manuskriptene

Ida Tarbell: gravejournalist og Rockefellers banekvinne

Historien om Ida Tarbell er en historie om en virkelig foregangskvinne. Hun var en pioner for gravejournalistikken og en suksessrik forfatter. Hun var en kvinne forut for sin tid på mange måter, men var likevel motstander av stemmerett for kvinner, noe som falt hennes egen mor tungt for brystet. 

Hun vokste opp blant boretårn og oljebrønner i Pennsylvania, og arbeidet senere som en slags utenrikskorrespondent i Paris og hun skrev bestselgere om Napoleon og Abraham Lincoln

Hun er likevel mest kjent for at hun vingeklippet kanskje verdens mektigste mann, da hun avslørte og blottla de tvilsomme forretningsmetodene til John D. Rockefeller og Standard Oil. 

Du kan også høre historien på Spotify: 

Du kan også høre episoden på Apple Podcast.

Dagens hovedperson er Ida Minerva Tarbell. 

Bakgrunn og familie

Ida Minerva Tarbell ble født i en gammel tømmerhytte på en gård i november 1857 i Hatch Hollow, Pennsylvania. Moren Esther var fra den samme gården hvor Ida ble født. Idas far Franklin var milevis unna da hun ble født. 

Han hadde nemlig reist til Iowa lenger vest, for å bygge og reise en gård for familien. Men det var harde tider. Banken hvor Franklin hadde sparepengene sine gikk konkurs, og med det stod han mer eller mindre på bar bakke. Uten penger ga han opp drømmen om en gård i Iowa og reiste tilbake østover til Pennsylvania. Reisen hjem var lang og uten penger tok det sin tid. Han måtte gå mesteparten av veien, og underviste på grendeskoler underveis for å betale for seg. Det tok halvannet år før han kom hjem til familien. Innen den tid hadde lille Ida begynte å snakke, og da den skitne og fillete Franklin endelig dukket opp, ba Ida, ifølge historien, den stygge mannen om å ryke og reise. 

Familien Tarbell bodde i den vestre delen av Pennsylvania, ikke veldig langt fra Niagarafossen og Lake Erie. Enda nærmere familiens hjem var det en liten landsby som het Titusville. Og høsten 1859, da Ida er to år gammel, så skjer det noe her som ikke bare ville forandre alt for familien Tarbell og Ida, men noe som også endrer hele Pennsylvania, og strengt tatt endrer amerikansk økonomi og industri. 

Oljeboom

Dette er nemlig begynnelsen på oljealderen i Pennsylvania. Oljealderen er kanskje et for forsiktig uttrykk. Dette er et ordentlig oljerush. Høsten 1859 blir det nemlig oppdaget store mengder olje i denne delen av Pennsylvania. Det vil si oljen ble vel ikke akkurat oppdaget, det var allerede flere steder hvor oljen piplet til overflaten, og lokale beboere hadde flere steder kunne legge tepper og pledd i oljepytter, slik at teppene sugde opp olje de kunne bruke til å smøre maskiner, eller til medisin. Dette var noe de lokale indianerne hadde kjent til i evigheter, og den lille elva som rant forbi Titusville het allerede Oil Creek. 

Oljefelt i Pennsylvania i 1862.

Men Oljerushet starter med at et boretårn gjør et funn bare 20 meter under bakken, og historien forteller at oljen sprutet som en geysir, akkurat som det gjør i filmene. Dette oljerushet forandret den lokale økonomien fullstendig. Befolkningen mangedobles på kort tid og det popper opp boretårn nær sagt overalt. Familien Tarbell bodde i et slags skur, hvor faren også hadde et lite verksted hvor han laget oljefat, slik at også han kunne tjene på denne voldsomme omveltningen. Titusville hadde om lag 250 innbyggere da det hele startet, og innen fem år var folketallet eksplodert til 10.000. Like i nærheten var det et annet lite sted, som talende nok var gitt navnet Pithole. Pithole fikk i løpet av noen måneder 50 hoteller. Og for å illustrere omfanget av oljeproduksjonen i Pennsylvania. Da dette startet var prisen på et fat olje om lag 10 dollar, men da produksjonen føyk i været, og tilbudet ble mangedoblet, stupte selvfølgelig oljeprisen. Etter hvert var den så lav som 10 cent fatet. I løpet av ti år var den årlige produksjonen oppe i 10 millioner fat.  Til å begynne med var det et utall små og familieeide produsenter og raffinerier, men etter hvert så blir oljeindustrien i Pennsylvania gradvis overtatt av en kjempe, men det kommer vi tilbake til.  

