manuskriptene

Historien om Dostojevskij

Historien om Dostojevskij handler om epilepsi og dårlig helse. Han ble dømt til døden, men overlevde og tilbrakte i stedet flere år som straffange i Sibir. Han var senere noen år i Europa, hvor han ga spilleavhengigheten fritt spillerom. 

Likevel er det ikke noe av dette som gjør at han fortsatt er kjent over hele verden snart 150 år etter sin død. Han er selvfølgelig en av verdens mest kjente og mest anerkjente forfattere. Han har skrevet bøker som Idioten og Forbrytelse og Straff, men hans virkelige mesterverk er ifølge Sigmund Freud, Laura Bush og meg, Brødrene Karamasov

Dette er historien om Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij

Historien kan også høres som podkast på Apple og Google Play.

Bakgrunn 

Dostojevskij ble født i Moskva høsten 1821, altså et snaut ti-år etter at byen hadde blitt stukket i brann da Napoleon invaderte. Han vokste opp på et sykehus for fattige i det som dengang var utkanten av Moskva. Han vokste opp på dette sykehuset fordi faren hans arbeidet der som lege, ikke fordi familien var så fattig. Dostojevskij vokste ikke opp i et fasjonabelt Moskva, men et Moskva som fortsatt hadde sår etter krigen, og han vokste bokstavelig talt opp med sykdom, fattigdom og elendighet tett på kroppen. 

Men, La oss starte med det enkleste, la oss ta navnet: fornavnet Fjodor er ganske enkelt den russiske varianten av Teodor. Mellomnavnet Mikhajlovitsj er det såkalte patronymikon, eller patronym, farsnavnet om du vil, og betyr ganske enkelt at han er sønnen til Mikhail, eller Mikael, altså Mikaelsen, hvis han hadde vært norsk på samme tid.

Dostojevskij er familienavnet og det stammer fra en landsby ved navn Dostoievo, i det som i dag er Hviterussland, men familien kan spore sine aner helt tilbake til en avhopper fra de mongolske hordene paa 1300-tallet. Familien var en blanding av russisk ortodokse kristne, polske katolikker og ukrainske østlige katolikker. 

Moren het Maria Fjodivina, og var altså datter av Fjodor, og dermed vet vi at Fjodor Dostojevskij var oppkalt etter sin morfar.   

Familien

Fjodor var etter foreldrenes utsagn en sykelig og blek liten gutt, men også åpenbart oppvakt, og moren lærte ham å lese ved hjelp av bibelen da han var fire år gammel. Han ble sendt på forskjellige kostskoler, inkludert en franskspråklig skole. Den russiske overklassen og aristokratiet var alltid sterkt koplet til Frankrike, og fransk språk og kultur, så dette var ikke så rart som det kanskje høres ut i dag. 

Faren var en ambisiøs mann, og hadde strengt tatt ikke råd til å sende Dostojevskij til disse skolene, som ellers var full av elever fra aristokratiet og overklassen for øvrig. Dostojevskij var alltid litt utilpass og skolekameratene beskrev ham som en “innadvendt drømmer og oppfarende romantiker”. 

Faren, doktor Mikhail Dostojevskij, var etter alt å dømme en vanskelig fyr med et voldsomt temperament, og han var kjent for å være hard og ubarmhjertig med tjenerskap og andre undersåtter. Det hjalp antakelig heller ikke at han var glad i å drikke. Moren skal ha vært snill og øm, men døde av tuberkulose gravid for niende gang høsten 1837, da Fjodor var 15 år gammel. Det var selvfølgelig ikke uvanlig med forholdsvis tidlige dødsfall på denne tiden, særlig i forbindelse med barnefødsler, men dette satte sine spor hos Fjodor.

St. Petersburg

Da moren døde hadde Fjodor Dostojevskij og storebroren Mikhail allerede flyttet til St. Petersburg for å søke seg inn på den militære ingeniørskolen i byen. Broren kom ikke inn på grunn av dårlig helse, men Fjodor fikk plass fra januar 1838. En av klassekameratene uttalte senere at

det var ingen annen student som var så lite militær i sin holdning enn Dostojevskij. Han var klossete og lite elegant, og uniformen passet aldri skikkelig. 

