manuskriptene

Historien om Carnegie: stål og penger

Denne historien handler om en skotsk innvandrer til USA. Han forlot Skottland som en fattig liten gutt i 1848 og sluttet tidlig på skolen og begynte å jobbe. Først i en tekstilfabrikk, og deretter som bud for telegraftjenesten. Han jobbet så i jernbanebransjen, og bygde en av de første broene over Mississippi. 

Han er likevel mer kjent for at han etter hvert ble verdens største stålprodusent, før han solgte firmaet sitt, og for en stakket stund ble verdens rikeste mann. Han viet resten av sitt liv til veldedighet, og er kanskje historiens største velgjører, noe hans ettermæle bærer preg av. Men er hans gode navn og rykte fortjent? 

For å få svar på det, skal vi i dag se nærmere på historien til Andrew Carnegie.

Bakgrunn Skottland

Ok, la oss starte med uttalen av etternavnet, av familiens navn. Jeg trodde i mange år at han het Carnegie, med en lang a-lyd, kanskje fordi det er sånn Carnegie Hall vanligvis uttales, men jeg fant etter hvert ut at riktig uttale av det skotske familienavnet er noe a la CarnNAYgee, eller Carneggie, og ikke Caarnegie.  

Andrew Carnegie ble i alle tilfeller født i november 1835 i Dunfermline i Skottland. Familien var ikke på noen måte fattig, selv om de heller ikke var særlig velstående. Faren William arbeidet som faglært vever, og moren Margaret arbeidet tidvis hos sin bror, som var skomaker, og hun hadde også en liten butikk med diverse matvarer. Byen Dunfermline ligger rett nord for Edinburgh, på den andre siden av sundet hvor elva Firth renner ut i Nordsjøen, altså på den østlige siden av Skottland, vår side om dere vil. 

Andrew Carnegie vokser opp i et Skottland i rask omveltning, både økonomisk og industrielt, og byene vokser kraftig. Den industrielle revolusjonen er i aller høyeste grad i høygir i Skottland, hvor det blant annet er storstilt skipsbygging. Stål- og tekstilindustri også er viktige næringsveier. Skottland var atskillig mer sentral i verdensøkonomien og industriutviklingen den gangen, enn det er i dag. For i tillegg til de mange viktige skipsverftene, bidro mange skotske oppfinnere og ingeniører sterkt til den industrielle utviklingen. Mest kjent er selvfølgelig James Watt, oppfinneren av dampmaskinen, som på mange måter startet det hele, men han var på ingen måte alene. 

Den industrielle revolusjonen var en enorm effektiviseringsprosess, og den skapte stor velstand, men utviklingen førte også til at mange tradisjonelle yrker, håndverkere og fagmenn ble skviset ut. De klarte rett og slett ikke å konkurrere med maskiner, og mot dampdrevne og industrielle konkurrenter. Carnegies far William, var som sagt vever, og eide flere vevstoler. Fra 1830-tallet, altså omtrent på samme tid som William blir far til dagens hovedperson, så gjør dampdrevne vevstoler sitt virkelige inntog i tekstilindustrien i Skottland og i England. Det ble ganske raskt klart at William og de andre veverne ikke kunne stå imot den ubønnhørlige og aldri hvilende konkurrenten, og levebrødet til William er i akutt fare. Han selger den ene vevstolen etter den andre, men til slutt er det klart at faren var ferdig, og han stod igjen uten et levebrød. 

Familiens økonomi og fremtid synes rasert. Planen for unge Andrew var nok i utgangspunktet at han skulle bli vever, som sin far, men dette er åpenbart ikke lenger noen god plan. For å gjøre vondt verre er det økonomiske nedgangstider og uår i landbruket og dårlige avlinger i Skottland, og fremtidsutsiktene er heller labre. Moren jobber fortsatt, men dette holder ikke i lengden. Familien velger derfor til slutt å forlate Skottland for å prøve lykken i USA. 

Andrews mor, var etter alt å dømme den som tok styringen nå. Hennes to søstre bodde allerede USA, i Pittsburgh i Pennsylvania, og det er dit de setter kursen. De låner penger til båtbillettene, og de forlater Skottland. Andrew Carnegies mor var en ambisiøs kvinne, og hun forble en viktig del av Carnegies liv til hennes død, og han giftet seg ikke før etter at hun døde. Carnegie sa senere at barndommen og oppveksten i  Skottland hadde lært ham hva fattigdom er, og det hadde «brent seg fast i hans hjerte». Som dere vet, det er storstilt utflytting fra Europa til USA gjennom hele 1800-tallet, og slik sett var de i godt selskap, selv om familien selv så på dette som et nederlag, og det var et snev av skam i dette for familien Carnegie. 