Råoljen ble transportert nedover elven Oil Creek og videre til nærmeste storby som var Pittsburgh. Dette var en grisete prosess. En tredjedel av oljen kunne lekke ut før den i det hele tatt begynte ferden mot Pittsburgh, og en tredjedel kunne renne ut i elva underveis, og av til ble lekterne ødelagt, slik at absolutt alt rant ut. De var omringet av oljete sand, boretårn, olje og tjære. Det var skittent og skitt over alt. Det var knapt trær igjen. Alt var borte. Det stinket av gasser og avgasser. Jorden frøys ikke om vinteren fordi det var så mye olje i bakken. 

Oppveksten med en natur som var ødelagt, byer som vokste opp av nesten ingenting på svært kort tid, og et, hva skal vi kalle det, et moralsk forkvaklet samfunn, satte sine spor hos Ida. Hun var som liten en naturelsker, og vandret i grønne enger og lekte med dyra på morfarens gård.  Hun skrev mange år senere:

Ingen industri har noensinne vært mer ødeleggende for naturen eller anstendigheten enn oljeproduksjonen, og industrien ga rike muligheter for svindlere, utbyttere og tilbydere av alle former for synd”.

Ida Tarbell

Som ei lita fire år gammel jente ble Ida også vitne til hvor farlig oljeproduksjonen kunne være. Det var en stor ulykke i en oljebrønn med en eksplosjon som førte til brann. Denne brannen spredte seg til elva, som altså var full av olje, og 19 mennesker døde. En av de brannskadde ble behandlet hjemme hos familien Tarbell av moren Esther, og Ida hadde mareritt om disse lidelsene og smertene resten av livet. Noe senere i annen ulykke dør flere kvinner i byen i en brann etter en eksplosjon på et kjøkken. 

Oppvekst 

Idas far begir seg inn i raffineri-bransjen, og gjorde det etter hvert ganske bra. Han kjøpte et forlatt hotell, som han demonterte og flyttet til Titusville, hvor han satte det opp igjen. Ida minnes at de etter hvert bodde veldig bra, og hun beskrev selv at de hadde “alt man kunne drømme om av luksus”. Huset står visstnok i Titusville den dag i dag. Titusville var for øvrig hjemstedet for den første oljebørsen i USA, da den åpnet i 1872. 

Ida får tre yngre søsken. Den ene broren og søsteren får skarlagensfeber, og broren dør. Søsteren Sarah overlever, men var svekket livet ut. En annen bror, Walt, skulle også senere skulle bli en oljemann, som faren. Familien tilhører metodistkirken, som i hvert fall den gang var en ganske streng gren av protestantismen. Det var generelt forbudt mot både kortspill og teater, men Ida fikk likevel lov til å gå i teateret, og familien var både kulturelt og politisk interesserte. Moren Esther hadde tidligere arbeidet som lærer, og var politisk engasjert, og hjemmet var et sted hvor intellektuelle og lokalpolitikere møttes. Metodistkirken kunne ikke hindre at Ida likevel ble eksponert for lokale bordeller, kummerlige sovebrakker, og en generelt ganske røff og maskulin verden. 

Ida så på nært hold hvordan drømmen om store formuer gjorde at både naturen og den gode moralen tilsynelatende ble tapere. Ida vokser også opp under den amerikanske borgerkrigen, som tok livet av om lag 600.000 amerikanske soldater, og skapte store økonomiske problemer i årene etter. Det var millioner av arbeidsløse, og politisk uro. 