Faren dør

Året etter at han har begynt på ingeniørstudiet dør også faren. Den offisielle dødsårsaken var slag, men både naboer og familiemedlemmer hevdet at han var drept av undersåtter, såkalte livegne bønder, på gården, eller godset. Faren til Fjodor hadde noen år tidligere blitt adlet, og forfremmet til professor, og dette hadde gitt ham muligheten til å kjøpe en “landeiendom”, eller en gård, i Darovoye, om lag 150 km fra Moskva. 

Mikhail A. Dostojevskij

Det russiske landbruket var dominert av relativt få landeiere med store eiendommer med tilhørende livegne bønder, som på mange måter tilhørte jorda. Det var ikke slaveri, men det var kanskje ikke så langt unna heller. De livegne bøndene ble ikke kjøpt og solgt som slaver, men de kunne ikke flytte fritt heller, og de kunne ikke eie jord. 

Livegenskap var mer utbredt og systemet bestod lenger i Russland enn de fleste andre steder i Europa, hvor det var en middelalder-greie, og dette må ikke forveksles med husmannsvesenet vi hadde i Norge. Noen anslag viser at så mye som 90% av Russlands befolkning var livegne, før det hele ble avskaffet i 1861. Uansett, det var en avgrunn mellom de livegne bøndene og godseierne, aristokratiet, overklassen, hvor man åpnet champagneflasker med sabler og tidvis snakket fransk seg imellom. Dette livegenskapet er kanskje bare ett symbol på at Russland var klart bakpå  økonomisk og teknologisk, sammenliknet med Europa, og det forsmedelige tapet i Krimkrigen noe senere synliggjorde på mange måter Russlands svake sider, og var en kraftig knekk for selvtilliten at de ikke engang var militært overlegne, som “alle” trodde. 

Tilbake til Dostojevskijs far, så er altså historien at han var en drukkenbolt med et hissig temperament, og det antydes at han hadde tatt for seg blant de kvinnelige undersåttene på gården. Bøndene skal ganske enkelt ha drept ham som en slags straff for dårlig oppførsel. Det var ikke uvanlig at myndighetene dysset ned denne typen hendelser, både for å begrense uroen, men også for å ikke påberope seg sentrale myndigheters oppmerksomhet. Late som ingenting, med andre ord. 

Knallstart, men så fall

Dostojevskij fullfører så sine studier etter seks år, og begynner som ingeniør og løytnant i tsarens hær. Som tidligere nevnt, var han ikke prototypen på en offiser, og kanskje heller ikke som ingeniør. Han skriver og oversetter bøker på fritiden, og allerede som 25-åring utgir han sin første bok. Den heter “Fattige folk”, og handler om, eh, fattige folks liv og kår. 

Russlands mest toneangivende litteraturanmelder, kanskje sågar kulturpersonlighet, på den tiden var en mann navn Belinskij. Han blir overtalt til å lese Dostojevskijs bok og historien forteller at Belinskij leser hele boka i en vending, og blir ferdig sent en natt. Han er så begeistret over det han har lest at han stormer bort til Dostojevskijs leilighet midt på natta, vekker ham, og forteller Dostojevskij at han er et geni. Boken  blir en knallsuksess og Dostojevskij tar tilsynelatende til seg rosen, og sier opp jobben for å satse på skrivingen. 

Dostojevskij, 1847

Arrestasjon og eksil

Petrashevsky-kretsen

Den unge Dostojevskij er nå forfatter på heltid, og tilbringer etter hvert mye tid med en gruppe intellektuelle kalt Petrashevsky-kretsen. Gruppen var kanskje mest en prateklubb hvor forfattere, skribenter og andre intellektuelle møttes for å diskutere bøker, filosofi og politiske ideer. Dette var gjerne ideer og tankegods fra USA, Frankrike og andre steder, hvor demokratiske, revolusjonære og anti-autoritære tanker var mer utbredt enn i det Tsar-styrte Russland. Dostojevskij selv var knapt revolusjonær, han ser ikke engang ut til å ha vært tilhenger av noen republikk i Russland, som han omtalte som “den mest tåpelige ideen han hadde hørt”. Han synes å ha vært relativt konservativ hele livet, og i tiltakende grad etter hvert som han ble eldre. Han var klar på at den russisk-ortodokse kirken var den eneste rette troen, og han kunne styre seg for andre varianter av kristendommen. Synet på andre religioner og troende, var ett hakk under det igjen.