Flytter til Amerika

Så, de flytter til Amerika, året er 1848, og Andrew er 12 år gammel når de kommer til USA. Det blir ikke noe mer skolegang på ham, og han begynner å jobbe nesten med en gang de går i land, og har kommet til Pittsburgh. Han har flere harde, krevende og farlige jobber, blant annet i en tekstilfabrikk. Det var lange dager og jobb seks dager i uka. Han fortalte senere hvordan han hadde mareritt om jobben i tekstilfabrikken. Hans jobb var å passe fyrkjelen i kjelleren på fabrikken Hvis damptrykket ble for lavt, så ble det ikke nok kraft til maskinene, og da fikk han kjeft. Hvis trykket ble for høyt, kunne dampkjelen sprekke, eller til og med eksplodere. 

Andrew (til høyre) og broren Thomas.

Deretter jobbet han som løpegutt for telegraf-kontoret, det vil si at han løp rundt i byen og leverte telegrammer. Denne jobben hadde en viktig oppside, og det var at de fleste av disse meldingene ble sendt til og fra forskjellige bedrifter og selskaper over hele Pittsburgh. Unge Andrew får dermed raskt innblikk i næringslivet i byen, og Andrew var kvikk, og husket både navn, adresser og gjerne innholdet i telegrammene.

Selv om det ble tidlig slutt på Carnegies skolegang, så fikk han likevel muligheten til å lese og studere på egenhånd. En lokal herre og oberst ved navn James Anderson åpnet hver lørdag sitt personlige bibliotek for unge arbeidende gutter som Andrew. Den flittige, ambisiøse Carnegie var jevnlig innom og lånte bøker, som han studerte iherdig gjennom sene kvelder og tidlige morgener. Carnegie var så takknemlig overfor denne obersten at han lovet at:

hvis jeg noen gang blir rik, skal jeg sørge for at andre fattige gutter skal få samme mulighet.

Andrew Carnegie


Som vi skal høre etter hvert, Carnegie innfrir dette løftet til gangs. 

Jernbanen

Carnegie er som dere skjønner både flink, arbeidsom og ambisiøs, og blir gjennom sitt arbeid i telegraf-tjenesten oppdaget, og så ansatt av Thomas Scott fra Pennsylvania Railroad Company. Andrew var nå blitt 18 år gammel, og ble ansatt som en slags sekretær og telegraf-operatør og tjente $ 4 i uka. Thomas Scott ble etter hvert en mentor for Carnegie, og Andrew får ganske raskt mye ansvar, og stiger i gradene i jernbaneselskapet til Scott. 

Jernbaneutbyggingen i USA var allerede godt i gang, og det var innen 1850 allerede 14.000 km med togspor i USA, men utbyggingen bare fortsetter i høyt tempo. Jernbaneutbyggerne ble store eiendomsbesittere, fordi de gjerne ble gitt billig eller gratis land hvor de kunne bygge jernbanelinjene sinje, noe myndighetene gjorde for å stimulere til rask utbygging. Dette ga store rom for investorer, spekulanter og industriherrer.

Andrew får også hjelp av Scott til å gjøre sine første investeringer. Thomas Scott var nok ikke helt ukjent med hverken korrupsjon eller andre, hva skal vi si, tvilsomme forretningsmetoder. Hans forslag til løsning på en arbeidskonflikt en gang var, som han sa, “gi dem en riflediett, la oss se hvordan de liker den brødtypen”. Thomas Scott er altså den som gir Carnegie muligheten til å tjene de første store pengene, gjennom investeringer i jernbaneindustrien. Sakte, men sikkert akkumulerte Carnegie kapital som han så reinvesterte i andre deler av jernbanenæringen, og senere i andre næringer, og da særlig jern og stål. 

Jern og stål

Vi må snakke litt mer om jernbaneutbyggingen og om stålets rolle. Til å begynne med ble jernbaneskinnene produsert med jern, det er vel en grunn til at det heter nettopp det, altså jernbane, og ikke stålbane. Det var i hvert fall vanskelig å produsere skikkelige skinner med jern, og holdbarheten og kvaliteten var dårlig. På noen av de mest trafikkerte strekningene ble skinnene så fort slitt ned at de måtte skiftes ut så raskt som etter noen få måneder. En utfordring med stål som erstatning, var at det var vanskelig å masseprodusere, men det endres nå. 