Utdanning

Ida var en flink, men ikke særlig disiplinert elev på skolen. Hun var veldig interessert i vitenskap og særlig biologi og hun gjorde egne forsøk. Som liten valgte hun også å teste flyteegenskapene til lillebroren, da hun kastet ham ut i bekken for å se om han var av typen som fløt eller sank. Han fløt. Heldigvis. Hun presset blomster, samlet på biller og larver, og skulket mang en gang for å vandre vekk fra skolen, byen og larmen, og skitten, og stanken. Hun var likevel en ener på skolen og går i motsetning til de aller, aller fleste, videre til høyere utdanning. 

Ida fortsatt sine studier på Allegheny College, som ikke var langt hjemmefra. Hun studerte blant annet biologi og evolusjon, og bryter nå i praksis med metodistkirken og familiens religion. Som hun selv sa senere:

Søken etter sannheten var født i meg; den viktigste av alle våre oppdrag.  

Ida Tarbell

Hun var eneste kvinne i sin årgang og er ferdig med sin master-grad i 1883. 

Paris

Hun arbeider deretter en tid som lærer, men slutter etter et par år, helt utslitt av arbeidsbyrden. Hun flytter hjem til foreldrene og begynner å skrive for et magasin som drev folkeopplysning. Her kunne hun arbeide med saker og temaer hun ikke kunne mye om fra før, men gikk metodisk til verks, og studerte mekaniske maskiner, ingeniør-teori og så videre, slik at hun kunne gjøre en skikkelig jobb. Hun ble raskt forfremmet og ble snart redaktør for magasinet. Etter noen år ryker hun uklar med eieren og bestemmer seg for å reise til Paris, hvor hun vil livnære seg som frilanser. Dette var kanskje ikke helt uten sidestykke, men dette er opplagt en dame som går sine egne veier, og som ikke lar seg stoppe.  

McClure`s Magazine

Hun er nå 31 år gammel, og fra Paris skriver hun blant annet for velrenommerte aviser som Chicago Tribune. Det er mens hun er i Paris at hun blir tilbudt jobb som journalist eller en slags utenrikskorrespondent for Sam McClure. McClure var en ung, driftig og suksessrik medieeier. Han drev et magasin og mediesyndikat som solgte artikler og historier til andre aviser og magasiner i USA. Kjente forfattere som Stephen Crane, Mark Twain, Jack London, Arthur Conan Doyle og Rudyard Kipling ble alle publisert av McClure. Joseph Conrads Heart of Darkness er bare et eksempel på en klassiker som først ble publisert gjennom McClures i USA. Sam McClure så at Ida ikke bare var en knakende god journalist, men også at hun var svært  grundig, flittig og nøyaktig. I sin tid i Paris intervjuer hun blant annet både Louis Pasteur, Emile Zola og Alexandre Dumas. 

Sam McClure, ca. 1903

Hun flytter tilbake til USA etter noen år, og bosetter seg New York. Hun skrev populære biografier om Napoleon og Abraham Lincoln, som ble publisert i serieformat gjennom McClure. Hennes arbeid med Lincoln-biografien spesielt var nennsomt og krevende. Hun reiste mye og møtte Lincolns gamle naboer og familievenner, og hun gikk gjennom tusenvis av dokumenter, og fant ny informasjon om Lincoln og hans familiebakgrunn.

McClures gjør stor suksess, noe som i hvert fall delvis må tilskrives Ida Tarbells penn og bidrag. Hennes bøker om Lincoln og Napoleon blir også salgssuksesser. Ida og redaksjonen vurderer så sin neste store sak. De ser etter en sak og et tema som ikke bare vil oppta nasjonens interesse, men også et tema som er viktig, og verdt å skrive om. De lander ganske snart på oljesektoren, og oljeselskapet Standard Oil, som etter hvert har fått en enorm og dominerende posisjon i oljesektoren i USA. Ida er så oppsatt på denne historien, at hun reiser til Europa for å overbevise Sam McCLure om at de skal skrive historien om Standard Oil og John D. Rockefeller.

Rockefeller og Standard Oil

John D. Rockefeller var mannen bak oljekjempen Standard Oil. Dette var ikke bare litt større enn Equinor, eller Statoil for tradisjonalistene blant dere. Dette var en kjempe i ordets virkelige forstand. På typiske karikaturtegninger på den tiden ble Standard Oil mang en gang illustrert som en kjempeblekksprut. Symbolikken er ikke komplisert. Dette var et selskap som hadde stor rekkevidde, mange armer, den tok alt den kom over, og skremte vannet av noen og enhver. Standard Oil eide 20.000 oljebrønner, mer enn 6000 kilometer med oljerørledninger og hadde 100.000 ansatte. På høyden kontrollerte de om lag 90% av oljeraffineriene i USA.

