manuskriptene

Slava Fetisov: Kald iskriger

Denne historien handler om en tidligere sovjetisk offiser og ishockeyspiller, som vant alt med Den røde armes idrettslag og det sovjetiske landslaget. 

Han ble senere skjelt ut og truet av den sovjetiske forsvarsministeren, banket opp av politiet, og sviktet av sin beste venn og lagkamerat, men han vant likevel til slutt kampen mot systemet, og kom seg ut og gjennom jernteppet. 

Etter at ishockey-karrieren var over ble han Putins idrettsminister og han er i dag miljøaktivist. 

Dagens hovedperson er Slava Fetisov.

Historien kan også høres som podcast på Spotify:

Og på Apple Podcast.

Bakgrunn

Slava Fetisov ble født i Moskva 20. april 1958. Han vokste opp i det som den gang var Sovjetunionen, et kommunistisk regime som fortsatt var preget av etterdønningene av andre verdenskrig. 

Familien Fetisov bodde enkelt og trangt i en skikkelig stalinistisk boligblokk, og de delte leilighet med to andre familier. Fetisov har selv sagt at det var tøft, kummerlig og vanskelig, men han hadde likevel en lykkelig barndom, og det var mye på grunn av ishockey. Han spilte fra han var fire år gammel, og allerede fra han var åtte ble han en del av det sovjetiske institusjonelle idrettssystemet. Han går gradene, som det heter, og blir oppfostret i ishockeyklubben CSKA Moskva.

CSKA Moskva og brakkeliv

CSKA Moskva var ingen vanlig klubb. En ting var at dette var den dominerende og klart beste ishockeyklubben i Sovjetunionen,  men CSKA var noe mye mer enn det. CSKA var Den røde armes idrettslag. Klubben var grunnlagt i 1946 og klubblogoen var stjerna til Den røde arme, og med kommunistpartiets hammer og sigd. CSKA kunne i praksis velge spillere fritt fra hvert eneste ungdomskull som ble utkalt til verneplikt i Den røde arme. 

CSKA Moskvas logo under Sovjettiden.

Det regjerende Kommunistpartiet hadde allerede på 20-tallet definert idrett og sport som et viktig instrument for å fremme sin sak, og som et propaganda-verktøy, for kommunistpartiet og for Sovjetunionen. Idretten var også generelt tydelig knyttet til militæret og til Sovjetunionens forsvarsevne, særlig i etterkant av andre verdenskrig, som altså ikke helt tilfeldigvis er da CSKAs ishockeylag grunnlegges. 

De fleste av dere har dette klart for dere, men det kan være greit å minne om at den kalde krigen og stormaktsrivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen i høyeste grad var reell i etterkrigstiden, og i tiårene som fulgte. Jernteppet også. Det er ikke mulig å se på idrettens rolle i Sovjetunionen, uten å ta med Den kalde krigen, og kampen mot USA. Sommer-OL i Moskva i 1980 ble boikottet av store deler av vesten etter at Sovjetunionen invaderte Afghanistan, og Sovjet og øst-blokken svarte med boikott av OL i Los Angeles fire år senere.

Tilbake til Fetisov så spiller han på førstelaget til CSKA fra han er 18 år gammel, og fra det tidspunktet er han altså formelt offiser i den sovjetiske hæren, i Den røde arme.

Brakkelivet

Hvis vi ser på CSKA med dagens øyne, så fungerte faktisk CSKA på sett og vis mer som en militærtropp enn et idrettslag. Fetisov og de andre spillerne bodde og trente sammen i en slags idrettsleir, eller forlegning, like utenfor Moskva. Det var fine omgivelser, men jeg tror likevel forholdene må beskrives som spartanske. De var to voksne mann på hvert rom, en liten seng på hver sin side av rommet, en vask og et lite garderobeskap til hver. Her bodde de 11 måneder i året, selv de som hadde kone og barn, og de fikk kun slippe ut en sjelden gang for å besøke  familien.  

De trente hver eneste dag, opp til fire ganger om dagen. og ifølge spillernes egne historier så trente de så hardt at det hendte de tisset blod. Ellers gikk tiden med til hvile, sjakk og matpauser. Fra 1977 var treneren den autoritære Viktor Tikhonov. Han var selv tidligere ishockeyspiller, men hadde aldri vært i nærheten av nivået til de spillerne han nå trente og hadde ansvaret for. Tikhonov var oberst i Den røde arme, og han var for ordens skyld også Sovjetunionens landslagstrener. 