Bessemerprosessen 

I Sheffield i England, har nemlig Henry Bessemer funnet opp en ny metode for å produsere stål. Kort forklart virker, det som ikke overraskende ble hetende for Bessemerprosessen, slik at luft blåses inn i den smeltede jernmalmen sånn at oksygenet fjerner karbonet fra jernet, slik at du får et renere metall. Sluttproduktet er stål som er et mye renere metall enn jern, og mye mer holdbart. Stålet tåler også mye større belastning, og med det større tog på skinnene, og dermed flere og større vogner, og mer last. Bessemerprosessen gjør det mulig med mye større stålverk enn tidligere, og disse stålverkene produserer mere stål på kortere tid.  

Sir Henry Bessemer (1813-1898)

Selv om Bessemerprosessen ble oppfunnet i England, fungerte den bedre med jern laget av jernmalm med lavt fosforinnhold, og dette er lettere tilgjengelig i USA enn i England, som er den eneste sammenligningen av noen interesse på denne tiden. Dette er grunnen til at prosessen først blir brukt i stor skala i USA, og dette begynner rett etter slutten av borgerkrigen, altså midt på 1860-tallet, og er med andre ord god timing for Andrew Carnegie, som nå er en lovende og fremadstormende ung mann i industrien. Prosessen krever også mindre kull til å smelte råjernet, og alt dette gjorde at kostnadene for stålproduksjon ble mye, mye lavere enn tidligere. Det ga store utslag, og som Alan Greenspan, tidligere sentralbanksjef i USA har sagt, USA ble et stål-land, et land bygd på stål. Og i sentrum for denne utviklingen er Pennsylvania, hvor Carnegie har sitt virke. 

Pennsylvania hadde store kullforekomster så vel som et godt utbygd jernbanenettverk, og denne kombinasjonen gjorde det til et velegnet sted for store jern- og stålverk. Carnegie hadde allerede før borgerkrigen begynt å investere i metallindustrien, men det er under borgerkrigen, med et voksende behov for kanoner, ammunisjon, patroner, og liknende at det virkelig blir fart på sakene. Etter at borgerkrigen er over bruker han all sin energi, og all sin tid på stål og jern-bransjen. Hans nye selskap Keystone Bridge Company bygger likevel mye for jernbaneindustrien, og han bygger broer, og skinner for sine gamle sjefer og kollegaer. Keystone bygde for eksempel stålkonstruksjonene til en av de første broene over Mississippi, nærmere bestemt i St. Louis. Broen sto ferdig i 1874 og er den eldste broen over Mississippi som står den dag i dag, nesten 150 år senere. 

Byggingen av Eads Bridge over Missouri, St. Louis

Carnegies partner: Henry Frick

Carnegie blir nå en betydelig industriherre gjennom sine stålverk. Han begynner etter hvert også et tett samarbeid med en storprodusent av koks, som stålverkene var helt avhengige av. Denne karen het Henry Clay Frick. Han var en tøff industriherre og han lekte ikke når det gjaldt håndteringen av de lokale fagforeningene, men det kommer vi tilbake til. 

Henry Clay Frick

Først må vi derimot innom en kontroversiell hendelse, som involverte både Carnegie og Frick. Henry Frick hadde stått bak etableringen av en herreklubb ved navn South Fork Fishing and Hunting Club. Denne eksklusive herreklubben lå ved en kunstig oppdemmet innsjø. Herreklubben hadde ikke brydd seg med å vedlikeholde demningen til tross for gjentatte advarsler over flere år. Og en dag, i mai i 1889, brast demningen. 

Tre mil lenger ned, lå det en liten by ved navn Johnstown. Denne lille byen ble fullstendig ødelagt og mer enn 2000 mennesker døde av vannmengdene som skylte over byen. Det ble igangsatt en undersøkelse ganske umiddelbart, men rapporten ble både forsinket og utvasket, kanskje til og med hvitvasket, og det er all mulig grunn til å tro at klubbens medlemmer hadde bidratt til dette. Å kalle denne medlemsgruppen for innflytelsesrike ville være en grov underdrivelse. Dette var den ubestridte eliten i Pennsylvania, og flere var ledende amerikanske industri- og finansherrer, og Carnegie var selvsagt blant de 50-talls medlemmene. 

