette var en slags iboende egenskap i ting. Newton trodde ikke at dette hang riktig slik sammen. Han trodde heller at det fantes en kraft som trakk disse tingene mot jorden. Men ikke bare det, han trodde det var større enn som så, han trodde at det vi i dag omtaler som tyngdekraften, også måtte gjelde i universet som sådan. Altså, det som gjorde at eplet falt til jorda, gjorde at månen gikk i kretsløp rundt jorda, slik at den ikke bare forsvant ut i rommet. 

Newton selv fortalte på slutten av sitt liv historien om at han ble inspirert til å formulere sin teori om gravitasjon ved å se et eple fall fra et tre i hagen i Woolsthorpe, og en versjon tilsier at han til og med fikk eplet i hodet mens han satt under et epletre hjemme i hagen hos mor. Den franske filosofen og forfatteren Voltaire er blant de som har bidratt til å skape denne myten da han skrev  «Sir Isaac Newton vandrer i hagene sine, og hadde den første tanken på sitt gravitasjonssystem etter å ha sett et eple falle fra et tre.»

William Stukely, Newtons første biograf, og en ledende forsker på Stonehenge, bidro også til dette og Stukeley forteller om hvordan Newton fortalte dette til ham: 

Vi gikk inn i hagen og drakk te i skyggen av noen smågrener, bare han og meg selv. Mens vi var midt i en annen diskusjon, fortalte han meg dette var akkurat som han tidligere hadde kommet på tyngdekraften. «hvorfor skulle eplet alltid falle vinkelrett på bakken,» tenkte han til seg selv, «hvorfor skulle det ikke falle sidelengs eller oppover, men konstant til jordens sentrum? Svaret måtte være at jorden trekker på eplet. 

William Stukeley

Men Newton fikk antakelig aldri noe eple i hodet, og dette var nok mer som et bilde på hva han tenkte enn noe annet. Enten historien er sann eller ikke, så er det flere trær som hevdes å være det epletreet som Newton beskriver i denne historien. Newtons gamle skole, King’s School i Grantham hevder at treet ble kjøpt av skolen og at det ble fraktet fra Newtons hage i Woolsthorpe til skolen noen år etter Newtons død. National Trust, som nå driver museet i Woolsthorpe bestrider selvfølgelig dette, og hevder at epletreet fortsatt står i hagen der det alltid har stått. 

Bevegelseslovene

Newtons arbeid med å forstå og forklare universet sluttet ikke med dette. Det var under den samme isolasjonen at Newton kom frem til det vi i dag kjenner som Newtons bevegelseslover. Lovene er på mange måter grunnlaget for moderne mekanikk og fysikk, og er omtrent som følger.  

  1. Lov nummer 1: Et legeme forblir i ro eller fortsetter i en rettlinjet bevegelse med konstant fart hvis ingen kraft virker på legemet eller hvis summen av kreftene som virker på det er lik null (Denne er også kalt treghetsloven).
    Om en tenker seg at man sparker en ball på en fotballbane, vil ballen gradvis miste fart og til slutt stoppe helt opp. Dette er fordi friksjon i gresset, eller kunstgresset, alt etter som, og luftmotstand er krefter som virker motsatt av ballens retning. Om ballen skal fortsette framover med konstant fart, må den befinne seg i et perfekt vakuum og på en helt friksjonsløs overflate, og ikke være under påvirkning av jordkloden eller noen andre legemer.
  2. Newtons andre lov sier at når et legeme blir påvirket av én eller flere krefter, vil det få en akselerasjon i den retningen kreftene virker. Summen av kreftene på legemet er lik legemets masse ganger dets akselerasjon.

Dette er, ifølge enkelte som har greie på det, selve grunnsteinen i fysikken og beskriver hvor mye farten til en ting forandres, hvis man dytter på den med en viss kraft. Denne tingen kan være en bil, en pappeske, deg selv, eller et for eksempel et romskip. Med Newton’s andre lov kan vi regne ut hvor mye kraft jorden trekker på deg som menneske.

  1. Newtons tredje lov sier at når et legeme virker på et annet legeme med en kraft, vil det andre legemet virke tilbake på det første legemet med en like stor kraft i motsatt retning. Disse to kreftene kalles kraft og motkraft, og virker alltid på to forskjellige legemer og er like store og motsatt rettet. Mens Newtons første og andre lov beskriver hvordan krefter virker på ett legeme, sier den tredje loven noe om hvordan krefter virker mellom to legemer.
    Dette kan illustreres med den såkalte Newtons vugge, hvor en rekke identiske små metallkuler er hengt opp slik at hver enkelt kule berører nabokulene. Om en av kulene i enden løftes opp og slippes ned igjen, vil den første kulens bevegelsesenergi overføres som en impuls gjennom de andre kulene og så ut til kula i den andre enden, som dermed skyves opp, og faller tilbake som en pendel, den slår tilbake på kulene i midten, og energien ledes igjen tilbake til den første kulen, som igjen skyves opp, og faller ned igjen, sender energien tilbake, og så videre. Alle kulene i midten blir stående i ro, det virker like store og motsatt rettede krefter på hver enkelt kule. Alternativt, hvis to personer på rulleskøyter, presser håndflatene mot hverandre, og skyver på hverandre, så blir de stående på stedet hvil, i hvert fall i teorien. 