Det er lite som tyder på at Petrashevsky-kretsen var revolusjonær i den forstand at de virkelig ønsket å styrte Tsaren, og de var i hvert fall aldri i nærheten av å sette et kupp eller en revolusjon ut i livet, men, de likte åpenbart å lese og prate om slikt. I datidens Russland kunne det være nok. 

Og nok blir det når gruppen infiltreres av en politiagent våren 1849, og Dostojevskij og en rekke andre medlemmer blir arrestert. De ble behandlet ganske røft, der de satt i den beryktede og fryktede Peter Paulus-festningen i St. Petersburg. Denne festningen var i sin tid bygd av Peter den Store, og ligger på den nordlige bredden av elva Neva. Festningen ble også senere brukt som fengsel og rettersted av sovjetkommunistene på 1920-tallet. 

Dostojevskij ble utsatt for tøffe avhør, og i perioder satt han i isolat, men ser ikke ut til å ha sladret eller satt sine kamerater i vanskeligheter. Hans epilepsi, som hadde kommet for dagen etter farens død, ser faktisk ut til å ha vært mildere mens han satt i arresten. 

Dostojevskij og de andre blir så stilt for retten, og etter noen måneder blir de dømt. Ikke bare blir Dostojevskij dømt, men sammen med flere av de andre, blir han dømt til døden. Den kraftige reaksjonen skyldtes et Tsar-regime som i sin natur var autoritært, men også en reell frykt for kupp og revolusjonsforsøk. Tjue år tidligere var Tsaren forsøkt styrtet i det såkalte dekabristopprøret, og Tsaren og hans sikkerhetsorganisasjon var redde for nye forsøk. Husk også at dette skjer kun et år etter en revolusjonsbølge i Europa i 1848.  Tsar Nikolai var både konservativ og undertrykkende, og har et dårlig rykte, selv sammenliknet med de fleste andre tsarene.

23. desember 1849 blir hele gruppen ført ut på Semyonov-plassen i St. Petersburg. De blir oppstilt foran eksekusjonspelotongen. Der står de på rekke, med bind for øynene, og venter bare på at ordren for å skyte skal bli gitt. Men, så, plutselig kommer det en hest og kjerre inn på plassen, og en av Tsarens menn, avbryter det hele. Han forkynner at dommen er omgjort, og de skal i stedet sendes i eksil til Sibir. 

B. Pokrovskys skisse over liksomhenrettelsen.

Det bærer avsted til Sibir allerede samme natt. De får fotlenker og må gå store deler av veien. Resten av tiden sitter de i en åpen slede. Det føles nesten dumt å påpeke det, men Sibir er svært, veldig svært. Det er også kaldt, veldig kaldt, og forholdene var kummerlige, for å si det mildt. De bruker lang tid på marsjen, som altså foregår midt på vinteren, og det skulle ikke bli bedre når de kommer frem. Målet for marsjen er Omsk som ligger om lag 3000 km øst for St. Petersburg. Aa gå med fotlenker eller sitte i en åpen kjerre midt i den sibirske vinteren, må ha vært et mareritt. Se for dere en litt sykelig, svak, blek og lusebefengt ung, mann med pistrete skjegg, i dårlige klær, og lenker om føttene lide seg fremover i kulda. 

Sibir

Eksil i Sibir var nok bedre enn dødsstraff, men det var vel neste på stigen. Dostojevskij tilbringer fire år i straffeleiren i Omsk, og beskrev selv forholdene slik: 

om sommeren er det fryktelig klamt og tett, på vinteren utålelig kaldt. Gulvplankene er råtne, skitten ligger flere cm tjukk, og du kan skli og falle på den. Vi var stuet sammen, og kunne knapt snu oss. Fra morgen til kveld oppførte vi oss som griser, vi kunne ikke unngå det. Lopper, lus og biller i hopetall. 