Victor Thikonov. Foto: kremlin.ru

Tikhonov kontrollerte alt. Biler og leiligheter for spillernes familier, og permisjon og fri til å reise hjem, alt var det han som styrte. Om kvelden kunne spillerne ringe hjem familien, men det var en telefon på deling, så de stod i kø på gangen for å kunne ringe sine koner, sine barn, syke foreldre eller hva det måtte være. Og jeg minner om at dette er de største idrettsstjernene i Sovjetunionen på 80-tallet. De behandles som en blanding av barn, soldater og slaver.  

Treningsleiren, eller hockey-forlegningen, er omringet av høye gjerder og det er vaktmannskaper rundt hele leiren, natt og dag. Noen spillere hadde rømt opp gjennom årene, alle ble fanget, og de ble vanligvis jult opp som straff. Når ishockey-laget reiste utenlands og deltok i OL, VM eller oppvisningsturneer i USA, fikk de utlevert pass og visum av KGB-agenter like foran passkontrollen, og på den andre siden stod det en annen agent og samlet passene inn igjen. 

All treninga, alt samværet, ga likevel noen veldig positive utslag. Dette laget var samspilte som ingen andre. De var fantastiske på skøyter, raske og tekniske, og de føyk rundt på isen som om deres plasser på banen var kun en sak for lagoppstillingene på TV. De røde spillerne virret rundt som et klokkespill eller et mekanisk urverk som beveger seg med tannhjul som beveget seg og byttet plass, men likevel fant hverandre, og likevel passet sammen. Det hele var ubønnhørlig, uten stopp, evig tikkende, og dødelig effektivt. Hvis vi kan fortsette litt med klisjene, hadde CSKA også lange tradisjoner med å hente inspirasjon fra bolsjojballetten og den russiske stormester i sjakk, Anatolij Karpov, trente CSKA-spillerne i både psykologi og taktikk.

Det er nå i denne leiren og under Tikhonov den snart legendariske femmeren skapes. De fem som i årevis og mesteparten av 80-tallet var førsterekka for både CSKA og Sovjetunionen. Denne førsterekka ble kalt Den grønne rekka fordi de hadde grønne vester på treningene og rekka bestod av forsvarskjempe og systemtro kommunist Aleksei Kasatonov, senter og playmaker var den intellektuelle Igor Larionov, og sammen med ham i angrep var det utadvendte lyntoget og målmaskinen Sergei Makarov, og den litt butte og innesluttede Vladimir Krutov, også kalt stridsvogna. og den ubestridte leder i rekka var forsvarsspiller Slava Fetisov. 

Fra venstre: Sergei Makarov, Alexei Kasatonov, Igor Larionov, Slava Fetisov og Vladimir Krutov.

Det sovjetiske landslaget var nesten like dominerende internasjonalt som CSKA var det i den hjemlige serien. Dette var selvfølgelig også en følge av at den nordamerikanske toppligaen, National Hockey League, kanskje best kjent som NHL, ikke tillot sine beste spillere å delta i VM og OL, og konkurransen var dermed ikke det den kunne vaere. 

Det sovjetiske laget var elegante og velspillende, men spilte som oftest uten smil og synlig glede. Sammenliknet med de NHL-lagene de av og til møtte på oppvisningsturneer i Nord-amerika, var de lettere, mer tekniske og raskere skøyteløpere som spilte mot kyniske og voksne karer. Det var en mye røffere, og mer direkte stil i Nord-Amerikansk hockey.

Fetisov var blant de yngste på laget da Sovjetunionen er storfavoritter til å vinne OL-gull i Lake Placid i 1980. Sovjetunionen taper finalen mot USA og i god amerikansk stil ble det senere til en Hollywood-film med Kurt Russell i hovedrollen, det såkalte Miracle on Ice. Fetisov insisterer den dag i dag på at det sovjetiske laget i 1980 var verdens beste. og at han lærte en viktig lekse: man må aldri undervurdere motstanderen, og Fetisov gjorde det aldri igjen.

Fetisov, CSKA og det sovjetiske landslaget reiser seg med den grønne rekka i føringen, og Sovjet vinner både VM i Sverige og Canada Cup året etter. Slava Fetisov har nå virkelig etablert seg som en stor forsvarsspiller og leder, og allerede i 1982 ble han valgt til kaptein for CSKA og landslaget, bare 24 år gammel. 