Disse lovene forklarer mer eller mindre all bevegelse i universet, bortsett fra når man nærmer seg lysets hastighet eller for atomer eller enda mindre partikler, men dette har man funnet ut av senere, og det skal vi ikke gå inn på her.

Newtons teleskop

Da Newton kom tilbake til Cambridge i 1667, etter at pesten endelig var over, ble han overtalt av professor i matematikk Isaac Barrow til å dele noe av det han hadde gjort de siste par årene. Newton lot professor Barrow se noe av det han hadde skrevet om matematisk analyse, altså det han hadde om integral- og differensialregning, og Barrow var helt over seg av begeistring.  

Newton hadde kommet opp med det som i praksis var en helt ny matematisk regnemetode, eller et helt nytt matematisk verktøy om du vil. Men, Newton nektet å publisere noe, og Barrow fikk bare allernådigst vise det frem til noen få kollegaer og studenter. 

Barrow var så imponert over Newton at han sørget for at Newton fikk overta plassen hans som matteprofessor på Cambridge i 1669, da Barrow reiste videre til kongens hoff i London. Dette ga Newton tid, penger og rom til å gjøre det han helst ville. Han måtte riktignok undervise litt, men han var etter alt å dømme en ganske håpløs foreleser. Han var vanskelig å forstå, forelesningene var etter sigende dårlig forberedt og rotete, og det kom knapt noen for å høre på ham, uten at det ser ut til å ha brydd ham i særlig grad. Det var visst helt vanlig at det ikke møtte opp en eneste student. Da det skjedde skal Newton visstnok ha kuttet ned forelesningene med 15 minutter. Men ellers skal Newton ha vært så fortapt i sitt eget arbeid at han ofte sovnet ved arbeidspulten, og han glemte å spise. Det ble sagt at katten hans ble så feit, fordi Newton glemte å spise, og da spiste katten maten som hadde blitt satt frem til Newton. Historiene fra Cambridge forteller at han virret rundt for seg selv, i slitte klær, som så ut som om noen hadde kastet på ham, eller etter ham, og han hadde langt og tidlig grånende og uflidd hår. 

I denne perioden bygger han også sitt eget et teleskop. Hvorfor? Jo, fordi han ville lære mer om hvordan planetene beveget seg, og de teleskopene som var tilgjengelige var rett og slett ikke gode nok for Newton. Nå fikk han nytte av arbeidet han hadde gjort tidligere med glassprismer og lys, og han bygget hele teleskopet fra bunnen av. Han støpte og slipte speilet fra en legering han selv hadde utviklet, han polerte speilet selv, og han hadde lagt selve objektivrøret, objektivet og beslagene. Han hadde til og med laget instrumentene han brukte for å bygge teleskopet. Dette nye teleskopet fungerte så bra at det ble oppstandelse da han viser det frem for eliten i det vitenskapelige miljøet i England. 

Kopi av Newtons teleskop. Foto: User:Solipsist (Andrew Dunn) – http://www.andrewdunnphoto.com, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=513483

The Royal Society

Isaac Newton blir nemlig nå invitert til The Royal Society i London, en slags herreklubb for vitenskapsmenn i London, og et av de fremste symbolene på opplysningstidens England. Newtons gamle professor og beundrer Isaac Barrow overtalte ham til vise frem teleskopet, og selv kongen skal ha blitt begeistret. Newton donerte et av sine to eksemplarer til Royal Society, og til gjengjeld gjorde de ham til medlem i klubben. Dette medlemskapet gjør at han begynner å dele litt av den forskningen han har gjort, men han viser virkelig bare litt av det han har av resultater og arbeider. Han sendte dem blant annet en avhandling han hadde skrevet om lys og fargelære. Dette ble tatt godt imot, men det var likevel noen som tvilte og var skeptiske, noe som naturligvis er helt vanlig i akademia og vitenskapelige kretser, og var det også den gangen. Han fikk altså litt motbør fra enkelte. Dette likte Newton dårlig, veldig dårlig. 

En samtidig vitenskapsmann ved navn Robert Hooke  var den ivrigste kritikeren. Robert Hooke var selv en fremstående vitenskapsmann, som blant annet regnes som oppfinneren av mikroskopet, og han hadde selv mange teorier om lys, som ikke helt lot seg forene med Newtons teorier. Newton ble så fornærmet at han trakk seg fra den offentlige debatten, selv om han utvekslet en del sinte brev med Hooke årene som fulgte. Newton og Hooke ble bitre fiender, og de forble bitre fiender, et fiendskap som varte livet ut. 