I tillegg til dette hadde Dostojevskij både hender og føtter i lenker i alle de fire årene. Han hadde stadig epileptiske anfall, og han hadde hemorroider. Han var ofte febersyk og gikk ned i vekt. “Toalettfasilitetene”, og her bruker jeg toalett i hermetegn, var ikke beregnet for 200 personer, og lukten var fryktelig, og den var overalt. Det eneste lyspunktet ser ut til å ha vært at han av og til var så sjuk og så dårlig at han måtte legges inn på militærsykehuset, hvor han i hvert fall kunne lese aviser og Dickens-bøker. 

Etter fire år er det verste marerittet over, og straffange-tilværelsen byttes ut med tvungen verneplikt i ytterligere fem år i Sibir. Mens han avtjener sin pålagte tid som soldat i Sibir, treffer han en polsk enke, som han gifter seg med. Dostojevskij har etter sigende et epileptisk anfall bryllupsnatten, og selve ekteskapet ser ikke ut til å ha vært særlig mer vellykket. Dostojevskij og Maria, som hun het, bor adskilt store deler av ekteskapet, og Dostojevskij var etter sigende ikke alltid tro, eller trofast, mot Maria. 

Tilbake til St. Petersburg

Uansett, i 1859 er hans nesten ti år i Sibir endelig over etter at Tsar Aleksander II benåder ham. Han returnerer til St. Petersburg, og forsøker å gjenoppta forfatterskapet. Dostojevskij er nå nesten 40 år, og hadde bare så vidt kommet i gang med sin litterære karriere da han ble arrestert. Han starter nå et litterært magasin sammen med storebroren Mikhail, og selv om det ikke er særlig politisk, havner han stadig i vansker med myndighetene. Til tross for at han var benådet, ble Dostojevskij overvåket av sikkerhetspolitiet resten av livet. Problemene og motbøren slutter ikke der. Broren Mikhail dør, og bladet er på konkursens rand. Og noen år etter han er tilbake fra Sibir dør også Maria.

Anna, kone nummer to

Dostojevskijs økonomi er nesten konstant dårlig, for å si det mildt, og han har mer gjeld enn han makter å håndtere. En forlegger ved navn Stellovsky tilbyr seg derfor å overta gjelda hans, og forsørge ham de neste to årene, og i bytte må Dostojevskij skrive en bok for ham. Dostojevskij går med på dette og underskriver kontrakten han blir tilbudt. Hvis han ikke leverer en ferdig bok innen de to årene er gått, vil Stellovsky eie rettighetene til Dostojevskijs samlede verker, både det han har skrevet, og det han noensinne kommer til å skrive. Dette ville åpenbart være fullstendig ødeleggende for Dostojevskij, som allerede strevde med å få orden på økonomien. 

Det går nesten to år og Dostojevskij kommer ikke av flekken, ifølge historien. Han skriver nesten ikke i det hele tatt, og han begynner å bli desperat. Med en måned igjen får han fart på skrivingen, det vil si han dikterte til en nyansatt ung sekretær. Han blir ferdig og reiser til Stellovsky for å levere den boken. Stellovsky har, nær sagt selvsagt, stengt kontoret, slik at Dostojevskij ikke kan levere i tide. Dostojevskij går istedenfor til politiet, som bekrefter at han har levert boka innen fristen. Stellovsky aksepterer ikke dette, og saksøker Dostojevskij. Men for en gangs skyld går ting i hans favør, og Dostojevskij vinner rettssaken, og beholder rettighetene til egne verk. 

Etter at rettssaken er vunnet, gjør Dostojevskij som alle skikkelige russere, i hvert fall i følge den historiske stereotypen, han inviterer til en skikkelig bankett, med champagne og kaviar. Under banketten forteller Dostojevskij sin unge sekretær om sine planer for en ny bok. Han forteller henne om en vanskelig og vemmelig type i boka. Han spør henne om det ville være troverdig om denne figuren frir til en ung dame i boka. 

Sekretæren svarer Dostojevskij ganske enkelt: ja, jeg vil gifte meg med deg. 