Ida Tarbell hadde, som vi allerede har vært inne på, god kjennskap til oljeindustrien gjennom sin egen oppvekst og sin egen fars næringsvirksomhet. Men erfaringene stakk dypere enn som så, og forholdet til John D. Rockefeller og Standard Oil hadde også sin plass i denne historien. I sin søken etter total dominans i oljesektoren i Pennsylvania, Ohio og andre steder, gikk Rockefeller hardt, brutalt og nådeløst etter mindre, private oljeprodusenter og raffinerier. En av de som lenge stod i mot Standard og Rockefeller var Franklin Tarbell, Idas far. Rockefeller hadde i praksis tatt knekken på faren og mange av hans likesinnede, og Ida husket med gru hvordan dette hadde merket ham. I frustrasjonen over konkurransen med Rockefeller, hadde farens partner begått selvmord noen år tidligere. Faren hennes var fortsatt preget av sin historie, og bønnfalt henne om å la være å skrive historien om Rockefeller. Idas far sa ganske enkelt at Rockefeller kom til å knuse McClures. 

Han og Standard Oil hadde langt på vei full kontroll over både produksjon og distribusjon av olje. John D. Rockefeller omtalte selv Standard Oil som “Den barmhjertige engel”, eller “Moses”, som forløste andre eiere og selskaper fra fangenskapet da han kjøpte dem opp og innlemmet dem i sitt rike. Han hadde kjøpt jernbanevogner, banker og rørledninger, han bestakk politikere og han eide aviser, aviser som skrev fordelaktige nyhetssaker om Standard Oil. 

Karikatur av Rockefeller i Arena Magazine, 1906

Amerikanske myndigheter

Det var allerede på 1870-tallet vist til at Rockefeller knuste sine konkurrenter gjennom lave priser som førte dem lukt ut i konkurs, og deretter kjøpte han konkursboet. Amerikanske myndigheter hadde 20 år tidligere forsøkt å gå Rockefeller og Standard etter i sømmene og det var gjennomført offentlige høringer i New York. Da Rockefeller stilte i høringene var han så unnvikende, at en avis sa han lignet en østers. Rockefeller var ikke særlig meddelsom, med andre ord.

For Ida viste det seg snart hvor vanskelig det skulle være å finne gode kilder og skikkelig dokumentasjon. Arkiver var ødelagte, og tidligere kritiske artikler eller dokumenter var gjerne kjøpt opp av Rockefeller, og så ødelagt eller gjemt. Det var for eksempel nesten umulig å finne de offentlige rettsdokumentene fra de nevnte høringene på 1870-tallet, men Ida fant dem etter iherdig og standhaftig arbeid. I disse dokumentene kom det klart frem at Rockefeller jukset. Ida og hennes assistent fant dokumentasjon, kilder og papirer landet rundt, og skal ha gått gjennom hundretusenvis av sider i dette langtekkelige og krevende arbeidet. 

Både selskapet og Rockefeller var bortimot ugjennomtrengelige og utilgjengelige for allmuen, og de gjorde det ikke lett for Ida i sitt arbeid med å avdekke sannheten for det amerikanske folk. Hennes forskningsassistent skrev i brev til Ida at “denne Rockefeller er den mest fremmede, mest stille, mest mystiske, og mest interessante figuren i Amerika”. De snakket med et utall folk som kjente Rockefeller over hele landet, men det viste seg som oftest at de fleste kjente ham egentlig ikke, og knapt noen kunne, eller ville, fortelle noe av særlig verdi. 