Robert Hooke var en skikkelig vitenskapsmann, men han var også en skrytepave, og han tilbrakte mye tid i kafesalongene og med sosieteten i London. Dette var i sterk kontrast til Newton, som på denne tiden nesten var en asketisk eneboer, og Newton kunne virkelig ikke fordra Hooke. 

Roobert Hooke. Av: Mary Beale (1633-1699) – https://arthistoryproject.com/artists/mary-beale/portrait-of-a-mathematician/, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=92677611

En historie forteller at Robert Hooke en dag satt på en kafe sammen med astronomen Edmond Halley, og den berømte arkitekten Christopher Wren, som hadde vært helt sentral i gjenoppbyggingen av London etter brannen, og som har tegnet St. Paul-katedralen slik den er i dag. Wren sa at han visste om Kepler og at han forstod at planetene gikk i bane rundt sola i ellipseformede baner. Han visste også at det var kraften mellom de to, altså sola og planeten, som bestemte banen, men det han ikke forstod var hvordan kraften endret seg underveis i banen, avhengig av hvor langt unna sola planeten var. Når planeten var langt unna var kraften svakere. Dette virket logisk på Wren, men han forstod ikke hvordan denne kraften endret seg. 

Wren utfordret de andre to, altså Hooke og Halley, til å bevise matematisk hvordan dette hang sammen. Hooke skrøt av at dette hadde han allerede løst, men, han ville bare ikke vise det frem ennå. Han ville la andre matematikere prøve seg, og mislykkes, og dermed ville de sette desto større pris på hans løsning, når han åpenbarte den. Halley og Wren trodde ikke på ham, og Halley kontaktet Newton. Newton påstod, akkurat som Hooke, at dette problemet hadde han løst for lenge siden. Han trengte bare litt tid på å finne igjen papirene sine. Og ganske riktig, ikke lenge etter kom det et brev med bud fra Newton til Halley. I brevet lå Newtons skriblerier og utregninger som svar på spørsmålet. Newton hadde sine ord i behold, i motsetning til Hooke, som aldri hadde løst dette problemet. Edmond Halley er forresten samme Halley som har gitt navn til Halleys komet, kometen som kommer til syne omtrent hvert 76. år. Halley forutså at en komet han hadde observert i 1682 ville dukke opp igjen i 1758 og fikk rett, selv om han var død innen tid, og de av oss som var gamle nok på 80-tallet, husker godt da den var synlig i 1986. Dere andre må pent vente til år 2061.

Edmond Halley. Av Richard Phillips, oil on canvas, feigned oval, 1721 or before

Publisering av Principa 

Etter mye og langvarig mas fra Halley og flere andre i Royal Society bestemmer Newton seg endelig endelig for skrive og publisere mer av sine oppdagelser. Og i løpet halvannet år skriver han nå sitt 500-sider lange mesterverk, Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica. Boken, som i kortform heter Principia ble publisert 5. juli i 1687. Her legger han frem sitt arbeid med bevegelseslovene, som vi nevnte for litt siden, og her brukte han det latinske ordet gravitas for effekten som skulle bli kjent som gravitasjon, eller tyngdekraft, og han definerte loven om universell gravitasjon. 

Forsiden på førsteutgaven.

I denne boken forente han tankene til Galilei og Kepler, underbygget av matematiske bevis og eksperimenter. Han forklarte tidevannet, kometers bevegelser, og han la på mange måter grunnlaget for moderne forståelse av dynamikk og mekanikk, som igjen la grunnlaget for den industrielle revolusjon noen tiår senere. 

Boken ble en sensasjon, om enn i en engere krets, dette var ikke populærvitenskapelig litteratur. Newton hadde vurdert å skrive en lettere og mer pedagogisk versjon, men slo det fra seg. Han ville helst unngå at for mange ble fristet til å diskutere teoriene hans, og han skrev den på klassisk latin. Denne boken var altså ikke lett tilgjengelig, men det ble ganske raskt klart hvor banebrytende og viktig denne boken var, og Isaac Newton ble så berømt og anerkjent at han også nå ble bedt om å stille som parlamentsmedlem for Cambridge, men engasjerte seg ikke i stor grad, og det varte heller ikke særlig lenge. Det sies at den eneste gang han tok ordet i det britiske underhuset var da han ba om at vindu måtte lukkes fordi han syntes det trakk litt.  

Religion og James II 

Newton var var altså en vitenskapsmann av første klasse, men han var også en mann av sin tid, og han var dypt religiøs, om en på sin egen måte, også her. Han var riktignok puritaner, men det var mye ved kirkens lære han ikke kunne akseptere. Selv om Newton ble født i en anglikansk familie, hadde han en kristen tro som, hvis den ble offentliggjort, kunne hatt alvorlige konsekvenser, og merket ham en kjetter. Dette ville etter all sannsynlighet ha kostet ham jobben, i beste fall.