Bryllupsferd og spilling

Hennes navn var Anna Grigoryevna Snitkina, og hun var 20 år yngre enn Dostojevskij. Bryllupsreisen i 1867 går til Europa, hvor de blir i flere år. De er blant annet i Wiesbaden, eller Roulettenbourg, som Dostojevskij sa. Dostojevskijs økonomi hadde i mange år vært preget av at han brukte mye tid og mye penger på spill, og han hadde en særlig forkjærlighet for rulett. 

Dostojevskij hadde altså spilt og gamblet i årevis også før dette, og økonomien var aldri god fordi han stadig tapte penger, og mange av pengene han tapte var lånte penger. Der sitter han og spiller bort det han har av penger. Det vil si, det er verre enn som så. Han spiller riktignok bort sine egne penger, men ikke bare sine egne. Han skriver til Anna (som nå har reist tilbake til Russland), at han trenger penger for å følge etter henne til St. Petersburg. Jeg regner med dere skjønner hva som skjer deretter. Han taper pengene hun sender. Han spør om mer penger og får noe fra svigermor. Han taper også de pengene. Han får så noe fra sin svoger. og så videre, og så videre. I et brev til Anna skriver han:

Jeg vant 18 daler innen fem minutter var gått. Jeg var så skamfull over de 30 dalerne jeg hadde tatt fra deg. Du har pantsatt alle dine eiendeler for meg de siste fire årene, og fulgt meg i mine vandringer med hjemlengsel i hjertet ditt. Anna, Anna, husk at jeg er ingen slyngel, men bare en mann med en lidenskap for spill. Innen klokka var halv ti hadde jeg tapt alt, og jeg rømte som en gal mann. ….

Dostojevskij

Han klarer til slutt å å slutte og spille da han er i femtiårene. I hvert fall ifølge kona. De kommer aldri ovenpå økonomisk, men de er i hvert fall sammen tilbake i St. Petersburg, og Anna og Dostojevskij starter er forlag. Det går ok, men ikke bedre enn at han blir trukket for retten av staten ved et par anledninger. Han er også stadig syk, særlig med lungevansker. 

Da har vi kommet gjennom noen hovedstolper i Dostojevskijs liv, og før vi ser litt på hans bøker, må jeg fortelle litt om min egen erfaring med Dostojevskij. Mitt første møte med Dostojevskij var gjennom Forbrytelse og Straff, som jeg fikk av min gamle grandtante Bessie. Det vil si, utgaven jeg fikk het Raskolnikov, som er navnet på hovedpersonen, og var navnet på norske utgivelser, i hvert fall frem til og med 1929-utgaven, etter hva jeg har kunnet finne. Etter hvert fikk norske utgaver tittelen Forbrytelse og Straff, som samsvarer med den russiske original-tittelen. 

Forbrytelse og straff var altså mitt første møte med Dostojevskij, men det var først noen år senere jeg virkelig ble bergtatt av Dostojevskij. Det skjedde i Kina for snart 20 år siden. Jeg arbeidet et år i en nord-kinesisk industriby de færreste av dere har har hørt om. Mye kull, stål, sement, førte til mye forurensning og mye innetid. TV og kino var av begrenset interesse, og Internett var kun for svært tålmodige sjeler. 

Redningen ble på mange måter den statseide bokhandelen som i hvert fall hadde noen engelske bøker. Utvalget var tynt, og bar nok preg av gammel kulturutveksling med Sovjetunionen, fordi det var overveiende mye russisk litteratur. Med masse fritid og få alternativer ble det dermed brukt mye tid på å lese russiske bøker på engelsk i Kina, og da særlig Dostojevskij. 

Verkene

Hans verk er generelt dyptpløyende, psykologiske og i stor grad er det om store temaer som tro, gud og menneskenes natur. Gamle Hamsun sa at ingen har analysert den kompliserte menneskelige strukturen som Dostojevskij, og hans psykologiske sans er overveldende og visjonær. VI kan ikke bruke så mye tid på bøkene, men må snakke litt om et par-tre av dem. 