Tilbake til Carnegie og Fricks partnerskap, så var de begge etter alt å dømme forut for sin tid når det gjaldt forretningsdrift, og ikke minst hvordan man skulle sette sammen disse store, og kompliserte verkene. 

Disse stålverkene var enorme, og sysselsatte gjerne flere tusen mann, for det var stort sett menn som jobbet der, og det var ikke noe enkelt puslespill. Det var store maskiner og deler som veide mange tonn, og det var mange intrikate prosesser. Smelteovnene kjørte non-stop, 24 timer i døgnet, hele uka, året rundt. Dette var farlig arbeid, tunge løft, og svært høye temperaturer.

Carnegie og Frick hadde fullt fokus på å presse kostnadene ned, og dette inkluderte utgifter til lønninger. De to var nok ikke så like av temperament, og det er mye som tyder på at de ikke egentlig likte hverandre som personer, men at forholdet, som var nært forretningsmessig, kun var nettopp det, forretningsmessig. De hadde uansett det til felles at kostnadskutt var noe de likte, og fagforeninger var noe de begge mislikte sterkt. 

Arbeiderne bodde ofte i boliger som var tilbygg, eller utvekster, om du vil, på selve stålverket, småbyer vokste opp rundt selve stålverket. Carnegie bygget boliger for sine arbeidere på mange av anleggene, og han tilbød også arbeiderne lån med lave renter for å kjøpe disse boligene, men dette var også til fordel for ham selv, da det bandt dem til arbeidsplassen. Det var lite annet arbeid i nærheten, og det var ikke bare bare å pakke sammen og reise, siden huset ditt var der.

Homestead og konflikter

Jern- og stålindustrien ble også tidlig grobunn for arbeidskonflikter. Industrien var kapitalintensiv, dette krevde mye mer kapital enn for eksempel tekstilindustrien, og dette bidrar til å samle kapital i noen få svære selskaper, som i tillegg til at de ansatte store antall mann, også hadde voldsom makt og innflytelse. Det største av disse selskapene var Carnegie Steel, og konflikter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker kom til syne også i stålverkene til Carnegie. I 1888 varte en lockout på et av hans anlegg i fire måneder. Og i en annen fabrikk hyret Carnegie inn vakter fra Pinkerton Detective Agency for å knuse fagforeningen, da han prøvde å gå fra tre 8-timers skift om dagen til to 12-timers skift. Pinkerton kjenner dere sikkert fra western-filmer, men de var også aktive som betalte sikkerhets- og livvakter i industrien. 

I 1889 er det et nytt oppgjør på et Carnegies største anlegg, Homestead, ikke langt fra Pittsburgh. Etter en ny lock-out og ny bruk av Pinkerton-agenter ble det til slutt enighet mellom Carnegie, og fagforeningen, og de undertegnet en avtale som strakk seg over tre år. Det skulle vise seg kun å være en treårig utsettelse, eller våpenhvile. Sommeren 1892 utløper avtalen og Carnegies mål er nå å knuse fagforeningen for godt. Det skal bli slutt på kollektive forhandlinger, og oppadgående press på lønningene. Carnegie ville ha intet mindre enn selvstendig og total frihet til å fastsette lønn og betingelser for sine ansatte, helt og holdent uten innblanding fra fagforeningen. I forkant av slaget den sommeren reiser likevel Carnegie til Europa, som han gjorde stort sett hver sommer.  

Det betyr at herr Frick blir ansvarlig for å håndtere konflikten, som de begge vet kommer. Frick var styreformann i Carnegie Steel på dette tidspunktet, og var som sagt en harding. Carnegie hadde før han reiste på sin lange Europaferie, sendt et brev hvor han gjorde det klart at fra og med 1. juli, når avtalen med fagforeningen opphørte, så skulle Homestead være en fagforeningsfri arbeidsplass, uten kollektive forhandlinger, og slik skulle det forbli. Instruksen og beskjeden til Frick var ikke til å misforstå. Frick går tøft ut og tilbyr fagforeningen et tilbud som var så dårlig at han visste de ikke hadde noe annet valg enn å takke “nei”. Hele stålverket blir så stengt og arbeiderne blir sperret ute i en ny lock-out. Frick bygger deretter et tre meter høyt gjerde rundt hele anlegget. Ikke bare det, han fikk satt opp vakttårn med skyteskår, (som han selv hevdet var kikkehull), og lyskastere og piggtråd. Arbeiderne på sin side sluttet rekkene, det er flere tusen av dem, og de klarte å ta kontroll over stålverket.  