Han tok kristendommen på alvor og var i aller høyeste grad kristen, men han kunne for eksempel ikke akseptere læren om treenigheten, om faderen, sønnen og den hellige ånd. Dette var et problem for ham fordi alle som arbeidet på Cambridge måtte vedkjenne seg den kristne tro, og i praksis la seg ordinere som prester før det var gått en viss tid etter ansettelse. Newton ville ikke lyve, men kunne heller ikke akseptere dette. Han sendte derfor en henvendelse til kongen, som kirkens overhode. Newton argumenterte, i den grad man kalle det det, for at han ikke behøvde bli prest for han var ikke bare en vanlig ansatt, han var matteprofessor. Kongen aksepterte Newtons ønske uten at det er helt klart hvorfor kongen aksepterte dette. 

Selv om bevegelseslovene og universell gravitasjon ble Newtons mest kjente oppdagelser, advarte han mot å bruke dem for å se på universet som en ren maskin, som om det lignet en stor klokke. Han sa:

Så da kan tyngdekraften sette planetene i bevegelse, men uten den guddommelige makten kunne den aldri sette dem i en slik sirkulerende bevegelse som de har om solen.

Isaac Newton

Han så med andre ord bevis på et design i verdenssystemet, Gud var tilstede i Newtons univers.

Uansett, i 1685 skjer det noe som gjør religion til et svært aktuelt spørsmål i England. Da dør nemlig kong Karl II, og alle frykter at broren James, eller Jakob skal overta. Han var upopulær, egenrådig og verst av alt, han var katolsk. Newton var livredd for at dette skulle skje, han kunne ikke avsky katolisismen. Men han var ikke alene om sterke følelser her. Det var urolige tider i England, og det ble nesten en ny borgerkrig. Jakob, eller James blir konge, som James II og han gikk først til angrep på Oxford. Kongen tvang gjennom utnevnelsen av en katolsk rektor på Oxford. 

Deretter gikk han mot Cambridge, hvor han ville han inn benediktiner-munken fader Alban Francis. Det ble stor oppstandelse, og også Newton gikk i “krigen”. Dette var tilsynelatende første og siste gang han engasjerte seg i særlig grad i driften eller politikken på Cambridge. Rektor Peachell ble riktignok avsatt, men så går utviklingen feil vei for kongen.  

Ledende medlemmer av kongens mektige motstandere inviterte nemlig Wilhelm av Oranien, altså en nederlender med slektskap til det engelske kongehuset, til å innta den engelske tronen. Etter at han steg i land i Brixham 5. november 1688 dro kong James II i eksil i Frankrike. I februar 1689 erklærte parlamentet at kongen hadde «forlatt, eller oppgitt» den engelske tronen og dermed ble Wilhelm og hans dronning Mary utnevnt til monarker, og nok en gang ble makten til parlamentet styrket. James gjorde et forsøk på å komme tilbake, men etter nederlag i slaget ved Boyne på østkysten av Irland i juli 1690 var det slutt, og James måtte trekke seg slukøret tilbake til Frankrike.

Alkymisten

Newton var ikke bare skeptisk til deler av kristendommen, han studerte og leflet med andre ting som kirken, og universitetet, for den saks skyld, ikke kunne akseptere, hvis de hadde visst om det. Newton leflet nemlig med alkymi. Han studerte med andre ord hvordan metaller kunne endres og manipuleres, og kjernen i dette hadde historisk vært hvordan man kunne gjøre andre metaller til gull og jakten på den vises sten, men dette kunne også være jakten på ungdomskilden og generelt leting etter universets hemmeligheter. Dette var både seriøst kjemisk arbeid og forskning, men det var også elementer som var nærmere tradisjonell trolldom og det var skummelt, og en trussel. En trussel mot det etablerte, og da særlig kirken, fordi dette i deres øyne utfordret Guds skaperverk. Straffene kunne være barbariske. En ting var at det kunne kostet ham stillingen ved universitetet i Cambridge, men en vanlig straff i England hadde vaert å dekke den skyldige i glitter og deretter henge ham i en forgylt galge. 

Ifølge historien skal han ha arbeidet mye med dette, men dette arbeidet måtte derfor skje i største hemmelighet. Etter at Newton døde og Royal Society fant alle papirene hans om alkymi og hans skrifter om forbudte tekster, ble de så pinlig berørte, kanskje skamfulle er riktigere ord, de hindret i hvert fall utgivelser av disse papirene, og dysset dem ned, og la dem bort, slik at ingen skulle få vite at den fantastiske vitenskapsmannen ogsaa hadde holdt paa med denslags. I 1936 ble mange av Newtons dokumenter og notater om alkymi lagt ut for salg på auksjon hos Sotheby’s. Økonomen John Maynard Keynes kjøpte mange av disse papirene, og kalte senere Newton for “den siste trollmann». 

President i Royal Society

Tilbake til den mer regulære delen av Newtons historie, så er vi nå kommet til begynnelsen av 1700-tallet, og nå dør erkefienden Hooke og året etter dør presidenten i Royal Society, og Newton tar selv over som president i 1703. Han styrte Royal Society som en tyrann, men ryddet opp i økonomien, og han bestemte mer eller mindre eneveldig at selskapet skulle kjøpe seg et permanent tilholdssted. Det er derimot en helt annen sak som gjorde presidentskapet viktig i historien om Newton, og for å fortelle den historien må vi plukke opp tråden med matematisk analyse, som Newton hadde kommet frem til nesten 40 år tidligere.  