Forbrytelse og straff

Forbrytelse og straff er den første av de tre bøkene som vel må omtales som hans tre viktigste verk. Hovedpersonen Raskolnikov er en humørsyk og halvstudert røver, som later ut til å tro at han er en slags moralsk overlegen supermann. Hadde det ikke vært for at Nietzsche kom senere, ville man sagt han var inspirert av Nietzsche. Raskolnikov dreper en velstående forferdelig gammel dame, og stjeler pengene hennes. 

Det er ikke akkurat en krimroman,  selv om det meste handler om forbrytelsen, og forbryteren. Vi vet nøyaktig hva som har skjedd, og boka handler først og fremst om hvordan Raskolnikov baler med egen samvittighet i etterkant av forbrytelsen. Hans samvittighet og anger er kanskje også straffen?

Boken er skrevet med en intensitet som gjør at du nesten kjenner på samvittighetsnaget til Raskolnikov. Du blir stresset, og redd nesten som han. Du kan nesten kjenne han svette og bli dårlig av angsten som rir ham. Han klarer ikke bruke byttet, eller utbyttet, han bare gjemmer det unna. Til slutt, innrømmer han alt til en hore, og deretter blir han dømt og sendt til Sibir. 

Idioten

Det neste verket i rekken er Idioten, Den er også å regne som et mesterverk, men ikke blant mine favoritter, skal jeg være helt ærlig. Prins Myshkin, altså idioten, overbeviste aldri meg. Dette blir veldig urettferdig, men kort må det være her, han er en slags kombinasjon av Jesus og en kløne, visstnok inspirert av Don Quijote, men han er litt vanskelig å tro på. Uansett, vi har ikke tid til å snakke for mye om hver bok, og hvis det er en bok vi skal bruke litt tid på i forbindelse med Dostojevskijs liv, så er det Brødrene Karamasov. 

Brødrene Karamasov

Dette er Dostojevskijs ubestridte mesterverk. De andre bøkene er bra, noen til og med veldig bra. De når likevel ikke Brødrene Karamasov til knærne. 

Vi begynner med det som står om boken på Wikipedia. Ikke fordi det er så bra, men fordi det er så tannløst og blodfattig at det er vanskelig å tro: Det er så kort at jeg kan lese det for dere:

Brødrene Karamasov (russisk: Братья Карамазовы, ‘bratʲjə karə’mazəvɨ) er en roman av Fjodor Dostojevskij som kom ut i 1880 og var forfatterens siste verk.

Romanen handler om de tre brødrene Karamasov, som representerer tre ulike typer av ungdommer: Aljosja, den fromme troende, Ivan, den intellektuelle og tvilende og til slutt livsnyteren Dmitrij. Mordet på deres far, Fjodor Karamasov, danner rammen for romanen.

Det er ikke akkurat feil, men bare så alt for tynt. Vi kommer til brødrene, men la oss starte med faren i familien, Fjodor Karamasov, som har mange likhetstrekk fra Dostojevskijs eget liv og familie. Han heter Fjodor, og Dostojevskij må dermed antas å ha kalt ham opp etter seg selv. Så han sine egne svakheter i Fjodor Karamasov? Han minner også veldig om Fjodors egen far, Mikhail. Han drikker, horer og synes til tider som en ufordragelig type, som både sønner og undersåtter ville kunne ønske å ta av dage. Og i tillegg, noen tar livet hans, altså, noen dreper Fjodor Karamasov, faren i familien. Fjodor har tre sønner, eller er det fire, det kommer vi tilbake til?

Den eldste av brødrene heter Dmitri, eller Mitya, eller Mitenka og mange flere, russerne er nemlig glade i kallenavn. Dmitri er eneste sønn fra Fjodors første ekteskap, og er dermed halvbroren til de andre brødrene. Han liker å bruke penger han ikke har på damer og champagne, og er hissig og oppfarende, og er således tilsynelatende den som likner mest på faren Fjodor. Han er for ordens skyld forelsket i samme dame som faren Fjodor, til tross for at han er forlovet med en annen dame. 

Bror nummer to heter Ivan og er førstefødte sønn fra Fjodors andre ekteskap. Han omtales som en intellektuell type og er forelsket i Dmitris forlovede. 

Så langt høres dette ut som en dårlig kioskroman. Far og sønn forelsket i samme dame, mens en er forelsket i sin brors forlovede. 