Opptakten til bruddet

Sovjetunionen er på 1980-tallet et regime som synger på sitt siste vers, det visste vi lite om den gang, og den kalde krigen er i høyeste grad fortsatt kald. I USA er Ronald Reagan president, og i Sovjetunionen begynner partisekretær Mikhail Gorbatsjov å snakke om glasnost og perestrojka, om åpenhet og politiske reformer. Slava Fetisov begynner også å bli kraftig lei, han vil ha frihet, han vil spille i Nord-Amerika, og han vil også, tjene penger, skulle jeg tro. Men, det var den gang ikke lett, det vil si, det var upresist sagt, det var ikke mulig for sovjetrussiske idrettsutøvere å reise ut av Sovjetunionen og bli proffspillere i vesten.

Fetisov ber om tillatelse til å reise fra landet, han vil til USA og spille for New Jersey Devils i NHL. trener Tikhonov lover ham at han kan reise hvis Sovjetunionen vinner OL-gull i Calgary i 1988. Sovjetunionen vinner, jeg holdt på å si selvsagt, men da idrettsministeren sier at Fetisov kan reise, så nekter Tikhonov. En oberst og klubbtrener for CSKA var altså mektigere enn en skarve idrettsminister.  

Men på nyåret 1989 byr det seg en mulighet for Fetisov. CSKA Moskva er på turne i USA. I hemmelighet møter Fetisov sjefen for New Jersey Devils på et rom på Hilton Hotell i New Jersey. New Jersey Devils-sjefen prøvde å overtale Fetisov til å benytte muligheten til å hoppe av. “Kom igjen a, bli igjen her i USA, glem CSKA, glem Moskva, Sovjetunionen og alt sammen. Det er dette som er livet”. Fetisov kunne hoppe av og bli rikere enn han noengang hadde drømt om, og han ville få den friheten han lengtet etter. Eller han kunne fortsette i CSKA med dårlig lønn og det kjente brakkelivet.  

Fetisov hopper ikke av. Han vi ikke brenne alle broer. Men det var mer. Han hadde ikke på noen måte gitt opp. Han bestemte seg tvert imot for å reise tilbake til Sovjetunionen og ta opp kampen. Kampen for retten til å velge selv, kampen for frihet. Fetisov sa:

Jeg kunne ikke reise, ikke på den måten, jeg kunne ikke bryte loven.Jeg vil åpne dører for andre, ikke bare for ishockeyspillere, men for musikere, ballett-dansere for alle slags folk

Slava Fetisov

Fetisov og CSKA returnerer til Moskva og like etter hjemkomsten, den 16. januar 1989 marsjerer Fetisov inn på kontoret til trenertyrannen Tikhonov. Beskjeden var kort og grei: 

Jeg vil ikke lenger spille for CSKA. 

Slava Fetisov

Trener Tikhonov blir som forventet rasende, og kaster ham ut av landslaget. Fetisov henges ut i nasjonale medier, hvor det fortelles oppdiktede historier om hvordan Fetisov hadde blitt full og banket opp en hotellansatt, en hotellansatt som attpåtil var krigshelt, og han hadde trakassert sykepleiere og så videre. Fetisov blir utsatt for en klassisk svertekampanje, med andre ord.

Men Sovjetunionen og partiets kontroll er ikke lenger total, det knaker i sammenføyningene, og motstemmene kommer frem. Sjakkmesteren Kasparov støttet Fetisov offentlig, og det samme gjorde tre av de andre fire i stjernerekka. Larionov, Makarov og Krutov møtte opp i TV-studio og sa at de ville ha Fetisov tilbake på landslaget, og truet med boikott hvis ikke Fetisov ble med til VM i Sverige den samme våren. Alle spillerne unntatt en støttet ham og ville ha ham tilbake som kaptein på laget, Kasatonov, Fetisovs romkamerat, beste venn og forsvarskollega, stod på Tikhonovs side. Dette sviket preget både Fetisov og Kasatonov i årevis. Det satte dype spor. Fetisov og Kasatonov hadde gått i krigen sammen utallige ganger. De to hadde vokst opp i CSKA  sammen, de hadde bodd sammen på et lite soverom i årevis, og de kjente hverandre mye bedre enn de kjente sine egne koner og barn. 