Tvekampen med Leibniz

Og for å fortelle denne historien må vi ikke bare hoppe litt tilbake i tid, vi må også introdusere en annen stor vitenskapsmann, nemlig Gottfried Wilhelm von Leibniz. Han var født i Leipzig i 1646, og også han hadde enestående evner. Han hadde tilfredsstilt kravene for doktorgraden i juss allerede som 20-åring, men reglene på universitetet i Leipzig forhindret ham i å få den så ung. Leibniz ble etter hvert så respektert at han ble kalt “kontinentets Newton”. 

Gottfried Wilhelm Leibniz. Bernhard Christoph Francke (gest. 1729), Leinwand 81 x 66 cm

Leibniz hadde besøkte London i 1673, men han møtte ikke Newton, som knapt møtte noen i denne perioden. Leibniz hadde derimot besøkt Royal Society, og der hadde han imponert med en egenbygd regnemaskin, som igjen hadde ført til at også han ble opptatt som medlem i den eksklusive klubben. De neste to årene arbeidet han nesten uavbrutt og på egenhånd, med sin “rene teoretiske matte”. Etter besøket i London hadde han blitt brevvenn med en forlegger ved navn Collins, og Leibniz sendte sitt arbeid, sine ideer til ham, og Collins sendte ham diverse tilbake, inkludert noen papirer fra Newton og fra Royal Society. 

Newton oppfattet dette som forræderi. Papirene inkluderte blant annet Newtons arbeider om uendelige rekker, som var en slags byggestein i arbeidet med matematisk analyse. Sekretæren i Royal Society, Henry Oldenburg, overtalte så Newton til å skrive direkte til Leibniz, etter at han hadde smigret Newton med at Leibniz hadde matematiske spørsmål bare Newton kunne svare på. (smigrende, ja, men også sant). Newton sendte flere brev med kodete beskrivelser av sine oppdagelser. Newton ville ikke avsløre alt, så han skrev:

Jeg kan ikke fortsette med forklaringen, så jeg har valgt å skjule den slik: 6accdae13eff7i319n404qrr4s8t12vx.

Isaac Newton

Denne koden skulle forklare meningen med differensial- og integralregning, men ikke mer enn det. 

Collins og Oldenburg visste begge at Newton hadde kommet frem til sin matematiske analyse et tiår tidligere, men det var aldri publisert noe, til tross for stadige forsøk på å overbevise Newton. De forsøkte derfor igjen å få Newton til å publisere sitt arbeid, men på samme tid er Newton i en heftig krangel med tidligere nevnte Robert Hooke om lys- og fargelære, og Newton nektet derfor å publisere noe som helst. 

Newton var irritert og overlegen, men samtidig begynner han å lure på om ikke Leibniz har kommet lenger enn det Newton kan være komfortabel med. På et senere besøk til London fikk Leibniz tilgang på ytterligere dokumenter og brevveksling mellom forleggeren Collins og Newton, og Newton anklager Leibniz for tyveri når han hører om dette, og han anklager Collins for medvirkning til tyveri. 

Noen år senere, i 1684, presenterer så Leibniz sitt arbeid om matematisk analyse. Husk at Newton fortsatt ikke har publisert hverken Principia, eller noe om matematisk analyse på dette tidspunktet. Newton anser dette like fullt som plagiat og han er rasende. Newton inkluderte derfor et avsnitt i Principia som kom noen år senere, hvor han viste til at han hadde sendt brev til Leibniz, som mer enn antydet at Leibniz hadde fått det han kunne fra Newton, og at all ære for dette matematiske gjennombruddet tilhørte Newton. 

Tvekampen om hvem som hadde rett til opphavet varte i fire tiår, og ble delvis en kamp også mellom England og deres konkurrenter på det europeiske fastlandet. Leibniz selv var mer moderne, og mer storsinnet enn Newton. Han kunne gjerne akseptere at deres arbeid var parallelt, og at vitenskapsmenn lærte av hverandre, og sammen bidro til fremskritt, men det var ikke nok for Newton. Han, skulle ha æren, og han skulle ha den alene. Da noen europeiske vitenskapsmenn antydet at det var Newton som var skyldig i plagiat da han endelig publiserte sitt arbeid om matematisk analyse i 1704, etter nærmere 40 år, ja, da rant det nærmest over for Newton. 