Men så kommer vi til tredjemann Alyosha (Aleksei, ALyoshenka Aleichik osv).  Alyosha identifiseres som bokas helt fra start, i introduksjonen. Han er en slags lærling i et kloster, en slags prestestudent. Han er litt flåsete sagt det fromme lammet som prøver å megle mellom de andre brødrene og faren, og mellom bror og forlovet, og så videre. Alyosha er en god gutt, han er bare god.

Også her må vi trekke inn Dostojevskijs eget liv. Han og Anna hadde mistet en fire år gammel gutt mens Dostojevskij skriver boken. Gutten led av epilepsi som Dostojevskij selv gjorde, og den lille gutten døde etter et epileptisk anfall i mai 1879. Hva het denne gutten, lurer dere kanskje på? Alyosha, naturligvis.   

Smerdyakov

Det er en til vi må nevne i denne korte introduksjonen til boka, det er en som kanskje var Fjodors sønn. Han het Smerdyakov, som betyr noe sånn som “sønn av Den illeluktende”, eller stinkende, og også han er epileptiker. Moren var en stum gatejente som døde i barselseng. Smerdyakov blir oppdratt av Fjodors tjenere, og blir selv etter hvert tjener og kokk i Fjodors hus. Som liten likte han å fange og henge villkatter. 

Storinkvisitoren og religion

Brødrene, faren, kompliserte kjærlighetsforhold, uavklarte farskap, og drapet til tross, den mest kjente delen av boken handler ikke om noen av dem, men om Jesus. Historien, eller det såkalte diktet, forteller om Jesu tilbakekomst til Sevilla i Spania i middelalderen. Jesus havner i  inkvisisjonens søkelys etter at han har utført noen mirakler, og dermed tiltrukket seg folkets beundring, og dermed inkvisisjonens oppmerksomhet.

Inkvisisjonen var en slags diktatorisk, nærmest tyrannisk religionsrevisor, som skulle renske kirken, landet og folket for kjettere og ikke-troende. Kardinalen som leder inkvisisjonen, altså storinkvisitoren, avhører Jesus. Det vil si, han snakker til Jesus. Jesus sier intet. Kardinalen anklager Jesus for å forstyrre ro og orden, og synes strengt tatt han burde holdt seg unna, og overlatt kirken, religion og jorden til oss dødelige.

Kardinalen dømmer Jesus til døden og vil brenne ham på bålet neste dag. Han dømmer han men kanskje først og fremst for å ha utfordret kardinalens posisjon og og kirkens autoritet. Jesus forblir stum gjennom hele scenen til kardinalens store fortvilelse. Fortellingen slutter med at en frustrert og resignert kardinal lar Jesus forlate fengselscellen, men ikke før Jesus har gitt ham et kyss på de “blodløse gamle leppene”. Jesus overlever og kommer seg altså unna denne dødsdommen. Minner det om noen andre vi har snakket om? Ja, nok en gang dukker deler av Dostojevskijs liv opp i boken. 

Det var en kort og overflatisk innledning om omtale av en bok som ikke på noen måte er hverken kort eller overflatisk. Denne rører i dypet. Den pirker i alt det vanskelige, den holder opp speil hvor du ser dine egne brister, hvis du har noen. Dette er moral, religion, meningen med livet og store spørsmål som hvordan Gud kan tillate barns lidelser og den typen spørsmål.

Hvis du ikke har tid, lyst eller ork til å lese hele boken, så kan du i hvert fall lese dette kapitlet om Jesus og storinkvisitoren, som står støtt på egne bein. Alternativt, så kan du søke opp et skuespill på BBC fra syttitallet med John Gielgud i rollen som kardinalen. Det er omtrent så bra det kan bli i hodet ditt. En annen utvei kan være å høre på NRK P2s radioprogram Salongens lesesirkel, som leser seg gjennom Brødrene Karamasov uke for uke. Den er både morsom og opplysende, og anbefales. 