VM i Sverige i 1989

VI er nå kommet til våren 1989, og jeg må nå snakke meg selv inn i Fetisovs historie. Denne våren var jeg 12 år gammel, nesten 13, og vi var i Stockholm for å besøke familie. Samme helg, og helt tilfeldig, var det sluttspill i verdensmesterskapet i ishockey. Faren min, lillebroren min og jeg reiste til den helt nye Globen for å se om vi kunne få billetter. På svartebørsen utenfor Globen var det billetter til Sovjetunionen mot Canada samme dag. Dette var den avgjørende kampen i VM, det var ikke noen vanlig finale den gangen, det var A-sluttspill om medaljene, og B-sluttspill for de andre, for røkla. 

Globen, Stockholm,

Det eneste aberet var at svartebørshaien skulle ha 350 kroner billetten, hvis jeg ikke husker helt feil. Det var en anselig sum penger for drøyt tretti år siden. Faren min syntes nok det var litt mye, og fant raskt ut at det var veldig mye billigere med billetter til Finland mot USA i B-sluttspillet dagen etter. Broren min og jeg kunne ikke skjønne annet enn at dette ikke var et spørsmål om penger. Dette var en mulighet til å se noe stort. Vi var strengt tatt ikke interesserte i ishockey, men dette var Sovjetunionen, som vi visste var de beste, mot Canada, som selv uten de aller største NHL-stjernene var de eneste som kunne gjøre noe med Sovjetunionen. Det ble dyrt for pappa, men jeg tror fortsatt det var verdt det, og jeg tror faren min var enig. Sovjetunionen vant 5-3, og slik jeg husker det heiet alle i Globen på Canada, med taktfaste rop om “Go Canada, Go!”, men Canada var også klart underlegne, slik jeg husker det, og resultatet var flatterende. 

Og hærfører på Sovjetunionens lag er Slava Fetisov. Trusselen om boikott og støtten fra lagkameratene fikk ham tilbake på laget, og Fetisov fikk K`en tilbake på drakta, han var igjen kaptein for landslaget. 

Og hvem ble kåret til VMs beste forsvarsspiller? Slava Fetisov, selvfølgelig.

Glasnost og til NHL

Men alt var langt fra fryd og gammen. Sovjetunionens økonomi er skakkjørt og pengestrømmen til CSKA og resten av idrettsregimet strupes. Idrettslederne bestemmer seg derfor for å selge noen ishockeyspillere til NHL, for å skaffe til veie mer penger. Det hører med til historien at en av Fetisovs lagkamerater hoppet av under i Sverige, noe som også ga dårlig PR til regimet. Fetisov får nå lov til å reise for å spille i NHL, en avgjørelse som blir tatt i politbyrået, altså helt på øverste hold i Kreml. Men det er et men. Han ville ha måttet rapportert til den sovjetiske ambassaden i Washington, som også ville tatt mesteparten av lønna. Det var uakseptabelt for Fetisov. Han var ikke vant til å gi seg, han var ikke vant til å komme tapende ut av noen kamp. Han skulle reise på egne vilkår. Dette handlet ikke bare om penger, selv om det sikkert var viktig nok. Fetisov var en prinsipiell type, en hard type. Han skulle ha det på sin måte, og han skulle vinne kampen mot systemet. 

Flere av de andre av stjernespillerne takket derimot ja til såkalte 50/50-kontrakter, hvor det sovjetiske ishockeyforbundet tok halvparten av lønna. Rekkekameratene Larionov, Krutov og Makarov var blant dem som ikke orket å stå imot systemet, særlig etter å ha sett på nært hold hva Fetisov måtte gjennomgå. 

Fetisov hadde blitt banket opp av politiet, telefonen hjemme hadde blitt stengt av og venner turte ikke snakke med ham. Tikhonov forteller så Fetisov at han ikke lenger står i veien for ham, men at forsvarsminister og marskalk Dmitri Yazov nekter ham å reise. Det var selvfølgelig forsvarsministeren, ikke idretts- eller utenriksminister, som bestemte over CSKA Moskva og om deres stjerner kunne reise fra landet. Fetisov fikk et møte med Yazov. Han var rasende, han truet med å sende Fetisov og familien til Sibir, og husk, dette er ingen tom trussel. Dette er samme Yazov som to år senere er en av de mest sentrale lederne i kuppforsøket mot Gorbachev.  Så, midt i samtalen, skifter Yazov tone og tilbyr Fetisov å bli general, hvis han fortsetter for CSKA. Han skulle få sommerhus og bedre leilighet. Fetisov takker nei og forlater forsvarsminister Yazovs kontor. 