Det var harde diskusjoner, særlig innenfor Royal Society som diskuterte dette flittig. Newton var nå, som nevnt president i Royal Society, og han nedsetter en komite som skal slå fast en gang for alle hvem som var rette opphavsmann. Hvem skulle lede denne komiteen? Tja, dere kan jo gjette. Jo, da, president Newton tok selv det oppdraget. Flere av hans største beundrere ble medlemmer i komiteen, og han skrev selv komiteens sluttrapport, i hvert fall den avgjørende konklusjonen. Sluttrapporten konkluderte, ikke overraskende, med at herr Newton var opphavsmann. Han benektet selv offentlig for at han hadde hatt noe med rapporten å gjøre, og skrev sågar anonyme brev som støttet opp under konklusjonene. Han skal til og med ha skrevet anonyme brev som støttet sine første anonyme brev som støttet en rapport han selv hadde skrevet. Leibniz på sin side var i Tyskland, og kunne bare delta per brev og langt på etterskudd. 

Samtidig som dette pågår blir Georg, kurfyrste av Hannover, plutselig også kong George I av Storbritannia. I 1701 hadde nemlig det engelske parlament vedtatt en tronfølgeordning som forbød katolikker å bestige Englands trone. Dette var selvfølgelig motivert av ønsket om å utestenge katolikker tilhørende kongehuset Stuart, som hadde regjert gjennom 1600-tallet. Og som vi allerede har vært inne på hadde det vært mye styr med denne familiens katolske konger, halshugging og eksil i siste halvdel av 1600-tallet. George selv lærte seg aldri engelsk og uteble ofte fra regjeringsmøter, og var ifølge BBC kanskje den mest stillferdige og minst spennende kongen i Storbritannia noensinne, men likevel på ingen måte den verste. 

Uansett var Georg den første tyske kongen i England, og begynnelsen på en rød tråd som går videre gjennom Dronning Victoria og til huset Saxe Coburg Gotha, som senere skiftet navn til Windsor, som jo er kongehuset i Storbritannia den dag i dag. Hvorfor forteller jeg alt dette om George I, jo fordi Georg hadde vært Leibniz velgjører, hans sjef på mange måter, fordi Leibniz hadde tjent ved hoffet hans i mange år. Men, da Leibniz ba om å få følge med til London og det kongelige hoff, så ble svaret nei. Antakelig, fordi det ville blitt ansett som en fornærmelse mot Newton som på dette tidspunktet var blitt en levende legende, og som altså hadde vunnet den lange striden om æren for opphavet til matematisk analyse.

Leibniz døde i Hannover i 1716 og selv om Leibniz var livstidsmedlem i Royal Society og vitenskapsakademiet i Berlin, så stilte ingen derfra i hans begravelse, og graven hans ble stående umerket i mer enn 50 år. Newton på sin side snakket enda til sin egen død om at han hadde knust Leibniz. Der var det ingen generøsitet eller storsinn å spore. 

Omtrent 100 år etter at de begge var døde ble det likevel en slags oppreisning for Leibniz, og det ble felleseuropeisk enighet om at de begge hadde utviklet matematisk analyse, hver for seg, og uten innblanding eller plagiat. Dette er et syn som deles av de fleste moderne historikere. Og i dag er det Leibniz sine mer praktiske notasjoner som brukes verden over. Faktisk så hadde britiske matematikere lenge insistert på å bruke Newton notasjoner og dette bidro til at de mistet forspranget de hadde, og ble forbigått av sine europeiske konkurrenter i tiårene som fulgte Newtons doed.  

Ansvarlig for Den kongelige mynt

Newton hadde flere jern i ilden enn å krangle med andre matematikere. Fra 1696 hadde han først blitt utnevnt til myntbestyrer, og deretter til myntmester, altså sjef for Den kongelige mynt, det vil si at han ble sjef for pengetrykkingen i England. Dette var vel strengt tatt i utgangspunktet en slags liksomstilling hvor fornemme menn, som Newton, fikk godt betalte stillinger hvor det ikke var noen forventninger om at de faktisk skulle utføre noen jobb. Men, Newton var ikke av den støpning at han slurvet eller slumset med noe. Newton tar jobben på ramme alvor fra dag en, i 1696 flytter han endelig ut av Cambridge og etablerer seg i London. London hadde mer eller mindre kommet seg på beina igjen etter pest og brann, og hadde nå tre kvart million innbyggere, og med det var London den største byen i Europa. 

Kontoret til Newton var de første årene passende nok i Tower of London, hvor myntverket hadde holdt til helt siden 1300-tallet. Det var med andre ord en tradisjonell institusjon Newton overtok ansvaret for, men den var også veldig gammeldags, og strengt tatt var teknologien og pengesystemet helt avleggs. Teknologien hadde ikke endret seg stort de siste par hundre årene. Avtrykkene var enkle, og myntene var enkle å kopiere, og det var store problemer med klippede og falske mynter.

Allerede før Newton tok over, så hadde finansdepartementet innsett at noe måtte gjøres. Det var nødvendig med helt nye mynter, et helt nytt myntsett. Situasjonen var prekær og handelssystemet stod foran en kollaps fordi ingen kunne stole på pengene som var i omløp. Arbeidere fikk lønn i mynter som var ugjenkjennelige, kjøpmenn tok ikke imot penger med mindre det var skyhøye beløp. De nasjonale gullreservene var tømt på grunn av krig på kontinentet, og statsgjelden var kraftig økende, og det var daglige opptøyer i gatene. 