Ida Tarbell, ca. 1904

Uventet hjelp

Men, Stabukken Ida gir seg ikke, og så får hun uventet hjelp. Det var selveste Mark Twain som gjerne ville vite hvem det var hos McClure`s som snuste i historien til Standard Oil. Mark Twain ville gjerne introdusere den aktuelle journalisten til Henry Rogers, en av Rockefellers aller nærmeste medarbeidere, og nummer tre i Standard Oil etter Rockefeller selv og broren William. Det er ikke helt lett å skjønne hvorfor Rogers valgte å snakke med Tarbell. Kanskje var han smigret? Kanskje var han sur på Rockefeller fordi han følte seg forbigått, og ikke hadde blitt utnevnt til hans etterfølger? Kanskje han snarere ville sikre sitt eget ettermæle, og trodde det var lurt å gi sin versjon til Tarbell som skrev en bok om selskapet?

Uansett, de møtes i all hemmelighet i Standard Oils hovedkvarter på Broadway i New York. Hovedkvarteret på 26 Broadway hadde ikke engang et navneskilt eller noen logo på døra. Som sagt dette var ikke et åpent og gjestmildt selskap og hun ble smuglet inn forskjellige veier hver gang. Rogers visste alt som var verdt å vite om Standard Oil og Rockefellers virkemidler, på godt, og særlig på vondt. Henry Rogers selv var ikke noe lam, og han ble kalt Hellhound Henry Rogers. Ida og Rogers fikk etter alt å dømme god kjemi nærmest umiddelbart. Rogers hadde også sin bakgrunn fra oljefeltene i Pennsylvania, og kjente til og med til Idas far. Kanskje denne felles bakgrunnen var en grunn til at Rogers snakket med Ida? Uansett Rogers snakker, og han snakker, og han snakker. 

Gjennom store deler av 1902 møtes de to i all hemmelighet, og han gir henne sågar tilgang til Standards arkiver. Hun fikk helt enestående tilgang på informasjon fra Rogers. Så får hun dokumenter av en ung gutt på arkivene i Standard som var satt til å brenne dokumenter. Istedenfor å brenne noen dokumenter, snek han dem unna, og ga dem til Ida. Disse dokumentene avslørte og beviste at Standard og Rockefeller hadde samarbeidet med jernbaneselskapene. De hadde jukset med prisene, de hadde fått vite konkurrentenes leveranser, og kom dem i forkjøpet. Denne utvetydige avsløringen førte til at Idas samarbeid med Henry Rogers tok slutt, og de snakket aldri sammen igjen. 

Ida møtte også andre eldre journalister som tidligere hadde forsøkt å skrive om Rockefeller og Standard, og hun forsøkte å finne bilder som kunne illustrere historien. Det var nesten umulig å finne bilder av Rockefeller, og i hvert fall ikke noe som var tatt nylig. Hun møtte ham aldri, det nærmeste hun kom var da hun snek seg inn i Rockefellers kirke en søndag. Rockefeller delte ut konvolutter med penger til alle de trengende i kirken. Hun beskrev ham som en eldgammel mann uten lepper. 

Historien publiseres

I november 1902 publiseres den første delen av historien i McClure`s. Idas opprinnelige plan var en historie i fire deler, men omfanget ble etter hvert betydelig større og History of the Standard Oil Company ble til slutt på hele 19 deler gjennom to år. Historien ble også samlet i et tobindsverk som i detalj forklarte hvordan dette, hva skal vi si, monsteret, av et oljeselskap opererte. McCLure selv var så fornøyd at Ida ble medeier i selskapet.

Historien fortalte om oljealderens begynnelse, og beskrev de unge, uskyldige oljepionerene. Så kom blekkspruten og ødela alt. Det var hemmelige kontrakter, bestikkelser, kartell- og monopol-virksomhet. Historiene var sensasjonelle, og fikk nasjonal oppmerksomhet. 

Til slutt kom Ida til Rockefeller selv, og hun var ikke nådig. Han var ifølge Ida ikke en karikatur av et uhyre, det var heller ikke en som uheldigvis hadde gjort noen feil her og der. Hennes knallharde konklusjon var at dette var en bevisst, manipulerende og kalkulerende juksemaker. 

Som hun skrev:

Han har systematisk spilt med jukseterninger, og det er tvilsomt om han noen gang siden 1872 har konkurrert på like vilkår med noen.