Dmitri Yazov. Foto: mil.ru

Så ti dager senere, kommer kontrabeskjeden. Fetisov får viljen sin, og kan reise som en fri mann. Hva fikk Yazov til å snu? Tja, si det. Kanskje var Fetisov likevel for populær, for berømt. Kanskje var det glasnost som gjorde seg gjeldende. 

Uansett, 13. august 1989 sitter Slava og kona Ladlena (Lada) på første klasse i et Aeroflot-fly på rullebanen i Moskva. De er nervøse og Fetisov sitter hele tiden og venter på at noen skulle komme i siste liten og stoppe det hele. Men ingen kommer, og Slava og kona reiser. Som han selv har sagt:

Det var en kamp mot et helt system. Det var ikke lett. Jeg har måttet slåss for alt, også i ishockey. Den største kampen var kampen mot kommunismen, og kampen for valgfrihet. dette var den største seieren i mitt liv. De fleste av vennene mine hadde vært redde for å snakke med meg. Det var den tøffeste tiden i livet mitt, men jeg vant til slutt krigen.

Slava Fetisov

NHL-tiden

Og dermed, i en alder av 31 år, kommer altså Fetisov endelig til NHL og til New Jersey Devils. Starten i NHL var vanskelig. Fetisov og de andre sovjetrusserne ble fortsatt sett på som kalde krigere fra det onde imperiet, og velkomsten var langt fra varm, og selv mange av lagkameratene var skeptiske og kalde. 

Det er noen episoder i starten hvor Fetisov regelrett angripes av hardbarkede kanadiske og amerikanske forsvarsspillere, og ved et tilfelle, ser Fetisov rystet ut over hvor hard, brutal og fysisk tøff NHL var. Fetisov ser nesten ut som en liten forskremt gutt, som lurer på hvorfor han ble plukket ut av bølla i skolegården. Dommerne var nok også preget av den nære historien, den kalde krigen og alt det der, og russerne fikk liten beskyttelse og hjelp. Fetisov og de andre lærte seg likevel kjapt å ta igjen og beskytte seg selv. 

Suksess også i Nord-Amerika

Etter noen år i New Jersey Devils, blir Fetisov solgt til Detroit Red Wings. Årene i New Jersey hadde vært gode, solide, men ikke voldsomt suksessrike. Han er klar for nye muligheter i en ny klubb, og når Detroit også kjøper Fetisovs gamle rekkekamerat Igor Larionov, kan knapt Fetisov vente. 

Dette er i 1995, og Slava Fetisov er nå i slutten av 30-åra, og det er 20 år siden han debuterte på toppnivå. Det er flere russere på Detroit, der er også Sergei Fedorov, Vladimir Konstantinov og Slava Kozlov, og sammen med Fetisov og Larionov dannet de det som ble kalt den russiske femmeren. 

På mange måter fikk Fetisov og de andre russerne nå endelig muligheten til å spille slik de var opplært til, spille slik de de hadde det i blodet, og nå fikk de virkelig vist hva de kunne. Nå måtte motstanderne forholde seg til den russiske spillemåten, det var ikke lenger bare Fetisov og de andre som måtte forholde seg til noe fremmed, noe nytt. Treneren deres sa til dem at “Jeg skjønner ikke helt hva dere holder på med, men ikke stopp, bare spill”. 

Detroit Red Wings og den russiske femmeren spiller seg helt til finalen i Stanley Cup våren 1997, og slår Philadelphia Flyers, og Detroit blir mestere for første gang siden 1955. Kaptein Steve Yzerman, som hadde spilt for Canada mot Sovjetunionen i flere VM, inkludert den kampen jeg så i Globen 1989, løftet trofeet, og ga det videre til Slava Fetisov og Igor Larionov. Som Yzerman sa:

Disse gutta hadde vært gjennom utrolig mye, og de fortjente dette mer enn noen andre.

Steve Yzerman

Dette var på mange måter den endelige bekreftelsen, det endelige beviset på at de hadde lyktes, og at de er verdsatt for de fantastiske idrettsutøverne de var. 

Fetisov vurderer å legge opp, men velger, etter mye om og men, å spille en sesong til. Det blir en ny stor sesong, han fyller 40 på våren, og Detroit vinner Stanley Cup for andre år på rad. Slava legger nå endelig opp, og blir assistenttrener for sin tidligere klubb New Jersey Devils, og vinner snart et nytt NHL-mesterskap som trener. 