Newton skred til verket med å innføre nye mynter, og han var på jobb da myntpressene begynte å gå klokken 04 om morgenen, og han holdt på til sent på kvelden. Det var tre hundre arbeidere der i tette og fuktige lokaler i Tower, og de 50 hestene som drev pressene bidro til at det var en ganske heftig lukt der inne. Det ble omtalt som en permanent og uutholdelig stank. Det var mange forskjellige kostnader ved den nye myntserien, og en viktig kostnad var til fjerning av hestemøkk, en kostnad som beløp seg til hele 700 pund. Etter hvert som de nye myntene ble klare, så ble det iverksatt innveksling av de gamle myntene. Problemet var bare at det gikk ikke fort nok, så Newton måtte effektivisere prosessen, og han gjorde tidsstudier som minner om det Fredrick Taylor gjorde i USA to hundre år senere. 

Som Taylor gjorde Newton små endringer i produksjonen som sparte inn litt tid på alle små og store operasjoner, noe som vi kjenner igjen fra samlebåndene i bilfabrikkene i USA på begynnelsen av 1900-tallet.

Newton forfulgte også falskmyntnere iherdig. Han hadde agenter nesten over hele landet og han gikk selv inkognito, undercover, i de mer lugubre delene av byen for å spore opp svindlere og falskmyntnere. Arkivene viser at han betalte klær og andre utgifter for agentene sine, og at han betalte informanter og tipsere både i fengsler og vertshus. Han gjorde selv avhør av skurkene, og han skilte ikke mellom småsvindlere og større gangstere. Alle skulle tas. Straffen kunne være brutal, og endelig. Det var nemlig dødsstraff i ytterste konsekvens. En kjent falskmyntner ved navn William Chaloner tagg og ba om nåde, men det var ingen nåde å få fra Newton. Falskmyntneren ble hengt i galgen der hvor Marble Arch er i dag, og mens han hang der nesten bevisstløs, ble det fortsatt pustende brystet skjært opp med en kniv og innvollene ble fjernet. Så ble han delt i fire deler. 

Newton deltok også i rettssakene og ved en slik rettssak ble de nye myntene kritisert for ikke å være av tilstrekkelig kvalitet. Da ble Newton sint, og mente at det måtte være målestandarden, eller eksempelet, det var noe galt med, og ganske riktig det var det. Den kongelige mynt produserte etter hvert mynter av en slik standard at de ble beryktet, og den dag i dag produserer de mynter for andre land. Newtons arbeid med standardisering var også på sett og vis startskuddet for det som ble gullstandarden. Newton hadde lenge vært opptatt av penger og som ung student han hadde drevet med utlånsvirksomhet til medstudenter med større forbruk, og han førte årlige regnskap over utlånene. Han skrev selv i en dagbok at “Jeg er mer opptatt av penger enn av Gud”. 

Sydhavsboblen

Newton var god med penger, og tjente stort både som sjef for myntverket, hvor han ser ut til å hatt en slags provisjon, men også gjennom investeringer. En investering som ikke gikk så bra var i det såkalte South Sea Company. Dette minner litt om det mer kjente Østindiakompaniet, men dette selskapet skulle drive handel i Sørishavet og andre deler av Amerika. Det var opprettet som et aksjeselskap, men var et slags offentlig-privat partnerskap. 

For å generere inntekter ble selskapet i 1713 innvilget monopol for å levere afrikanske slaver til øyene i «Sydhavet» og til Sør-Amerika. Spania og Portugal kontrollerte derimot det meste av Sør-Amerika, og selskapets markedsmuligheter var dermed nokså begrensede, også fordi England var i krig med Spania på dette tidspunktet. Men manglende inntekter hadde liten innvirkning på aksjekursen, som drev i været som en ballong, eller som en boble, som bare steg frem til den kollapset i 1720. Et stort antall investorer i Storbritannia ble ruinert på grunn av dette, og en etterforskning avdekket snart at innsidehandel, bestikkelser av politikere og annet juks hadde florert. Dette var ille nok, hadde det ikke vært for at mye britisk statsgjeld var kjøpt opp i bytte mot aksjer i selskapet, og selskapet kontrollerte nesten 20% av den britiske statsgjelden da alt gikk i dass. Isaac Newton var blant investorene som tapte penger, og han tapte så mye som 20.000 pund på dette, kanskje tilsvarende 30-40 millioner norske kroner i dag. 

Einstøing

Da tror jeg vi har dekket det meste av Newtons karriere og det meste av hans liv. Newton var mer eller mindre en einstøing hele livet og han giftet seg aldri. Newton skal ha hatt et nært vennskap med en sveitsisk matematiker, men deres forhold, eller vennskap, kom til en brå slutt i 1693. På samme tid fikk Newton etter alt å dømme et nervøst sammenbrudd, noe som kan antyde at dette var mer enn bare et vennskap. Newton sendte blant annet et brev til sin venn filosofen John Locke, hvor han anklaget Locke for å ha «forsøkt å omfavne meg med kvinder», uten at det helt klart hva som ligger i det, eller om det i det hele tatt var sant. Det er også mulig at han hadde et forhold til en mangeårig romkamerat på universitetet, men det er heller ikke sikkert, kanskje til og med tvilsomt. Ifølge den franske filosofen og forfatteren Voltaire, så skal en lege ha bekreftet at Newton var jomfru da han døde. Hvordan han kunne bekrefte dette, er for meg uklart. 