Ida Tarbell om John D. Rockefeller

En avis svarte Ida med forsiden “Hysterisk kvinne mot historiske fakta”. Hvem tror dere eide den avisen? Ja, helt riktig. Rockefeller selv omtalte henne som “den giftige kvinnen” og miss Tarbarell, tjæretønna, med andre ord.

Myndighetene går til sak mot Rockefeller

Følgene for Standard Oil ble etter hvert  betydelige og dramatiske. Kongressen hadde allerede et drøyt tiår tidligere dømt Standard Oil, men Rockefeller og co hadde ganske enkelt trikset seg unna den dommen. Den dommen hadde ikke endret noe på hverken monopolet eller makten til Rockefeller og selskapet. Idas historie, derimot, snudde opinionen ettertrykkelig mot Rockefeller og Standard. Det var først nå gjennom Idas historie at omfanget, bredden og dybden i jukset ble blottlagt. 

Ida Tarbells historie ga dermed et nytt og hardt spark bak til de som ville prøve å begrense og tøyle kolossen Standard Oil. Hun hadde vist for hele USA hvordan Rockefeller og Standard ikke bare unngikk loven, i hvert fall intensjonen ved loven, men det ble også klart at Standard på sett og vis var hevet over loven, og at de hadde politikere i sin hule hånd. Det ble nesten umulig for politikerne å ikke rydde opp i dette etter at Ida Tarbell var ferdig med Standard og Rockefeller. 

Nesten umiddelbart etter at Tarbells siste kapittel var publisert i november 1904, to år etter begynnelsen, så satte president Theodore Roosevelt i gang arbeidet med hvordan de kunne få kontroll med Rockefeller og Standard. Det var ingen enkel, eller kort, prosess, men i 1911 blir så Standard Oil og Rockefeller endelig vingeklippet, i den forstand at det blir brutt opp og omgjort til flere mindre, om ikke små selskaper. Mange av disse kjenner dere til. Standard Oil forkortet blir S.O., altså, Esso. Og Exxon, som i Exxon Valdez, eller Exxon Mobil, samt Chevron er de mest kjente. 

President Theodore Roosevelt, ca. 1904. Foto: Pach Bros.

Kvinnekamp og likestilling

Ida Tarbell er nå en berømt og anerkjent journalist, og på samme tid pågår det en kamp for kvinners stemmerett. Man skulle kanskje tro hun stod på barrikadene her, men det gjør hun ikke. Her var hun ingen foregangskvinne. Hun skrev en bok om The Business of Being a Woman. Denne var bakstreversk selv den gangen og ble dårlig mottatt. Hun anbefalte kvinner å bli i hjemmet. Hun mente at kvinner hadde egen natur, at den naturlige plassen var i hjemmet. Hun gikk heller ikke med på at kvinner ble ufordelaktig behandlet, og hvis de tjente mindre enn menn, så var det fordi de hadde mindre erfaring. Hun insisterte på mange måter på status quo. Det var etter alt å dømme en frykt for å ødelegge det samfunnet man hadde, de verdiene hun satte så høyt. 

Det kan også se ut som om hun mente at hvis mange kvinner gjorde slik suksess som henne, så ville det ødelegge for balansen mellom kjønnene, og det ville ingen tjene på. Hun ser også ut til å ha ment at en del av kvinnene på barrikadene var rike og bortskjemte, og grådige, de ville ganske enkelt bare ha noe de ikke hadde. Ikke fordi det var riktig, eller viktig, men fordi de bare ville ha det. Selv hennes mor, Esther, som livet gjennom hadde støttet kvinnesaken og stemmerett for kvinner, kritiserte Ida for hennes standpunkter. Helen Keller, en annen betydelig kvinneskikkelse fra den tiden, sa at

Ida er for gammel til å forstå hva som skjer.

Helen Keller om Ida Tarbell

Jane Adams, fremtredende kvinnesakskvinne, og senere vinner av Nobels fredspris, sa at “det er noen begrensninger i Idas hjernekapasitet”. Denne kritikken smertet, men fikk henne ikke til å fire på standpunktene sine.  