Politikk og Putin

Så, er vi kommet til 2002, fire år etter at han la opp, og Fetisov blir utnevnt til idrettsminister av Vladimir Putin, som den gang fortsatt var ganske fersk i presidentstolen. Fetisov selv har påpekt at denne rollen var mer praktisk enn politisk, men det er klart den sier noe om ikke bare hans status, men også hans personlige evner, og da særlig lederegenskapene. 

Fetisov var også helt sentral i prosessen som resulterte i at Russland ble tildelt Vinter-OL i Sochi i 2014, og han ble senere representant i Dumaen. Fetisov har også ifølge seg selv lært Putin å spille ishockey, og så sent som i romjula 2019 spilte han en oppvisningskamp med president Putin på Den røde plass i Moskva, og Putin scoret åtte mål, ifølge nyhetsbyrået Reuters.  

Fetisov, Lukasjenko og Putin. Foto: Kremlin.ru

Fetisov har de siste årene også engasjert seg i miljøarbeid og klimakampen, og har uttalt at “vi er et steg unna en økologisk katastrofe”, og “jeg har spilt forsvar hele livet, og jeg kjenner det på meg, det er tid for å spille forsvar”. Da han var liten spilte han ishockey utendørs fra oktober til april, men nå forsvinner isen i Moskva gjerne i februar. Fetisov planlegger visstnok en  ishockeykamp på Nordpolen for å bringe oppmerksomhet til nedsmeltingen som foregår der. 

Politikk og miljøengasjement til tross, det er tross alt ishockeyspiller han var, og det er grunnen til at jeg har laget denne podcasten om Slava Fetisov. Så her mot slutten, la meg kjapt ramse opp noen fakta. Han var årets spiller i Sovjetunionen i 82 og i 1986. Han ble verdensmester i 1978, 1981, 1982, 1983, 1986, 1989 og 1990, og han ble kåret til VMs beste forsvarsspiller fem ganger. Han ble olympisk mester i 1984 i Sarajevo og 1988 i Calgary, i tillegg til den forsmedelige sølvmedaljen i 1980. Han spilte 13 sesonger i CSKA Moskva, og dere kan jo gjette hvor mange gull han vant? Ja, akkurat, 13 gull på 13 sesonger. Han vant NHL to ganger som spiller og en gang som trener. 

Fetisov ble også tildelt Leninordenen, som var den høyeste æresbevisningen en kunne få i Sovjetunionen. Slava Fetisov er også på det Internasjonale ishockeyforbundets historiske stjernelag. Der er han sammen med tre andre CSKA-spillere. Det betyr at tidligere CSKA-spillere utgjør fire av seks plasser på det som skal være et stjernelag av tidenes beste hockeyspillere i mesterskap. Svenske Börje Salming og canadiske Wayne Gretzky utgjør de to siste plassene på laget. Slava Fetisov fikk klart flest stemmer av alle spillerne på dette stjernelaget, og av juryen som bestod av 56 eksperter fra en rekke forskjellige land, fikk Fetisov 54 stemmer.   

og, så helt til slutt kan jeg fortelle at Fetisov og Kasatonov ble venner igjen, det vennskapet som ble bygget som romkamerater, som rekkekamerater og som iskrigere i den kalde krigen, var for sterkt. Fetisov har selv flere ganger snakket varmt om båndene som ble skapt i brakketilværelsen utenfor Moskva, og det tette samholdet i den legendariske grønne rekka:

Jeg tror dette er den typen lykke som kan være en slags retningslinje for alle. Når unge mennesker samler seg, har de definerte, forståelige ambisjoner, visse oppgaver, mål. De vil være best, de vil være sammen, de ønsker å skape noe. Og vi stupte inn i dette fullt og helt. I vanskelige tider husker jeg alltid nettopp denne tiden. Jeg er skjebnen takknemlig for at jeg havnet i den femmeren.

Slava Fetisov

Kilder og kreditering: 

“Echo of Moscow”,  radioarkiv, https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Vyacheslav_Fetisov_voice.oga#
Of Miracles and Men, Jonathan Hock: https://youtu.be/FaMH2p6mR-Q
The Russian Five, Joshua Riehl: https://www.youtube.com/watch?v=djp0oixmHw8
The Red Army, Gabe Polsky: https://youtu.be/8aQNqEyJXfQ
The Cold War on Ice, John Soares: https://youtu.be/WPzaVDilFEI

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s