Det har vært spekulert i om hans mange eksperimenter hadde skadet ham, særlig gjennom bruk av kvikksølv og bly, og om dette kunne forklare hans temperament og hevngjerrighet. På 1970-tallet, ble det gjort undersøkelser av håret hans, som viste høye verdier av både bly og kvikksølv. Men Newton hadde ellers vært frisk mesteparten av livet, og han ble gammel. Han hadde ikke de vanlige symptomene på slik forgiftning av bly eller kvikksølv, som gulsott, flassete hud, mørke negler, nyresykdommer eller liknende, og da han døde 84 år gammel hadde han fortsatt alle tenner med ett eneste unntak, noe som må ha vært helt uvanlig den gang. Newton selv spøkte med at han ble så tidlig gråhåret fordi han hadde eksperimentert med kvikksølv, og fått fargen derfra.  

Slutten 

Han hadde i alle fall store deler av livet blitt behandlet som en halvgud, og med enorm respekt. I 1725 hadde hans gamle venn Edmond Halley blitt utnevnt til kongelig sjefastronom i Greenwich, og Newton ba ham gjøre noen matematiske beregninger. Astronom Halley oversendte en mengde beregninger og utregninger, men oppdager til sin forskrekkelse at han har gjort noen feil, og at tallene ikke stemmer. Halley sender et brev til Newton hvor han skriver: 

Jeg ble sjokkert over at jeg kunne ha gjort slik en bommert. Jeg håper det er lettere å få tilgivelse fra deg enn det er for meg å tilgi meg selv. Jeg har dessverre ikke kunnet være til stor hjelp for den personen i universet jeg har høyest aktelse for. Jeg bønnfaller deg derfor om ikke å få tallene fra andre, og at du vennligst lar meg få resten av uken til å rette dem opp. 

Edmond Halley

Dette var nok et uttrykk for ikke bare Newtons status, men også en visshet om at Newtons tunge var skarp, og at han nødig lot noen slippe unna med feil. Newton sa en gang i et brev til erkefienden Robert Hooke at “Hvis jeg har sett lenger, så er det ved å stå på skuldrene til kjemper”. Sitatet betyr åpenbart at Newton har lært av og bygget på de som kom før ham, men det har også vært antydet at dette var et stikk til Hooke, som skal ha vært liten av vekst, og at Newton dermed ikke hadde noe å takke Hooke for, Hooke var ikke blant kjempene Newton viste til. 

Newton ble i alle fall etter hvert gammel og syk. Den store og til tider selvhøytidelige mannen fikk problemer med svekkelser i endetarmens lukkemuskel, altså han ble inkontinent, og han fikk nyrestein, og gikt, og han måtte bruke rullestol. De siste årene var han ikke på mange møter i Royal Society, og han måtte overlate den daglige driften av Den kongelige mynt til andre. Han var allerede blitt adlet av Dronning Anne i 1705, og hadde dermed blitt Sir Isaac Newton, og han hadde fått sitt eget våpenskjold. Et ganske dystert våpenskjold med to hvite knokler lagt i kors over en svart bakgrunn. Nesten som et klassisk sjørøverflagg, men uten hodeskallen. Våpenskjoldet var hentet fra en fjern slektning som tidligere hadde hatt samme våpenskjold.  

Han led ifølge historien en smertefull død, antakelig av gallestein, men han klaget ikke, og han takket nei til besøk av presten ved dødsleiet, og han han døde mens han sov i London 31. mars 1727, 84 år gammel. Han ble gravlagt i Westminster Abbey, noe alle som har sett eller lest Da Vinci-koden sikkert fikk med seg. Han var den aller første vitenskapsmannen som ble gravlagt der, og har etterpå fått selskap av blant andre Charles Darwin og Stephen Hawking.

Den samtidige dikteren Alexander Pope oppsummerte Newtons status og hans storhet med et par enkle linjer i et dikt:

Nature and Nature’s laws lay hid in night. God said Let Newton be, and all was light. 

Alexander Pope

Kilder:

Isaac Newton av James Gleick
Isaac Newton: the Last Sorcerer av Michael White
Newton, the Man av John Maynard Keynes
British Legends: The Life and Legacy of Sir Isaac Newton utgitt av forlaget Charles River Editors. 
E=mc2 av David Bodanis
A More Perfect Heaven av Dava Sobel
Einstein av Walter Isaacson
sunnivarose.no 
wikipedia
Store norske leksikon, snl.no 

Kategorier:manuskriptene

Merket som:, ,

1 svar »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s