Ida Tarbell, 1917

Noe senere ble hun riktignok mer positiv til stemmerett, men dette var først noen år etter at stemmeretten var et faktum etter første verdenskrig. Da forsvarte hun den, selv om hun mente den ikke var spesielt viktig. Det kan se ut til at hun ikke evnet å se at kvinner ble utsatt for systemiske og gjennomgående urettferdigheter i samfunnet. Dette til tross for at hun var smertelig klart over at hennes egen mor hadde blitt holdt tilbake av sin mann, og at hun hadde lidd under det.

Senere karriere

Etter hvert ble hun nok noe mer forsiktig og redd for å skape kontroverser. Hun reiste på foredragsturneer, og tjente tidvis godt. Hun var berømt og anerkjent, og hun vandret i maktens korridorer, for å bruke et noe forslitt uttrykk. President Wilson ønsket at hun skulle delta i hans nyopprettede handelskomite og hun ville i så fall vært første kvinne noensinne i en slik komite i USA. Hun takket nei, selv om hun ble innstendig bedt om å stille på vegne av alle kvinner. Etter hvert blir hun syk med tuberkulose og er på sykehuset i tre måneder. Hun blir så diagnostisert med Parkinsons, men legen forteller henne ingenting, og Ida lever, jeg holdt på å si lykkelig uvitende om hva hun lider av.  

Hun reiser så til Italia på 1920-tallet, hvor Mussolini har tatt makten. Det amerikanske utenriksdepartementet og italienske venner advarte henne mot å reise, uten at det stoppet henne. Hun reiste, og fikk til og med intervjue Mussolini, og beskrev hans “smilehull” og sammenliknet ham med Napoleon. Hun anerkjente at fremgangen og utviklingen i Italia kom på bekostning av noen friheter, men hun var tilsynelatende først og fremst imponert over den økonomiske utviklingen i Italia. Det kanskje i overkant positive portrettintervjuet av Mussolini kan heller ikke ha vært positivt for hennes renomme. 

Mot slutten

Vi kommer så til de harde 30-åra, og Ida er en gammel dame med Parkinsons. Hun skriver mindre og har etter hvert ikke råd til å bo i New York lenger. Det er ikke armod på noen måte, men hun flytter på landet sammen med søsteren. Noe senere kommer også broren, som har gjeldsproblemer, og antakelig også noe som likner et nervesammenbrudd. Ida Tarbell var kanskje en hard og nådeløs journalist og forfatter, men hadde etter alt å dømme likevel en person med stor evne til omsorg. Hun betalte for sine nevøer og niesers utdannelse, og skal ha vært en svært varm person på privaten. Denne siden kom sjelden eller aldri til syne i hennes journalistikk, og heller ikke i hennes egen selvbiografi, som en nær venn omtalte slik: 

Jeg kikket med håp i hennes selvbiografi, men jeg kunne ikke finne henne. 

Biografien er stiv og formell, og hennes mer private sider, og hennes familie er knapt nevnt i boken. Hun ble aldri gift, men hadde etter alt å dømme enkelte affærer, eller kortvarige forhold, men heller ikke dette er synlig i biografien hennes. 

Hun blir etter hvert stadig dårligere og lå til sengs store deler av dagen. I desember 1943 havner hun i koma og blir innlagt på sjukehus, og 6. januar 1944 dør hun av lungebetennelse. Hun dør som en berømt forfatter og journalist, anerkjent for sitt bidrag til det vi i dag kaller gravejournalistikken, men som ikke fantes før Ida Tarbell. New York Times brukte ganske enkelt ordet “great” da de beskrev henne. Men det er nok ikke til å komme bort fra at hennes politiske synspunkter når det gjaldt for eksempel stemmerett for kvinner har lagt en skygge over hennes renomme, og jeg tør påstå hennes posisjon ville vært sterkere, og hun ville vært mer kjent i dag, hvis hun ikke hadde vært så lite kvinnevennlig i sine standpunkter. 

Kilder
Breaking Rockefeller av Peter B. Doran
Behemoth av Joshua B. Freeeman
The Prize av Daniel Yergin
The History of the Standard Oil Company av Ida M. Tarbell
Ida M. Tarbell av Emily Arnold McCully
https://en.wikipedia.org/wiki/S._S._McClure
https://en.wikipedia.org/wiki/Standard_Oil

Kategorier:manuskriptene

Merket som:, , ,

2 svar »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s