Døden

Da må vi vende tilbake i retning av Dostojevskij selv, og som et slags forspill til slutten, må vi gjøre et lite sprang til siden, og plukke opp en annen russisk forfatter, nemlig Mikhail Bulgakov. Hans viktigste bok ble skrevet flere ti-år etter Dostojevskij, under Stalins epoke og altså i Sovjetunionen. Boken Mesteren og Margarita er vanskelig å forklare kort, og vanskelig å forklare på en forståelig måte, men la meg bare kort referere til en episode i boken. Jeg siterer fra hukommelsen her, så det blir ikke ordrett, men det tror jeg går bra. Se for dere en stor snakkende djevelsk katt som går på to ben og prøver å komme seg inn på en slags herreklubb for skribenter, journalister og forfattere. Servitrisen ved inngangen ser skeptisk på ham og spør om navnet: 

Katten svarer: Dostojevskij.

“Du er ikke Dostojevskij”, sier servitrisen. 

“Tja, hvem vet, hvem vet”, sier katten. 

“Dostojevskij er død”, sier servitrisen litt usikkert. 

“Jeg protesterer!”, roper katten, “Dostojevskij er udødelig”. 

Men, det var han selvfølgelig talt ikke, Dostojevskij altså, han var ikke udødelig, ikke i bokstavelig forstand i hvert fall. Da Brødrene Karamasov utgis i deler i årene 1879 og 1880, så er Dostojevskijs helse svært dårlig. Han har hanglet og skrantet i årevis. Han har hatt stadige og alvorlige lungeproblemer, katar, hyppige epilepsianfall, og legene sa han måtte flytte til mer gjestmilde klimaer, hvis han skulle leve, men det gjør han ikke. Han flytter ikke, og han lever ikke. 

25. januar 1881 bøyer han seg ned for å plukke opp en penn fra gulvet, og får en blødning i lungene. Den første blødningen følges raskt av to til, og Dostojevskij skjønner at han står for døden. Han ber om at det leses høyt fra bibelen, både for ham selv og for barna. Han dør samme dag, og blir lagt på bordet i henhold til russisk skikk. Han gravlegges noen dager senere, og mange titalls tusen innbyggere i St. Petersburg bivåner bisettelsen.

Dostojevskij ved bisettelsen

Tolstoj og andre forfattere om Dostojevskij

Det finnes mange andre store russiske forfattere, men det er vel bare en som er jevnbyrdig med Dostojevskij. Og Det er, i hvert fall hvis dere spør meg, Lev Tolstoj. Vi hopper glatt over Nabokov som hatet Dostojevskij og hans bøker, som han mente bare var fulle av tullinger og nevrotikere. Einstein ville vært enig, tror jeg, og satte Dostojevskij høyere på kurven enn Gauss, og Nietzsche mente Dostojevskij var den eneste psykologen som kunne lære ham noe som helst. 

Men, tilbake til Tolstoj. Selv om de to var samtidige så møttes de faktisk aldri. Tolstoj, som bodde nærmere Moskva, besøkte St. Petersburg som ung og lovende, men da var Dostojevskij i Sibir. Dostojevskij prøvde en gang å besøke Tolstoj på hans gods (Tolstoj var tross alt greve), men på den tiden hadde Tolstoj blitt noe av en einstøing, som ikke ville ha besøk, og da Dostojevskij hørte dette, sto han av, og reiste forbi. 

Lev Tolstoj, 1908. Foto: Produkin Gorsky

Men, Da Dostojevskij dør i 1881 så skriver Tolstoj i et brev: 

Jeg har aldri sett denne mannen, jeg har aldri hatt noe med ham å gjøre, men nå plutselig, når han er død, forstår jeg at han var meg aller nærmest. Jeg anser ham som en venn og er ikke i tvil om at vi vil møtes en vakker dag. 

Lev Tolstoj

Tolstoj ble en gammel mann, og døde nesten 30 år etter Dostojevskij, og hvilken bok var den siste Tolstoj leste før han døde, tror dere? Nettopp. Brødrene Karamasov av Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij. 

Kilder: 
Fyodor Dostoevsky av Harold Bloom
Fjodor M. Dostojevskij av Petter Norman Waage:  
Irwin Weil: On Dostoevsky
The Grand Inquisitor med John Gielgud
Wikipedia

Kategorier:manuskriptene

Merket som:, ,

2 svar »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s