Frick og Carnegie leier så nok en gang inn Pinkertonvakter, 300 bevæpnede mann alt i alt. Planen var at disse vaktene skulle snikes inn fra elven og inn i fabrikken midt på natten. Det var en mørk og tåkelagt natt, som det heter i krimromanen, men vaktene og deres båter ble likevel oppdaget og det bryter ut et blodig slag.  

Arbeiderne gjorde nå alt de kunne for å stoppe Pinkerton-vaktene fra å gå i land. De hadde en kanon de brukte til å skyte skrapmetall, de satte jernbanevogner i brann, og sendte dem ned bakken mot båtene hvor vaktene prøvde å komme seg i land. De brukte dynamitt og tente på olje på elven, og det blir både brann, regelrette gateslag og skuddvekslinger. Til slutt var sju arbeidere og tre Pinkerton-vakter døde. Pinkerton-vaktene måtte gi tapt, og de ble bokstavelig talt kjeppjaget ut av den lille byen og stålverket.   

Men, dette var ikke slutten på kampen mellom fagforeningen og Carnegie Steel. Carnegie og Frick brukte sin betydelige politiske kapital og makt, og innen en uke hadde gått, så sendte guvernøren i Pennsylvania 8500 soldater til stålverket i Homestead. Soldatene okkuperte Homestead i flere måneder og til slutt ble mer enn 100 arbeidere tiltalt for drap og opptøyer. Soldatene hjalp også Carnegie og Frick slik at streikebrytere fikk komme inn og arbeide i fred. Arbeiderne som hadde stått i striden hadde lenge hatt store deler av opinionen med seg, men da en anarkist gjorde et mislykket attentatforsøk på Frick, så forsvant mesteparten av denne støtten. Denne anarkisten gjorde etter alt å dømme dette på eget initiativ, og uten at fagforeningen engang visste om det, men det hjalp lite når nyheten spredte seg. Frick ble skutt på kloss hold, men fikk kun et streifskudd i halsen, og ifølge historien banket han opp attentatmannen, og var tilbake på jobb etter noen dager. Som sagt, han var en harding. Carnegie på sin side var fortsatt på ferie i Europa mens det hele pågikk, og prøvde å skyve både ansvar og skyld over på Frick. Både en og to historikere har påpekt snev av feighet og hykleri i Carnegies ansvarsfraskrivelse når det gjaldt disse konfliktene. Denne episoden skapte uansett splid også mellom Carnegie og Frick, som blir bitre uvenner, særlig etter at Carnegie også overkjørte Frick i en helt annen sak knyttet til leveranser fra Fricks koksverk.

Arbeiderne og fagforeningen var uansett grundig slått, og konflikten hadde en ødeleggende virkning på fagforeningen som etter hvert ble kastet ut av flere stålverk i regionen i årene som fulgte. 

Salg til J. P. Morgan

Om dette var med og påvirket de stegene Carnegie etter hvert tar er ikke sikkert, men det høres ikke usannsynlig ut. Carnegie og hans selskap hadde tjent fryktelig mye penger, og Carnegie selv var blitt steinrik. Samtidig hardner konkurransen i stålindustrien til, og det er særlig finansmannen J.P. Morgan som trenger seg stadig lenger inn på Carnegies domene. Carnegie var etter alt å dømme klar for kamp, og vek ikke på noen måte unna. 

J. P. Morgan

Finansmannen J.P. Morgan, derimot, kom fra et helt annet ståsted. Han ville for alt i verden unngå en konkurranse som presset ned fortjenestemarginene for dem begge. J.P. Morgan bestemmer seg derfor for å kjøpe ut konkurrenten Carnegie. Han tar så kontakt med en av Carnegies nærmeste medarbeidere, Charles Schwab. Historien forteller at Schwab møtte Carnegie på golfbanen, og fortalte ham nyheten. Carnegie sov på det, og kom dagen etter med sin pris på en håndskrevet lapp. Der stod det 480 millioner dollar. Da Schwab viste lappen til J.P. Morgan tok han kun et raskt blikk på den, før han ganske enkelt sa at han aksepterte prisen. Og med det var Carnegie Steel historie, og den nye sammenslåtte bedriften, US Steel, stod for 60% av verdens stålproduksjon. Dette var historiens største oppkjøp og gjorde Carnegie til verdens rikeste mann, i det minste til Rockefeller igjen gikk forbi ham. For å illustrere størrelsen i moderne verdier er den daværende formuen til Carnegie anslått til godt over 300 milliarder dollar i dagens målestokk, riktignok bak Rockefeller, men flere ganger foran Bill Gates eller Jack Ma eller en hvilken som helst nålevende riking. Eventuelt et tredjedels norsk oljefond.

Pensjonisttilværelsen og veldedighet

Carnegie pensjonerer seg så fra all næringsvirksomhet og blir en ledende filantrop og velgjører. I løpet av de siste 18 årene av sitt liv ga han bort cirka 350 millioner dollar til veldedige formål, stiftelser og universiteter. Carnegie hadde allerede et tiår tidligere skrevet at de rike og velstående burde bruke formuen sin til å forbedre samfunnet, og at

den mann som dør rik, han dør i skam.

Andrew Carnegie


Carnegie tar virkelig seg selv på ordet, og han finansierte mange tusen lokale biblioteker, slik at han fikk tilbakebetalt oberst Anderson, som vi nevnte i begynnelsen av historien. Han bygde Carnegie Hall i New York, og han grunnla og finansierte en rekke veldedige og ideelle organisasjoner, som Carnegie Endowment for International Peace, Carnegie Institution for Science, Carnegie Trust for the Universities of Scotland, Carnegie Hero Fund, Carnegie Mellon University, Carnegie Museums of Pittsburgh, og så videre og så videre. Min egen lille erfaring med Carnegie er noen svært interessante møter med forskere fra tenketanken Carnegie-Tsinghua i Beijing, som er en av forgreningene som lever videre over 100 år senere. 

Carnegie giftet seg først i moden alder, som det heter, og var passert femti da han giftet seg med den drøyt 20 år yngre Louise Whitfield. Sammen får de en datter som de oppkalte etter Carnegies mor Margaret. Kanskje dette også bidra til at han endret fokus så radikalt? Datteren Margaret blir nemlig født bare noen få år før han selger til J.P. Morgan, og pensjonerer seg.  

Carnegies bolig på Manhattan, New York.

Carnegie gjorde altså mye bra de siste to tiårene av sitt liv, veldig mye, og veldig mye, som var veldig bra. Han er av mange også gitt æren for opphavet til den storstilte og ofte imponerende givergleden til amerikanske industriherrer og forretningsmenn, som vi kjenner i dag. Bill Gates er bare en som ganske sikkert er påvirket av Carnegies historie og eksempel. Det var likevel, som dere har hørt flere sider, også ved Carnegie, og en som i hvert fall ville vært skeptisk til Carnegies gode navn og rykte, er hans gamle våpendrager Henry Frick. 

I 1919, etter å ha vært syk og svakelig et par år, og sengeliggende på grunn av lungebetennelse, skjønner Carnegie at han nærmer seg slutten. Han skriver et brev til sin gamle partner, og sender sin mest betrodde mann til Frick for å overlevere brevet. De to har ikke snakket sammen på 20 år og Carnegie ber Frick komme før det er for sent. 

Frick leser brevet og kommenterer syrlig: 

Jasså, så Carnegie vil møtes? Ja, du kan hilse og si vi vil treffes igjen, fortell ham at vi ser hverandre igjen i helvete, for det er der vi havner, begge to. 

Henry Clay Frick


Og den 11. august 1919 dør Carnegie av lungebetennelse. Han dør som en stor velgjører og filantrop, og kanskje også som et av de beste eksemplene på den amerikanske drømmen. Den lille fattige innvandrergutten som ble så rik at det tok ham 20 år å gi bort alle pengene hadde tjent. Han var åpenbart kanskje engel, eller pusekatt, som en tidligere fagforeningsleder ville sagt, men dette var andre tider og de levde etter andre standarder, og sammenliknet med sine samtidige konkurrenter, kommer nok Carnegie likevel godt ut, når alt kommer til alt. 

Kilder:
Peter B. Doran, Breaking Rockefeller
Joshua B. Freeman, Behemoth
Alan Greenspan og Adrian Wooldridge, Capitalism in America
Andrew Carnegie, The Autobiography and the Gospel of Wealth

Kategorier:manuskriptene

Merket som:, , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s